Spalten er skrevet av Katinka Holtsmark, først publisert i Klassekampens 'Økonomen svarer' 1. februar.
En av skillelinjene i norsk politikk går mellom dem som ønsker kommersielle aktører i velferdstjenestene, og dem som ikke ønsker det. Barnehagedrift er ett eksempel, og noen mener at dersom profittdrevne selskaper kan bygge barnehagene eller gjøre rent i dem, bør de også kunne drive dem. Det er imidlertid noen forskjeller på rengjøringstjenester og barnehagedrift som økonomifaget kan bidra til å klargjøre.
Når ulike aktører konkurrerer om kunder, vil det ideelt sett være sånn at alle hele tiden jobber for å tilby et bedre produkt. Alle vet at hvis de blir dårligere enn de andre, vil de miste kunder og inntekt. På denne måten gir markedet motivasjon til å utvikle nye og bedre løsninger. For dem som rengjør barnehager fungerer markedet omtrent sånn. Hvis noen dropper gulvvask og putter pengene de sparer i egen lomme vil de ikke få mange oppdrag.
Dette gjelder ikke nødvendigvis for dem som driver barnehager. For det første er det ennå ikke nok barnehager til at foreldre alltid kan bytte hvis de ikke synes kvaliteten er god. For det andre vet ikke alltid foreldre hvor god kvaliteten er. De er lite til stede i barnehagen, og får bare et inntrykk gjennom hva barn og voksne forteller. De vet hvem som jobber der og hvor de går på tur, men må bare stole på at barna får god og trygg omsorg, at sikkerheten er godt ivaretatt, at fravær i personalet dekkes inn og så videre.
Hvis de ansatte utsettes for et press for å holde kostnadene nede, kan det gjøre at tilbudet til barna blir dårligere. Kanskje innkalles det færre vikarer eller barna får færre spennende aktiviteter. Kanskje får personalet tyngre dager og har mindre å gi. Hvis foreldrene ikke kan se dette kan jo eierne tilby dårligere kvalitet og putte penger i egen lomme uten at de mister kunder eller inntekter.
Dette er et viktig tema i økonomifaget. Når ulike aktører har forskjellig informasjon – for eksempel når de som driver barnehagen vet at det brukes for lite vikarer, mens foreldrene ikke vet det – kan det gjøre fordelene ved konkurranse mindre.
Selv om barnehagekvaliteten på noen områder ikke er så lett synlig for foreldre, er det på andre områder enkelt å se om løsningene er gode eller dårlige. Der vil konkurranse potensielt gi en god utvikling over tid. Politikerne må som alltid veie disse ulike hensynene mot hverandre, men det er altså ikke sånn at fordi konkurranse gir gode resultater på ett område, så gjør det alltid det.