Antropologer gjenoppdager sansene

Hvordan påvirker sanseinntrykk vår relasjon til andre mennesker, dyr og ånder? Hvilke sanser er høyest verdsatt og hvorfor? Hvordan samspiller sansene våre? Slike spørsmål tas opp i nyeste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift.

 Odd Are Berkaak har studert striden om utformingen og bruken av de fysiske omgivelsene omkring den berømte steinsirkelen Stonehenge. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.no

Å lukte, høre, føle, se og smake: At mennesker har minst disse fem sansene, er noe som barn allerede lærer i barnehagen. At lukter, lyder, berøringer og andre sanseinntrykk spiller en sentral rolle i livene våre er det ikke noe uenighet om. Likevel var det ikke først ut på 80- og 90-tallet at antropologene for alvor har begynt å interessere seg for betydningen av sansene våre.

Nå er "sansningens antropologi" for første gang hovedtema i Norsk antropologisk tidsskrift. Temanummeret 03/04-2014 er et resultat av blant annet to års litteraturseminar som Anne-Katrine Brun Norbye og Odd Are Berkaak arrangerte etter flere års interesse for, og arbeid med, temaet. De to SAI-forskere er også redaktørene for dette nummeret.

Bidragsyterne ønsker å vise at et fokus på sanser og sanseinntrykk kan gi rikere analyser av menneskenes liv og sosiokulturelle fenomener. De tar oss blant annet med på tur med fiskere på sjarken i Nord-Norge, til bøndene i sveitsiske Grindelwald, til ifugaoene på Filippinene og til verdensarvstedet Stonehenge.

Antropologene, som er inspirert av fenomenologisk teori, er spesielt opptatte av å tematisere samspillet av sansene. Å se, høre og føle er ikke separate aktiviteter.  "Sansene våre", skriver Harald Beyer Broch, "underbygger hverandre, smelter sammen og grensene mellom dem blir ofte uklare når noe oppleves."

Hvor viktig det er å være seg bevisst dette samspillet, viser Elisabeth L'orange Fürst i sitt bidrag. Hun skriver om sin forskning på hjerneskadete Tom som også er hennes ektefelle.

Elisabeth L'orange Furst har skrevet artikkelen "Kropp, subjekt og sanser i samspill"

En dag i 2007 falt 53-årigen sammen på jobben etter plutselig hjertestans. Han ble reddet, men med alvorlig anoksisk hjerneskade.

"Forståelsen av sansenes interrelasjonelle samspill var avgjørende viktig for taklingen av Toms livsførsel i hverdagen", skriver hun.

Tom trengte en flersanselig "sekundering" som hjelp til å initiere handlinger. Er man ikke klar over dette, framstår Tom som mindre til stede enn han faktisk er.

Når han for eksempel møtte bekjente som bare sa "hei" til ham, responderte han ikke. Men når de hilste ved å ta Tom i hånden, så "rettet han ryggen, vendte ansiktet mot personen, så vedkommende inn i øynene og gjenkjente personen straks. “Hei”, svarte han glad og interessert. “Hvordan går det med deg?"

For å få han til å greie og stelle seg og kle på seg, nyttet det heller ikke bare å si det til ham med ord: "Da forsto han ikke hva vi mente", skriver hun. "Det var nødvendig å samtidig berøre kroppen hans, å snakke til den med et slags kroppsspråk der vi berørte han med hendene, ga kroppen signaler til å starte en handling."

Det virket som om legene ikke hadde blikk for dette samspillet. "De trakk raske  slutninger ved bare å kaste korte blikk på ham", påpeker Fürst. De rådet henne faktisk, særlig i begynnelsen, til å gi han opp.

Det å se at en hjerneskadet eller dement person trenger å bli møtt ved å appellere til flere sanser samtidig, er en innsikt som gjør en forskjell:

"Om synet er svekket, hjelper det å sysselsette hørselen. Om den kognitive forståelsen er dårlig, hjelper det å bidra med berøring. Om kroppsfølelsen svikter, hjelper det å bidra med bevegelse. Dette, at mange sider ved hjernen faktisk fungerer, selv om det ved et raskt blikk ikke ser slik ut, innebærer at blikket må åpnes og utvides hos alle som omgås mennesker med hjerneskader og demens", konkluderer Fürst.

At temanummeret kom ut akkurat nå er kanskje ikke så tilfeldig.

Redaktørene understreker at ny-interessen for sansene "ikke bør betraktes i et snevert akademisk perspektiv som et vitenskapsteoretisk paradigmeskifte." Den må forstås i sammenheng med en allmenn kulturhistorisk endring hvor det sensoriske og "sanselig behovstilfredsstillelse" har fått økt markedsverdi. Som eksempler nevnes økoturisme, opplevelsesferier hvor vi kan nyte naturens fred og ro og dessuten den lille forretningen ved bryggen i Stavern med navnet "Rått og sanselig". Her tilbys interiørprodukter.

Førjulsvinteren 2013 forsøkte butikken å friste sine kunder med følgende annonse:

Pre-adventiell? Er det et begrep? I så fall lider vi nok av det i hele november, her i butikken. :o) Deilig og, det å nyte tiden før tiden - før tiden. ;o) Sitte med en god kopp kaffe, det ferskeste interiørbladet, og la inspirasjonen gå over i små gjøremål. Gjøremål som synes litt her og litt der i heimen. La Jula og stemningen sakte bygge seg opp. Her er noen små eksempler fra snikinnføringen i november.

Redaktørene konkluderer:

"Da Tord Larsen (1984) påpekte den rasjonalistiske puritanismen som typisk for norsk kultur, føltes det som en treffende diagnose. Den lille interiørforretningen i Stavern indikerer at det pietistiske kravet om fornufts- og nyttebegrunnelser ikke lenger har samme gjennomslagskraft. (…) I så fall bør det primære fokus rettes mot en empirisk utforskning av disse endringene, hva som kan tenkes å forårsake dem og hvordan de utfolder seg."

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 19. des. 2014 13:58 - Sist endret 19. des. 2014 14:08