Derfor gifter de seg med slektninger

De fleste innbyggerne i den lille gambiske landsbyen er gift med sine slektninger. Antropolog Tone Sommerfelt har skrevet en doktoravhandling om dem.

Gjester og tilhørere: Brudeparet rådgis i taler. Foto: Tone Sommerfelt

– “Choreographies of proximity and distance: Marriage among rural Wolof-speakers in contemporary Gambia” heter avhandlingen din som du skal forsvare 19.juni. Høres på en måte sært ut, men på en annen måte dreier det seg om noe universelt: Hvem er det greit å gifte seg med?

– Ja, det er et av spørsmålene jeg undersøker i avhandlingen. Et annet spørsmål er hvem man oppfordres til å interessere seg for fra man er veldig små. For man blir oppfordret til å kikke i visse retninger.

– I hvilke da?

– Det man hører hele tiden er foreldre som sier til små barn “Se på han, du, han er en kjekkas, dessuten er han en tremenning av deg, det ville vært en god match”.

Tone Sommerfelt. Foto: Fafo

– Man ønsker ekteskap med slektninger?

– Ja, rundt 2/3 av landsbyen der jeg gjorde feltarbeid i, giftet seg med nær slekt. Jeg kartla systematisk ekteskapsmønstre i landsbyen. Jeg analyserte i detalj 150 ekteskap.

– Mange er arrangerte ekteskap, men der de kommende ektefellene har bedt slekt om hjelp til å finne en parter. De få tvangsekteskapene jeg hørte om forekom mellom ikke-slektninger.

Nært men ikke for nært

– Tanken er at det skal være nært, men ikke for nært. Selv om noen også gifter seg med helt andre og kan få aksept for det, så fremstilles ekteskap mellom slektninger som noe spesielt vakkert.

– Hvorfor er dette noe spesielt vakkert?

– Det er en estetisk beskrivelse av noe som har overlevelsesevne, et ekteskap som har potensiale for fremtiden, et ekteskap som kommer til å vare.

– Hvorfor gjelder dette ekteskap med slektninger og ikke med andre?

– Fordi man er bekymret for brudens ve og vel. Kvinner får en voldsom arbeidsbyrde når de er nygifte. Bruder blir lett utnyttet i sin nye familie, spesielt av svigermødre som ønsker arbeidsavlastning.

Barmhjertig behandling

– Man er overbevist om at det er en mye større sjanse for at jenter opplever barmhjertighet hvis svigermoren allerede har tatt hånd om henne i hennes unge år.

– Det gjelder også brudgommen. Han vil få en mer barmhjertig behandling, han vil ikke bli utsatt for like stort økonomisk press om å bidra til brudens familie hvis det allerede har eksistert en relasjon fra før.

– Men noen ganger gifter de seg med venner av foreldrene hvor man anser vennskapet for å være en slags forsikring om det samme.

— Det viktigste er at ekteskapet dannes mellom bestående relasjoner?

– Nettopp.

– Man må kjenne hverandre fra før og være trygg på den andre og hans/hennes familie?

– Ja.

– Når du sier “nært men ikke for nært”, hva er idealet?

– I de fleste tilfellene er det jo ekteskap mellom tre- eller firemenninger. Det som blir beskrevet som gullbryllup er et krysssøskenbarn-ekteskap, når man altså gifter seg med sin fars søsterbarn eller sin mors brors barn.

 Gift kvinne med sitt førstefødte barn på armen. Foto: Tone Sommerfelt

Tidligere antropologer tok feil

– Men det er jo også noen som gifter seg med slekt på andre måter og dette har det ikke vært noe særlig oppmerksomhet om i antropologien. Man har vært veldig opptatt av at slektskapsgrupper bytter kvinner, men jeg tror man må gi opp hele bytte-tankegangen.

– Dvs?

– Man gifter seg på kryss og tvers av allerede eksisterende relasjoner og med langt flere ulike varianter av slekt enn det som var hittil kjent. Man gifter seg ikke inn og ut av avgrensede grupper, men bringer folk nærmere hverandre som allerede står hverandre nær.

– Jeg fikk kjennskap til veldig mange ekteskap mellom barn av brødre. Dette er jo en anbefalt form for ekteskap i mange muslimske samfunn, men som har blitt beskrevet som incestuøs i mange vestafrikanske land.

– I tillegg er det mange ekteskap gjennom morsforbindelser, f.eks barn av søstre med felles mormor. Disse ekteskapene finner sted til tross for at man i antropologisk litteratur hevdet at de er for nære.

– Det har man ikke vært særlig opptatt av tidligere?

– Nei. Man har lyttet til folk som har formulert regler. Man har ikke satt seg ned og studert hvordan folk faktisk har giftet seg.

 – Det er altså færre regler enn antropologer tidligere hadde beskrevet? Eller reglene blir ikke fulgt?

– Jeg vil si at det ikke er regler, men vurderinger som dreier seg om gradvise vurderinger om nærhet og avstand. Ting er ikke nødvendigvis riktige eller gale men mer eller mindre riktige eller gale. Det et mye mer flytende felt enn tidligere beskrevet.

Bruden flettes. Foto: Tone Sommerfelt

På tvers av etniske grenser

– Hvor fleksible er de i forhold til kaste?

– Der er det ikke noe fleksibilitet. Du har noen ekteskap på tvers av disse kastene men de tiltrekker oppmerksomhet som regelbrudd, det er skandale.

– Men når det gjelder slektskapstilhørighet og etnisk tilhørighet er det mange glidende overganger.

– Etnisk også?

– Ja, etnisk også. Det finnes masse ekteskap på tvers av etniske grenser uten at det gir grunn til oppmerksomhet.

– Det innebærer også at etniske merkelapper er veldige sammensatte. Det er ikke uvanlig at folk vil i området der jeg gjorde feltarbeid ikke beskriver seg som Wolof men sier isteden “Jeg er Wolof-Fulani”.

– Når du forteller dem at ting er helt annerledes i Norge, hvordan reagerer de da?

– De synes at mange norske foreldre er uansvarlige fordi de sender bort døtrene sine til fremmedfolk. De synes også at det er veldig rart at ektefellene har felles eiendom, det har de ikke der, der beholder man særeien gjennom hele ekteskapet og tar det ut igjen skulle det bli skilsmisse.

“Ekteskap er lidelse”

– Sammenlignet med Norge: Går det like greit om man gifter seg nært eller ikke? Går det ut på ett?

– Vel, vi har andre typer nærhet i Norge. Vi gifter oss med folk som kommer fra samme by eller som har samme utdannelse.

– Jeg tror man har en helt annen ideologi på utholdenhet der, du skal tåle alt, og man forberedes fra man er veldig liten på at ekteskap er hardt arbeid. Hvis du kommer i et norsk bryllup, så er det tabu å nevne ordet skilsmisse, mens det første man gjør ved ekteskapsinngåelse i Gambia er at man samler hele slekta - 200 mennesker - og foreleser for paret om alle farene som står foran dem. De har en helt annen bevissthet om potensielle konflikter.

– Hva gjør dette med folk?

– Jeg tror det gjør at det er nesten en slags lidelseshistore omkring ekteskap. Ekteskap er lidelse, ekteskap er hardt arbeid. Så har de en selvbeherskelsesretorikk som er like kraftig for menn som for kvinner: “Du må lære å holde deg selv igjen”.

– Ikke så veldig romatisk altså?

– Nei selve bryllupet er mye mindre romantisk vil jeg påstå - og mye mer realistisk!

Landbyen under fredagsbønn. Foto: Tone Sommerfelt

Kulturarv

– Hvordan var det å komme som hvit kvinne til en landsby i Gambia og forske på sånne personlige ting?

– Jeg måtte bruke lang tid på å opparbeide meg tillit for å få opplyninger om slektskap og avstamningslinjer. Det var litt skepsis rundt det at jeg som hvit kvinne tar med meg kunnskapen deres. Det er en legitim innsigelse. Det er klart at uansett hvor mye jeg sier at jeg bare er en stakkars akademiker, så tjener jeg jo på dette i form av en doktorgrad, noe som de ikke gjør.

– Så hva gjør du med det?

– Jeg håper jo - som jeg også skriver i forordet mitt - at det har en verdi å dokumentere en type kulturarv. Dessuten har folk i landsbyen vært veldig opptatt av at jeg skulle fortelle deres landsbys historie, som igjen er slektskapshistorie.

– Det blir viktig å formidle dette tilbake. Jeg håper jo at Gambia en vakker dag også vil ha en sterk og fin antropologisk tradisjon - slik som man har det i Senegal for eksempel.

– Skal du tilbake?

– Ja det skal jeg. Jeg har mange planer om spennende prosjekter i Gambia.

“Ikke glem landsbygda!”

– Hvordan kom du egentlig til Gambia? Du skriver det var en tilfeldighet at du havnet der for første gang i 1992?

– Jeg hadde egentlig tenkt å hoppe av fra UiO for å studere antropologi eller et samfunnsfag i Elfenbenskysten. Jeg ville gjerne få en innføring i samfunnsfag sett fra en annen vinkel, fortrinnsvis fra et afrikansk perspektiv.

– Men rett før jeg skulle reise ble det masse opptøyer der og da kom Gambia opp som alternativ. Fremtiden i våre hender var på jakt etter en frivillig person som ville jobbe som en assistent på en skole for hørselshemmede barn og gjennomføre en undersøkelse. Jeg jobbet der i ett år.

– Noen siste ord?

– Jeg synes det er litt synd at så mange av studiene om endring i Afrika har forlatt landsbygda. 75% av alle i Gambia eller i hverfall over halvparten i hele Afrika bor på landsbygda. Da er spørsmålet hva alle de som fremdeles bor der gjør mens alle andre antropologer fokuserer på migranter og urbane realiteter.

– Det er viktig at den rurale settingen ikke sklir ut av oppmerksomheten, og at man ikke tror at man vet hva som foregår der fordi det er antatt tradisjonelt. Man kan ikke ta for gitt hvilke retninger endring tar.

 

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 12. juni 2013 10:12 - Sist endret 15. mars 2017 10:49