Tragedien Zimbabwe

Fattigdom og underutvikling gir makt til dem som tjener på elendigheten.

Så lenge landet er underutviklet og fattig, kan den politiske overklassen få mye av lite, skriver Kalle Moene. Illustrasjonsfoto av Will Shirley.

Kronikken er skrevet av Kalle Moene, først publisert i Dagens Næringsliv 13. januar.

Foto av Kalle Moene.
Kalle Moene skriver om Zimbabwe i DN. Foto: Francesco Saggio

Historien gjentar seg i Zimbabwe – tragedie etter tragedie. Mens de grunnleggende forholdene ligger fast, går makten fra president Robert Mugabe til president Emmerson Mnangagwa – fra en krokodille til en annen – gjennom statskupp. De to kommer fra samme parti, har samme bakgrunn. Men nå skal alt gå bedre, sier folk til oss som besøker landet. ‘This time is different’.

Det er i tilfellet på tide. Siden 1990 har det stort sett bare vært materiell tilbakegang for det store flertallet i landet. Mellom øktene under et kort forskningsopphold der i forrige uke, lette jeg etter positive tegn som kunne understøttet denne optimismen. Jeg fant noen små.

Korrupsjonssakene som myndighetene nå reiser mot tidligere ministre og mot Mugabes familie, er positive tegn på endring. Riktignok vet jeg av erfaring at det som kan se ut som anti-korrupsjonstiltak ofte ikke er annet enn en fasade som de nye herskerne kan skjule seg bak.

Likevel, flere av ministrene er tiltalt for alvorlig korrupsjon og maktmisbruk og bordet fanger. Rettssakene kan disiplinere politikerne og mobilisere folk mot vanstyre. Robert Mugabe jr. er i tillegg anklaget for mord i forbindelse med kampen om eiendomsretten til en av de mange gullgruvene i landet. Zimbabwe har både diamanter og gull som forretningsfolk og medlemmene av den politiske eliten plyndrer. Å ta noen av de verste og mest skruppelløse av dem, kan bidra til å begrense disse ranene.

Et lignende positivt tegn, er rettssaken mot Grace Mugabe, kona til den tidligere presidenten. Hun har sjusket til seg en dr.philos.-grad på universitetet gjennom rein svindel. Saken i seg selv er kanskje ikke så viktig, men kan være første steg mot en opprydding på landets eneste universitet der flere av oss har undervist.

Det er også et positivt tegn at Nasjonalbanken prøver å skaffe seg utenlandsk valuta gjennom et amnesti – uten kritiske spørsmål – for alle som bringer noe av sin ulovlige formue tilbake til landet. I svære annonser lister sentralbanken opp hva som kan kvalifisere for amnesti. Kanskje det ikke kommer så mye utenlandsk valuta inn, men listen på 16 punkter inneholder en usminket beskrivelse av triksene som maktpersoner og forretningsfolk i Zimbabwe har benyttet for å berike seg: smugling av gull og edelstener, underrapportering av eksportinntekter og overvurdering av importutgifter, tilbakebetaling av falske lån og så videre. Det som slik blir åpent anerkjent, er ikke så lett å benytte seg av i fremtiden.

Endelig er det et positivt tegn at politiets hyppige veisperringer ser ut å forsvinne. Politiet har skaffet seg korrupte midler til å finansiere egen lønn gjennom å kreve illegale avgifter av folk for å passere sperringene. I de fleste utviklingsland er politiet mer mislikt enn hæren. I Zimbabwe blir dette understøttet av at politiet tok stilling for Grace Mugabe i maktkampen mot Emmerson Mnangagwa. Et politi som nå forhindres fra å skaffe egen lønn gjennom åpen korrupsjon, må finansieres på mer reglementert vis.

Zimbabwe har fortsatt elementer av en fri og kritisk presse som i noen grad også formidler kritikken fra vestlige kommentatorer. Men her er det ikke alltid så mye inspirasjon å hente. Folk i Zimbabwe får for eksempel stadig høre at Mnangagwa har lært av Mugabe hvordan en skal undertrykke folket og berike seg på deres bekostning. Sant nok. Men folk i Zimbabwe vet hvem Mugabe lærte av. Vestlige kommentatorer har imidlertid glemt at Mugabe og andre kopierte triksene og brutaliteten til de tidligere koloniherrene. 

Folk i Afrika forstår kanskje heller ikke hvorfor vestlige kommentatorer kan fremheve rikmannsfestene i World Economic Forum som forbilder og inspirasjon, når de samtidig er så kritiske til afrikanske maktpersoner som prøver å bli like rike. Kanskje de også stiller seg uforstående til at ikke mer av den internasjonale kritikken av vanstyret i Afrika retter seg mot vestlige skatteparadiser, som skjuler den økonomiske kriminaliteten til afrikanske ledere og forretningsfolk, og mot den internasjonale våpenindustrien som leverer våpnene som disse undertrykkerne bruker.

Folk er altfor tålmodige i Zimbabwe. Landet mangler institusjoner, sosial organisering og ikke minst en politisk opposisjon. Som i de fleste afrikanske land, har den nye overklassen de samme interessene som de gamle koloniherrene – minus apartheid. Så lenge landet er underutviklet og fattig, kan den politiske overklassen få mye av lite. 

Zimbabwe har alle muligheter til å bli rikt, men en stor andel av en liten kake kan som kjent bli mer enn en liten andel av en stor. Trolig er det enda verre. Den nåværende overklassen i landet kan bare holde seg ved makten i et underutviklet Zimbabwe. Med økonomisk fremgang, kommer nye politiske allianser, nye institusjoner og andre muligheter for folk flest. Da vil de ikke lenger holde seg med krokodiller i politikken og i næringslivet.

Publisert 17. jan. 2018 15:07 - Sist endret 11. sep. 2020 08:45