Naturvitere og samfunnsforskere sammen i kampen mot miljøgifter

Studier av miljøgifter i Arktis ga ny kunnskap som kunne brukes i internasjonale forhandlinger om å regulere bruken av dem. Nå skal en tverrfaglig forskergruppe fra UiO studere miljøgifter i Afrika med samme mål.

Paul Wenzel Geissler (t.v.), Knut Breivik og Katrine Borgå

Paul Wenzel Geissler (t.v.), Knut Breivik og Katrine Borgå utgjør 60 prosent av kjernegruppa i det tverrfaglige forskningsprosjektet Anthrotox. Foto: Bjarne Røsjø/Titan.uio.no

Denne artikkelen ble først publisert på titan.uio.no.

– De store miljø- og klimaproblemene vi sliter med i dag, kan ikke løses bare med naturvitenskap eller bare med politikk og samfunnsvitenskap. Vi trenger begge fagfeltene for å gjøre kloden til et bedre sted, sier antropologen Paul Wenzel Geissler – mens Katrine Borgå fra Institutt for biovitenskap og Knut Breivik fra Kjemisk institutt nikker ivrig.

De tre er med i kjernegruppa i det nye og tverrfaglige forskningsprosjektet Anthrotox, hvor naturvitere og samfunnsvitere skal samarbeide.

Målet er å forstå hvordan både miljømessige og sosiale prosesser påvirker forekomsten og akkumuleringen av miljøgifter på tvers av samfunn og økosystemer.

Universitetet i Oslos prosjekt med satsing på livsvitenskap har nylig vedtatt å finansiere fem tverrfaglige såkalte konvergensmiljøer, som skal jobbe tverrfaglig med å løse store utfordringer relatert til helse og miljø. Anthrotox er ett av disse miljøene.

Kunnskap brukes i forhandlinger

I startfasen skal Anthrotox-forskerne fokusere på miljøgifter og sosiale prosesser knyttet til elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter) og avfall i Tanzania.

Forskernes mål er at den nye kunnskapen etterhvert skal kunne brukes i praksis både av lokale og nasjonale myndigheter og internasjonalt, samt av ikke-statlige organisasjoner (NGO'er) og i offentlig opplysningsarbeid.

– Visjonen bak min forskning er å forstå og forutsi hvor organiske miljøgifter og miljøforurensninger kommer fra, hvor disse ender opp, hvordan de oppfører seg og hvilke de er. Både Katrine og jeg har hittil jobbet mest med å studere miljøgifter i Arktis og nordområdene, men nå er tiden inne for å se på de kildene som finnes i sør, sier Knut Breivik.

– Vi har jo allerede sett at ny kunnskap om miljøgifter i Arktis har kommet til nytte i de internasjonale forhandlingene om reguleringer av slike stoffer. Nå håper vi at ny kunnskap om miljøgifter i afrikanske land, som Tanzania, skal kunne brukes på en tilsvarende måte, tilføyer Katrine Borgå.

Et globalt problem

De tre forskerne er enige om at miljøgifter er et globalt problem, med mange paralleller til de pågående klimaendringene som også har skadelige effekter på mennesker og miljø.

Kina og andre asiatiske land produserer store mengder EE-produkter – ofte som et ledd i globale bedrifters produksjonskjede – som forbrukes i store mengder i blant annet USA og Vest-Europa. Men ikke bare der, for også landene i Afrika og Asia har et økende forbruk.

Noen år senere havner store mengder EE-avfall på dynga i fattige afrikanske land, så som Ghana. På de afrikanske dyngene blir produktene «resirkulert» på enkleste vis, for eksempel ved å brenne kabler og innmat for å få tak i kobber og andre verdifulle metaller.

Dette kan både forurense lokale vannforekomster og gi opphav til røyk med store mengder miljøgifter, som kan transporteres over store avstander.

Forholdene er kanskje bedre i Tanzania enn i Ghana, selv om begge landene er tilsluttet Stockholm-konvensjonen om å begrense bruken av organiske miljøgifter i industri og jordbruk.

Tanzania importerer forøvrig ikke avfall, men har et voksende forbruk av EE-produkter. Men akkurat hvor godt Tanzania følger opp konvensjonen – og hvordan det står til med lokale ressurser, ekspertise og bevissthet om problemene – er blant de sakene Anthrotox-forskerne skal se nærmere på.

Sammenlikner ulike miljøer

– Vi skal blant annet sammenlikne forekomsten av miljøgifter i luft, vann og næringsnettet i et forventet «hot spot-område» i Tanzanias gamle hovedstad Dar-es-Salaam med forekomstene på øya Zanzibar, som er mer tynt befolket, og der færre lokale kilder til miljøgifter er forventet. Vi har i utgangspunktet en antakelse om at miljøgift-nivåene øker i Tanzania, mens vi vet at eksponeringen synker langsomt i land som Norge, forteller Borgå. Økt kjøpekraft i afrikanske land har medført økt konsum av EE-produkter, men uten at forsvarlige systemer for avfallshåndtering og resirkulering er på plass.

– Dette kan lede til økte utslipp av miljøgifter når produktene omsider kastes eller resirkuleres for å gjenvinne metaller. Dermed får vi kanskje en tidsforskyvning i miljøgiftenes forekomst som henger sammen med at reguleringene blir skjerpet her hjemme, men det fører kanskje til at eksponeringen i afrikanske land øker, antyder Breivik.

Samarbeidet i Anthrotox kom i stand etter at Katrine Borgå og Paul Wenzel Geissler traff hverandre på Svalbard.

Borgå ledet en gruppe master- og doktorgradsstudenter som undersøkte hvordan miljøgiftene hadde påvirket jordbunnsdyr på tundraen under fuglefjell og en bestand av migrerende hvitkinngås.

Geissler skulle observere Borgå og andre forskere samt stipendiatene fra et antropologisk synspunkt, med noen av de samme teknikkene – feltarbeid og deltagende observasjon – som en av antropologiens helter, Bronislaw Malinowski, brukte da han undersøkte de senere så berømte trobriandernes samfunnsliv og kultur.

– Jeg var interessert i å undersøke forholdet mellom forskerne og naturen, hvorfor de var så interessert i det de holdt på med. Og hvordan deres personlige erfaringer, med hverandre, dyrene og naturen, former og styrker deres vitenskap. Og så begynte vi selvfølgelig å snakke med hverandre, og da tok det ikke lang tid før vi ble enige om å gjøre noe sammen, forteller Geissler.

– Det er mange ulike plan i det samarbeidet vi nå er i gang med, men for meg er det grunnleggende at jeg som antropolog kan gå inn og beskrive hvordan folk i Tanzania lever med og tenker om avfall og miljøgifter. Men det er jo naturviterne som kan si noe om hvordan miljøgiftene sprer seg i økosystemene. Dette er egentlig bare en begynnelse på et samarbeid som kan bli mye større, tilføyer han.

Skuler ikke lenger på hverandre

Professor Geissler minnes en tid da mange samfunnsvitere gikk rundt og sukket over disse biologene og medisinerne som var så reduksjonistiske og begrensete. Han var aldri helt der selv, for antropologen er også utdannet biolog og innser at samfunnsviterne og naturviterne trenger hverandre.

– I tillegg til det jeg har nevnt før, tror jeg at samfunnsvitenskapene kan bidra med å fortelle om hvordan naturvitenskapene produserer fakta. På den måten kan vi kanskje bidra til å øke forståelsen og tilliten til denne viktige forskningen, foreslår han.

Katrine Borgå kjenner seg igjen i beskrivelsen av en tid med skepsis, som for øvrig gikk begge veier.

– Mange forskere har jo allerede jobbet tverrfaglig i mange år, men kanskje likevel innenfor sine egne bokser. Men i dette prosjektet tar vi tverrfagligheten til et nytt nivå! Det er fortsatt slik at vi snakker litt forskjellige språk og til tider sliter med å forstå hverandre, men vi som er i prosjektets kjernegruppe har et genuint ønske om å få til dette, sier hun.

Kjernegruppa i Anthrotox består av vitenskapssosiologen Susanne Bauer fra Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) og sosialantropologen Ruth Prince fra det medisinske fakultetets Institutt for helse og samfunn, i tillegg til Borgå, Breivik og Geissler. En komplett liste over deltakere ligger på prosjektets nettside.

Prosjektet finansierer blant annet fire stipendiater på sosialantropologisk institutt, én på Kjemisk institutt og én på Institutt for biovitenskap. I tillegg finansierer SV-fakultetet og Institutt for Sosialantropologi hver sin fireårige stipendiatstilling i prosjektet.

Av Bjarne Røsjø, Titan.uio.no
Publisert 23. aug. 2017 18:14 - Sist endret 23. aug. 2017 18:14