Indonesiske aktivister kan redde norsk regnskogsatsing

Motstanden mot Norges regnskogsatsing i Indonesia kan føre til bedre skogsvernprosjekter og til mer rettigheter for urbefolkningsgrupper, sier Signe Howell.

Trucks carrying logs in Gunung Lumut, East Kalimantan, Indonesia  Photo by Jan van der Ploeg for Center for International Forestry Research (CIFOR).

Indonesia er landet der regnskogen hugges raskest i verden. Norske og indonesiske antropologistudenter har reist til flere steder der skogbevaringsprosjekter skulle settes i gang. Bilde: Jan van der Ploeg for Center for International Forestry Research (CIFOR), flickr

– Aktivistene har ikke bare klart å forsinke Norges regnskogsatsing. De har også sørget for å endre prosjektets karakter: fra et typisk ovenfra-nedad-prosjekt etter Vestens premisser til et prosjekt som i økende grad involverer lokalbefolkningen og sikter på å ta vare på deres rettigheter, sier antropologiprofessoren.

I en ennå ikke publisert artikkel i Forum for Development Studies oppsummerer hun fire års forskning på Norges regnskogsatsing i Indonesia. Forskningen skjedde i samarbeid med Institutt for sosialantropologi ved Universitetet Gadjah Mada i Jakarta.

Indonesia er landet der regnskogen hugges raskest i verden. Årlig forsvinner et område som er litt større enn Rogaland. Indonesia er også landet der Howell har forsket i 30 år.

Feltarbeid i regnskogen

Regnskogsatsingen, som er del av FNs såkalte REDD-program, har fått tåle mye kritikk i det siste. Tre år etter at Norge undertegnet en intensjonsavtale med Indonesia står nemlig en stor del av pengene fortsatt i banken. Ikke ett eneste seriøst skogbevaringsprosjekt er blitt satt igang. Norge lovde seks milliarder kroner hvis avskogingen i Indonesia stoppes og landet iverksetter et toårig moratorium der myndighetene ikke gir flere hogstkonsesjoner til private selskaper.

Norske og indonesiske antropologistudenter har reist til flere steder der REDD-prosjekter skulle settes i gang. De bodde der i seks måneder og pratet med både lokalbefolkningen som er berørt av prosjektet, med NGOer, samt med representanter for det mektige Skogministeriet.

Studentene møtte mye skepsis og motstand mot REDD. Selv om de er positive til skogbevaring, har en rekke lokale, nasjonale og internasjonale NGOer kommet på banen og protestert mot denne måten å drive regnskogvern på.

Signe HowellSigne Howell: Slike prosjekter kan bare fungere når man tar lokalsamfunnnenes verdier og prioriteter på alvor. Bilde: UiO

– Folk som bor i og av skogen er de potensielt største taperne av REDD-programmet. De er ikke blitt hørt eller informert. Mange av dem er fattige bønder og tilhører urbefolkningsgrupper. De frykter at de mister tilgangen til skogens ressurser, mens det egentlig er kapitalsterke utenlandske selskaper som er ansvarlig for avskogingen. Spørsmål rundt om, når og hvordan de skal få betalt eller hva de skal ellers leve av er det ingen som har tatt opp med dem, sier Howell.

Demokratiseringsprosess

Og dette ville de ikke finne seg i. De organiserte seg og fikk gjennomslag for en rekke krav.

Antropologen mener REDD har - om enn indirekte - bidratt til en demokratiseringsprosess. En ny protestkultur har oppstått i landet som inntil 1998 har vært et totalitært regime.

– Folk er ikke lenger redde for å uttrykke sinne. Og de fikk myndighetene til å lytte til dem, forteller hun.

– Forestillingen om at urbefolkninger har rettigheter og at deres rettigheter må ivaretas er ny i Indonesia. REDD, mener jeg, har vært med på å fremskynde denne prosessen, og det er veldig positivt. Dette er et veldig interessant og uventet resultat av REDD. Hvis nå REDD har bidratt til å løfte urbefolkningenes sak på dagsorden, har det i hvert fall vært en suksess.

Nå er det for eksempel ikke noe nasjonalt policy dokument som ikke nevner lokalbefolkningens behov og rettigheter. REDD insisterer nå på at ikke noe samfunn skal bli dratt inn i REDD-prosjekter uten at menneskene har har fått full informasjon og hatt mulighet til å diskutere om de vil eller ikke vil være med på det (“Free Prior and Informed Consent”, FPIC).

Det er fortsatt mange uløste spørsmål. Og det er fortsatt mulig at aksjonismen kan stoppe hele REDD-opplegget, mener antropologen. Men aksjonismen, tror hun, kan også legge grunnlaget for mer bærekraftige prosjekter siden de berørte er involvert og kan bidra med sin kunnskap.

Nøkkelen til REDDs suksess er involveringen av lokalbefolkningen.

– Slike prosjekter kan bare fungere når man tar lokalsamfunnets verdier og prioriteringer på alvor. Hvis du ikke har nok kunnskap eller tenkt gjennom hvordan du skal samhandle med menneskene som er berørt, så går det som regel galt, understreker hun.

Og det er akkurat det som har skjedd ved prosjektstart. REDD ble konsipert som et enkelt og teknisk prosjekt utenfor den menneskelige verden.

“Teknologien har vi jo allerede. Vi vet jo hvordan man ikke kutter ned skogen. Det er bare å ikke gjøre det”, sa daværende statsminister Jens Stoltenberg under lanseringen av REDD på kimakonferansen i Bali i 2007. Det viste seg ikke å være så enkelt.

Ingen interesse i forskning

At antropologisk kunnskap om menneskene man har tenkt å samhandle med er nyttig, er blitt common sense i løpet av de siste tiårene. Det er blitt vanlig å engasjere antropologer uansett om man skal bygge brønner i fattige land eller designe kopimaskiner.

Men i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) og Regjeringens Klima- og skoginitiativ (KOS) var det ikke noe interesse for input fra antropologien, hevder Howell.

Hun har flere ganger prøvd å kommunisere med de ansvarlige i REDD.

– Forskning trenger vi ikke, mente Norad, forteller hun.

I Indonesia har hun organisert et dagsseminar der norske og indonesiske masterstudentene la fram funnene sine og der også indonesiske NGOer kom med innspill. Representanter fra den norske ambassaden, fra FNs organisasjon for matsikkerhet og ernæring (FAO) og fra REDD Task Force var til stede. Verdensbanken var også invitert, men de dukket ikke opp.

– Selv om det var en del som møtte opp så følte vi ikke at det var en særlig interesse for funnene våre. De ble defensive og var ikke så veldig villige til å imøtegå kritikken som vi kom med. Det syntes vi var veldig synd. Vi tror jo at vi har noe å bidra med her.

Givende samarbeid med Indonesia

Nå holder Signe Howell på å forberede neste tur til Indonesia. På Universitetet Gadjah Mada i Jakarta skal hun blant annet ha veiledningsseminarer med studenter som har vært på feltarbeid.

Samarbeidet med de indonesiske studentene, som hun tok initiativ til for fire år siden, har vært givende:

– De norske og indonesiske studentene reiser sammen ut på feltarbeid. De begynner sammen i den regionale hovedstaden for å kartlegge situasjonen. Så drar de til forskjellige lokalmiljøer for å gjøre deltakende observasjon. En gang i måneden møtes de i den regionale hovedstaden hvor de diskuterer hva de har funnet ut av. Det har vært en veldig fin prosess, sier professoren.

Det er ikke bare i Indonesia der studenter fra SAI forsker på REDD. De har også vært på feltarbeid i Tanzania, Paraguay og Bolivia.

REDD-forskningsprosjektet springer ut fra SAIs kjerneområde Natur og samfunn. Det mottar støtte fra Forskningrådets Miljø 2015 program under prosjektet Cultures of Biodiversity (CUBI). Forskningen i Indonesia mottar støtte fra den norske ambassaden. Det er del av et større REDD-forskningsnettverk med deltakere fra blant annet Senter for utvikling og miljø (SUM), Fritjof Nansens Institutt, Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås (UMB), Norsk institutt for naturforskning (NINA) og forskningsinstitusjoner i REDD-landene.

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 13. apr. 2014 15:43 - Sist endret 28. nov. 2016 09:16