Hva gjør vi i møte med økologisk krise?

Hva gjør vi når spørsmålene er for store for alle? Hva gjør vi når vi er så løsrevet fra naturen at vi ikke lenger føler oss ansvarlige for de menneskeskapte forandringene på jorda?

Professor Bruno Latour holder årets Eilert Sundt-forelesning 1.november kl 14.15 (Foto: Sciences Po.)

Det spør Bruno Latour, av mange forstått som en av vår tids viktige tenkere, når han 1. november kommer til UiO og SV-fakultetet for å holde årets Eilert Sundt-forelesning. De senere årene har Latour vært opptatt av økologi og hvordan vår forståelse av naturen kan være til hinder for politisk handling i møtet med den miljøkrisen vi lever i.

–  Den store trusselen mot planeten og klimaet er, når vi snakker om det, frikoblet fra de følelsene dette utløser. Det interesserer meg. Vi skal liksom være så veldig redde, men likevel ser det ut til at vi sover ganske godt. Så enten er ikke trusselen så stor, eller så har vi ikke bygget den type følelse vi har bygget for krig, religiøs konflikt og alle andre slags saker som rører oss, sier Latour til The Hindu.

Avstanden til naturen

Før var naturen noe vidunderlig og sublimt. Vi gledet oss over å føle oss små i møte med den, sier Latour, og bruker naturdyrkelsen hos poeten Shelley som eksempel på denne typen ærbødig avstand til naturen. Nå har dette blitt en avstand mellom de enorme ringvirkningene våre menneskelige handlinger har på planeten på den ene siden, og vår totale mangel på grep om hva vi har gjort på den andre, argumenterte han i London nylig.

– Hvordan kan du kjenne det sublime når du ser på for eksempel en foss – når du samtidig frykter at de kan forsvinne, og du er kanskje ansvarlig for at den forsvinner, og du også føler deg dobbelt skyldig for å ikke føle deg ansvarlig? Hvordan føle det sublime i naturen når skyldfølelsen gnager på oss? spør han.

Aktør-nettverk-teori

I akademiske miljøer er Latour kanskje mest kjent for at han på 1980- og 1990-tallet var en sentral skikkelse i utviklingen av aktør-nettverk-teori. Mange ser på teorien som et virksomt teoretisk paradigme som er i bruk på tvers av samfunnsvitenskapene. På UiO har Latours disiplin teknologi- og vitenskapsstudier sitt hjem på Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK).

Naturens politikk

De senere årene har Latour vært opptatt av hvordan natur og politikk, som i vestlige samfunn har vært tenkt atskilt, er vevd sammen. Han har skrevet blant andre boka Politics of Nature, hvor han argumenterer for at det vi forstår som «natur» er en politisk orden.

– Fra gammelt av var det ingen oppdeling mellom natur og samfunn, men nå har vi kommet tilbake til en svært interessant posisjon, der naturen er tilbake i politikken. Men naturen er ikke i stand til å forene partene i diskusjonen, i alle fall ikke så langt. For folk blir del av kontroverser om naturen. Og disse kontroversene kan ikke bli avgjort ved å si «du er ikke vitenskapsmann, og du er ikke en regjering», det er en ny arena for både vitenskapsfolk og borgere. Og det er denne nye arenaen jeg forsøker å kartlegge. Men ingen har svar. Ingen har noen gang tidligere trengt å ta med seg klimaet til parlamentet! sier Latour til the Hindu.

Sporene begynner å bli dype

Så hva heter denne epoken vi er inne i? Latour kaller den «antropocen». Det er begrepet geologene har introdusert for å betegne vår geologiske periode, der menneskene begynner å sette sine spor på jordkloden. Fortsatt diskuterer geologene om epoken antropocen allerede har begynt, men fagmiljøene er ienige om at menneskelig aktivitet er i ferd med å sette uutslettelige merker i jordas geologi. Begrepet illustrerer Latours poeng på en slående måte: Når konsekvensene av menneskelig politikk lar seg lese i selve planeten, er ikke skillet mellom natur og politikk lenger hensiktsmessig.

Eller, som han sier på latoursk:

– Alt som var symbolsk, må vi nå ta bokstavelig. Kulturer pleide å «forme verden» symbolsk, men nå gjør de det for godt.

 

Av Gro Stueland Skorpen
Publisert 18. okt. 2012 11:54 - Sist endret 1. nov. 2012 13:05