Store norske leksikon: Høyreekstremisme

Høyreekstremisme er svært ytterliggående holdninger på den politiske høyresiden. Det brukes både om partier, bevegelser, grupperinger, enkeltstående aktivister og nettsteder.

Høyreekstremisme forbindes gjerne med anti-demokratiske holdninger, rasisme, fremmedfiendtlighet, etnisk nasjonalisme, konspirasjonsteorier, autoritarianisme – og i noen tilfeller også politisk vold. De mest kjente ideologiske retningene innenfor høyreekstremisme er nazisme og fascisme. Noen forskere mener også at den såkalte kontrajihad-bevegelsen er høyreekstrem.
Begrepet er kontroversielt, blant annet fordi ingen vil assosieres med det og fordi det gjerne brukes om holdninger og handlinger som enten er forbudt eller svært stigmatisert.

Begrepshistorie

Begrepet ‘høyreekstremisme’ springer ut av fascismeforskningen i perioden etter andre verdenskrig. Opprinnelig brukte denne forskningen begrepet «høyreradikalisme» som en sekkebetegnelse på partiene og gruppene ytterst på høyrefløyen – både de med og de uten tydelige koblinger til mellomkrigstidens fascisme og nazisme. I løpet av 1970-tallet og 1980-tallet ble imidlertid «høyreradikalisme» erstattet av «høyreekstremisme». På 1990-tallet var dette den dominerende begrepsbruken – særlig i kontinental-Europa. I dag brukes begge begreper – i faglitteraturen som oftest for å skille mellom demokratiske (høyreradikalisme) og anti-demokratiske (høyreekstreme) krefter

Ulike definisjoner

Det er bred faglig enighet om at høyreekstreme er høyreorienterte fordi de forsvarer etablert sosial ulikhet mellom grupper, som oftest mellom sin egen etniske gruppe eller «rase» og de som ikke anses for å tilhøre denne gruppen eller «rasen».
Det er imidlertid betydelig mer uenighet knyttet til definisjonen av «ekstrem». Uenigheten handler dels om hvorvidt høyreekstremisme per definisjon er voldelig og dels om hva det vil si at høyreekstremisme er anti-demokratisk. Minst tre ulike tilnærminger er utbredt blant forskere og i samfunnsdebatten.

Den mest vanlige faglige tilnærmingen definerer høyreekstremisme som en kombinasjon av anti-demokratiske holdninger og et forsvar for sosial ulikhet. Definisjonen bygger på en snever forståelse av demokrati hvor det å være anti-demokratisk handler om motstand mot frie valg. I henhold til en slik definisjon er det ikke mange partier i dagens vestlige demokratier som er høyreekstreme. Gyllent Daggry i Hellas er av de betydningsfulle unntakene.

En annen tilnærming til høyreekstremisme blant forskere og i den offentlige debatten har en bredere forståelse av demokrati hvor det anti-demokratiske aspektet også handler om motstand mot liberaldemokratiske verdier som pluralisme og maktfordeling. Med en slik forståelse vil mange flere av dagens grupperinger og partier ytterst til høyre, inkludert flere av de såkalt høyrepopulistiske partiene, kunne kalles høyreekstreme.

En tredje tilnærming knytter høyreekstremisme utelukkende til voldelig handlinger eller voldsforherligelse i et demokratisk system hvor staten har monopol på voldsbruk. Sammenlignet med de to andre tilnærmingene, vil en slik definisjon gjøre omfanget av høyreekstremisme i vestlige demokratier betydelig mindre. I årene etter 2000 har det i Vest-Europa vært mindre enn ti høyreekstreme voldshendelser med dødelig utfall per år. I USA er det høyreekstreme voldsnivået noe høyere. Denne tilnærmingen – som altså vektlegger virkemidler (voldsbruk) mer enn ideologi – er ofte brukt av ulike lands sikkerhetsmyndigheter, inkludert Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i Norge.

Høyreekstreme fiendebilder

Høyreekstremismen preges av tydelige fiendebilder. Fiendene anses å være trussel mot nasjonen, «kulturen» eller «rasens» overlevelse.

De meste vanlige fiendene er innvandrere, jøder, muslimer, anti-rasister, politikere og den kulturelle eliten, men det er også en utbredt forakt for homofile, feminister og mennesker de mener er ‘svake’ (for eksempel hjemløse eller personer med ulike funksjonsnedsettelser).

Det meste av den høyreekstreme volden rettes mot en eller flere av disse gruppene. I Vest-Europa siden 1990 er det primært innvandrere, personer med innvandrerbakgrunn og venstreorienterte aktivister som har blitt utsatt for den mest alvorlige volden.
Noen av fiendene finner vi igjen i sentrale konspirasjonsteorier som Zionist Occupation Government (ZOG) og Eurabia. ZOG-teorien som er mest utbredt blant tradisjonelle nazistiske og nynazistiske miljøer, hevder at jødene kontrollerer regjeringene i vestlige land. Eurabia-teorien er av nyere dato og har størst utbredelse i den såkalte kontrajihad-bevegelsen. Denne teorien hevder at vestlige og arabiske eliter samarbeider om å «islamisere» Europa.

Høyreekstremisme i Norge

Høyreekstremisme i Norge har en lang historie, men har samtidig vært en relativt begrenset politisk kraft sammenlignet med andre europeiske land, inkludert nabolandet Sverige.
Høyreekstremismen vokste frem på 1920-tallet. Dette var først og fremst små fascistiske grupperinger som var inspirert av den italienske fascismen, men også den betydelig større bevegelsen Fedrelandslaget hadde fascistiske trekk. På 1930-tallet og under andre verdenskrig representerte det nazistiske partiet Nasjonal Samling det organiserte uttrykket for norsk høyreekstremisme. I tiårene etter krigen var det lite høyreekstrem politisk aktivisme i Norge.

På 1970-tallet ble det imidlertid dannet flere høyreekstreme grupper og partier hvorav Norsk Front var den mest betydningsfulle. Utover på 1980-tallet ble denne gruppens etterfølger, Nasjonalt Folkeparti, stadig mer ekstrem og det kulminerte med bombingen av en moské i Oslo i 1985. På 1990-tallet vokste det frem en større nynazistisk og ultranasjonalistisk subkultur, særlig i Oslo og på Østlandsområdet. I tillegg til grupper som Boot Boys og Viking, fantes det partier som Fedrelandspartiet og Hvit Valgallianse.

I nyere tid har andre høyreekstreme grupper vokst frem. Den største og mest synlige gruppen er Den norske motstandsbevegelsen (DNM), som i stor grad styres fra Sverige. Det høyreekstreme landskapet har også endret karakter siden 1990-tallet. For det første er det ikke lenger hovedsakelig ungdommer som er høyreekstreme. For det andre er det i større grad muslimer snarere enn jøder som er den mest sentrale fienden. DNM er imidlertid først og fremst anti-semittiske og svært opptatt å begrense innflytelsen til det de kaller «homolobbyen». For det tredje har høyreekstreme bevegelser i stor grad har gått fra å være aktive i gatene, til å ha størstedelen av aktiviteten på internett og sosiale medier.

Høyreekstreme i Norge har stått bak flere voldshandlinger i nyere tid. Den mest ekstreme handlingen ble begått av terroristen Anders Behring Breivik, 22. juli 2011. Breivik detonerte først en bombe i Oslo sentrum som tok livet av 8 personer, før han dro videre til AUFs sommerleir på Utøya hvor han drepte ytterligere 69 personer.


Referanse:

Ravik Jupskås, Anders. (2019, 16. august). høyreekstremisme. I Store norske leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://snl.no/h%C3%B8yreekstremisme

Publisert 21. aug. 2019 09:59 - Sist endret 21. aug. 2019 10:02