Vinneren av kronikkonkurransen - Antropologi som politisk prosjekt: Født sånn eller blitt sånn?

I forbindelse med Fagpolitisk dagsseminar under instituttets 50-årsjubileum utlyste SAI en kronikkonkurranse blant studentene. Vinneren av konkurransen ble masterstudent Mikkel Vindegg med sin kronikk «Antropologi som politisk prosjekt: Født sånn eller blitt sånn?».

"World Food Programme in Liberia 002" by 26th MEU(SOC) PAO (U.S. Marines) - 26th Marine Expeditionary Unit (Special Operations Capable) Public Affairs Office. Licensed under Public Domain via Wikimedia Commons

Antropologi som politisk prosjekt: Født sånn eller blitt sånn?

Hvor politisk engasjert kan man være som forsker uten at det går utover forskningen?

Har antropologer oftere en politisk agenda enn andre vitenskapsdisipliner?

Forutsigbarhetens svøpe

Under et fagpolitisk dagsseminar i forbindelse med SAIs 50-årsjubileum stilte førsteamanuensis Thorgeir Kolshus et spørsmål om sosialantropologien har mistet evnen til å overraske og utfordre etablerte synspunkter. Med dette forsøkte han å utfordre sine meddebattanter på noen utilsiktede politiske forutsetninger som virker å ligge til grunn for en del antropologisk forskning. Det var imidlertid ingen som tok agnet. Det vil jeg gjøre her. Det er et viktig spørsmål. Mange antropologer vil forandre verden til det bedre, gjerne ved å forsvare, for ikke å si bevare, utsatte grupper. Kolshus spurte også om vi som antropologer alltid skal løfte opp de svake. Svaret må selvfølgelig bli «nei». Likevel kan det fra utsiden se ut som om det er utgangspunktet for mye antropologisk forskning.

Radikal-konservatisme

Nylig deltok jeg på et fagseminar hvor man hadde en åpen diskusjon angående identitet og endring. En av deltagerne kommenterte at hun var litt overrasket over retningen diskusjonen tok. Hun pleide nemlig å se på endring som noe negativt i utgangspunktet. Dette var en forsker som hadde studert urbefolkning og etniske grupper som var blitt utsatt for overgrep fra staten i Australia og Brasil. Hun er ikke alene i synet på endring som noe negativt til det motsatte er bevist.

Nigeria, portrett av Tiv mann. Foto: © The Trustees of the British Museum

Gamle gubber og yngre kvinner

Det finnes nok av eksempler på ensidige framstillinger innen antropologien. Paul Bohannan viser hvordan penger som universelt byttemiddel etter hvert bidro til å undergrave den sosiale organiseringen av Tiv-samfunnet i Nigeria ved å bryte ned skillet mellom tidligere separerte deler av økonomien. Bohannans skildring viser nærmest utelukkende til negative konsekvenser av disse endringene. Men når makten til eldre menn ble brutt ned, skapte det spillerom for andre. For kvinner og yngre generasjoner, er det derfor langt ifra sikkert at dette opplevdes som bare negative. Dette er imidlertid en gammel artikkel. Et nyere eksempel på at man kan drive god forskning i et politisk betent felt er Sharon Hutchinsons Nuer Dilemmas. Selv om hun tar utgangspunkt i Nuer-folket i Sør-Sudan, drar hun også inn perspektiver fra (den daværende) statsmakten i Khartoum og arkivene fra den tidligere britiske kolonimakten. Slik blir det mindre sentralt hvor Hutchinsons politiske sympatier eventuelt ligger. Arbeidet hennes er så grundig at man vanskelig kan mistenke henne for å ha oversett eller utelatt noe viktig.

Engasjert forskning

Politisk engasjement er ikke et problem i seg selv, men det skal ikke være i forsetet når man driver forskning. Forskeren som sa at hun ser på endring som noe i utgangspunkt negativt, har også en klart etablert holdning om å fremme sine informanters stilling, noe hun kommuniserer tydelig i forskningen sin. Og det er ikke dermed sikkert at hun har et lite åpent blikk som forsker. En helt sentral del av antropologisk forskning er å ikke bare lete etter det som bekrefter ens antagelser. Man skal også forsøke å motbevise sine egne funn og små hypoteser. Hvis man stort sett fokuserer på én gruppes standpunkt er det greit så lenge man gjør rede for det. Men det blir ikke nødvendigvis til interessant forskning.

Forelsket i egen krise

«Sosialantropologi er et fag som er forelsket i egen krise» sto det i Morgenbladet den 24.10. i år. Setningen viser til at antropologer er notorisk opptatt av å forsøke å spenne bein på seg selv. Til og med under 50-årsjubileumet, hvor hele poenget var å feire seg selv (og det ble feiret), ble dette kombinert med offentlig selvransakelse og debatt. Antropologien er gjennomgående engstelig for sette seg fast i opptråkkede spor. «Krisestemningen» i antropologien har vært en fast følgesvenn gjennom fagets historie. Det er trolig en konsekvens av noe som kjennetegner antropologisk forskning. Et helt sentralt aspekt er selvransakelse og refleksivitet knyttet til forskeren som person og for samfunnet han/hun kommer fra. Sagt enkelt: Man ser på andre for å se seg og sine i nytt lys. Siden dette er viktig for antropologisk forskning generelt, må den samme selvransakelsen gjelde for faget som helhet. Det er uhyre viktig.

Mikkel Vindegg. Foto: privat

Styggeulvsyndromet

I artikkelen «The Uses of Neoliberalism» ble jeg overrasket av James Ferguson. Jeg ble overrasket fordi han midt oppi den etter hvert forutsigbare diskusjonen om de negative konsekvensene av økonomisk liberalisering og tilbakerullering av statsmakt i Afrika tok han opp et initiativ hvor man gikk inn for å bruke det frie markedet til å hjelpe fattige. I stedet for å gi mat til mennesker som sulter skulle man gi dem penger. Dette er knyttet til erkjennelsen av at folk med penger i lomma som regel ikke sulter. I tillegg råtner ikke penger når de eldes og de er langt mer anvendelige. Hva skal man med de ekstra 100 kiloene med ris man fikk under tørken når man kan begynne å produsere nye avlinger igjen? Dette kom fra en antropolog som i flere tiår nærmest har gjort det til en vane å kritisere verdensbanken og det internasjonale pengefondets utviklingspolitikk. Jeg tror det er denne typen ensidig skriving som Kolshus refererte til med spørsmålet sitt. Det er helt greit å ville hjelpe utsatte grupper, men det er en tendens til at dette gjøres med politisk-økonomiske skylapper innen antropologien. Nyliberalismen har vært den store stygge ulven for antropologer som forholder seg til økonomiske spørsmål. Og den ulven har som regel ikke vært grå, den har vært kullsvart.

Forskning og politisk engasjement

Spørsmålet var om antropologien er født sånn eller blitt sånn. Den er født sånn. Ingen forskning er politisk nøytral. Forskere er mennesker og kan derfor ikke innta et politisk «view from nowhere». Dermed påvirker både personlig interesse og politisk standpunkt hvilke spørsmål som stilles. Slik må det også være. Det er det som blir interessant forskning. Så kan man stille seg spørsmålet om dette er mer relevant for antropologien enn for andre vitenskapsdisipliner. Det kan ikke utelukkes. En del av forklaringen på det kan være knyttet til at antropologer bruker seg selv som verktøy når man forsøker å samle informasjon om verden. Man investerer mer av sin person i forskningen, enn i mange andre disipliner. Samtidig er jeg overbevist om at det er få, om noen, andre vitenskapsdisipliner som er såpass klare og åpne rundt dette som antropologien. De som tror at forskningen deres er politisk nøytral eller verdinøytral er farlig naive. Likevel er det ikke nok å si at man i antropologien er klar over dette for så å gå videre. Rollen antropologer spiller ved å gi en stemme til mennesker som ellers ikke ville blitt hørt er viktig, kanskje nå mer enn noen gang. Samtidig må man vokte seg for å ha et ensrettet fokus når denne forskningen formidles. Hvis ikke blir det lett å sette antropologer i bås. Da blir vi forutsigbare. Da mister vi evnen til å overraske, og dermed evnen til å utfordre etablerte synspunkter og holdninger. Og da blir vi irrelevante.

Av Mikkel Vindegg
Publisert 13. jan. 2015 13:40 - Sist endret 13. jan. 2015 13:53