Domestisering

Domestisering beskriver prosesser som gjør dyr til husdyr og ville planter til nyttevekster.  Slike prosesser involverer både sosiale, biologiske, økonomiske og miljømessige forhold og er av interesse for ulike fag, som antropologi, arkeologi, og biologi.  De er også sentrale i forhold til bærekraft og menneskelig tilpasning og variasjon.

Mer komplekst enn vi trodde

Domestisering knyttes ofte til den såkalte jordbruksrevolusjonen som startet i Midtøsten for omtrent 10.000 år siden, og som har blitt betraktet som starten på europeisk sivilisasjon. Men nyere forskning viser at kultivering av planter skjedde mange steder i verden, og at begrepet "revolusjon" gir et feilaktig inntrykk av brå omveltning, mens domestisering handler om langsomme små endringer i landskapet, dyrene og menneskene.

Domestisering knyttes også ofte til menneskelig kontroll og planmessig endring, mens det i praksis ofte er gjensidig tilpasning med utilsiktede konsekvenser. Områder som er uegnet for jordbruk, som store deler av Norge, Nord-Skandinavia og Russland, utfordrer konvensjonell kunnskap om domestisering, og viser stor variasjon i hvordan dyr, planter, mennesker preges av og tilpasser seg hverandre.

Mer enn menneskelig sosialitet

Kan også dyr være sosiale? Antropologiske metoder setter menneske i sentrum, men gir også rom for å studere relasjoner mellom mennesker og andre arter. Dette er en metodisk utfordring, og såkalt "flerartsetnografi" utforsker dette feltet. 

En bedre forståelse av hvordan forhold mellom mennesker, planter, dyr og landskap utvikler seg over tid er nyttig i en periode preget av klimaendring og tap av biodiversitet. Gjennom bedre forståelse av domestiseringsprosesser kan vi også forstå noe av grunnlaget for imperiers ekspansjon, kolonisering og sosial og økonomisk ulikhet. Antropologien har med sin holistiske tilnærming en unik posisjon når det gjelder kunnskapsproduksjon på dette feltet.

Publisert 26. juni 2018 12:51 - Sist endret 26. juni 2018 13:39