Ulikhet og fattigdom: Hvilke muligheter har legene?

Etter 30 år med nyliberal “strukturtilpasning” er Kenyas offentlige helsevesen i forfall. Sosialantropolog Ruth Jane Prince lurer på hvilke muligheter leger har for å bøte på situasjonen.

Til tross for privatiseringen er mye av dagens helsetjenester i hendene av leger innenfor det offentlige. Men disse legene jobber under vanskelige kår. Foto: Noor Khamis/UK Department for International Development, flickr

I Kisumu, Kenya, er du blant de “heldigere” hvis du har HIV/AIDS. Såpass “heldig” at til og med folk med vanlige sykdommer gir seg ut for å være AIDS-syke.

For enkelte fattige innbyggere er identiteten som AIDS-syk nemlig den eneste måten å få tilgang til ressurser på. Det offentlige helsesystemet er etter 30 år med nyliberal “strukturtilpasning” i forfall.

Samtidig har en privatfinansiert Aids-industri vokst fram i denne byen. Som mange andre steder i verden har også her troen på at helse er bedre organisert av ikke-statlige aktører slått rot.

En NGO-by

Mange transnasjonale organisasjoner og NGOer har slått seg ned her for å tilby ressurser mot HIV / Aids. Med over 900 registrerte NGOer er Kisumu blitt en NGO-by. Hos noen av disse NGOene kan AIDS-pasientene også få økonomisk hjelp, veiledning og arbeidsmuligheter.

Ruth Jane Prince: "Jeg er interessert i hvordan middelklassen reagerer på fattigdomen rundt seg." Snart bokaktuell med “Making and Unmaking Public Health in Africa”. Foto: privat

Lokalbefolkningen ser ressurser komme inn i byen sammen med NGOene. Men de vet også at det er vanskelig å få tilgang til dem hvis man ikke har kontakter - eller AIDS.

– Det er som å se globaliseringen komme forbi dørstokken din, du kan nesten ta på den. Dette er en prosess av inkludering og ekskludering samtidig, sier Ruth Jane Prince.

Hun er sosialantropolog ved SAI og kjenner denne byen godt etter flere års feltarbeid. Sist fulgte hun livet til 20 fattige AIDS-pasienter og ansatte i statlige og NGO-drevne klinikker for å studere et USA-initiert AIDS-hjelpeprogram.

I Kisumu lærte hun å kjenne paradoksene i dagens kenyanske helsesystem. Pasientene fikk alltid behandling mot HIV-viruset. Men når de hadde fått andre sykdommer var det ikke noe hjelp å få. Og det største problemet for mange av dem - sult - var det ingen i hjelpeapparatet som ville ta seg av. “Hvorfor gir de meg medisiner når jeg mangler mat?”, var det flere informanter som sa.

– Det fikk meg tenke at vi trenger mer forskning - ikke bare på pasientene, men også helsepersonalet, forteller antropologen.

Et nytt forskningsprosjekt ble født, og Ruth Jane Prince har nettopp satt igang.

Hvordan praktisere medisin med få ressurser?

– Hva var det jeg forstyrret deg med da jeg kom inn?

– Jeg holdt på med å finslipe artikler og avslutte bokprosjektet mitt “Making and Unmaking Public Health in Africa”.  Boka kommer til å bli publisert i november 2013 og inneholder artikler av antropologer og to historikere.

– Hva handler boka om?

– Den handler om en ny type transnasjonale intervensjoner der NGOer fra det rike Nord og transnasjonale organisasjoner (som PEPFEAR eller Global Fund) kommer til Afrika for å tilby ressurser mot bestemte sykdommer som HIV / AIDS. Det skaper noen små øyer der man gjør noe (“islands of interventions”) mens resten av det offentlige helsesystemet fortsetter å forfalle.

– Og ditt nye prosjekt?

– Mitt nye prosjekt ser på hvordan legene håndterer denne situasjonen: Hvordan kan de praktisere medisin når det er mange ressurser for noen sykdommer som Aids og mindre for andre som vanlige infeksjoner eller diabetes? Hvordan praktisere medisin med få ressurser når pasientene er fattige og ikke har råd til å kjøpe medisiner? Hvordan håndterer leger fattigdom og ulikhet?

Hvilke muligheter har det offentlige?

– Hvorfor valgte du å fokussere på legene?

– Jeg er interessert i mulighetene til det offentlige helsesystemet i Kenya. Til tross for privatiseringen er mye av dagens helsetjenester i hendene av leger innenfor det offentlige. Men disse legene jobber under vanskelige kår. Hvilke muligheter har legene her?

– En kirurg fortalte meg om problemene i det offentlige. Når du etter en bilulykke har fått kjeven din ødelagt må du kjøpe materialet slik at legen kan rekonstruere kjeven din. Det har pasientene ofte ikke råd til. Hva gjør legene da? De må improvisere med tråd og annet de kan finne fram.

– Legene er interessante fordi de krysser grensene mellom fattig og rik. I større og større deler av verden konsentrerer middelklassen seg i egne enklaver. Murer avgrenser dem fra de fattige.

– Dette er tilfellet i Kenya også. Men legene krysser grensene hver dag. Mange leger jobber i det offentlige på dagtid og i sin private praksis på kveldstid. På den måten møter de både de fattige og de rike.

– Jeg lurer på hva slags moralsk respons denne grensekryssingen gir. Jeg er interessert i hvordan middelklassen reagerer på fattigdomen og ulikheten rundt seg.

Havnebyen Kisumu er Kenyas tredje største by. Foto: Victor Ochieng, flickr

– Send en søknad til en NGO isteden!

– Jeg er også interessert i konsekvensene disse intervensjonene har for forholdet mellom staten og borgerne: Hva skjer med dette forholdet når ansvaret for innbyggernes helse blir flyttet fra staten til NGOer?

– Noe som for eksempel har overrasket meg er at folk ikke er mer politisert i disse spørsmålene. I avisene står det mye om stigende matpriser, korrupte politikere og så videre, men i Kenya - i motsetning til Egypt - er ikke sinnet over ulikhetene blitt omgjort til politisk handling. Jeg tror det har noe med NGO-økonomien å gjøre.

– På hvilken måte?

– Du blir ikke oppfordret til å artikulere rettighetene dine ved å henvende deg til politikere eller myndighetene. Det forventes at du skriver en søknad til en NGO isteden.

Utfordrer økonomiske sannheter

– Det finnes mer og mer kritisk antropologisk forskning om nyliberalisme? Du er en av mange antropologer er kritisk til denne ideologien?

Det er langt fra Kisumu til Paris, Moskva og Kairo. Nå ser innbyggerne globaliseringen komme forbi dørstokken sin, de kan nesten ta på den. Dette er en prosess av inkludering og ekskludering samtidig, sier Ruth Jane Prince. Foto: Richard Portsmouth, flickr

– Ja. I Afrika blir man som forsker konfrontert med følgene av 30 år nyliberal strukturell tilpasning som har ødelagt den offentlige helsesektoren som tidligere regjeringer sleit med å bygge opp.  Det var ikke noe perfekt system, men nå er det i hvert fall helt ødelagt. Nyliberalismen har også ødelagt forestillingen om at et offentlig helsessystem kan være progressivt. Vi ser konsekvensene av dette nå.

– Antropologer har tradisjonelt tatt parti for de som har minst makt eller status i et samfunn og prøvd å se verden fra deres ståsted. Antropologer avslører ulikhet og viser hva slags konsekvenser ulikhet har for folk flest sitt liv og framtid.

– Ved å studere folk sitt dagligliv kan antropologien utfordre etablerte sannheter om hva som er den riktige økonomiske politikken. Det er muligheter til motstand og endring. De fattige har mest å tape under nyliberalismen. Men hvordan reagerer middelklassen? Er det tegn på solidaritet? Det er det jeg lurer på. Derfor er jeg interessert i legene i Kenya.

– Har du noen inspirasjonskilder?

– Jeg er blant annet inspirert av antropologen James Ferguson. Han skrev om hvordan globalisering i Afrika ikke handler om sirkulasjon av mennesker og varer, men om økonomiske enklaver (f.eks når man utvinner olje), mens omgivelsene rundt profiterer ikke av denne aktiviteten. Vi ser noe av det samme i helsesektoren.

– Siste ord til leseren foran skjermen?

– Etnografi kan gi overraskende perspektiver på ulikhet, solidaritet og samfunnskritikk. Antropologer bør dokumentere både konsekvensene av urettferdig globalisering og måten folk likevel klarer å skape framtiden sin.

 

Les mer:

Ruth J. Prince: HIV and the Moral Economy of Survival in an East African City (åpen tilgang)

 

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 31. aug. 2013 01:39 - Sist endret 2. mai 2017 09:17