Vest-Afrika kan bli satt i karantene

- I beste fall brenner ebola-epidemien ut i løpet tre til seks måneder. I verste fall fortsetter den å spre seg i rekordfart og verdenssamfunnet setter store deler av Vest-Afrika i karantene, sier antropolog Paul Richards.

Dresser og støvler henger til tørk etter vask

- Ebola-epidemien - isoleringen av de syke og raske begravelser uten mulighet til farvel - vekker historiske mareritt.

Foto: European Commission DG ECHO

Paul Richards Foto:Privat

 

Paul Richards er professor ved Wageningen University i Nederland, æresprofessor ved Njala University i Sierra Leone og ved UCL i London og en av verdens fremste eksperter på Vest-Afrika, spesielt på Sierra Leone.  Daglig ringes han ned av representanter for regjeringer verden over, FN-systemet og frivillige organisasjoner, som er desperate etter å finne ut hvordan ebola-epidemien best kan stanses. Onsdag 5. november var han i Oslo, på invitasjon fra Sosialantropologisk institutt, Overheating og Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO for å snakke om epidemien i et sosio-kulturelt perspektiv.

Håper på vaksine

- Ebola-epidemien kan slå begge veier, sier Paul Richards, på spørsmål om hvordan han ser for seg situasjonen i Sierra Leone og andre ebola-rammede land fem år fram i tid.

- Det mest positive framtidsscenarioet er at verdenssamfunnet får kontroll over epidemien. Vi gir oss ikke før vi har funnet det siste tilfellet av ebola i en øde landsby og tatt knekken på det.

Richards krysser fingrene for at det kommer en ny medisin og en effektiv vaksine. Tar han mørkere briller på, ser framtiden mindre lovende ut

- Fortsetter smitten å spre seg ukontrollert, kan verdenssamfunnet komme til å stenge av deler av Vest-Afrika til epidemien brenner ut av seg selv. Man lar rett og slett de som er rammet dø ut.

Richards understreker at han ikke tror det vil gå så langt. Han velger å være optimist.

I den siste har han sett at stadig flere lokalsamfunn tar aktivt ansvar. De nekter utenforstående adgang når det er ebola-utbrudd hos dem. De ber om medisinske råd, og varsler om utbrudd tidlig i sykdomsfasen, noe som er helt essensielt om man skal få has på sykdommen.

Som forsteder til byene

Paul Richards mener at det internasjonale hjelpeapparatet gjorde en fundamental feil i vurderingen av de første ebola-utbruddene Sierra Leone og i Vest-Afrika. Man forstod ikke at de tilfellene man så i Vest-Afrika var annerledes enn de 29 andre ebola-utbruddene man har håndtert siden 1972.

Tidligere tilfeller av ebola har stort sett vært i isolerte landsbyer, som det har vært mulig å stenge av helt fysisk fra omverdenen. I Vest-Afrika er ikke landsbyene isolert på samme måte. Mange av dem er nærmest for forsteder til byene å regne. Folk reiser til og fra og har hele tiden kontakt.

 - Ebolaen fikk derfor spre seg raskt, ikke minst via helsearbeidere og sykehussystemet. Dette hadde verken lokale myndigheter, hjelpeorganisasjoner eller verdenssamfunnet tatt høyde for, understreker Richards.

Skepsis fra slaveriet

Som antropolog med mange års fartstid i Sierra Leone er Richards spesielt opptatt av de kulturelle forutsetningene og barrierene i forhold til ebola-epidemien.

Det siste året har han sett at både FN-systemet og organisasjoner som Leger uten grenser engasjerer antropologer for å møte ebola-faren.

- Å kjenne kulturen, slik vi som har studert regionen gjør, er grunnleggende.

Å være antropolog i seg selv er ikke en kvalifikasjon, poengterer han.

I følge ham nærer store deler av befolkningen i Sierra Leone en dyp skepsis mot fremmede, som en historisk refleks fra slavehandelen. Den gang ble folk lokket vekk av fremmede og forsvant for godt.

- Ebola-epidemien, isoleringen av de syke og raske begravelser uten mulighet til farvel, vekker historiske mareritt som det er viktig å være oppmerksom på, understreker han.

Lite oversikt

Vest-Afrika-eksperten understreker at det ikke gjør saken bedre at flere ebola-ofre har forsvunnet, uten at myndighetene eller hjelpeorganisasjonene har kunnet gjøre rede for hvor de har blitt av.

Man har hatt for dårlige rutiner for å registrere alle ebola-ofre. De siste seks månedene er imidlertid bedre systemer i ferd med å komme på plass. Likevel har man, i følge Richards, et forklaringsproblem overfor en fortvilet enke, som ikke har fått se sin manns døde kropp og som ikke føler seg trygg på at det var nettopp han som ble begravet i en plastsekk.

Antropologen råder hjelpearbeidere til rutinemessig å ta bilder av likene, slik at de pårørende i det har et bevis på at det er deres kjære som er «håndtert».

Om internasjonale hjelpeorganisasjoner ikke klarer å etablere et tillitsforhold til befolkningen, frykter Richards at overtro og ryktespredning kan ta overhånd. Som at ebola er en amerikansk oppfinnelse plantet i muslimske afrikanske land for å utrydde befolkningen. Eller at de såkalte internasjonale hjelperne bare er ute etter nyrene eller andre kroppsdeler og har funnet opp hele ebola-epidemien for å kunne hente ut det de vil ha.

Siste respekt

Begravelsesritualene i Sierra Leone og Vest-Afrika har av flere hjelpeorganisasjoner vært pekt ut som spesielt smittefarlige. Paul Richards understreker at det ikke er begravelsene i seg selv, men stellet av de døde, som er det kritiske punktet. Å hjelpe til med å stelle den døde kroppen er en måte å vise respekt på, som kvinnene tradisjonelt står for. Er den avdøde innflytelsesrik, kan så mange som 10-15 kvinner være involvert i stellet.

- Det er viktig å gå i dialog med de som har innflytelse i landsbyene for å forhindre at så mange utsetter seg for smittefare. Vi må sørge for at de kvinnene som skal stå for stellet, får utstyr som slik at de beskytter seg selv tilstrekkelig.

Kan lære av HIV-epidemien

Paul Richards mener at man i arbeidet med ebola må ta med seg erfaringene fra håndteringen av HIV og aids. Også da var man hysterisk den første tiden.

- Man får verken HIV eller ebola av at noen nyser. Sykdommen smitter via blod og i tette relasjoner

Richard understreker at intimsfæren, familieforhold og seksualitet er tabubelagte områder, som kan være vanskelig å få tilgang til om man ikke kjenner kulturen godt.

- Kunnskap, men ikke nødvendigvis den rette form for kunnskap, har fått prege hjelpetiltakene mot ebola. Antropologer som kjenner kulturen vil kunne bidra til å komplettere kunnskapsbildet og bekjempe ebola mer effektivt, sier Paul Richards.

Av Gro Lien Garbo
Publisert 4. nov. 2014 10:43 - Sist endret 27. mai 2015 15:16