ARENA Working Papers
WP 02/6

D�mmer h�yesterett i siste instans?

 

Hans Petter Graver

ARENA

 

Statsr�d Odd Einar D�rum i Stortinget 13. april 1999:

�Jeg vil understreke at i et folkestyre b�r det prim�rt v�re Stortinget som foretar de avveininger mellom forskjellige grunnleggende verdier som menneskerettskonvensjonene ofte forutsetter.�

 

H�yesterettsjustitiarius Carsten Smith, Stortingets seminar om grunnlovsrevisjon 14. mars 2000:

�Det har i rettsdebatten v�rt visse reaksjoner mot at Den europeiske menneskerettsdomstol kan overpr�ve norsk lovgivning. Vi anser oss i H�yesterett bundet av denne domstolens praksis. Dette har s�rlig hatt betydning innenfor straffeprosessen og p� omr�det for medienes ytringsfrihet. Etter mitt syn er denne overpr�vningen en liten pris � betale for � bidra til oppbyggingen av det internasjonale menneskerettsvern.�

 

H�yesterett i plenum 23. juni 2000 (Rt. 2000 s. 996):

�I den utstrekning det er tale om � avveie ulike interesser  eller verdier mot hverandre, m� norske domstoler - innenfor den metode som anvendes av EMD - ogs� kunne bygge p� tradisjonelle norske verdiprioriteringer.�

 

Gulating lagmannsrett, Bergen, 20. september 2000:

�Etter flertallets syn bygger rettsoppfatningen i plenumsdommen (�) p� flere misforst�elser�

 

H�yesterettsjustitiarius Carsten Smith, K�benhavn, 7. november 2000:

�Man kan sp�rre: Ser vi her et utslag av Vestlandets og Bergens gamle selvstendighetstanker, eller er det tvert om postmodernismens normoppl�sning, eller er det heller en �pen og god dialog mellom embetsdommere vi er vitne til?�

 

Tana og Varanger herredsrett, 7. desember 2000:

�Dette kan f�re til at norske lavere domstoler i st�rre grad enn det som har v�rt vanlig, av hensyn til individets rett, m� fravike en uttalt oppfatning fra H�yesterett.�

 

H�yesteretts kj�rem�lsutvalg 19. januar 2001 (Rt. 2001 s. 85):

�Det synes (�) uklart hvor langt sakene er sammenlignbare med den foreliggende sak. I mangel av avklarende praksis fra EMD m� norske domstoler ta standpunkt til tolkningen av EMK ut fra slike generelle synspunkter som det er gjort rede for i plenumsdommen side 1006-1008.�

 

Asker og B�rum herredsrett, Sandvika, 14. september 2001:

�I denne situasjon synes det klart at herredsretten, som f�rsteinstansdomstol i en straffesak, m� vurdere hvilken betydning en sentral ny rettskilde, ogs� en internasjonal domstols avgj�relse, har. Ved vurderingen vil H�yesteretts tidligere avgj�relser p� vanlig m�te v�re sentrale og kunne ha prejudikatsvirkning.�

 

The love of justice, the peaceful and legal introduction of the judge into the domain of politics, are perhaps the most standing characteristics of a free people. Tocqueville

 

 

Det er en vanlig oppfatning at utviklingen i Europa med fremvekst av overnasjonale rettslige ordninger styrker domstolene p� bekostning av de �vrige statsmakter. Dette ikke er hele bildet. S�rlig n�r det gjelder Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er det i h�yeste grad nasjonale domstoler som f�r sin frihetsgrad begrenset. Et annet trekk er at H�yesterett synes � komme i beknip fra to fronter, dels fra de europeiske rettsinstanser og dels fra lavere norske domstoler som henviser til europeiske ordninger. Det er ogs� et faktum at de to store kilder til europeisering, menneskerettighetsreglene og E�S-avtalen formelt og reelt sl�r inn i norsk rettsvesen p� forskjellig m�te. P� denne bakgrunn har det interesse � sp�rre: I hvilken grad skjer en europeisering av H�yesterett som f�lge av de europeiske menneskerettigheter og E�S-avtalen? [1]

 

Europeisering av retten reiser sp�rsm�l om norske myndigheters frihet til � forme innholdet av norske rettsregler p� selvstendig grunnlag. Europeiseringen blir ofte diskutert som sp�rsm�l om frihet for v�re lovgivende myndigheter, og domstolenes kontroll med at lovgivningen holder seg innenfor de rammer som er satt. Det er en almen oppfatning at domstolene har f�tt �kt innflytelse p� bekostning av folkevalgte styringsorganer og den ut�vende makt, delvis som f�lge av den internasjonale utvikling. Problemstillingen ber�rer imidlertid ikke bare forholdet mellom lovgiverne og domstoler, men ogs� forholdet mellom domstoler innbyrdes. Europeisering av retten bringer nye, internasjonale akt�rer inn p� banen i fastsettelsen av hjemlige rettssp�rsm�l og har ogs� konsekvenser for det tradisjonelle, nasjonale domstolshierarki. Kravet om tilpasning til europeiske normer gjelder med andre ord ikke bare lovgivning og forvaltning, men i h�yste grad ogs� domstolene.

 

Det p�g�r en maktkamp om fastsettelsen av rettens innhold. Det hierarkiske system med en �verste autoritet er ikke lenger s� selvsagt. Et slikt system er brutt i fremveksten av overnasjonale rettsordener, s�rpreget av mangel p� en klar og samlende autoritativ instans. Vi ser dette i utviklingen av fellesskapsretten, som har v�rt preget av en drakamp mellom EF-domstolen og �verste rettsinstanser i medlemsstatene. Fellesskapsretten etablerer et regelhierarki, men intet hierarki av normativ autoritet eller makt. [2] Maktkampen utspiller seg ogs� p� nasjonalt plan. Med henvisning til menneskerettighetene har vi den siste tiden sett H�yesteretts autoritet utfordret av underordnede domstoler. Det eksisterer dessuten klare meningsforskjeller med hensyn til hvor langt Norge b�r g� i tilpasning til overnasjonale rettsordener, og hvilken innflytelse disse b�r ha over norsk rett og rettsmetode. [3]

 

I denne artikkelen vil jeg se p� hvordan innholdet av internasjonale regler slik de skal anvendes i norsk rett fastlegges. Det vil si at jeg ikke tar opp fastsettelsen av reglene i en folkerettslig eller overnasjonal sammenheng. Jeg tar heller ikke opp fastsettelsen av innholdet av rent nasjonale regler. Det er aktuelt � fastlegge innholdet av internasjonale regler for anvendelse i norsk rett n�r reglene skal anvendes direkte for l�sning av tvister for norske rettslige organer og n�r det skal tas stilling til om norske regler m� vike for internasjonale regler. Det er s�rlig reglene knyttet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og E�S-avtalen jeg har i tankene. Spesielt for disse reglene er at det er opprettet egne domstoler hvis kompetanse Norge har anerkjent, nemlig Menneskerettighetsdomstolen (EMD), EFTA-domstolen og EF-domstolen (EFD). Disse omtales i det f�lgende som de europeiske domstoler. Teamet er med andre ord i hvilken grad den nasjonale rettslige metode europeiseres der det er tale om � anvende menneskerettigheter eller E�S-regler. Fokus for artikkelen ligger f�rst og fremst p� H�yesterett.

 

Slik menneskerettighetskonvensjonen har sl�tt ned i norsk rett handler den ikke f�rst og fremst om overpr�ving av norsk lovgivning. Det er tvert imot norske domstoler som er gjenstand for overpr�ving. Faktisk gjelder det alle de sakene der Norge hittil er blitt d�mt for overtredelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. [4] Norge er blitt d�mt fordi domstolene ikke behandlet en straffesak raskt nok, [5] fordi H�yesterett i stedet for � oppheve en frifinnende dom d�mte en tiltalt p� grunnlag av bevisene fra herredsretten uten at tiltalte fikk im�teg� dem, [6] for H�yesteretts overskridelse av skj�nnsmarginen i forhold til retten til familieliv i en barnevernsak [7] og fordi flertallet av dommerne i menneskerettighetsdomstolen ikke har v�rt enige i H�yesteretts bed�mmelse av rettsstriden av �rekrenkende beskyldninger. [8] P� en sak n�r dreier alle sakene seg direkte om overpr�ving av H�yesteretts vurderinger. Ogs� de sakene der Norge er frifunnet av domstolen dreier seg om domstolenes virksomhet. [9] Norsk lovgivning som s�dan har hittil g�tt fri, da domstolene ikke i noen av sakene har handlet ut fra en lovmessig n�dvendighet. Det finnes s�ledes forel�pig ingen eksempler p� at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har funnet at en norsk lov strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

 

Det samme bildet gjentar seg n�r vi ser p� norske domstolers bruk av konvensjonen. I Rt. 1997 s. 1019 satte H�yesterett riktignok til side regelen i domstolloven �215 f�rste ledd 2. punktum som ga adgang til � ilegge rettergangsstraff uten at den det gjelder hadde f�tt adgang til � uttale seg. Tilsidesettelsen skjedde bl.a. under henvisning til EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3. Bortsett fra denne saken finner vi f� eksempler p� at en klar lovbestemmelse uttrykkelig er blitt satt til side. Uttalelser om at lovgiverviljen eller et innarbeidet norsk system har forrang, eller i det minste at tradisjonelle norske verdiprioriteringer m� kunne legges til grunn er mye lettere � finne. [10] Tallmessig sett er det straffesakene som dominerer i mengden av saker for H�yesterett der menneskerettighetene blir p�beropt av partene eller henvist til av retten. Det er med andre ord som grunnlag for utvidet kontroll fra H�yesteretts side med avgj�relser i straffesaker i herreds- og byrettene og lagmannsrettene at internasjonale regler hittil s�rlig har hatt en praktisk betydning.

 

Ut fra generelle studier av institusjonell tilpasning, m� man forvente at nasjonale domstoler yter en viss motstand mot europeisering, selv om europeiseringen i en viss grad inneb�rer en styrking av deres maktposisjon. Europeiseringen handler nemlig ikke bare om rettslige organers styrkede autoritet overfor andre, men ogs� om forskjellige nasjonale og overnasjonale rettslige institusjoners innbyrdes forhold. De normative krav til domstolene om tilpasning er omtrent de samme under E�S-avtalen som i fellesskapsretten. [11] Der hvor E�S-avtalen skiller seg fra fellesskapsretten er s�ledes ikke f�rst og fremst i innhold men i form. Hvor fellesskapsretten krever tilpasning hos de nasjonale domstoler i form av klare regler og kompetanseskranker, har E�S-avtalens krav mer form av soft law nedfelt i avtalens m�l, grunnprinsipper og lojalitetsplikter. Domstolene er institusjoner med en utpreget sans for � beskytte sin historie. Dette ser vi b�de i den formaliserte juridiske metode med vekt p� kontinuitet og presedenser og i den rettslige ideologi med vekt p� domstolene som voktere av rettsstatens verdier. B�de det forhold at kravene til domstolene har form av soft law og domstolens institusjonelle og historiske bevissthet er faktorer som gj�r at vi m� forvente en viss resistens i forhold til europeiseringspress. [12]

 

Som svar p� europeiseringen av norsk rett, ser vi da ogs� at H�yesterett har valgt en utpreget nasjonal respons med en s�regen nasjonal tiln�rming til hvordan de internasjonale regler skal tolkes og anvendes i Norge, og med en n�lende tiln�rming til det domstolsamarbeid som er etablert gjennom E�S-avtalen. Samtidig hevder H�yesterett sin nasjonale autoritet ved � s�ke � tre sin tiln�rming ned over de �vrige norske domstoler. Likevel f�rer europeiseringen av retten til at den normative og faktiske base for H�yesteretts autoritet forandres. Det er betegnende at H�yesterett for � styrke sin autoritet gikk ikke mindre enn to ganger i plenum over sp�rsm�let om forholdet til europeiske rettsregler i �r 2000, og ved inngangen til �r 2002 st�r klar til � holde nok en forhandling i plenum. Hvor utviklingen vil ende er ikke lett � si.

 

Det europeiske menneskerettighetsvernet og E�S-avtalen etablerer nye rammebetingelser for domstolene. Forholdet mellom nasjonale domstoler og domstolene i Strasbourg og Luxemburg omtales gjerne som en dialog og et samarbeid. Ingen av ordningene etablerer noe formelt hierarki med en overnasjonal domstol over de nasjonale som en ny sisteinstansdomstol. Selv om ordningene har nettopp dette trekk til felles, er de for �vrig utformet noks� forskjellig b�de i de internasjonale reglene selv og i m�ten norsk rett er utformet p� i forhold til dem.

 

Forholdet til den europeiske menneskerettighetsdomstol

Menneskerettighetsdomstolen er opprettet i medhold av artikkel 19 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Domstolens oppgave er � sikre at de stater som har ratifisert konvensjonen oppfyller de forpliktelser som de har p�tatt seg, jf artikkel 19. Dette skjer if�lge artikkel 32 gjennom �tolking og anvendelse av konvensjonen og dens protokoller�, enten etter klage fra konvensjonsstater (statsklage) eller fra enkeltpersoner m fl (individklage), eller ved r�dgivende uttalelser. Statsklage inneb�rer at en konvensjonsstat kan klage en annen konvensjonsstat inn for domstolen for brudd p� konvensjonen eller dens protokoller. Ordningen med individklage medf�rer at alle enkeltpersoner, frivillige organisasjoner eller andre grupper av enkeltpersoner som mener at de har v�rt utsatt for overtredelse av konvensjonsbestemte rettigheter, kan klage til domstolen. Innklaget er vedkommende stat. Grunnlaget for klagen er brudd staten p�st�s � ha beg�tt gjennom sine organer eller gjennom organer staten m� anses ansvarlig for.

 

Forutsetningen for individklage, er at klageren utnytter alle tilgjengelige nasjonale rettsmidler. Systemet er med andre ord at nasjonale domstoler i f�rste omgang skal se til at konvensjonen overholdes og rette opp eventuelle overtredelser. [13] Det er s�ledes bare der nasjonale instanser ikke utf�rer denne oppgaven at menneskerettighetsdomstolen kommer inn i bildet. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle om �rsaken til at krenkelsen ikke blir rettet opp er at nasjonale domstoler prosessuelt eller materielt er rettslig forhindret fra � gi opprettelse, eller om de unnlater � foreta en oppretting som de etter nasjonale regler har anledning til � gj�re. Grunnlaget for klage kan dessuten ogs� ligge i at konvensjonskrenkelsen er skjedd direkte ved de nasjonale domstolers handlem�te. Som vi har sett ovenfor faller alle saker hvor Norge er d�mt for konvensjonsbrudd i denne kategori. I en av sakene hvor staten Norge ble frifunnet, ble frifinnelsen begrunnet i at den krenkelse av konvensjonen som faktisk var skjedd, var blitt rettet opp av nasjonale domstoler. [14]

 

Menneskerettighetsdomstolen har ikke kompetanse til � oppheve eller forandre en dom avsagt av nasjonale domstoler. Dens overpr�velse best�r dermed utelukkende i pr�ving av om dommen i seg selv representerer en krenkelse eller om den, der hvor krenkelsen ligger i handlinger til et annet organ for staten, foretar en tilfredsstillende opprettelse. En domfellelse av staten for en folkerettsstridig dom inneb�rer heller ingen forpliktelse til � la dommen gjenoppta. Bruddet kan repareres p� andre m�ter for eksempel gjennom ben�dning eller erstatning. Etter nasjonale norske regler er det imidlertid grunnlag for gjenopptakelse av en dom at �en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomit� i sak mot Norge har funnet at avgj�relsen er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av (�) eller saksbehandlingen som ligger til grunn for avgj�relsen er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av�. [15]

 

Selv om det rettsmiddel prosesslovene her �pner for bruk av formelt er det ekstraordin�re rettsmiddelet gjenopptakelse, kan mye tale for reelt sett � karakterisere den ordning som er etablert som en adgang til overpr�velse gjennom internasjonale organer av norske dommer. Gjenopptakelsesadgangen er knyttet til avgj�relser av internasjonale organer i den aktuelle saken som kreves gjenopptatt. Gjenopptakelse av andre saker som ligner, m� avgj�res etter de alminnelige, og mer skj�nnsmessige utformede gjenopptakelsesregler, se ot.prp. nr. 70 (2000-2001) pkt. 5.3. Dersom gjenopptakelse kreves p� det grunnlag at den norske rettsavgj�relsen strider mot folkerettsregler, gjelder tilleggsvilk�ret at �ny behandling m� antas � burde f�re til en annen avgj�relse�. Sett i sammenheng med grunnvilk�ret om at selve avgj�relsen innholdsmessig sett m� v�re funnet konvensjonsstridig har dette vilk�ret liten betydning. [16] Kreves gjenopptakelse p� det grunnlag at saksbehandlingen er konvensjonsstridig, m� gjenopptakelse i tillegg v�re �n�dvendig for � b�te p� den skade som feilen har medf�rt�. I dette ligger imidlertid ikke mer enn at den krenkede m� ha rettslig interesse i � f� saken gjenopptatt. [17] Dermed skiller ikke reglene seg p� dette punkt nevneverdig fra de alminnelige regler for ankebehandling som forutsetter at prosessforutsetningene er oppfylt, herunder kravet til rettslig interesse i at underinstansens avgj�relse blir overpr�vd. [18]

 

Oppsummeringsvis kan vi si at den ordning som er etablert gjennom den europeiske menneskerettighetskonvensjon i praksis har hatt st�rst betydning som et nytt innslag i v�r domstolordning. I dette perspektivet kan vi si at H�yesterett ikke lenger d�mmer i siste instans i saker som ber�rer menneskerettigheter. St�rstedelen av det arbeid som blir utf�rt med henvisning til konvensjonen best�r i at overordnede domstoler f�rer kontroll med underordnede domstoler. Systemet er tradisjonelt hierarkisk ved at den som er misforn�yd med en domsavgj�relse m� vandre veien oppover i instansene gjennom aktiv bruk av rettsmidler. Finner en overordnet domstol et relevant brudd p� konvensjonen, leder dette til en opphevelse av den p�klagede avgj�relse og en eventuell p�f�lgende ny behandling. Prinsipielt sett er det her liten forskjell p� tilfelle hvor konvensjonsbruddet konstateres av en nasjonal ankedomstol eller av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Praktisk sett er det selvsagt en del forskjeller bl.a. at opphevelse som f�lge av dom i menneskerettighetsdomstolen krever at den krenkede tar et initiativ overfor nasjonale myndigheter for � f� dommen opphevet, mens opphevelse skjer automatisk dersom en nasjonal domstol som ledd i behandling av anke eller kj�rem�l konstaterer relevant brudd p� konvensjonen.

 

E�S

Domstolordningen under E�S-avtalen er ganske annerledes bygget opp enn under menneskerettighetskonvensjonen. EFTA-domstolen er opprettet under Overv�knings- og domstolavtalen mellom EFTA-statene (ODA) som f�lge av en direkte forpliktelse i E�S-avtalen artikkel 108 nr. 2.

 

Det som kommer n�rmest klageordningen under menneskerettighetskonvensjonen er reglene i artikkel 32 om at en EFTA-stat kan bringe uenighet som knytter seg til tolkning og anvendelse av avtalen med en annen EFTA-stat inn for EFTA-domstolen. I tillegg kommer reglene om avtalebrudds�ksm�l i ODA artikkel 31. Slikt s�ksm�l reises av EFTAs overv�kningsorgan etter at det har konstatert overtredelse uten at vedkommende EFTA-stat har villet b�ye seg for dette. Avtalen �pner ikke for direkte klagerett for individene.

 

I tillegg til regler om at en EFTA-stat kan innklages, finnes adgangen for domstolene i EFTA-landene til � forelegge rettssp�rsm�l for EFTA-domstolen til forh�ndsuttalelse etter artikkel 34. Bestemmelsen er modellert over adgangen til forh�ndsavgj�relse etter fellesskapsretten i artikkel 234 EF. I norsk rett er ordningen gjennomf�rt gjennom dstl. � 51 a. Bestemmelsen sl�r fast at �N�r en norsk domstol i en sak m� ta stilling til tolkningen av Avtalen om Det europeiske �konomiske samarbeidsomr�de med protokoller, vedlegg og de rettsakter vedleggene omhandler, kan den i samsvar med Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overv�kingsorgan og en domstol artikkel 34 forelegge tolkningsp�rsm�let for EFTA-domstolen.� De to mest i�ynefallende forskjellene mellom E�S-avtalens ordning og ordningen innenfor EU er at ingen domstol i EFTA-statene har plikt til � forelegge tolkningsp�rsm�l, og at uttalelser fra EFTA-domstolen, i motsetning til det som gjelder innen fellesskapsretten for EF-domstolen, ikke er formelt bindende.

 

Ordningen med forh�ndsforeleggelse av rettssp�rsm�l oppretter ikke noe nytt ledd i domstolshierarkiet. [19] For det f�rste beh�ver ikke saken � vandre sin gang gjennom nasjonale domstoler f�r den forelegges for EFTA-domstolen eller EF-domstolen. Enhver domstol kan forelegge et sp�rsm�l. I en viss utstrekning kan sp�rsm�l forelegges av organer som ikke formelt sett er domstoler, i Norge for eksempel av Markedsr�det. [20] For det andre er det ikke etablert noen rett for partene til � bringe saker inn for de to domstolene. Det er vedkommende dommer eller dommere som avgj�r om et sp�rsm�l skal forelegges. Endelig er det ikke tale om noen etterkontroll med den nasjonale domstols avgj�relse.

 

Det er p� den annen side viktig � fremheve at ordningen p� viktige punkter bryter med det nasjonale domstolshierarkiet, idet den etablerer en direkte kanal mellom den enkelte domstol i hvert land og de to domstolene i Luxemburg. De nasjonale domstolene er ikke underlagt overordnede nasjonale domstoler i sin kommunikasjon med hhv EF-domstolen og EFTA-domstolen. Dette kommer i norsk rett til uttrykk ved bestemmelsen i dstl. � 51 a om at rettens beslutning om at et tolkningsp�rsm�l skal eller ikke skal forelegges for EFTA-domstolen, ikke kan angripes ved kj�rem�l eller anke.

 

Innenfor fellesskapsretten er forholdet mellom EF-domstolen og de nasjonale domstoler videre utviklet gjennom EF-domstolens praksis. Underordnede domstoler er verken materielt eller prosessuelt bundet av overordnede domstoler eller nasjonale prosessregler i kommunikasjon med EF-domstolen eller anvendelse av fellesskapsretten. Den materielle siden av dette f�lger av prinsippet om fellesskapsrettens forrang som inneb�rer at heller ikke nasjonale prejudikater om hvordan fellesskapsretten eller nasjonale regler skal anvendes g�r foran fellesskapsretten slik den fastlegges av EF-domstolen. EF-domstolen har presisert at forrangen gjelder fremfor enhver nasjonal regel og at enhver domstol i medlemsstatene m� anvende fellesskapsretten til fortrengsel av nasjonal rett, uten � v�re avhengig av � avvente en avgj�relse av dette sp�rsm�let fra den nasjonale lovgiver eller en overordnet domstol. [21] Det fellesskapsrettslige prinsipp om forrang er omhandlet i protokoll 35 til E�S-avtalen og s�kt gjennomf�rt i norsk rett gjennom E�S-loven � 2.

 

Bestemmelsen om forh�ndsavgj�relse er tolket slik at den gir en rett for underordnede domstoler til � forelegge sp�rsm�l for EF-domstolen som ikke kan innskrenkes eller begrenses av nasjonale prosessregler. [22] Dette inneb�rer ogs� at underordnede domstoler heller ikke er bundet av overordnede domstolers prejudikater mht vilk�r for og begrensninger i foreleggelsesadgangen. [23] Det er imidlertid uklart om dette ogs� inneb�rer at det ikke kan brukes nasjonale rettsmidler mot en beslutning om � innhente forh�ndsavgj�relse fra EF-domstolen. Dette er et delikat sp�rsm�l som griper langt inn i rettsmiddelsystemet i medlemsstatenes prosessrett, hvor EF-domstolen har v�rt noe vaklende i sin behandling. [24] Rettstilstanden som har stabilisert seg er at sp�rsm�let om det kan brukes rettsmidler er overlatt til nasjonal rett, men at EF-domstolen vedblir � v�re kompetent til � behandle en anmodning om forh�ndsavgj�relse s� lenge den ikke er trukket tilbake av den domstol som har fremsatt anmodningen. Overv�knings- og domstolavtalen artikkel 34 gir EFTA-statene en mulighet til � bestemme i sin lovgivning at underordnede domstoler ikke skal ha adgang til � forelegge saker for EFTA-domstolen. N�r tvml. � 51 a bestemmer at en domstols beslutning om � forelegge et sp�rsm�l for EFTA-domstol ikke kan angripes ved kj�rem�l eller anke, m� rettstilstanden i Norge likevel v�re den at ogs� norske underordnede domstoler suverent avgj�r dette sp�rsm�l. [25]

 

Forholdet mellom norske domstoler og EFTA-domstolen kan dermed ikke betraktes som en slags instansordning p� samme m�te som ved forholdet til menneskerettighetsdomstolen. EFTA-domstolen bringes etter beslutning fra dommeren inn i prosessen f�r den er avsluttet for nasjonale domstoler. Partene har ingen klagerett til EFTA-domstolen etter at den nasjonale prosessen er avsluttet. Skulle en norsk rettsavgj�relse stride mot E�S-avtalen, m� dette tas opp av en avtalepart i E�S-komiteen. Eventuelt kan man tenke seg at ESA tok opp sp�rsm�let som sp�rsm�l om brudd p� avtalen. P� grunn av prinsippet om domstolenes uavhengighet er en slik reaksjonsm�te ikke uten problemer. Erfaringene fra EU viser i alle fall at kommisjonen har veket tilbake fra � bruke traktatbruddprosedyren i et slikt tilfelle.

 

Situasjonen i Norge

Menneskerettigheter er s�rlig aktuelle der staten ut�ver sin tvangsmakt overfor borgerne. Dette involverer som regel domstolene i en rolle som direkte ut�vere. E�S-avtalen vedr�rer s�rlig statens bruk av sin reguleringskompetanse og �konomiske posisjon overfor markedet. I slike tilfelle st�r lovgiveren og forvaltningen som ut�vere og domstolene har en mer kontrollerende rolle. Dette tilsier at menneskerettighetsreglene s�rlig vil v�re rettet mot domstolenes virksomhet som s�dan, mens E�S-avtalen vil s�rlig v�re rettet mot lovgivnings- og forvaltningsapparatet. Disse forhold bekreftes ogs� av de forel�pige erfaringer norske myndigheter har med disse overnasjonale ordninger.

 

Erfaringene skriver seg stort sett fra de siste ti �r. I l�pet av 1990-tallet kan vi se en klar endring i norske domstolers forhold til de overnasjonale europeiske domstoler. Selv om Norge anerkjente Menneskerettighetsdomstolens kompetanse f�rst i 1964, tok det enda lengre tid f�r de praktiske implikasjoner av dette slo inn. Det var f�rst i 1990 at Menneskerettighetsdomstolen tok stilling til en sak fra Norge. Inntil 1990 hadde H�yesterett for �vrig kun tatt stilling til den Europeiske menneskerettighetskonvensjon 17 ganger. [26] Etter 1990 har dette skjedd i mange hundre saker hvorav flertallet dreier seg om kravene til rettergang i straffesaker.

 

E�S-avtalen tr�dte i kraft 1. januar 1994. Etter den tid har vi hatt et tyvetalls saker vedr�rende Norge for EFTA-domstolen, rundt 15 som f�lge av sp�rsm�l fra norske domstoler. E�S-avtalen er direkte ber�rt i 11 saker for H�yesterett og vel i noen flere tilfeller for de lavere instanser. Den kvantitativt store betydning i norsk rett har E�S-avtalen hatt ved gjennomf�ringen av mengden av sekund�rregler som er knyttet til den ved lov- og forskriftsvedtak. [27]

 

N�r det gjelder den status avgj�relsene til de europeiske domstolene skal ha i norsk rett, n�rmet H�yesterett seg dette sp�rsm�let i Rt. 1994 s. 610 B�lgepapp. F�rstvoterende �pnet her for at en avgj�relse fra menneskerettighetsdomstolen kunne f�re til at en norsk rettsregel m�tte tilsidesettes, dvs. gis en slags prejudikatsvirkning. I den forbindelse uttalte han: �Ved bed�mmelsen av hvorvidt en avgj�relse truffet av en internasjonal domstol skal gis en slik virkning i nasjonal rett, er det ogs� av betydning om den bygger p� et saksforhold i faktisk og rettslig henseende, som er jevnf�rbart med det som foreligger til avgj�relse for den norske domstol.� I samme saken avviste H�yesterett � legge vekt p� avgj�relser fra EF-domstolen under henvisning til at �ingen av (avgj�relsene) gir etter mitt skj�nn grunnlag for � fastsl� at det vil v�re i strid med norske traktatforpliktelser om det blir gjort bruk av forklaringene som bevis i straffesaken.� I plenumsdommen Rt. 2000 s. 996 nevner ikke f�rstvoterende menneskerettighetsdomstolen som prejudikatsdomstol direkte, men sier at �norske domstoler ved anvendelsen av EMK skal benytte de samme tolkingsprinsipper som EMD�. Likevel er det �EMD som i f�rste rekke har til oppgave � utvikle konvensjonen� og �norske domstoler - innenfor den metode som anvendes av EMD � (m�) ogs� kunne bygge p� tradisjonelle norske verdiprioriteringer.� Dette inneb�rer at prinsippene for tolkning av konvensjonen ikke blir helt de samme i norske domstoler som i andre domstoler, og at de antar en s�regen norsk val�r. [28] En begrunnelse for dette er at �ved at norske domstoler ved avveining av ulike interesser eller verdier kan bygge p� verdiprioriteringer som ligger til grunn for v�r lovgivning og rettsoppfatning, vil imidlertid norske domstoler kunne inng� i et samspill med EMD og bidra til � p�virke EMDs praksis.�

 

EFTA-domstolens avgj�relser er bindende for Norge i saker om staten har brutt sine avtaleforpliktelser. Domstolens r�dgivende uttalelser er ikke formelt bindende. Likevel tilsier tungtveiende grunner at nasjonale domstoler b�r v�re tilbakeholdne med � fravike dem. I Rt. 2000 s. 1811 Finanger uttalte f�rstvoterende: �Uttalelsen fra EFTA-domstolen er r�dgivende, jf. artikkel 34 i Overv�knings- og domstolavtalen (ODA-avtalen) mellom EFTA-statene. Dette inneb�rer at H�yesterett har myndighet og plikt til selvstendig � ta stilling til hvorvidt og i hvilken grad uttalelsen skal legges til grunn for H�yesteretts avgj�relse. Men jeg finner samtidig at uttalelsen m� tillegges vesentlig vekt.� F�rstvoterende viste som begrunnelse for dette til opprettelsen av EFTA-domstolen og avtalens homogenitetsm�lsetting, til EFTA-domstolens s�rlige kunnskap og autoritet i forhold til E�S-avtalens regler og Stortingets forutsetninger ved tilslutning til avtalen.

 

Etter ikrafttredelsen av E�S-avtalen har ogs� EF-domstolen f�tt status som prejudikatsdomstol. Dette f�lger direkte av artikkel 6 E�S for rettspraksis fra f�r avtalens undertegnelse. H�yesterett har ikke lagt s�rlig vekt p� skillet mellom f�r og etter undertegning av avtalen i bruken av EF-domstolens praksis i tilknytning til bestemmelser som er likelydende i fellesskapsretten og i E�S-avtalen, se foruten Finangersaken for eksempel Rt. 1997 s.1965, Rt. 1999 s. 393, Rt. 1999 s. 977 og Rt. 2001 s. 248.

 

Utviklingen i H�yesterett viser et klart m�nster n�r det gjelder H�yesteretts forhold til et samarbeid med EFTA-domstolen. De to siste sakene ble begge avgjort ut fra en omfattende gjennomgang av praksis fra EF-domstolen. Begge sakene gjaldt virksomhetsoverdragelse og reglene i arbeidsmilj�loven kapittel XII A som gjennomf�rer EFs r�dsdirektiv 77/187/E�F. H�yesterett gikk i begge tilfelle rett p� EF-domstolens praksis uten � g� veien om en foreleggelse av saken til forh�ndsuttalelse fra EFTA-domstolen. Selv om det var p� et omr�de hvor det foreligger en omfattende praksis fra EF-domstolen, forutsetter reglene en konkret vurdering p� en slik m�te at det neppe kunne sies at avgj�relsene var opplagte p� bakgrunn av denne domstolens praksis. H�yesterett har dermed gjennom disse sakene klart signalisert at den ikke vil tiln�rme seg den fellesskapsrettslige rettstilstand hvor en sisteinstansdomstol plikter � forelegge tolkningsp�rsm�l til avgj�relse for EF-domstolen med unntak for de tilfelle der svaret er opplagt � acte claire. Det samme kan sies om avgj�relsen i Rt. 1999 s. 393 hvor f�rstvoterende direkte sier �selv om problemstillingen i saken for EF-domstolen var en annen enn i den sak H�yesterett har til behandling, har dommen etter min oppfatning likevel en viss betydning for v�r sak� og videre �det kan v�re noe uklart hvor langt bestemmelsene om kj�re- og hviletid i r�dsforordning nr. 3820/85 kommer til anvendelse�. Se for �vrig ogs� Rt. 1999 s. 569 hvor H�yesterett indirekte sier at den ikke kunne finne veiledning i tolkning av handelsagenturloven � 28 i praksis fra EF-domstolen knyttet til det direktivet som den norske lovbestemmelsen bygger p�.

 

H�yesterett har etter ODA artikkel 34 ingen plikt til � forelegge en sak for EFTA-domstolen og har gjennom sin praksis klart gitt til kjenne at den akter � benytte seg av denne friheten. Etter mitt syn kan man problematisere denne holdningen fra H�yesterett i forhold til E�S-avtalens homogenitetsm�lsetting og lojalitetsplikt. H�yesteretts tiln�rming med en nasjonal tolkning p� bakgrunn av EF-domstolens praksis er neppe den som er best egnet til � oppfylle m�let om mest mulig lik fortolkning av reglene i avtalen. Det kan derfor hevdes at H�yesterett gjennom sin praksis ikke treffer alle tiltak �som er egnet til � oppfylle de forpliktelser som f�lger av denne avtale� � se E�S artikkel 3. Overv�knings- og domstolavtalen har en tilsvarende bestemmelser i artikkel 2. Jeg mener derfor at svaret p� Kai Kr�gers sp�rsm�l om det var n�dvendig � sende Finangersaken til Luxembourg m� fra E�S-avtalens perspektiv v�re et klart ja. [29] Den praksis H�yesterett n� synes � ha lagt seg p� ved � etablere seg selv som prejudikatsdomstol i E�S-sp�rsm�l undergraver E�S-avtalens system for domstolsamarbeid og vil p� sikt kunne f�re til en forvitring av rettshomogeniteten. Det er ikke bare sp�rsm�l om � treffe de rette l�sninger, men ogs� om informasjon til de andre avtaleparter om hvilke l�sninger som velges for E�S-avtalen. Man kan til tross for regelen i E�S artikkel 106 neppe forvente at Islandske, Liechtensteinske og EU-landenes domstoler kan holde seg like godt orientert om norsk H�yesteretts praksis som om EFTA-domstolens praksis.

 

De europeiske domstolene har forel�pig liten prejudikatskraft utover det omr�det hvor de direkte er gitt en status i det folkerettslig forpliktende regelverket. Avgj�relsen i Rt. 1997 s. 580 OFS-streikerett er avvisende med hensyn til � tillegge ILOs ekspertkomites r�dgivende uttalelser betydning for tolkning av konvensjonen. EF-domstolens praksis har v�rt p�beropt i noen tilfeller som argument utover det omr�det som E�S-avtalen direkte regulerer uten at H�yesterett har funnet dette s�rlig relevant, se Rt. 1983 s. 430, Rt. 1994 s. 610, Rt. 1995 s. 738 og Rt. 2000 s. 2167.

 

Hvor resistent b�r den nasjonale metode v�re?

Norsk rett p�virkes av menneskerettighetene og E�S-avtalens regler. Kretsen av domstoler som p�virker innholdet og utviklingen av norsk rett er derfor utvidet s�rlig i l�pet av de siste ti �r. Dels spiller de en rolle direkte inn i prosessen for norske domstoler, enten ved at norske rettsavgj�relser blir gjenstand for overpr�ving, eller ved at norske domstoler kan bruke dem for � klargj�re hvordan internasjonale regler skal tolkes. Dels spiller de rolle som prejudikatsdomstoler. Det som har skjedd inneb�rer ikke n�dvendigvis bare at nye organer kommer inn i tillegg til de nasjonale organene. De nasjonale domstolers rolle og innbyrdes forhold kan ogs� bli p�virket av det nye elementet som er kommet til.

 

Siden det er tale om rettsregler som er utviklet for � anvendes i en rekke land p� tvers av nasjonale ordninger og tradisjoner, kan nasjonale domstoler naturlig nok ikke ha siste ord og �verste autoritet med hensyn til fastsettelse av innholdet av reglene i en internasjonal sammenheng. N�r en internasjonal avtale oppretter en egen domstolordning, tilsier dette i seg selv at domstolens avgj�relser tillegges autoritet ogs� innen de nasjonale rettsordningene slik dommer Flock fremhever i Finanger. For de tre domstolene gj�r det seg dessuten gjeldende at de gjennom sine prosessordninger f�r belyst sakene bredt gjennom deltakelse av andre avtaleparter og internasjonale organer som er opprettet, og at de gjennom sitt arbeide f�r s�rlig innsikt i de relevante momenter ved tolkning og anvendelse av de s�rlige regler som de har kompetanse i forhold til. I forhold til fellesskapsretten og E�S-avtalen kommer den traktatfestede homogenitetsm�lsettingen inn som et selvstendig moment sammen med prinsippet om at fellesskapsretten skal v�re ubetinget og uavhengig av nasjonale myndigheter i det enkelte land. [30] EF-domstolen har dessuten n�r det gjelder sin egen rolle vist til at avtalepartene til Romatraktaten uttrykkelig har gitt domstolen monopol p� l�sning av sp�rsm�l etter fellesskapsretten, og i artikkel 292 fraskrevet seg adgangen til � s�ke � l�se uenighet og tvister p� andre m�ter enn det traktaten selv fastsetter. [31] Avgj�relser fra de europeiske domstolene er like lite som avgj�relser fra nasjonale domstoler utslag av en objektiv, h�yere rettferdighet som er hevet over kritikk. Men de er avgj�relser fra organer som er gitt en normativ autoritet i forhold til de internasjonale regler som de nasjonale domstoler ikke er gitt.

 

Til tross for dette har H�yesterett staket seg ut en posisjon som leder i sp�rsm�let om hvordan de europeiske regler skal tolkes og h�ndheves i norsk rett. Dette er tydelig i H�yesteretts kj�rem�lsutvalgs uttalelse: �I mangel av avklarende praksis fra EMD m� norske domstoler ta standpunkt til tolkningen av EMK ut fra slike generelle synspunkter som det er gjort rede for i plenumsdommen side 1006-1008�. [32] Her sier kj�rem�lsutvalget klart og tydelig at i Norge er det H�yesterett som fastlegger prinsippene for tolkning av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I praksis synes det som om H�yesterett har sl�tt inn p� samme vei ogs� n�r det gjelder tolkning av E�S-avtalen. Som nevnt ovenfor har retten noks� konsekvent unnlatt � forelegge sp�rsm�l om tolkning av E�S-regler for EFTA-domstolen, ogs� der sp�rsm�lene etter rettens eget syn fremst�r som tvilsomme eller uavklarte gjennom EF-domstolens praksis. Slik sett kan vi si at H�yesterett har lagt opp til en nasjonal fortolkning og fastsettelse av de internasjonale forpliktelsene slik de skal gjelde i Norge, men ved bruk av internasjonale rettskilder og en internasjonal metode til � supplere den vanlige norske tiln�rming til rettssp�rsm�l.

 

Ogs� Finangersaken gir et eksempel p� dette. H�yesterett n�rmet seg ikke sp�rsm�let om direktivet skulle fortrenge den norske lovbestemmelsen ut fra de fellesskapsrettslige prinsipper om direktivers direkte virkning og direktivkonform fortolkning. I stedet diskuterte begge fraksjoner rekkevidden av det norske presumsjonsprinsippet. Samtidig er det klart at saksforholdet i dommen klart l� utenfor rekkevidden av prinsippet om direktivers direkte virkning, og temmelig sikkert heller ikke kunne omfattes av prinsippet om direktivkonform tolkning. Dermed gikk meningsforskjellen mellom H�yesteretts to fraksjoner p� om en E�S-regel skulle gis virkning i norsk rett i st�rre utstrekning enn det avtalen selv forplikter til. Det er med andre ord ikke n�dvendigvis slik at en nasjonal tiln�rming f�rer til st�rre spillerom for nasjonale regler enn en tiln�rming basert p� internasjonale kilder.

 

H�yesterett fastlegger i sin praksis ikke bare hvordan retten selv vil n�rme seg de europeiske reglene. Uttalelsene om tiln�rmingen til menneskerettighetskonvensjonen i bl.a. Rt. 2000 s. 996 tar klarligvis ogs� sikte p� � binde domstolene lavere ned i hierarkiet. F�rstvoterende sier: �norske domstoler i tilfeller hvor det er tvil om hvordan EMK skal forst�s, (b�r ikke) anlegge en for dynamisk tolking av konvensjonen. Som alminnelig regel kan norske domstoler ved tolkingen av EMK heller ikke bygge inn sikkerhetsmarginer mot at Norge d�mmes for konvensjonsbrudd. P� grunnlag av konvensjonsorganenes praksis og de verdioppfatninger og tradisjoner som v�rt samfunn bygger p�, m� norske domstoler s�ke � komme fram til hvordan konvensjonens bestemmelser skal forst�s.� I klartekst betyr dette at norske domstoler skal f�lge H�yesteretts anvisninger for hvordan konvensjonene skal tolkes, og legge H�yesteretts l�sninger til grunn som prejudikater p� vanlig m�te.

 

Dette avviker klart fra den modell som EF-domstolen har sl�tt fast for fellesskapsretten, nemlig at nasjonale domstoler ikke er bundet av overordnede nasjonale domstoler i fastsettelsen av fellesskapsretten. Hvordan blir dette i Norge i forhold til E�S-avtalen? Binder H�yesterett de lavere domstoler i deres tolkning av bestemmelsene i E�S-avtalens hoveddel som jo er gjennomf�rt i norsk rett gjennom inkorporasjon? Et klart prejudikat fra H�yesterett om for eksempel tolkningen av artikkel 31 kan vel ikke hindre en underordnet domstol i � forelegge en likeartet sak for EFTA-domstolen etter domstolloven � 51 a. Og EFTA-domstolen er ikke bundet av norsk H�yesterett. Hvordan skal H�yesterett senere forholde seg til en r�dgivende uttalelse fra EFTA-domstolen som ikke tar hensyn til en avgj�relse fra H�yesterett? Sp�rsm�let er neppe helt s�kt. Svenske H�gsta domstolen har m�ttet svelge en avgj�relse fra EF-domstolen som helt klart desavuerte en dom den hadde avsagt. [33]

 

H�yesterett d�mmer i siste instans i henhold til Grunnloven �� 88 og 90. Dette kan presiseres i forskjellige retninger. To opplagte presiseringer fremg�r forholdsvis direkte av bestemmelsene, nemlig retten til � f� tvister behandlet av domstolene med H�yesterett som �verste instans, og H�yesterettsdommer rettskraft. [34] Det finnes ogs� andre presiseringsmuligheter. En tredje presisering kan v�re at det er H�yesterett, ikke Stortinget eller Regjeringen som skal d�mme i siste instans, med andre ord domstolenes uavhengighet fra de �vrige statsmaktene (maktfordeling). Den historiske bakgrunn for Grunnlovens bestemmelser var at Kongen ikke skulle kunne overpr�ve H�yesteretts dommer, dvs. domstolens uavhengighet overfor den ut�vende makt. [35] Det har v�rt antatt at bestemmelsene ogs� hindrer en overpr�ving av H�yesteretts avgj�relser i internasjonale organer. [36] I realiteten er imidlertid en slik overpr�ving innf�rt i forhold til menneskerettigheter.

 

En fjerde presisering av prinsippet om at H�yesterett d�mmer i siste instans kan v�re at H�yesterett er �verste rettslige autoritet (rettskilde) og at domstolens avgj�relser er bindende for underordnede domstoler. Denne presisering av prinsippet kan ikke forankres i en historisk forst�else av Grunnloven, men er av nyere dato. Hvorvidt H�yesterett har en slik forfatningsmessig autoritet er omtvistet. [37]

 

Uansett hvordan dette m�tte stille seg i forhold til vanlig norsk rett, er det neppe klart at H�yesterett kan eller b�r ha stilling som prejudikatsdomstol i forhold til tolkningen av internasjonale forpliktelser. At H�yesterett ikke har noen slik autoritet i forhold til de internasjonale reglene selv er helt p� det rene. Tvert imot er noe av den overpr�ving som skjer for menneskerettighetsdomstolen og vekten p� rettshomogenitet i E�S-avtalen uttrykk for at nasjonale �verste domstoler ikke har noen slik autoritet i forhold til disse regler.

 

H�yesterett b�r heller ikke i norsk rett ha den normative autoritet i forhold til internasjonale regler som den har i forhold til norsk rett. H�yesterett har ingen konstitusjonell forankring i forhold til tolkning av folkerettslige forpliktelser, og kan heller ikke utlede sin autoritet ut fra det forhold at den har siste ordet i tolkningsp�rsm�l. Tvert imot er det slik at det p� forskjellige m�ter kan sies at H�yesterett ikke lenger d�mmer i siste instans, i alle fall ikke i saker om menneskerettighetskonvensjonen. Ogs� i forhold til E�S-avtalen kan det lett skje at en underordnet norsk domstol, ved � forlegge et sp�rsm�l for EFTA-domstolen, kan fremprovosere en uttalelse stikk i strid med en av H�yesterett uttalt oppfatning.

 

For det annet har ikke H�yesterett samme faglige status og ressurser i forhold til internasjonale regler som i forhold til norsk rett. Som dommer Stang Lund fremholder i Rt. 2000 s. 996: �Norske domstoler har ikke den samme oversikt som EMD over lovgivningen, rettsoppfatninger og praksis i andre europeiske land�. Kr�ger mener at �H�yesterett er slik bemannet at det med dagens kommunikasjon og dialog mellom E�S og EF ikke er grunn til � tro at EFTA-domstolens geografiske n�rhet til EF-domstolen sikrer bedre overensstemmelse mellom EF-retten og E�S-retten enn der H�yesterett selv fortolker E�S-retten�. [38] Kr�ger overser etter min mening her to ting. For det f�rste prosessreglementet for EFTA-domstolen som sikrer en helt annen type belysning av saker som prosederes for EFTA-domstolen enn for norske domstoler. Dette er et av momentene dommer Flock trekker frem i Finanger for � legge til grunn EFTA-domstolens uttalelse: �I denne sammenheng finner jeg grunn til � nevne at EFTA-domstolen gjennomf�rer en saksbehandling som blant annet gir andre medlemsland og organer innen EFTA og EF anledning til � uttale seg om de sp�rsm�l som reises, jf. artikkel 20 i protokoll 5 til ODA-avtalen.� For det annet betydningen av det arbeidsfellesskap som eksisterer i EFTA-domstolen selv og i kontakten mellom dommere i Luxembourg p� tvers av nasjonalitet, og som har bidrar til � skape et tross alt relativt homogent dommerkorps p� felleskapsrettslig grunn. [39]

 

For det tredje er den r�dende ideologi innenfor de europeiske ordningene en ideologi om domstolsamarbeid, hvor de europeiske domstolene samarbeider ikke med sisteinstansdomstolene i nasjonalstatene alene, men med den enkelte domstol som skal ta stilling til et sp�rsm�l som ber�rer de europeiske reglene. S�rlig fremhevet er dette i fellesskapsretten. Prinsippet er ogs� bygget inn i E�S-avtalen gjennom bl.a. lojalitetsplikten som gjelder den enkelte dommer og bestemmelsen i dstl. � 51a som overlater til den enkelte dommer � avgj�re om en sak skal forelegges EFTA-domstolen, en avgj�relse som ikke kan overpr�ves. Prinsippet om at samarbeidet gjelder den enkelte dommer m� gjelde ogs� i forhold til menneskerettighetsdomstolen. I tillegg kommer det forhold at det for den enkelte dommer blir et samvittighetssp�rsm�l om han skal f�lge den internasjonale regel, eller den norske regel slik H�yesterett utlegger den. Den enkelte dommer har et personlig ansvar i forhold til b�de menneskerettighetene og E�S-avtalen, og det er ikke norske domstoler som i siste instans fastlegger rekkevidden av dette ansvaret.

 

Som argument for at nasjonale domstoler b�r f�lge H�yesterett har v�rt anf�rt hensynet til forutberegnelighet og likebehandling. [40] Disse hensynene kan ikke veie tyngre enn hensynet til materielt riktige avgj�relser. Dessuten er betydningen av disse hensynene helt avhengig av perspektivet. Et hovedpoeng med for eksempel E�S-avtalen er forutberegnelighet og likebehandling p� tvers av skillene mellom nasjonale rettssystemer. Dette f�r man ikke ved fortsatt dyrking av nasjonale s�regenheter og ved nasjonal sentraldirigering av rettsapparatet. Det samme argumentet kan selvsagt ogs� fremholdes i forhold til menneskerettighetene. Det er tross alt ikke bare snakk om norske domstolers dyrkelse av norske s�rtrekk. G�r vi inn for dette m� vi ogs� akseptere andre lands domstolers dyrkelse av sine s�rtrekk og nasjonale behov. N�r vi deltar i det felleseuropeiske menneskerettighetsarbeid, er det ikke f�rst og fremst ut fra norske interesser. Vi deltar fordi vi �nsker � v�re solidariske med mennesker i land som opplever tortur, ulovlig fengsling og som straffes for sine ytringer. I den utstrekning det er tale om � avveie ulike interesser eller verdier mot hverandre, m� derfor nasjonale domstoler anspores til � bygge p� de verdier menneskerettighetskonvensjonen skal fremme, fremfor p� tradisjonelle nasjonale verdiprioriteringer.

 

En annen innvending er den som fremholdes av H�yesterett i B�hlerdommen, nemlig at norske domstoler vil �kunne inng� i et samspill med EMD og bidra til � p�virke EMDs praksis.� Som nevnt innledningsvis, kan samspillet mellom forskjellige nasjonale og overnasjonale organer dels forst�s som en maktkamp om utformingen av forskjellige institusjoners rolle og om p�virkning av det innhold rettsutviklingen skal ta. Jeg tror imidlertid at muligheten til p�virkning er st�rre dersom nasjonale domstoler i sine vurderinger tar utgangspunkt i de europeiske fellesverdier slik de er nedfelt i traktatene fremfor i tradisjonelle nasjonale prioriteringer. Jeg tror ogs� mulighetene til � vinne forst�else og aksept for s�rlige nasjonale behov og interesser er st�rst om nasjonale avvik begrenses til sp�rsm�l som har stor og grunnleggende betydning for det enkelte land, fremfor at de begrunnes generelt med forskjellig nasjonal kultur og tradisjon. I denne sammenheng tror jeg det er betegnende at de mest kjente eksempler vi har p� at de europeiske domstoler er varsomme med � overkj�re nasjonale domstoler, finner vi i saker som der den tyske forfatningsdomstolen p�beroper seg grunnlovfestede individuelle rettigheter, eller der den irske h�yesterett viser til den s�rlige plass abortforbudet har i den irske konstitusjon og samfunn. Jeg tviler p� at beskyttelse av administrative m�ter � h�ndheve skatteregler p� eller varianter av utforming av det strafferettslige reaksjonssystemet, er like godt egnet for en dialog mellom domstoler ut fra nasjonale forskjeller.

 

Instrukser fra H�yesterett som nasjonal domstol til underordnede domstoler om hvordan de skal tolke og anvende internasjonale regler minner mer om et kommandosystem enn om prejudikatsl�ren. Et kommandosystem i rettsapparatet er fremmed for v�r rettskultur. Prejudikatsl�ren er akseptabel ut fra behovet for � ha en �verste autoritet, behovet for rettsenhet og hensynet til ikke � treffe avgj�relser som med st�rre eller mindre grad av sikkerhet vil bli endret dersom de ankes. I forhold til internasjonale regler sl�r ingen av disse hensynene inn. I stedet tilsier hensynet til autoritet, rettsenhet og prosess�konomi at den enkelte domstol forholder seg til de relevante kilder direkte, og ikke filtrert gjennom instrukser fra sin nasjonale ankeinstanser. � gj�re dette er ikke utslag av normoppl�sning eller regionale selvstendighetstanker. Det er tvert imot utslag av en lojal oppf�lgning av tanken om utvikling av en enhetlig europeisk rettskultur.

 

[1] Med europeisering forst�r jeg her �adapting national and sub-national systems of governance to a European political center and European-wide norms�, se Johan P. Olsen, The Many Faces of Europeanization, ARENA WP 02/02. ARENA WP finnes tilgjengelig p� http://www.arena.uio.no/ .

[2] Se J.H.H. Weiler, Federalism and Constitutionalism: Europe�s Sonderweg, Harvard Jean Monnet Working Paper 10/00 http://ftp.infoeuropa.eurocid.pt/files/database/000036001-000037000/000036583.pdf  s. 3.

[3] Se for eksempel Gunnar Nerdrum, Menneskerettighetene ved en skilleveg? Lov og Rett 1997 s. 102-111, Kai Kr�ger, Finanger-dommen og den nye rettskildefaktor: Frykten, Jusssens Venner 2001 s. 89-104 og Morten Eriksen, Parallell bruk av administrativ tilleggsskatt og straff etter ligningsloven, Tidsskrift for strafferett 2001 s. 167-210.

[4] En oversikt over sakene frem til november 2000 er gitt av Marius Emberland, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og norske maktstrukturer i Tran�y og �sterud (red.) Mot et globalisert Norge? Oslo 2001.

[5] EMD 11701/85 E mot Norge 29/08/1990 181-A.

[6] EMD 16206/90 Botten mot Norge 19/02/1996 Reports 1996-I

[7] EMD 17383/90 Johansen mot Norge 07/08/1996 Reports 1996-III

[8] EMD 23118/93 Nilsen og Johnsen mot Norge 25/11/1999, EMD 21980/93 Bladet Troms� og Stensaas mot Norge 20/05/1999 Reports of Judgments and Decisions 1999-III og EMD 26132/95 Bergens Tidende og andre mot Norge 02/05/2000

[9] EMD 17391/90 Eriksen mot Norge  Reports 1997-III (Artikkel 5 ulovlig frihetsber�velse) og EMD 26390/95 Beck mot Norge 26/06/2001 (Artikkel 6 for sen rettergang). I saken referert i Rt. 1966 s. 476 avviste kommisjonen en klage mot loven om beordringsplikt for tannleger. H�yesterett i plenum fant senere at loven verken var i strid med konvensjonen eller Grunnloven.

[10] Se S�rlig Rt. 1997 s. 580 OFS-streikerett, Rt. 2000 s. 996 (Plenum) B�hler-tilleggsskatt og Rt. 2000 s. 1811 (Plenum) Finanger-ikke gjennomf�rte E�S-direktiv.

[11] Se Hans Petter Graver, Die Ausdehnung des Europ�ischen Gemeinschaftsrechts auf Nichtmitglieder der Union - das Beispiel Norwegens, ARENA WP 01/21.

[12] se Johan P. Olsen, ovenfor note 1 . 15-16.

[13] Se J�rgen Aall, Domstolsadgang og domstolspr�ving i menneskerettighetssaker, TfR 1998 s. 1-181.

[14] EMD 26390/95 Beck mot Norge 26/06/2001. Sp�rsm�let er om �national authorities have acknowledged in a sufficiently clear way the failure to observe [the claimant�s rights] and have afforded redress�, se avsnitt 27.

[15] Tvml. � 407 nr. 7, Strprl. �391 nr. 2.

[16] Se Ot.prp. nr. 70 (2000-2001 pkt. 5.3.2.1.

[17] Se Ot.prp. nr. 70 (2000-2001 pkt. 5.3.2.3.

[18] Se om reglene for anke Jens Edvin A. Skogh�y, Tvistem�l, 2. utg., Oslo 2001 s. 868.

[19] For en oversikt over ordningen med forh�ndsuttalelse fra EFTA-domstolen se Stephan L. Jervell, Utformingen av sp�rsm�lsskrift til EFTA-domstolen, LoR 1996 s. 435-451.

[20] Se EFTA-domstol forente saker E-8/94 og 9/94 Forbrukerombudet mot Mattel Scandinavia A/S og Lego Norge A/S.

[21] Se sak 106/77, Det italienske finansministerium mot S.p.a. Simmenthal, Saml. 1978 s. 629 hvor domstolen bl.a. sier at den direkte anvendeligheten av fellesskapsretten "g�lder likeledes for enhver dommer, der inden for sin kompetence har til opgave som organ i en medlemsstat at beskytte rettigheder, som private er udstyrt med i f�llesskabsretten".

[22] Se sak 166/73, Reinm�hlen mot Einfuhr- und Vorratsstelle, Saml. 1974 s. 33.

[23] Se Gerhard Bebr, Development of Judicial Control of the European Communities, Martinus Nijhoff Publishers, Haag 1981 s. 377-379.

[24] Se sak 13/61, Bosh mot van Rijn, Saml. 1962 s. 45, sak 31/68 Chanel mot Cepeha, Saml. 1970 s. 403 og sak 127/73 BRT mot SABAM, Saml. 1974 s. 51. For en diskusjon se Gerhard Bebr, ovenfor note 23 s. 396-400.

[25] Det foreligger en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett som dr�fter dst. � 51a idet lagmannsretten sier at "selv om rettens beslutning om � forelegge et tolkningsp�rsm�l for EFTA-domstolen ikke kan angripes ved kj�rem�l, jf domstolloven � 51a f�rste ledd i.f., antar lagmannsretten at beslutningen m� kunne p�kj�res med den begrunnelse at lovens vilk�r for � innhente EFTA-domstolens uttalelse ikke er tilstede", se kjennelse 4 juli 1996 i kj�rem�lssak nr. 96-00922  K s. 5.

[26] Se Sigurd M�ller, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon i H�yesterett, Oslo 1995

[27] 1366 direktiver pr. november 2001, se Single Market Scoreboard EFTA States November 2001 � No 9, EFTA Surveillance Authority 2001.

[28] Slik ogs� Thom Arne Hellerslia, Domstolene og menneskerettighetene, LoR 2001 s. 101-112 p� s. 108. Se ogs� omtalen av dommen til J�rgen Aall, EMK- og E�S-plenumsdommenes bidrag til avklaring av folkerettens stilling i norsk rett, Jussens Venner 2001 s. 73-88.

[29] Ovenfor note 3 p� s. 104.

[30] EFD Sak 6/64, Flaminio Costa mot ENEL, Saml. 1954-64 s. 1251.

[31] Se EF-domstolens uttalelse 1/91 (om E�S-avtalen) Saml. 1991 s. I-6079.

[32] Rt. 2001 s. 85.

[33] Se EFD sak C-122/96 Saldanha, Saml. 1997 s. I-5325.

[34] I kjennelsen i Rt. 1980 s. 52 Hoaas uttalte f�rstvoterende dommer Blom: �Gode grunner kan tale for at det ikke vil v�re i samsvar med grunnlovens �88 � avskj�re enhver anke til H�yesterett i store grupper av saker, for eksempel saker om det offentliges erstatningsansvar ved ekspropriasjon eller andre reguleringer, saker om kj�p og forsikring eller saker om eiendomsforhold og pant.�

[35] Se Aschehoug, Norges nuv�rende Statsforfatning, bind III (2. utgave 1893) s. 410.

[36] Se St.meld. nr. 89 1957 Om Norges deltakelse i internasjonale organisasjoner s. 32

[37] Se Anne Robberstad, Er H�yesteretts dommer bindende? TfR 2000 s. 504-524 p� s. 507-509.

[38] Ovenfor note 3 s. 103.

[39] Se for en beskrivelse av det fellesskapsrettslige rettsfellesskap Harm Schepel og Rein Wesseling, The Legal Community: Judges, Lawyers, Officials and Clerks in the Writing of Europe, European Law Journal, Vol 3, No. 2, June 1997 pp. 165-188.

[40] Morten Eriksen, ovenfor note 3 s. 209.