Anne Hambro Alnæs: MINDING MATTER. Organ Donation & Medical Modernity’s Difficult Decisions

Disputas for dr. polit-graden: MINDING MATTER. Organ Donation & Medical Modernity’s Difficult Decisions

Doktorand: Anne Hambro Alnæs
Sted: Aud 1 Georg Sverdrups hus (UB)
Tidspunkt: 25. januar 2002, kl. 10.15
Melding:

PRØVEFORELESNINGER FOR DR.POLIT GRADEN:
Aud 2, Eilert Sundts hus. Torsdag 24. januar.

Kl. 18.15 Selvvalgt emne: Methodological challenges of acquiring, handling and writing about ”sensitive data".
Kl. 19.15 Oppgitt emne: The Economics of Organ Transplantation: Are There Limits to Medical Rescue?

DOKTORANDEN FORSVARER OFFENTLIG SIN AVHANDLING I DISPUTAS:
Aud 1 Georg Sverdrups hus. Fredag 25. januar, kl. 10.15

1. opponent: Professor Donald Joralemon, Smith College, USA
2. opponent: Professor Kirsten Hastrup, Københavns universitet
3. opponent: Professor Mads Gilbert, Regionssykehuset i Tromsø
Koordinator: Professor Sarah Lund, Sosialantropologisk institutt, UiO
Disputasen ledes av: Settedekan Professor Eduardo Archetti, Det samfunnsvitenskapelige fakultet

SAMMENDRAG AV AVHANDLINGEN: MINDING MATTER. Organ Donation & Medical Modernity’s Difficult Decisions

Tema for sosialantropolog Anne Hambro Alnæs’ doktorgradsavhandling er de kulturelt betingende premissene som påvirker utfallet i organdonasjonssituasjoner. Det empiriske grunnlaget for Hambro Alnæs ’ avhandling er et to-årig feltarbeid 1996–98 ved Haukeland sykehus, der hun observerte samhandling mellom helsepersonell og pårørende når en hardt skadet slektning fraktes til sykehuset og donasjon etterhvert anses som en mulighet. Som en konsekvens av intensivmedisinsk teknologi, er de tidligere utvetydige grensene mellom liv og død blitt relative og må nå tolkes av eksperter. Slike situasjoner fremtvinger en type beslutningsprosess som de færreste pårørende er forberedt på. Hambro Alnæs viser hvordan leger og sykepleiere tilrettelegger disse eksistensielt vanskelige møtene, hvordan de pårørende forholder seg til de (for dem) nye hjernedødskriteriene og sist men ikke minst, hvordan sykehusprestenes tradisjonelle rolle utfordres i det som kan forstås som en annerledes og ny overgangsrituale mellom liv og død.
Hambro Alnæs har undersøkt de kommunikasjonsproblemene som oppstår når mennesker med ulik kunnskapsbakgrunn kommuniserer med hverandre om hjernedød, og når spørsmålet om å ”bruke” deler av den nylig avdødes kropp, oppstår. Noen pårørende opplever at tilvante forestillinger om hvordan man skal behandle og ære den døde kroppen er uforenlige med kirurgisk fjerning av organer etter døden. For andre innebærer organdonasjon derimot en verdig måte å fullføre den dødes liv på. For de fleste leger representerer organdonasjon en anledning til å redde eller sterkt forbedre andre pasienters helse.
I Norge behøver ikke leger innhente pårørendes donasjonssamtykke, ettersom Transplantasjonsloven (1973) er basert på antatt samtykke. I praksis spør imidlertid legene så godt som alltid om de pårørendes tillatelse. Deres erfaringer med helsepersonellets håndtering av donasjonsspørsmålet har Hambro Alnæs fått innsikt i ved å høre nærmere 100 familiemedlemmers beretninger om deres tid på sykehuset. Noen pårørende opplever at de har gitt en gave, men manglende tilbakemelding om resultatet gjør at de ikke vet om gaven er nådd frem. Andre erfarer organdonasjon som en form for skjult medisinsk beskatning. En forståelse av pårørendes holdninger er, ifølge Hambro Alnæs, avgjørende for å vite om, og i hvilken grad, mennesker anser at de har forpliktelser vis-à-vis den Andre, også etter døden.

Hambro Alnæs utførte sin forskning med NFR stipendium og har vært tilknyttet Institutt for Allmennmedisin og Samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Oslo. Hun tok mag.art eksamen i 1994 og har siden bidradd med innlegg ved en rekke seminarer og kongresser i inn– og utlandet.


 

Publisert 10. jan. 2002 00:00 - Sist endret 21. okt. 2009 15:31