Krevende for flerkulturelle småbarnsmødre

Norsk-pakistanske småbarnsmødre vil tilpasse barna sine til det norske samfunnet. På sidelinja står svigermor med andre ønsker for sine barnebarn. Råd fra helsesøster eller lærer kan bli mødrenes viktigste argument.

Foto: Ida Erstad

– En del av disse småbarnsmødrene står i en skikkelig skvis. Det er veldig krevende, sier forsker i sosialantropologi Ida Erstad, som nylig fullførte en doktorgrad om barneoppdragelse i Alna bydel i Oslo.

– Den pakistanske familiestrukturen kan være hierarkisk. De eldre har mer livserfaring og får mer respekt. Ofte bor svigerforeldre i samme hus som foreldre og barn, og svigermor ønsker seg gjerne en mer tradisjonell oppdragelse.

Erstad beskriver småbarnsmødrene som endringsagenter: Mange vil at barna skal få andre muligheter enn de fikk selv, og de bruker barneoppdragelse som et verktøy for å endre samfunnet.

Mer utdanning, færre familiære plikter

I drabantbyen Alna er 150 nasjonaliteter samlet. Alna-prosjektet, som Erstads doktorgrad er del av, har utforsket hva som bidrar til integrasjon og tilhørighet i bydelen. I doktorgraden har Erstad konsentrert seg om småbarnsmødres oppdragerrolle og tilbudet de får gjennom barnehage og helsestasjon. Særlig har hun fulgt med på norsk-pakistanske mødre.

Hun har levd tett på mødrene og barna deres: vært sammen med dem hjemme og fulgt dem til aktiviteter, til helsestasjonen og til Pakistan.

– Mange har ambisjoner om at barna skal få andre liv enn de selv har. Dette gjelder kanskje særlig hvis mødrene har hatt lite tilgang på utdanning eller strevd med å komme inn på arbeidsmarkedet, sier Erstad.

– Så prøver de å tilpasse oppdragelsen til å møte disse ambisjonene. De ønsker at barna skal oppdras til mer kjønnslikestilling, at de skal ta mer utdanning og at de skal ha færre tydelige plikter overfor familien. De vil ha selvstendige barn som heller har plikter overfor seg selv og storsamfunnet. De går fra en kollektiv til en mer individualistisk tankegang, som er myntet på en framtid her i Norge.

Bruker helsesøster som argument

En del av mødrene med slike ambisjoner opplever motstand fra svigermor, som ofte kan bo i samme hus som dem selv. Barnefedrene støtter gjerne mødrene, men de involverer seg i varierende grad og kan også føle seg klemt i en lojalitetsskvis. For mange norsk-pakistanske mødre blir barneoppdragelse en kamp der autoritetspersoners meninger kan veie tungt.

– Fordi svigermødrene er eldre enn mødrene og dermed har mer autoritet, viser mødrene ofte til hva en helsesøster eller lærer har sagt. Hvis helsesøster for eksempel har vært bestemt på at barna bør legge seg seinest klokka åtte, i stedet for å si at «dette kan variere fra familie til familie, her er det ingen fasit», er det lettere for moren å komme gjennom med det, sier Erstad.

Faste leggerutiner kan gi mer struktur i hverdagen og gjøre det lettere for barna å fungere på barnehage og skole. Det kan også gi mødrene mer fritid på kvelden, legger hun til.

Ulik praksis på helsestasjonen

Ida Erstad. Foto: UiO

I arbeidet med doktorgraden har Erstad vært til stede på mange konsultasjoner hos helsesøster. Hun har også intervjuet helsesøstre. Her har hun sett at det er stor forskjell på hvor detaljerte råd helsesøstre gir. Mens noen er nøye på at mødrene skal følge anbefalt praksis i Norge, er andre mer åpne for at ting kan gjøres på ulike måter. Begge deler kan ha sine fordeler og ulemper for mødrenes del, ifølge Erstad.

– For eksempel kommuniseres det ofte at spedbarn ikke skal ha saft eller melk i tåteflaska, fordi de kan få hull i tanna. En helsesøster som hadde konsultasjon med en flyktningfamilie, bestemte seg for ikke å si noe om det. Hun vurderte det slik at familien hadde opplevd krig og at de hadde andre ting å tenke på, sier Erstad.

Hun har sett at mange helsesøstre tilpasser rådene sine. Men hvor detaljerte de skal være, er en avveining den enkelte må ta. Blir de veldig åpne og vage, kan mødrene oppleve det problematisk når de skal hjem til svigermor.

Er ikke forberedt

– Både helsesøstre og mødrene kan ha samme ambisjon, nemlig å være selvstendige foreldre og oppdra selvstendige barn, men de har helt ulike innfallsvinkler. Helsesøstre kan gi vage råd fordi de vil at mødrene selv skal reflektere over valgene sine. Mødrene på sin side har reflektert, de har en ambisjon, men fordi de må agere i en mer hierarkisk familiesituasjon trenger de konkrete, autoritære råd som de kan ta med hjem.  

Erstad påpeker at utdanningen ikke forbereder helsesøstre, barnehageansatte og lærere på å håndtere en så mangfoldig befolkning.

– De må finne ut av det selv, og gjennom praksis tilegner de seg en helt spesiell type mangfoldskompetanse. Av og til treffer de, andre ganger ikke.

Gode skattebetalere

Selv om mødrene ønsker å oppdra barna til å bli mer individualistiske, vil de også oppdra dem til å føle en tilhørighet, både med familien, lokalsamfunnet og Pakistan. Mange velger å dele bolig med svigerforeldre fordi det holder boutgifter nede. På den måten kan de investere penger i bolig til barna sine slik at de får mer selvstendige liv. Men de ønsker å oppdra barna til å rette seg utover mot samfunnet og knytte kontakter der, heller enn å bruke all tid i familien.

– Mødrene ønsker rett og slett at barna skal bli gode skattebetalere, sier Erstad.

Det er også fortsatt vanlig blant norsk-pakistanske familier å ta med barna til Pakistan. Men reisene dit skjer på en annen måte enn tidligere.

– Mens de som er foreldre i dag kanskje bodde et år eller to i Pakistan da de var barn, tar de selv med barna sine på en to ukers ferie. Noen velger å bo en uke hos familie og en uke på hotell. Foreldrene ønsker at barna skal bli kjent med familien, men de ønsker også at de skal få oppleve severdigheter og kultur, slik at de får med seg en kulturarv som gjør dem til mer sammensatte mennesker i Norge, sier Ida Erstad.  

Av Silje Pileberg
Publisert 18. des. 2015 14:04 - Sist endret 18. des. 2015 14:04