Liten tro på karbonfangst

Det råder pessimisme om framtiden til karbonfangst og -lagring både i USA og EU. Dette på tross av fagre løfter om at det var nettopp denne teknologien som skulle redde olje- og gassnæringen.

– Det er en dyster stemning blant folk som jobber med karbonfangst og -lagring nå. Lobbyister i USA og EU lurer på hvor mye lenger de kan holde det gående, sier Mads Dahl Gjefsen, forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.

Han avslutter nå doktorgradsavhandlingen «Vehicle or destination? Discordant perspectives in CCS advocacy», der han har studert hvordan ulike aktører jobber for å få gjennomslag for CCS.

Mørkt i maktens korridorer

Norge har investert flere milliarder kroner i forskning på, og utvikling av, karbonfangst og –lagring (CCS). Teknologien skulle redusere utslippene fra olje- og gassnæringen og tidligere statsminister Jens Stoltenberg sa i 2007 at CCS skulle bli Norges månelanding. Men det ble aldri et fullskala renseanlegg på Mongstad. Det har vært en stor utfordring at teknologien er energikrevende og for dyr til å brukes i stor skala. Og dette er ikke bare et norsk problem.

Ifølge Gjefsen har entusiasmen for CCS i maktens korridorer gradvis avtatt både i USA og EU.

– I gangene på karbonfangstkonferanser sier man at det ser mørkt ut. Offentlig sier man at det haster og at man er redd det ikke skal gå, sier han.

Han har de siste fire årene observert og intervjuet en rekke aktører i industrien, miljøorganisasjoner og forvaltningen. Både i formelle intervjuer og mer uoffisielle samtaler observerer han en usikkerhet på teknologiens framtid.

Nye argumenter trer fram

– Jeg har studert argumentasjonen som brukes for å rettferdiggjøre CCS i ulike deler av verden og sett at denne varierer mye. Mens Jens Stoltenberg brukte månelandingsmetaforen, har EU-lobbyister fokusert på at teknologien kan knytte de europeiske landene tettere sammen. I USA har teknologien blitt framstilt som et alternativ til utslippsrestriksjoner, sier Gjefsen.  

Men fordi CCS er en svært dyr teknologi, har den vist seg vanskelig å få til uten offentlige bevilgninger eller strenge utslippsrestriksjoner som kan forsvare høye kostnader hos forurenserne. Derfor har argumentasjonen sakte endret seg.

– Miljøorganisasjoner er avhengige av å alliere seg med olje- og kullindustrien for å få gjennomslag for CCS. For å opprettholde denne alliansen har deler av miljøbevegelsen i USA sett seg tvunget til aktivt å framheve de positive effektene CCS kan ha for meroljeutvinning. Slik utvinning gjør det mulig å få enda mer olje ut av et felt, og teknologien som brukes i meroljeutvinningen likner mye på karbonfangstteknologien, sier Gjefsen og legger til:

– Med karbonfangst håper man å gjøre noe godt for klimaet, men her ser vi at miljøorganisasjoner går så på akkord med egen sak at de allierer seg med en praksis som kritikere mener vil ha motsatt effekt, altså større utslipp.

Manglende reguleringer

En viktig årsak til problemene CCS-teknologien har møtt, er at reguleringene som kunne gitt teknologien et boost, ikke er sterke nok. I USA har de store politiske utslippsrestriksjonene uteblitt. Krav om utslippskutt hvor forurenser betaler kunne gitt incentiver til å få fart på utviklingen av teknologien for karbonfangst og -lagring.

Fabrikk med rør og piperIllustrasjon: Coulourbox

– Det er vanskelig å få gjennomslag for strenge reguleringer i USA, men i 2007-09 så det likevel ut til at det kunne bli vedtatt noen lover som skulle straffe CO2-utslipp ganske sterkt. Da fossilindustrien trodde disse lovene ville komme, var de mer interessert i karbonfangst. Men så falt lovgivningen igjennom, sier Gjefsen.

Miljøorganisasjoner som ønsker CCS i USA har vært opptatt av ikke bare å bruke ideologiske argumenter, men av å skaffe tall som viser at teknologien kan være lønnsom og effektiv. Dette har blitt stadig vanskeligere. Også i EU har det blitt vanskeligere å fronte CCS. Gjefsen har studert gruppen Zero Emissions Platform, som ble nedsatt av EU-kommisjonen for å gi ekspertråd om teknologien.

– Prisen på utslippskvoter i EU er ikke er blitt så høy som mange håpte den skulle bli, og aktørene i ekspertrådet sier at det derfor blir vanskelig å gjennomføre CCS. Alle som argumenterer for at CCS er en god sak, sier at kvoteprisen må gå opp dersom investeringer i CCS skal lønne seg.

I dag er kvoteprisen i EU så lav at det ikke lønner seg for industriaktører å fremme karbonfangst.

Finner særegne argumenter

Et av Gjefsens hovedfunn er at det er helt andre faktorer enn klima som driver utviklingen av klimateknologier. Selv har han studert driverne bak én slik teknologi, og han har sett at lobbyister i USA og EU har argumentert for CCS på helt forskjellige måter. Klimahensyn i seg selv er ikke nok til å skape politisk engasjement. For å vinne frem må lobbyister også vise at klimatiltak kan ivareta lokale interesser.

Dette er også tilfelle i Norge. Her ble CCS et satsingsområde etter et kompromiss mellom norske miljøforkjempere og industrien. Jens Stoltenbergs månelandingsmetafor fokuserte derimot på at CCS var ambisiøst og viktig for verden. Da forsinkelsene og kostnadsoverskridelsene begynte å melde seg, ble den samme metaforen brukt til å latterliggjøre ham.

– Det er ikke nok at klimateknologier er både lønnsomme og effektive. De må i tillegg kunne appellere til lokale behov som ofte er helt uavhengige av klimasaken. Derfor er det viktig å sammenligne hvordan teknologilobbyister opererer i ulike deler av verden, sier Mads Dahl Gjefsen.

Denne saken er også publisert på forskning.no.

Av Silje Pileberg
Publisert 12. mai 2015 13:00 - Sist endret 12. sep. 2016 14:08