Har EU bidratt til fred og forsoning i Europa?

Nobelkomiteen mener tydeligvis det. Hva mener verdens fremste Europa-forskere?, skriver Morgenbladet.

– Fra et historisk perspektiv er svaret ja. Krig mellom europeiske stormakter er i dag nærmest utenkelig. Metoden har vært en slags selvbinding: EUs medlemsstater har frivillig inngått et gjensidig forpliktende og rettslig regulert samarbeid.

Det internasjonale system beskrives ofte som anarkisk. Det vil si at det ikke finnes noen overordnet myndighet, eller regjering, og ingen forpliktende prosedyrer for konfliktløsning. Med EU har Europa lagt den anarkiske tilstanden som rådet frem til andre verdenskrig bak seg. Det er også skjedd en mentalitetsendring, selv om aggresiv nasjonalisme heller er temmet enn utryddet. Det ser vi jo i dag.

Utvidelsene har også vært viktige i å sikre stabilitet i vanskelige overganger fra diktatur til demokrati, spesielt i Sør-Europa. Men det er en konstruksjon med åpenbare svakheter. Hvis EU skal ha stabile og robuste institusjoner fremover, må demokratiske prosedyrer på overnasjonalt nivå styrkes – og når det gjelder finanspakten, må de rett og slett reetableres.

– Har EU bidratt til fredsprosesser og positiv utvikling i resten av verden?

– Globalt er kanskje EUs viktigste bidrag å være modell for integrasjon i andre regioner. Både i Asia og Latin-Amerika ser man tilløp til EU-lignende sammenslutninger. Samtidig later noen av disse til å legge hovedvekten på frihandel. For EUs del var det økonomiske samarbeidet et middel og ikke et mål i seg selv. Økonomisk integrasjon skulle styrke den gjensidige avhengigheten og gjøre det vanskeligere å gå til krig. Skal man bare ha frihandel, er Efta en mer naturlig modell.

Helene Sjursen
Forskningsprofessor, ARENA Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo

Les hele artikkelen i Morgenbladet. 7.–13. desember 2012.

 

Publisert 7. des. 2012 14:42 - Sist endret 7. des. 2012 14:53