Advarer mot eksplosive endringer som skaper avmakt

Stadig raskere endringer skaper både avmakt, sinne og muligheter verden rundt. Med prosjektet Overheating har Thomas Hylland Eriksen og hans kolleger undersøkt hvordan globaliseringen forandrer våre hjemsteder, arbeidsplasser og framtidsplaner.

Forholdene for å oppnå forandring for et mer bærekraftig liv er ikke de beste. Allianser mellom politikere og industrieiere kjører ofte over lokale innbyggere. Her fra en demonstrasjon i Canberra, Australia i 2014. Foto: David Burke, flickr

– Vi har rettet søkelyset mot at verden nå gjennomgår eksplosive og maniske endringsprosesser som skaper en avmaktsfølelse i mange samfunn. Dette er viktig for å forstå nye politiske konfliktlinjer, for å forutse nye flyktningstrømmer, og for å stoppe klimaendringene. De største utfordringene består i å bremse endringsprosessene, uten at det går utover fattige folk i sør, sier Eriksen.

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og har vært interessert i akselerasjon og hastighet lenge. I 2001 ga han ut «Øyeblikkets tyranni», en liten bok om informasjonsteknologiens konsekvenser. I den viser han hvordan økt hastighet påvirker både vår levemåte og tidsoppfatning. Og hastigheten har ikke minket siden da.

– Man kunne sikkert ha laget et interessant prosjekt om overoppheting i 1850 også, men siden 1991 har endringene skutt fart, og det har å gjøre med globalisering, sier Eriksen.

Hastigheten har økt voldsomt

Siden tidlig på 1990-tallet har vi hatt galopperende vekstkurver innen blant annet urban vekst i det globale sør, turisme og kulleksport. Disse og mange andre raske endringsprosesser var bakgrunnen for Overheating-prosjektet.

Professoren trekker pusten:

– På 1800-tallet eksploderte utviklingen av teknologi knyttet til kull og fossilt brennstoff. Dampskipene førte til at reisen fra Europa til Amerika tok uker i stedet for måneder. Det var en revolusjon! Så kom telegrafen, og deretter de undersjøiske telegrafkablene som gjorde det mulig å telegrafere fra London til New York. Det var dramatisk, og det har senere vært sagt at internett bare er en fotnote til telegrafen.

Thomas Hylland Eriksen.

I 1991 økte farten ytterligere. Eriksen ramser opp: Internett ble mer tilgjengelig for vanlige mennesker, og det samme ble mobiltelefoner man kunne ha i lomma. Den kalde krigen tok offisielt slutt, og en periode med global kapitalisme startet. Økonomien i India ble deregulert og åpnet, og Kina så starten på sitt økonomiske mirakel. Samme år, i 1991, slapp Nelson Mandela ut av fengsel og Sør-Afrika ble for alvor en del av de globale nettverkene. Men også hendelser med motsatt fortegn fant sted:

– Borgerkrigene på Balkan og folkemordet i Rwanda minnet oss på at denne akselererte endringen innen teknologi, kommunikasjon og økonomi ikke satte en stopper for mer tradisjonelle måter å tenke om identitet på, bundet av begreper om nasjon, religion og etnisitet. Identitetspolitikken ble ikke borte, den ble kanskje til og med forsterket – det ser vi jo i dag.

Lokalsamfunn takler endringer ulikt

Som antropolog er Eriksen ikke bare opptatt av det store bildet. Han er interessert i hvordan global endring blir håndtert forskjellig på ulike steder i verden:

Hele verden endrer seg ikke – i hvert fall ikke på samme måte – og her kommer antropologien inn. Først må man se på det store bildet, men det viser ikke de enorme lokale forskjellene i måten globale endringer blir håndtert på.

Sosialantropologen ønsket å lage et prosjekt som klarte å kombinere den globale analysen med antropologi basert på lange feltarbeid i forskjellige lokalsamfunn.

– Spørsmålet var hvordan folk på ulike steder reagerte på akselererte endringer. Så fikk jeg altså penger, et Advanced Grant fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). Jeg trodde ikke mine egne øyne da den e-posten kom!

Med økonomisk støtte fra EU startet Eriksen prosjektet Overheating. Mellom 2012 og 2017 undersøkte han og et team bestående av både forskere og masterstudenter det de kalte globaliseringens tre kriser – den miljømessige, den økonomiske og den kulturelle.

I første fase av dette omfattende prosjektet var han og fire andre forskere ute på feltarbeid samtidig: Eriksen var i en industriby i Australia, mens de andre var i henholdsvis Filippinene, Peru, Canada og Sierra Leone. Senere har flere forskere kommet til, med fokus på Sri Lanka og Europa, og det er dessuten kommet en rekke masteroppgaver, fra blant annet Korsika, den karibiske øya Dominica, og Nepal.

– Gleden ved å være flere personer ute i felt samtidig er blant annet at du oppdager så mange likheter mellom de ulike stedene. Det som skjer i Canada ligner det som skjer i Australia og på Filippinene. Det å oppdage slike linjer og fellestrekk når man jobber komparativt er spennende.

De som bestemmer er langt unna

En viktig årsak til at mennesker føler avmakt er at de ikke lenger opplever at de har innflytelse over viktige avgjørelser som gjelder deres lokalsamfunn. Det er mennesker langt unna som bestemmer over deres liv og hjemsteder:

- Mange opplever et demokratisk underskudd, altså at avgjørelser tas høyere og høyere opp i systemet, og at det blir vanskeligere å vite hvem man skal henvende seg til. På Marx og Engels’ tid var det enklere, da var fabrikkeieren en lett identifiserbar kapitalist, gjerne med flosshatt. Nå er det konglomerater av forskjellige interesser som eier produksjonsmidlene. Den nye kullhavnen i Gladstone, der jeg jobbet, eies 13 prosent av kinesere og 23 prosent av en samling av indiske selskaper– så hvem skal den lokale innbyggeren henvende seg til med sine klager?

Når de som forurenser er et globalt konsern med kontorer i andre land, er det vanskelig for en vanlig innbygger å nå fram med klager og innspill. Foto: Thomas Hylland Eriksen

I et demokrati som Australia blir innbyggere gjerne oppfordret til å komme med innspill, men har i realiteten ingen påvirkning på beslutningene som fattes:

– Myndighetene kommer og sier at de gjerne vil høre hva folk mener. De arrangerer høringsmøter og serverer te og kjeks. Jeg har vært på en del slike møter. Aktivister, fiskere, miljøaktivister og fagfolk kommer til orde, myndighetene nikker og smiler og sier tusen takk for innspillene, vi skal ta dette med oss videre – og så skjer det ingenting. Det er bare et skinndemokrati; full ytringsfrihet, men det får ingen effekter.

Et annet fellestrekk forskergruppen fant, var økt ekskludering og eskalerende sosiale problemer i urbefolkninger, og da særlig i såkalte boomtowns, eller samfunn som gjennomgår en voldsom økonomisk og befolkningsmessig vekst, typisk knyttet til utvinningsindustrier som gruvedrift eller oljeutvinning.

Ikke bare negativt

Det er imidlertid viktig å huske på at ikke alle samfunn opplever hurtig endring som negativt:

Vi hadde lenge snakket om de tre store krisene ved globalisering, knyttet til økonomi, miljø og kultur og identitet. Men vi oppdaget raskt at ikke alle opplevde akselerert endring som en krise. Folk i Sierra Leone hadde for eksempel nylig kommet ut av en blodig borgerkrig, og syntes det var fantastisk at det kom investeringer.

– For å si det litt flåsete, så hadde de lite imot å bli utnyttet av kineserne, fordi de skapte jobber og utvikling. Nå kunne de for eksempel kjøpe brød uten et tykt støvlag på langs veikanten, fordi kineserne hadde asfaltert veien. Ingen brydde seg da om hvem som tok beslutningene eller hvor pengene kom fra - de var lykkelige fordi de fikk ta del i det de så på som en positiv utvikling.

I Sierra Leone har eksplosiv vekst ført til etterlengtet utvikling. Foto: Robert Pijpers

Verdifulle mineraler

I løpet av prosjektperioden gjorde forskerne mange oppdagelser, blant annet at gruvedrift og beslektede aktiviteter er i enorm vekst nesten overalt. Eriksen bruker sitt eget feltsted som eksempel og kaller Gladstone en «by som var marinert i kull og gass»:

– Det rullet tog fullastet med kull gjennom byen hver dag. Alle hadde de samme hvite, billige plastmøblene som vi har i Norge, og hver jækla morgen måtte de ut med kluten og tørke svart kullstøv av dem.

Også i Alberta, Canada drev de med ressursutvinning, nærmere bestemt av tjæresand, og i Sierra Leone var det planer om å starte gruvedrift i stor skala.

– Det foregår et kappløp for å sikre seg verdifulle mineraler og andre ikke-fornybare ressurser. To eksempler er fosfat, som brukes i jordbruket og bare er å oppdrive noen få steder i verden, og de sjeldne metallene i det blodige og turbulente Øst-Kongo, metaller som er nødvendige for å lage mobiltelefoner.

Kan ikke påvirke eget liv

– En annen sentral innsikt er at vi må forstå skalakonflikter, og ta dem på alvor: Beslutninger tas på et stadig mer abstrakt nivå, og det blir vanskeligere for vanlige borgere å oppleve at de er i stand til å påvirke betingelsene som former deres egne liv. Dette skaper en avmaktsfølelse og mistillit overfor elitene. Og det fører ofte til en tilbaketrekking til tradisjonelle identiteter som tar avstand fra globaliseringen. Dette er forståelige reaksjoner i lys av disse overopphetede prosessene.

Hva når klimaendringer for eksempel fører til vannmangel, som i Peru der en av forskerne var – hvem skal man da henvende seg til for å klage? Kineserne? Amerikanerne? Vi ser tydelig både her og mange andre steder at skalakonfliktene, altså gapet mellom stor og liten skala, gjør effektiv politisk handling vanskelig.

Viktig å nå flere samfunnsgrupper

– Det var et viktig poeng for meg å snakke med ulike grupper mennesker på hvert sted. Et samfunn består av ulike lag og klasser, og jeg ville ha med de viktigste, nemlig beslutningstakere, middelklasse, aktivister og fattige. Så er spørsmålet i hvilken grad vi har klart det. Det er ikke alltid det er mulig å komme i kontakt med alle man ønsker – de må jo ville snakke med deg også.

I sitt eget feltarbeid fikk han god kontakt med folk på flere nivåer av samfunnet, og han snakket med dem om hvordan de håndterte de akselererte endringene. Gikk det bra eller dårlig? Hvilke problemer oppstod? Og hvem sin skyld var det? For å få kontakt med ungdommer måtte han imidlertid bruke en ung forskningsassistent:

– Jeg fikk god kontakt med foreldrene deres, som var i 40- og 50-årene, og med ordførere og andre voksne, men jeg måtte ha hjelp for å finne ut hva de rundt 20 år tenkte og gjorde.

Vi må sakke farten

En mulig politisk tolkning av våre funn er at vi må sakke farten, kjøle ned og skalere ned, for å gjenvinne kontrollen over våre liv, og for å demme opp for politiske bevegelser som skaper konflikt, mistenksomhet og ekskludering.

Professoren ser disse populistiske bevegelsene som en tilbaketrekning til identitetspolitikk, i alle ender av skalaen, fra islamisme til høyrepopulisme, nostalgisk sosialisme og tradisjonell nasjonalisme. Men de nye identitetskrisene handler ifølge ham ikke dypest sett om etnisitet, nasjon eller religion. De handler heller om at folk plutselig ikke kjenner igjen sine egne hjemsteder:

– Mange innflyttere og rask endring kan gjøre folk usikre og utrygge. Når nabolaget plutselig endrer seg begynner folk å spørre seg om hvem de er, og identitetskriser kan oppstå. Særlig hvis det er økonomiske nedgangstider samtidig.

– Overoppheting innebærer, i metaforisk forstand, en global oppvarming uten termostat. Vår kropp har en termostat og sier ifra når det begynner å bli for varmt – verden har ikke det, og det er veldig farlig. Ingen kjenner konsekvensene, og det er ingen instans som har autoritet til å tråkke på bremsen.

Forskergruppens svar er at engasjement begynner med den nære erfaringen. Eriksen forteller om en kvinne i sekstiårene som han ble kjent med i Australia. Hun var blitt miljøaktivist etter at hun oppdaget døde skilpadder i vannet utenfor hjemmet sitt, og gikk fra å være en hjemmekjær husmor til å kjempe mot industriutslipp i Australia og tjæresandindustrien i Canada.

Sende problemer til nye adresser

– Mange av frustrasjonene – bortsett fra rasisme – til de som stemte for fenomener som Trump og Brexit, kan betraktes som fullt ut legitime fra et Overheating-perspektiv. Elitene i hovedstaden var lite interessert i deres høyst reelle problemer. Analysen – igjen bortsett fra rasisme – var ofte korrekt, men klagene ble sendt til feil adresse, sier Eriksen.

Han foreslår at klagene heller sendes til politiske bevegelser som går inn for sosial rettferdighet og økologisk bærekraft, miljøorganisasjoner som tenker globalt, og organisasjoner som jobber for global sosial rettferdighet:

– Da adresserer vi problemer med både klasse og klima samtidig. Det er nødvendig å løse de problemene som er skapt av den globale overopphetingen, uten at det fører til større ulikhet. Dessverre er det for tiden ingen enighet om diagnosen, og følgelig er det vanskelig å skulle foreskrive riktig medisin.

Ifølge Eriksen er diagnosen stor ulikhet, avmakt og miljøødeleggelser:

Det som var vår velsignelse i 200 år – tilgang på billig fossilt brennstoff – er nå blitt vår forbannelse. Hvis vi bare kunne bli enige om dette, kan vi komme oss videre. Men det ser ikke lyst ut i øyeblikket, når stadig flere makthavere neglisjerer forskning og har et nonchalant forhold til kunnskap.

Fritt tilgjengelig kunnskap som våpen

Professoren har alltid lagt vekt på å bringe kunnskap ut i verden. Overheating har en egen YouTube-kanal og Facebookside, og har nylig gitt ut en gratis e-bok om kunnskap og makt. Han har flere tusen følgere på sin egen Facebook-profil, og setter stor pris på dette virtuelle samtalerommet.

Prosjektet har så langt resultert i en lang rekke publikasjoner, og flere kommer, blant annet Eriksens bok fra Gladstone i Queensland, Australia, som kommer ut sommeren 2018. «Boomtown» heter det febervarme barnet.

Boka Overheating fra 2016 er bevisst skrevet slik at hvem som helst kan lese den. Han understreker videre at han selv har publisert de fleste av sine engelskspråklige bøker på forlaget Pluto, som gir ut bøker i rimelig paperback-format med én gang, og ikke rådyre hardcover-utgaver:

– Vi er i den privilegerte posisjonen der vi kan produsere kunnskap, men så må vi finne måter å formidle den på, slik at den bidrar til vår kollektive selvrefleksjon om hvem vi er og hva vi gjør. Hvis kunnskapen ikke kommer utenfor våre seminarrom, så har vi ikke lykkes, avslutter Thomas Hylland Eriksen.

Av Nina Alnes Haslie
Publisert 20. des. 2017 10:24 - Sist endret 21. des. 2017 14:21