Sindre Bangstad: Al-Kubaisis film er et konspiratorisk makkverk

Antropologen har vært aktiv i mediedebatten som fulgte lanseringen av filmen.  Se blant annet Anklager al-Kubaisi for intellektuell feighet  (Fritanke.no, 30.11.10) og  – Al-Kubaisi har ingen faglig tyngde  (Morgenbladet, 3.12.10). I en fire-siders-artikkel i Klassekampen utdyper han kritikken sin (se nedenfor eller pdf-versjon). En kortere versjon ble publisert i Dagbladet 26.11.2010 (ikke på nett).

Al-Kubaisis demoner

Sindre Bangstad, Klassekampen 04.12.2010 (republisert med Klassekampens tillatelse)

Walid al-Kubaisis nye film er et eksempel på hvordan legitim bekymring knyttet til reislamisering i Midtøsten blir et nytt våpen i hendene på norske høyrepopulistister.

Walid al-Kubaisi har vært på reise i Midtøsten, finansiert av Fritt Ord, TV 2 og Vestnorsk Filmsenter. Det har munnet ut i dokumentaren «Frihet, Likhet og Det Muslimske Brorskap», som ble vist på TV 2 sist mandag. Filmen er lansert under stor fanfare, og med målrettede provoserende, uetterrettelige og absurde anklager mot navngitte sentrale norske muslimske samfunnsdebattanter (som stort sett alle er «islamister»), samt en generalisert norsk venstreside, som visstnok nærer sterke sympatier for Det Muslimske Brorskap. Islamisme betyr i grunnlags­betydningen en ideologi som ser tro og samfunn som tett sammenvevd i islam, og som søker å etablere en islamsk stat for å realisere et samfunn med shari‘a. For al-Kubaisi & Co. er det imidlertid noe langt mer løsere og udefinerbart, med andre ord en stemplingsstrategi for enhver tenkelig og utenkelig motstander.

Markedsføringsstrategien har vært en studie i hvordan man tiltrekker seg oppmerksomhet og genererer debatt i det seinmoderne, liberalt-sekulære mediesamfunnet. Den er som hentet ut av læreboka til den amerikanske TV-kanalen Fox News. Kall Barack Obama Hitler, sosialist eller påpek at hans mellomnavn er Hussein tilstrekkelig antall ganger, så vil det nok klebe til ham til slutt, og folkemassene vil begynne å tro at han virkelig er nazist, sosialist eller muslim: Mud will stick.

Følgelig erklærer Walid al-Kubaisi i et lanseringsintervju med Bergens Tidendes Hilde Sandvik at Mohammed Usman Rana og Abid Raja er «læregutter for islamistene» og i en kronikk i Dagbladet at jeg ved å ha erklært «full støtte til Tariq Ramadan», som er intet mindre enn Det Muslimske Brorskapets mann i Europa, i realiteten er å anse som en av venstresidas mange islamist­sympatisører.

Nå er det en og annen som har fått med seg at herrene Abid Raja og Mohammad Usman Rana begge er tilhengere av en sekulær stat (den ene liberalt orientert, den andre liberalt-konservativt), og min egen begeistring for styringsalternativene kalifat eller islamsk stat er vel strengt tatt ikke-eksisterende, men altså: Mud will stick. Eller for å si det med Raja i hans utmerkede selvbiografiske «Talsmannen» fra 2008: «Alle vi som fortsatt ser verden i flere toner enn svart og hvitt får gjennomgå.»

Syndsforlatelse

Vår mann al-Kubaisi, som i filmen iscenesetter seg som en lærd, søkende intellektuell, starter det hele i en nokså ulidelig pompøs stil ved å erklære kollektiv syndsforlatelse for moderne europeisk barbari som holocaust og kolonialisme med ordene «Europa, du har sonet!». Man fristes til å spørre hvem av ofrene for disse skamplettene på verdens­historien som har gitt akkurat vår mann mandat til å erklære denne syndsforlatelsen. Men den retoriske strategien er klar: Vi er - til tross for at europeiske statsledere har vendt blikket bort når det gjelder hendelser i Bagram i Afghanistan, Abu Ghraib i Irak og Guantánamo på Cuba etter 2001 - ferdig med det. «Helvete er de andre,» som Jean Paul-Sartre skrev, og de består av horder av troende muslimske menn og kvinner som er lydige instrumenter for sentral­komiteen i Kairo, også kjent som Det Muslimske Brorskapet og dets nåværende egyptiske leder, Mohammed Mahdi Akef. Hans fotfolk bruker barnevogner, hijaber, demokrati og ytringsfrihet som «instrumenter for å underlegge seg Europa og etablere et globalt kalifat».

Hijaben er ut ifra al-Kubaisis noe reduktive forståelse utelukkende uttrykk for ideologisk tilslutning til Brorskapets store plan for verdensherredømme. Og ja, de 100.000 eller så praktiserende norske muslimene som finnes av de totalt i underkant av 200.000 med muslimsk bakgrunn er også del av den store planen. Hvordan 3,6 prosent av befolkningen i et relativt robust sekulært og liberalt demokrati som Norge skal kunne påtvinge oss alle shari‘a og et islamsk kalifat, er jo utvilsomt et interessant og ubesvart spørsmål. Men igjen, mud sticks: De kommer snart til et nabolag nær deg. Neste gang du tar Sinsentrikken og observerer en ung muslimsk kvinne på setet foran deg i hijab, så vet du hvem hun er, og hva hun egentlig står for.

Farlige myter

Det vil føre altfor langt for denne artikkelen å tilbakevise alle de absurde og udokumenterte påstandene som framsettes i al-Kubaisis dokumentar, så la meg nøye meg med noen.

For det første: Filmen gir inntrykk av at Egypt ville vært et fint land hvis det ikke var for islamistene. Fakta er at det sittende sekulære regimet, som domineres av aldrende dinosaurer, gjør nokså omfattende bruk av vold, undertrykkelse og tortur. Noen kaller en spade for en spade, og en politistat for en politistat, mens andre, som vår mann, lovpriser Egypt for å være en spydspiss for sekularisering i regionen. Det er muligens av en viss interesse for den norske allmenn­heten at Det Muslimske Brorskapet i Egypt foran presidentvalget i 2011, hvor vi for alvor kommer til å se utfordringene knyttet til å leke demokrati ved bruk av politikøller og tåregasskanoner, støtter Mohamed El Baradei, Det internasjonale atomenergibyråets forhenværende generalsekretær, sist sett i Norge som mottaker av Nobels fredspris for 2005 - en de færreste vil kunne kalle en islamist i fåreklær. «Mange på venstresida i Vesten støtter islamistene fordi de er i opposisjon til de sekulære regimene,» hevder al-Kubaisi. Som vanlig nevner han ikke noen ved navn, så det er umulig å vite hvem han snakker om, men strategien er klar: mud sticks.

Filmen etterlater dessuten seeren med det inntrykket at alle sympatiske intellektuelle i Egypt er sekularister, og beinharde motstandere av islamistene. Dette stemmer selvsagt ikke. Første og beste stoppested for vår mann er huset til broren til Det Muslimske Brorskapets grunnlegger. Gamal al-Banna er en entusiastisk original, og i hans omfangsrike bibliotek får vår mann virkelig boltret seg som søkende arabisk intellektuell. Vi skal formodentlig tro at Gamal, som er i nittiårene, er al-Kubaisis unike oppdagelse som kilde. Faktum er at Gamal har vært stoppested for tusenvis av journalister fra inn- og spesielt utland, og opptrer som kilde i et overveldende antall akademiske og populærvitenskapelige bøker, og også dokumentarer. En del egyptere har faktisk begynt å mistenke det som tilsynelatende ikke faller vår mann inn, nemlig at al-Banna har utviklet en egen rutine, en form for slapstick med intellektuell gravitas som han vet appellerer til vestlige reportere lamslått av den historiske aura i hans bibliotek og gener.

Som seer bør man også merke seg at hver eneste av al-Kubaisis kilder, med unntak av Brorskap-demonen Mehdi Akef, er arabiske sekularister av vår manns legning. Ikke én av dem klarer å bringe seg til å si et eneste negativt ord om det sittende regimet. Så da er vel alt vel, da. Enkelte av dem, som det sosialistiske al-Tagammu-partiets leder Mohammed Rifaat el-Said, framstilles riktignok som dissidenter. Det hører med til historien at hans parti for lengst er blitt kooptert av regimepartiet NDP, og fungerer som dets bannerfører i kampen mot Brorskapet. I parlamentet er det godt å sitte.

Frankrikes farlige forsteder

Et viktig moment for al-Kubaisi er å framstille Tariq Ramadan som Det Muslimske Brorskapets mann i Europa. Og riktignok tar lederen for Det Muslimske Brorskap, Mohammed Akef, Ramadan til inntekt for sitt og Brorskapets syn - kanskje som et forsøk på å klistre seg på Ramadans celebritetsstatus. Men for å vurdere det ideologiske forholdet mellom Ramadan og Brorskapet, må man se på hva Ramadan faktisk skriver i sine bøker. Der kommer det fram at han skiller lag med hovedstrømningen i Det Muslimske Brorskapet i svært sentrale spørsmål knyttet til sekularisme, kvinners og minoriteters rettigheter, antisemittisme og så videre.

Bruken av Frankrike i filmen er også høyst problematisk. Skal vi tro al-Kubaisi, var opptøyene i de franske forstedene i Paris i 2005 inspirert av islamistene. Denne påstanden er imidlertid tilbakevist i all tilgjengelig forskning på disse opptøyene. Opptøyene var en respons på antatte politi­overgrep, og tilknyttet sosial og økonomisk marginalisering. Al-Kubaisi hevder også at franske muslimer som deltok i demonstrasjoner mot lovforbudet mot hijab «gjorde opprør mot Voltaires arv». Her kan det være nyttig å opplyse om at Voltaire ofte betegnes som en deist, det vil si som en troende som var motstander av organisert religion, og som mente det var fornuftsgrunner for å tro. Han var tilhenger av religions- og ytrings­frihet, så sett fra en annen vinkel, må man kunne si at franske muslimer her tvert imot gjorde opprør med Voltaires arv. Al-Kubaisi bør snarest gå til innkjøp av en og annen seriøs akademisk bok om opplysningstida. Der vil han finne ut at nokså mange opplysningsfilosofer var dypt troende mennesker.

En annen sentral påstand i filmen er at islamistene forsøker å etablere et kalifat i Norge og Europa. Hvis al-Kubaisi hadde hatt den minste interesse for å undersøke den relevante forskingslitteraturen om Det Muslimske Brorskap, så ville han ha oppdaget at de fleste islamistiske bevegelser er langt mer opptatte av den nasjonalstatlige konteksten enn av kalifatet. Henvisningen til kalifatet i Brorskap-kretser er stort sett luftig retorikk om den islamske gullalderen.

Sist, men ikke minst ønsker al-Kubaisi å banke inn overbevisningen om at det bare finnes én islamisme, ikke moderate og radikale former for islamisme. Dette er mildt sagt et problematisk standpunkt. Det er store forskjeller mellom ulike muslimske kontekster, og et avgjørende skille mellom moderate og radikale former for islamisme er aksept for bruk av vold for å oppnå politiske mål. I Egypt sprenger for eksempel ikke islamister seg i lufta for å nå sine politiske mål, mens dette er tilfellet i Irak. Hvordan forklarer al-Kubaisi dette?

Ingen debatt

Hva angår meg selv: Hva nytter det vel at undertegnede i et tilsvar til al-Kubaisis kronikk i Dagbladet (som al-Kubaisi ikke har nedlatt seg til å svare på) framholder at påstanden er «grovt uetterrettelig», og at denne uetterretteligheten er dokumentert i form av tekstutdrag fra en kronikk i Dag og Tid hvor jeg blant annet framholdt at det var mye som var problematisk med Ramadans arbeider? Men hvem leser nå Dag og Tid og tilsvarsinnleggene i Dagbladet, som i motsetning til kronikkene ikke publiseres på Dagbladets fremste publiseringskanal, nettsidene?

Mine sympatier for islamistiske bevegelser er sant å si svært begrensede, da hovedstrømningen i disse bevegelsene på langt nær har kommet langt nok hva angår den prinsipielle tenkningen om religiøse og ikke-troende minoriteters rettigheter, kvinners rettigheter, demokrati og i sin distansering fra den ofte omsvøpsløse antisemittisme som karakteriserer samtidas Midtøsten.

Det hører også med til historien at al-Kubaisi har nektet å møte undertegnede og andre kritikere som Mohammed Usman Rana til debatt.

Djevelens verksted

Mitt primære anliggende som forsker og offentlig intellektuell er det rent analytiske, og knytter seg til hvordan disse bevegelsene skal kunne forstås historisk og i sin samtid, snarere enn det normative spørsmålet om hvorvidt disse bevegelsene er henholdsvis av det gode eller det dårlige. Men å forstå er altså ikke det samme som å akseptere, og langt mindre å forsvare. Antropologens tilnærming må nødvendigvis skille seg fra en Michael Moore-inspirert filmskapers tilnærming. Når al-Kubaisi i sin kronikk i Klassekampen forrige lørdag erklærer at tittelen på hans dreiebok for denne filmen var «Djevelens verksted», så signaliserer han vel egentlig at hans eget anliggende ikke er å gi et balansert bilde at Det Muslimske Brorskapet og hvordan det fungerer i og utenfor den egyptiske konteksten.

Fagkonsulent for filmen har vært professor Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen. Man kan si mye godt om Tvedts omfattende faglige arbeider, men noen etablert ekspert på Det Muslimske Brorskapet er han strengt tatt ikke i fagkretser. Og Norge har faktisk - tro det eller ei - en del av dem: Forsvarets forskningsinstitutts Brynjar Lia har skrevet en omfattende akademisk monografi om brorskapets historie og utvikling i Egypt. Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo har skrevet om økonomisk politikk i det egyptiske brorskapet. Og FAFOs Jacob Høigilt har skrevet om den såkalte wasatiyya, det vil (direkte oversatt fra arabisk) si den «sentristiske, moderate» trenden som først og fremst assosieres med en av al-Kubaisis & Co.s fremste islamistiske demoner, egyptisk-qatarske Yusuf al-Qaradawi.

Ingen av disse forskerne er intervjuet i filmen, og de er heller ikke blitt konsultert om den. Og med alle mulige forbehold om hva som skjuler seg bak deres akademiske masker og hvilke islamister som lurer i buskene rundt deres respektive kontorer, så kvalifiserer nok ingen av dem som definitive islamistsympatisører i andre leksika enn dem al-Kubaisi leser på fritida.

Blod på hendene

Det framgår tydelig av al-Kubaisis film at han bærer på en sorg i forhold til en personlig idé om at et tidligere så åpent, kosmopolitisk, tolerant og sekulært Midtøsten er i ferd med å knuses under trykket fra den reislamiseringsbølgen som for alvor skjøt fart etter araberstatenes knusende nederlag mot Israel i Seksdagerskrigen i 1967, og hvor Det Muslimske Brorskapet utvilsomt har stått sentralt. De av oss som nærer beundring for de selvbiografiske arbeidene til arabiske sekularister som Amin Maalouf og Edward Said, som nok må kunne sies å være av et litt annet intellektuelt kaliber enn vår lokale statsstøttede kaféintellektuelle fra Tøyen, kan ikke annet enn å oppfatte denne bekymringen som legitim. Men vi bør også være klar over at det at denne kulturen er kommet et skritt nærmere ruinene, med militante islamistiske drap og forfølgelser av kristne i Irak og i det okkuperte Palestina som resultat, har nokså mye å gjøre med det politiske landskapet som er oppstått i kjølvannet av den såkalte krigen mot terror. En sammen­likning mellom sekulære og islamistiske regimer i Midtøsten hva angår hvilke av disse regime­typene som har mest blod på hendene, er meningsløs, ganske enkelt fordi vi hittil bare har sett sistnevnte regimer i land som Iran (etter 1979), Sudan (under Nimeiri-regimet på 1980-tallet) og i Pakistan (under Zia ul-Haqq på 1980-tallet).

Paradokset er at mange sekulære regimer i Midtøsten har blitt opprettholdt ved utstrakt bruk av vold og undertrykkelse. Det regimet som al-Kubaisi selv flyktet fra i 1985, nemlig Saddam Husseins Irak, er med sine hundretusener drepte i Husseins tid ved makten et godt eksempel. Men al-Kubaisi driver med en form for selektiv historieskrivning der alt skal passe inn i hans store narrativ: Det handler om islamismen, islamismens framvekst er forankret i ideologiske forhold, og har ikke noe å gjøre med verken historie, økonomi eller sosiale og politiske forhold.

Nyttig idiot

Vår tid og våre samfunn har et ustanselig og uuttømmelig behov for intellektuelle og kulturelt autentiske nyttige idioter som kan bidra til å legitimere nye former for kolonialisme og rasisme. Med «Frihet, Likhet og Det Muslimske Brorskap», som lanserer en stigmatiserende og generaliserende sammensvergelsesteori med dype ekkoer til tidligere tiders Sions Vises Protokoller, har Walid al-Kubaisi for alvor trådd inn i denne potensielt lukrative og polariserende rollen.