Det grønne skiftet krever at politikerne tar grep

Det er nå bred enighet blant forskere: Vi kan ikke stole på at markedskreftene alene styrer utviklingen i en grønnere retning. Politikerne må ta grep, og de må våge å innføre upopulære tiltak.

Under finanskrisen investerte Sør-Korea stort i grønn vekst. Stipendiat Christine Mee Lie har analysert den politiske strategien. Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Det konkluderer Christine Mee Lie med i sin doktorgrad, etter å ha gått gjennom store deler av forskningslitteraturen om grønn vekst og innovasjon.

– Den grønne omstillingen handler om at veksten må styres i en bestemt retning, den må skje raskt, og det er stor usikkerhet og risiko involvert. Dette skiller den fra tidligere omstillinger vi har vært gjennom. Derfor kreves det mer og tydeligere politisk styring, sier Lie, som er stipendiat ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur.

Det trengs ulike virkemidler

Christine Mee Lie har sett på både litteratur innen innovasjonsforskning og mer klassisk økonomi. Klimadebatten var lenge preget av troen på at ett enkelt politisk grep kunne føre til at markedskreftene ville løse krisen. Det dreide seg om kvotehandel versus karbonskatt. Begge løsningene baserer seg på samme prinsipp: En prislapp på klimagassutslipp vil føre til at markedene tilpasser seg, og dermed vil den fremtidige veksten bli grønnere. Mange, særlig klassiske økonomer, mente at et slikt system alene ville være nok til å løse klimakrisen.

– Over tid har det vist seg politisk vanskelig å innføre disse systemene, og der de har blitt innført har de ikke bidratt til å løse problemet i tilstrekkelig grad, sier Christine Mee Lie.

Hun har funnet en tydelig holdningsendring i litteraturen på feltet. Nå er det bred enighet om at markedskreftene ikke kan løse klimakrisen alene, det trengs en miks av ulike virkemidler.

Sør-Korea unikt eksempel

Endring handler ikke bare om å introdusere nye løsninger, men også om å redusere eller fase ut en del eksisterende løsninger, påpeker Mee Lie (Foto: Tron Trondal)

Noen virkemidler er positive insentiver, andre er negative. Eller gulrot og pisk, om du vil. På den positive siden kan politikerne subsidiere elbiler. På den negative siden kan de øke avgiftene på fossildrevne biler. Førstnevnte er langt lettere å få politisk gjennomslag for. Men sistnevnte kan også være viktig om målet ikke bare er å få flere elbiler, men også å fase ut de fossildrevne bilene.

– Endring handler ikke bare om å introdusere nye løsninger, men også om å redusere eller fase ut en del eksisterende løsninger. Da trengs det også negative insentiver, påpeker Christine Mee Lie.

Hun har brukt Sør-Korea som eksempel. Sør-Korea er kjent for sin raske industrialisering, som var resultat av en effektiv og vellykket politisk styring. Under finanskrisen var de fleste vestlige land mest opptatt av penge- og finanspolitikk for å løse krisen. Sør-Korea lanserte på sin side en strategi for grønn vekst.

– De ønsket å løse klimakrisen og finanskrisen samtidig. Også Japan og Kina så klimakrisen og finanskrisen i sammenheng. Alle disse tre landene har kultur for å se muligheter i kriser. Men bare Sør-Korea gjorde dette i så stor skala, sier Lie.

Effektiv pisk, lite effekt av gulrot

Sør-Korea innførte en strategi for grønn vekst på overordnet nasjonalt nivå, med et lovverk som skulle sørge for at strategien ble gjennomført. Grønn vekst ble målet for alle politiske områder, og to prosent av BNP ble investert i grønn vekst i perioden 2009 til 2013.

– I forskningslitteratur blir Sør-Korea brukt som eksempel på at det er mulig å innføre klimarettet politikk i stor skala i demokratiske land med velutviklet økonomi, sier Lie.

Hun har analysert Sør-Koreas strategi, og fant at de gjorde mye for å innføre ny teknologi og inspirere til innovasjon i industrien. De innførte færre negative insentiver. Likevel var det noen av de negative insentivene som ga størst effekt. Et eksempel er systemet de innførte for å redusere husholdningenes matavfallsmengde. Hver gang husholdningene kastet matavfall måtte de registrere seg med en chip og veie avfallet. De fikk gebyr ut fra vekten på avfallet. Systemet førte til kraftig reduksjon i mengden matavfall.

Som et positivt insentiv innførte Sør-Korea blant annet grønne kredittkort. Ideen var at forbrukerne kunne samle poeng ved å ta klimavennlige valg, for eksempel kjøpe varer med lavere CO2-avtrykk, spare strøm og reise kollektivt. Poengene fikk de utbetalt som bonuser. Det ble gjort en stor innsats for å få folk til å bruke kortet, som hver femte innbygger skaffet seg. Men det hadde liten effekt på folks vaner.

– Kanskje var gulroten, altså bonusen, for liten. Det kan også tenkes at det var for lite utvalg av varer, sier Lie.

– Det er først når du ser på andre lands politikk at du forstår hvor mye det er å lære av andre.

Norge kan lære av Sør-Korea

Christine Mee Lie valgte Sør-Korea fordi hun visste at de hadde hatt en målrettet strategi. Hun ble likevel overrasket over hvor mye de hadde fått til.

– Det er først når du ser på andre lands politikk at du forstår hvor mye det er å lære av andre. Jeg tror at Norge har mye å lære av land vi vanligvis ikke ser til, sier hun.

Presidenten i Sør-Korea kan bare sitte med makten i fire år. Derfor skjer det ofte store endringer på få år i landet.

– Det politiske systemet gjør Sør-Korea spesielt egnet til å gjennomføre en så stor innsats på så kort tid. Det betyr ikke at andre land ikke kan gjøre like ambisiøse tiltak, men det vil antakeligvis vil ta lengre tid, sier Christine Mee Lie. 

Hun mener politikere nå må ta inn over seg at den grønne omstillingen må skje raskt, og at den er annerledes enn tidligere omstillinger.

– Den politiske debatten bør reflektere dette, samt at det ikke er nok med fokus på innovasjon og nye markeder. Man må være tydelig på at det også er mye som må reduseres eller fases ut, sier hun.

Av Laila Borge, frilansjournalist
Publisert 20. apr. 2018 13:36 - Sist endret 23. apr. 2018 09:50