Innenfrablikk: Knut Christian Myhre

- Det mest spennende er å kunne følge ideer og fenomener hvor enn de måtte føre uten andre hensyn enn at det kanskje gir et lite bidrag til disiplinen som et kollektivt prosjekt.

Postdoktor Knut Christian Myhre Foto: UIO

Hvor lenge har du vært ved instituttet?

Jeg kom til SAI i 2010 etter flere år ved et tverrfaglig forskningsinstitutt utenfor universitetssektoren. Etter et økende fokus på relevans og nytte som følge av eksterne evalueringer var det befriende å komme til et sted der man fikk drive med forskning av en type som det ikke lenger så ut til å være rom innenfor instituttsektoren.

Hvordan var ditt første møte med SAI?

Mitt første møte med SAI var et obligatorisk innføringskurs på grunnfag i 1993, som munnet ut i et OSI-seminar. Etter to uker var forvirringen total og studentene frustrerte, men vi ble forsikret om at brikkene ville falle på plass mot slutten av året. Dette stemte, og i ettertid er det interessant å notere at prosessen var preget av en tålmodighet og saktmodighet som dagens fokus på produksjon tilsynelatende har fortrengt for så vel studenter og lærere som forskere.

Hva er det mest spennende du har vært med på i de årene du har vært her? (og gjerne også det mest frustrerende).

Det mest spennende er å kunne følge ideer og fenomener hvor enn de måtte føre uten andre hensyn enn at det kanskje gir et lite bidrag til disiplinen som et kollektivt prosjekt. Dette foregår ikke i ensomhet bak en lukket dør, men i dialog og utveksling med informanter i felt, og med kolleger og studenter i seminarrom eller over en kaffe. Det mest frustrerende derimot er erfaringene fra ansettelsesprosesser i universitetssektoren, som oppleves som å skyte pil mot et mål i bevegelse, dog med den forskjellen at det her tar månedsvis før man ser hvor pilene har landet.

Er det noen person som har betydd spesielt mye for deg i løpet av disse årene?

Jeg er Signe Howell en særlig takk skyldig for å ha oppmuntret til og vært sentral for at jeg fikk til å reise til Oxford for å ta en mastergrad og en doktorgrad i sosialantropologi. Senere har hun videre vist seg som en sjenerøs kollega som uselvisk deler sin kunnskap og erfaringer med andre.

Hvordan har instituttet utviklet seg i din tid?

Siden jeg var student har instituttet vokst og blitt mer internasjonalt sammensatt og kanskje også orientert. I tillegg virker det som staben forsker og underviser på et bredere spekter av fenomener enn det de gjorde da. Denne trenden har tiltatt i de få årene jeg har jobbet her, da for eksempel Thomas Hylland-Eriksens prosjekt om Overheating ikke bare har sikret finansiering fra ERC, men også bragt inn nye mennesker som har lagt nye forskningsområder til SAIs portefølje og bidratt til å øke ytterligere et allerede høyt aktivitetsnivå.

Hva er ditt råd til 50-årsjubilanten?

Mitt råd vil være å tenke grundig gjennom hva som kreves for å opprettholde antropologien som et attraktivt fag og en interessant disiplin i det tjueførste århundre. I en tid der informasjon, penger, gjenstander og mennesker later til å sirkulere raskere og videre enn noen gang før, og der vitenskapen og teknologien påberoper seg evnen til å omdefinere selve livet på samme tid som klimaendringene ser ut til å endre dets betingelser, fremstår verden som ganske annerledes enn for bare noen tiår siden. Dette betyr ikke nødvendigvis at vi må forske på Internett, masseturisme eller bioteknologi, men at betingelsene for antropologisk kunnskapsproduksjon har endret seg på måter som gjør at faget må utøves, undervises og kommuniseres på nye måter. Ironisk og paradoksalt nok tror jeg etnografi som praksis og kunnskapsform gir oss et fortrinn her fremfor andre disipliner som står overfor den samme utfordringen.

 

Av Pernille Ihme
Publisert 1. sep. 2014 17:43 - Sist endret 8. sep. 2014 16:38