English version of this page

Forskningen har oversett den omsorgsfulle arabiske mannen

- Dette er mitt bidrag til å trekke kjønnsforskningen i Midtøsten i en ny retning, sier Nefissa Naguib. Hennes siste bok er illustrert med et bilde av en arabisk mann som gir barnet sitt melk med tåteflaske.

Mann med tåteflaske: "Nurturing Masculinities". (foto: Nefissa Naguib, Kairo 2012)

Mann med tåteflaske: "Nurturing Masculinities". (foto: Nefissa Naguib, Kairo 2012)

- Den siste boka di, “Nurturing Masculinities: Men, Food, and Family in Contemporary Egypt” ble utgitt i november 2015. Var dette en spesiell begivenhet for deg, selv etter 30 år med forskning i Egypt og Midtøsten?

- Ja, det var det. Det er veldig spesielt å avslutte arbeidet med ei bok og stå med den i hånda for første gang. Jeg var virkelig fornøyd. Den ble lansert på to møter i USA, på årsmøtet til American Anthropological Association (AAA) og på et møte i Middle East Studies Association of North America (MESA). Den var utsolgt på begge møtene, antakelig fordi denne boka er annerledes.

- Hva er annerledes med denne boka?

- I tidligere studier av kjønnsroller i Midtøsten har vi for det meste tatt for oss det maskuline i sin patriarkalske og militariserte utgave.

"Jeg ser på hva arabiske menn gjør på kjøkkenet..."

- … og utgir ei bok der forsiden prydes av en arabisk mann som mater et barn med tåteflaske?

- Ja, det er mitt forsøk på å trekke kjønnsforskningen i Midtøsten i en ny retning. I Midtøsten har husarbeid vært knyttet til kvinners liv. I denne boka ser jeg på hva arabiske menn gjør på kjøkkenet. Jeg knytter forbindelsen mellom menn og det huslige.

- Huslighet dreier seg om engasjement og omsorg. Arabiske, muslimske menn er usynlige i de fleste studier av daglige plikter, husarbeid og barnestell. Deres deltakelse på disse områdene har blitt oversett og bagatellisert.

- I boka introduserer jeg begrepet “nurturing masculinities“ for å demonstrere hvordan menn kan være menn ved at maten spiller en rolle i omsorgen for familien. Selv om egyptiske menn ikke er kjent for å dyrke familielivet i den forstand at de tar seg av barna, lager mat eller vasker, spiller de en aktiv rolle i utviklingen av familiens ulike arenaer og relasjoner.

- Menns rolle som forsørgere har tidligere også vært et tema?

- Jo, det har det, men vi har ikke snakket om menn som er opptatt av at alle har det bra. Vi har ikke snakket om menn som bryr seg om hva familien får å spise, om barna får det beste de vet eller det pappa husker han var mest glad i den gang han selv var ung. Vi har aldri snakket om menn som viser barna hvordan de kan rive små biter av brødet og brette «katteører», slik at de kan forsyne seg fra en felles tallerken.

- Vi har aldri snakket om menn som ønsker å være til stede mens barna spiser. Ingenting kan gjøre en mann så lykkelig som å se hvordan barna smiler når de får servert det de liker best. Det overgår alt. Vi er vant med slike beretninger fra den europeiske litteraturen, men ikke fra Midtøsten og i alle fall ikke om mannlige, arabiske muslimer.

Menn mot patriarkatet

- Var det noen spesiell hendelse som inspirerte deg til å skrive denne boka?

- Ja! Jeg begynte å tenke på det da jeg holdt på med en studie av brødets plass i kulturen. Da la jeg merke til hvordan menn i køer sto og diskuterte kvaliteten på det brødet de skulle ta med seg hjem til familien. Under masseprotestene i Kairo i januar 2011 ble jeg ytterligere inspirert, da jeg så hvor mange menn som var ute på gatene sammen med kvinnene. Mange menn protesterte mot patriarkatet. De ville bryte de lenkene som hindrer dem i å være den mannen de ønsker på være. Kanskje ønsker de å være ektemenn på en annen måte enn sine fedre. Kanskje synes de det er fint at kona har en jobb eller gjerne vil gå ut og ta del i sosiale sammenhenger som ikke har vært så vanlige før.

- Det fikk meg til å tenke på at vi må sette i gang noen nye samtaler om forholdet mellom menn og kvinner og hva slags tilnærming vi skal velge. Så, jeg håper denne boka kan avlive forestillingen om at patriarkatet bare medfører undertrykkelse av kvinner. Det medfører også undertrykkelse av menn.

- Har du noen favoritter blant dem du har intervjuet?

- Ja, jeg har noen. Spesielt er det en mann fra den delen av boka som jeg kaller «Ekte mannfolk spiser fett». Han pleide å fleipe med forskningen min og hevdet at han drev sin egen matforskning. Ifølge han er samna baladi (egyptisk ghee) en av de viktigste ingrediensene i egyptisk matlaging. For han er det selve smaken av egyptisk mat. Det finnes ikke en mann som kan klare seg uten, sa han til meg. Så han ba meg komme og smake på morens ris.

Er det noe universelt?

- Du snakker bare om mannlige, arabiske muslimer. Hvorfor er det ikke noen kristne, arabiske menn med i boka?

- Jeg har mye materiale som også inkluderer kristne og andre grupper, men forleggeren min i Texas University Press mente at mannlige muslimer kunne trenge sin egen beretning.

- Hvordan kan du skille mellom muslimer og kristne når disse kulturene er så blandet i dagliglivet?

- Det er et godt spørsmål. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet om begge.

- Det hadde kanskje ikke vært så stor forskjell uansett?

- Det stemmer. Jeg tror ikke det er så stor forskjell på en koptisk og en muslimsk mann.

- Kan det være at boka di handler om noe universelt?

- Ja. Mannen som holder tåteflaska – et sånt bilde kunne jeg like gjerne ha funnet i Norge naturligvis, eller i Frankrike, Sør-Afrika eller Brasil.

- I våre dager hører vi hele tida at forskning skal være nyttig. Er boka di «nyttig»?

- Boka kan gi oss et visst begrep om hva menn bryr seg om og kan være nyttig på den måten. Den kan stimulere oss til å tenke på det spesifikt mannlige hos arabiske menn på en annen måte. De som vil initiere kjønnsbaserte prosjekter kan ha nytte av boka, på samme måte som andre planleggere. Jeg har også lagt vekt på at boka skal være lettfattelig for første års studenter og folk utenfor det akademiske miljø. Den er heller ikke fri for humor.

Talende stillhet

- Utfordringer i felten?

- Det kan være en utfordring når det blir helt stille og du føler at informanten din ikke har mer å si, at du har vært der for lenge eller at de rett og slett er lei deg. Under det første feltarbeidet mitt i en palestinsk landsby, var det en av informantene mine som merket at jeg var utilpass og sa: «Jeg skal gi deg de ordene du kan skrive med». Rådet hennes har alltid fulgt meg. Jeg har lært meg å lytte nøye til stillheten i de lange pausene. Antropologisk feltarbeid har rom for flaks. Jeg kan oppdage det uventede eller noe jeg ikke har sett etter eller visste at jeg så etter.

- Hva gjør du akkurat nå?

- Jeg holder på å avslutte et prosjekt om offiserer som beskytter brasiliansk Amazonas mot verden utenfor. Samtidig er jeg allerede i gang med noe annet. Jeg tar opp igjen den tidligere forskningen min på de lokale virkningene av store begivenheter internasjonalt. Det jeg vil se på er de syrerne som følger gamle migrasjonsruter til Brasil og de som finner veien opp mot Arktis langs ei helt ny rute.

Når behovet for sosial endring oppstår

- I dine øyne, hva er formålet med antropologi?

- Vel, det vi antropologer virkelig kan, det er å sette oss grundig inn i lokale forhold, og bruke den kunnskapen for å forstå spørsmål av global karakter. Når du ser på hva som skjer i Syria, Irak, Afghanistan osv, er det innlysende at vi som eksperter på den menneskelige tilstand, må bruke vår etnografiske tilnærming til å følge flyktningene nøye langs de rutene de tar, og undersøke hva flyktningkrisa kan fortelle oss om framtida for fellesskapet.

- Jeg mener at formålet med antropologien er å studere den menneskelige tilstand. Vi må inkludere spørsmål om hvor behovet for sosial endring oppstår. Begynner det hjemme, på gata, i sosiale medier? Eller begynner det i et telt i en flyktningeleir eller i en båt som ligger og driver i Middelhavet? Eller kommer behovet for sosial endring via immigranter i et naboland, eller fra den andre sida av kloden?

Hvordan blir syriske barn som voksne?

- Dine håp og ønskemål?

- Vi burde knytte dagens problemstillinger mer til historien. Med tanke på krisa i Syria, burde vi gå tilbake til første verdenskrig, for den har hatt like stor betydning for Midtøsten som borgerkrigen har hatt for USA.

- Det er mengder av uutforskede temaer i Midtøstens antropologi. Bærekraftig matproduksjon kan være ett eksempel. Et annet kan være genetikk og kunstig befruktning. På verdensbasis er Israel blant de landene som har kommet lengst innen gentesting av befruktede egg («designer baby»-forskning). Her har vi en mulighet til å studere den sosiale dynamikken i det israelske samfunnet.

- Vi burde studere rikdommen i regionen og den internasjonale klassen av menn og kvinner som fritt beveger seg over hele kloden og tidvis slår seg til på steder som Dubai, Abu Dhabi og Doha. Dubai åpner nå en internasjonal flyplass, den største i verden, med et eget boligområde. Det er utvilsomt noe som antropologer burde se nærmere på.

- En sak som jeg brenner for er frøbanker. Det var en frøbank i Abu Ghraib, men den ble bombet. En annen befinner seg i Aleppo, men vi vet ikke hvordan det har gått med den. Noen av frøene er hentet ut og plassert i det globale frøhvelvet på Svalbard.

- Med tanke på alle de barna som kommer fra Syria til Europa nå, trenger vi å vite mer om hvordan de takler livet her oppe i nord. Hvordan lærer de språket? Hva har de tatt med seg til nordområdene? Hva har de sett, hvordan blir de syriske barna som voksne?

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 10. mars 2016 14:22 - Sist endret 22. sep. 2016 12:40