Disputas: Ulrika Persson-Fischier

Ulrika Persson-Fischier vil forsvare sin avhandling ved Sosialantropologisk institutt for graden dr. Philos (doctor philosophiae):

The Social Life of Ethnic Categories: Three Cases on Indigeneity, Russia, and Anthropological Knowledge Production

Tid og sted for prøveforelesninger

Tid: 14. desember 16:15-17:00

Sted: auditorium 4, Eilert Sundts hus

Oppgitt tittel for prøveforelesning: Compare Sami organisations in Russia (and/or RAIPON) with Nordic Sami organisations, and consider to what extent the global indigenous movement has had an impact on - and been influenced by - these organisations

Tid: 15. desember 10:15-11:00

Sted: auditorium 4, Eilert Sundts hus

Selvvalgt tittel prøveforelesning: When Culture is Everywhere: the case of Financial Risk Management

Bedømmelseskomite:

Førsteopponent: Dr. Adam Kuper, Department of Anthropology, London School of Economics (LSE)

Andreopponent: Dr. Sidsel Saugestad, Institutt for arkeologi og sosialantropologi, Universitetet i Tromsø

Tredje medlem og administrator: Dr. Ingjerd Hoëm, Sosialantropologisk insitutt, Universitetet i Oslo

Leder av disputas:

Dr. Arnd Schneider, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo

Gode intensjoner slår negativt ut for urbefolkninger

Ulrika Perssons doktoravhandling diskuterer hvordan antropologers ønske om å hjelpe urbefolkninger tvert imot kan få negative konsekvenser for marginaliserte folkegrupper.

«Urbefolkning» er et begrep man bruker på grupper som man synes har visse likhetstrekk; statsløse minoriteter med en livsstil som er assosiert med ikke-industrielle produksjonsmetoder og med en særskilt kultur. Begrepet er en del av et ønske om å løfte fram grupper som over tid har vært utsatt for undertrykkelse og dermed blitt marginaliserte. Å bli ansett som urbefolkning kan være en måte å få tilgang til materielle ressurser, men også anerkjennelse og respekt.

Tross gode intensjoner kan denne kategoriseringen få uforutsette konsekvenser i praksis. Perssons eksempler fra feltarbeidet i Russland viser at det å bli ansett som urbefolkning til og med kan ha negative konsekvenser for allerede marginaliserte mennesker. I republikken Altai i Sibir blir anerkjennelsen som urbefolkning en trussel mot lokalt selvstyre, fordi bare noen få mennesker i Altai inkluderes etter strenge statlige kriterier. Definisjonen som urbefolkning skjer også i stor utstrekning mot de berørte menneskenes eget selvbilde. Dette skaper konflikter lokalt i Altai, istedenfor å hjelpe dette veldig fattige og marginaliserte området i Russland. 

Det mest oppsiktsvekkende er den rollen som antropologene spiller i dette. I Russland er det antropologer som har satt opp kriteriene for hvem som er urbefolkning og som dermed bestemmer hvem som inkluderes og hvem som ekskluderes. Antropologer framstiller også enkelte mennesker i Altai som urbefolkning, til tross for at de selv ikke anser seg som det. Antropologer beskriver Lovozero som en spesifikk samisk by, som om komi og russere ikke fantes der, og anerkjenner bare sami som urbefolkning.

Den tredje casen tar for seg prosessen med å tilbakelevere kranier som ble samlet inn av vitenskapsmenn på 1800-tallet. Også her er det et ønske om å utrette noe positivt, men prosessen fører til negative konsekvenser for flere folkegrupper.

Persson mener dette kan skyldes at antropologien nærmer seg temaet urbefolkning mer på et moralistisk plan enn som noe som skal analyseres og beskrives. Dette skyldes antakelig et ønske om å utrette noe godt for utsatte og marginaliserte mennesker, men de tre casene i avhandlingen viser at resultatet, tross gode intensjoner, blir det motsatte. Perssons arbeid munner ut i et forslag som ved første øyekast kan fremstå kontraintuitivt; hvis antropologien vil jobbe for utsatte og marginaliserte menneskers beste, kan det best gjøres gjennom å forholde seg til urbefolkning mer objektivt enn moralistisk.

Vitenskapelig sammendrag på engelsk

Publisert 24. nov. 2016 16:48 - Sist endret 30. nov. 2016 15:46