– En naiv oppskrift mot rasisme

– Barna selv sier de ikke er opptatt av hudfarge. Lærerne hevder at barna er fargeblinde. Jeg ble nysgjerrig og ville se om det stemte: Er det virkelig sånn at hudfarge ikke har noen betydning? Hvordan klassifiserer f.eks. barna hverandre?

For å finne ut blant annet dette, har sosialantropolog Mari Rysst satt seg bakerst i klasserommet til to sjetteklasser på Furuset. I klassene var såkalt etnisk norske barn i klart mindretall. De fleste snakket norsk med aksent, selv om de er født og oppvokst her. Antropologen prøvde å notere det meste som foregikk av samhandling, blikk og samtaler. I friminuttene gikk hun ut med elevene og traff der også barn fra andre klasser.

På et plan, kan det virke som om barna ikke er fordomsfulle i det hele tatt. Antropologen har laget et vennskapsdiagram over relasjonene blant barna i klassen Dette viser at båndene ikke fordeler seg systematisk etter hudfarge, etnisk bakgrunn og religion. Kjønn er langt viktigere.

Blant de mest populære i klassen finner vi både elever med vest-asiatisk, norsk/vest-afrikansk, nord-afrikansk og “etnisk norsk” bakgrunn.

"Svartinger!"

Likevel opplevde forskeren at elever ble kalt svarting alle betegnet seg selv som “brune” hvis de hadde foreldre med annen opprinnelse enn etnisk norsk. Hun la merke til at mange elever betegnet seg selv som utlending - dette til tross for at de fleste av dem er født og vokst opp i Norge.

– Barna er veldig opptatt av hvor folk kommer fra, eller "røttene" til hverandre. Kategoriene barna bruker for å klassifisere hverandre er “norsk” og “utlending”, “brun”, “svart” og “hvit”. Dette er rasialiserte kategorier der de knytter etnisitet og “rase” til fysisk utseende. En tilleggsfaktor i klassifikasjonen er om du snakker godt norsk, gjør du ikke det, er du klart «utlending», forteller hun.

Begge diskursene - den fargeblinde og den rasialiserte - er tilstede blant barna i skoleklassen og på skolen generelt.

– Det virker som om barna er fargeblinde blant nære venner: Når de blir kjent med hverandre, tenker de ikke på hudfarge lenger, mens når de møter folk som de ikke kjenner godt, plasserer de dem i bås ut fra hvordan de andre ser ut.

"Vi er ikke like, men forskjellige"

I undervisningen derimot er hudfarge et vanskelig og ømt tema. Skolen har et uttrykt mål om anti-rasisime og fremmer forestillingen om at alle er like.

Arbeidet mot rasisme skjer på mange måter.

– Når barna sier «svarting» til noen, griper læreren inn og sier “Hva sa du? Du vet at det er ikke lov å si”. «Svarting» er et skjellsord, mens ordet «bruning» ikke finns, og «hviting» ikke har samme negative klang.

– Alt som er forbudt er spennende. Det kan bidra til at flere bruker «svarting» som skjellsord. Istedenfor å ha et ideal om her skal vi ikke bry oss om hudfarge, hadde det kanskje vært virksomt om man tok innover seg at vi er forskjellige, ser forskjellige ut, og jobbe ut fra det. Alle ser jo at vi ikke er like.

En farlig politisk ideologi

En fargeblind verden der hudfarge ikke spiller noen diskriminerende rolle er et vakkert ideal. Men realiteten er annerledes. Selv om vi “innerst inne” betraktes som like, er vi ikke like i forhold til levekår, rettigheter og tilgang til jobb. Hvit hudfarge kan gi mange privileger og en høyere status i det norske samfunn generelt.

– Ideen om fargeblindhet gjør oss blind til å se disse forskjellene og hindrer oss til å gjøre noe med dem. Diskrimineringsdiskursen blir usynliggjort og fortrengt fra overflaten, mener forskeren.

– Jeg har sans for mye av det som blant annet Mica Pollock og og Tim Wise har skrevet om hvor farlig det er å ha en fargeblind politisk ideologi. I denne litteraturen er den ingen forståelse for at en ide om fargeblindhet bidrar til redusert rasisme, heller tvert i mot.

– Ifølge flere studier er de minste barna forholdsvis fargeblinde, men lærer oss-og-dem-tenkningen når de blir store, spesielt på skolen?

– Ja. Barn i barnehager rapporteres å ikke bry seg om vennen er hvit eller brun. Men hvis barn i økende grad lever omringet av en mer eller mindre eksplisitt diskriminerings-diskurs basert på hudfarge og religion hjemme, i lokalmiljøet, på skolen og samfunnet generelt, er det vel ikke overraskende at diskursen kommer til uttrykk av og til, selv i miljøer som påberoper seg å være anti-rasistiske.

– Du ville også finne ut hvordan er det å være minoritet som norsk og hvit?

– Ja. Men jeg ikke noe belegg for å kunne si at man blir mobbet fordi at man er hvit. I hvert fall ikke i klassene jeg studerte. Jeg har ikke hørt at etnisk norske er blitt kalt for ”potet” eller ”hvitost"". Ordene ”brun”, ”svart” og ”svarting” hørte jeg derimot ofte.

Færre rike = billig inkludering

– Hvor viktige er merkevarer, klær og personlig stil for ens popularitet i klassen?

– Det betyr en del, men ikke så mye som lenger oppe i Groruddalen, der jeg tidligere gjorde feltarbeid i forbindelse med doktorgraden. Der var det flere etnisk norske relativt til barn med innvandrerbakgrunn, men denne sammenhengen er understudert og kun en kjennsgjerning foreløpig.

– Der var det mye viktigere hva slags klær du går med, om du var nerd, soss eller berte. De populære og kule hadde dyre klær og dyrt sportsutstyr - og de var i hovedsak hvite. Kanskje kan vi si at flere etnisk norske i en klasse, på en skole og på et sted, øker betydningen av ulike former for (dyrt) forbruk for sosial inkludering.

– Her på Furuset trenger man ikke å bruke mye penger på aktiviteter for å bli inkludert. Lenger oppe i Groruddalen gikk ungene vanligvis på betalte fritidsaktiviteter, mens her på Furuset var det stort sett bare fotballaget som kostet penger. Klærne som var kule nok for inkludering kunne man også kjøpe i butikker som ikke var så dyre. De færreste hadde råd til merkeklær, men det var veldig attraktivt å ha det likevel

– Altså en fordel at det ikke var så mange rike folk der?

– Ja, det kan du si. Klassemessig var det veldig homogent i og med at det var ingen som var veldig rike. De som hadde lite penger slet mer på mitt forrige feltarbeidssted. Slik sett kan man si at sosial inkludering koster mindre penger på Furuset.

– Og interesser? Spilte de en rolle for inkluderingen?

– Ja. For guttene dreier alt seg om fotball. De som var flinke i fotball og kunne masse om fotball var også de som det ble sett opp til og var blant de populære.

– Hva var jentene opptatt av?

– De var mer opptatt av klær, hår, utseende, dansing, hva man ser på tv, det var ikke en spesiell aktivitet som utmerket seg blant de som jeg ble kjent med.

Ikke bekymret

– Du høres ikke noe særlig bekymret ut?

– Nei, skulle jeg være det? Det er mange flotte folk som bor på stedet med alle mulige etniske bakgrunner. Det jeg er spesielt imponert av er at det er mange kvinner med utenlandsk bakgrunn som står på og vil lære norsk og få seg en jobb. Alna kvinnegruppe gjør f.eks. en kjempejobb.

– Det mest problematiske som du har opplevd?

– At mange har lyst til å være og bli tatt for å være norske, og så er de på en måte stuck in their skin. Det er en følelse jeg har fått på vegne av dem. De vil alltid bli spurt Hvor kommer du fra? selv om de er født og oppvokst i Norge. Jeg kan skjønne det er trist og frustrende, særlig når du snakker flytende norsk i tillegg.

– Siste ord?

– Oppfordre til mer empirisk forskning blant barn, unge og voksne på steder med mange med innvandrerbakgrunn. Bare da kan vi få fram hvordan folk selv opplever sitt liv og sin situasjon som norsk med utenlandsk bakgrunn.

Av Lorenz Khazaleh