Veksten i lakseoppdrett: Hvor går tålegrensen?

– Hvordan vet vi når vi har nådd grensen for hvor mye laks vi kan produsere i Norge? Sosialantropolog og ernæringsfysiolog Marianne Lien stilte spørsmålet under seminaret Making Sense of Science på Aqua Nor 2013.

Laksoppdrett anlegg. Illustrasjonsbilde: Newcomers to the farm

Lien, som siden 2002 har forsket på lakseoppdrett og utvikling av næringen i Norge og Tasmania, har et noe annet perspektiv på utviklingen enn biologer, økonomer og teknologer. Hennes utgangspunkt er at fisk er gjort til husdyr først i vår tid, omtrent ti tusen år etter at ku, sau, geit og kylling ble husdyr.

– Jeg er opptatt av det historiske skiftet ved det å ta i bruk havet til å produsere mat for å bidra til å mette verdens økende befolkning. Men vi må gjøre det riktig, påpeker hun.

Hun bruker reindriftsnæringen i Finnmark som eksempel, der antallet rein er doblet i løpet av de siste ti årene.

Balansen

– Ubalansen mellom tilgjengelig fôr og antall dyr gjør reinen til et lett bytte for rovdyr. Det er lett å forstå at noe må gjøres, sier Lien og trekker parallellen til lakseoppdrett.

– Hvordan vil en liknende grense – eller ubalanse – manifestere seg i lakseoppdrett? Hvordan vil den vise seg, og hvordan forstår vi hva den forteller? Og ikke minst, hvordan skal vi respondere på den?

Selvsagt er det forskjell på reinsdyr og laks, men Lien peker på mange felles trekk: Begge er tamme arter fra nord. En er gammel og en er nykommer, men i begge tilfeller lever ville og tamme arter side om side i samme region, og det hender at de parer seg med hverandre. Individer kan i prinsippet vandre fram og tilbake mellom ville og tamme grupper, noe som er vanlig for reinsdyr. Og når det gjelder antall, vokser begge raskt – ikke minst laksen.

Vi må tenke på bærekraft som en global utfordring, sier Marianne Lien. Foto: Annica Thomsson

Mangedoblet produksjon

– Den enorme veksten i produksjon av laks er helt spesiell. Vi har fått til et skalerbart system som har gjort det mulig å doble produksjonen igjen og igjen i løpet av de siste tiårene. Fra starten var det faktisk ikke meningen å vokse på denne måten, så dette er ikke resultat av en masterplan, påpeker hun.

Hun vil ikke trekke fram enkeltfaktorer som årsak til denne veksten, men peker på to forhold der Norge skiller seg fra andre land:

1. Samarbeidet mellom bedrifter med deling av kunnskap og erfaringer. Dette henger sammen med det norske forskningssystemet og offentlige finansieringsordninger som sikrer åpen publisering og fri tilgang til forskningsresultater.

2. Norsk arbeidsplasskultur med selvstendige ansatte som finner løsninger på praktiske problemer og bidrar til stadig forbedring – uten at det dermed blir anerkjent som innovasjon.

– Jeg mener ikke at dette er hele forklaringen, men det er nøkkelfaktorer som vi ofte tar for gitt og dermed glemmer betydningen av, sier Lien, som vil tilbake til spørsmålet om å  identifisere tålegrenser.

Krise gir innovasjon

– Forekomsten av lakselus i 2010 kunne vært en indikator på at det var for mange oppdrettsanlegg i et område, og fungert som en brems på veksten. Isteden ledet dette til nye metoder for å bekjempe lakselus, sier hun.

– Norsk havbruk er med andre ord så dynamisk og så sterkt støttet av forskning at det som kunne ha manifestert seg som en grense, isteden blir utgangspunkt for forskning og innovasjon.  Mye positivt er kommet ut av dette, som for eksempel bruken av leppefisk i bekjempelse av lus.

Det samme har skjedd innenfor fôrområdet og når det gjelder fiskehelse. – Krisene, de potensielle stoppsignalene, blir til innovasjon og biologiske eller forvaltningsmessige løsninger på problemet, sier Lien.

Dermed har norsk havbruk kunnet vokse og vokse, samtidig som Norge har utdannet kompetente forskere som er svært dyktige til å løse spesifikke problemer. Spørsmålet er om   dette kunnskapssystemet er robust nok nok til å identifisere stoppsignalene og forebygge et eventuelt kollaps.

Kompleksitet

– Vi må tenke på bærekraft som en global utfordring, mener Marianne Lien, langt utover det som handler om viktige problemer som tilgang på fôrressurser, bruk av genmodifisering og forvaltning av villaksen. Hun mener vi trenger forskere som kan stille spørsmål som hjelper oss å se stoppsignalene i en større sammenheng og hvilke data som trengs for at de skal bli synlige for oss.

– Jeg mener det krever at forskere fra ulike disipliner samarbeider langt mer enn hva som er tilfelle idag. Men det er nok ikke nok – det er bare begynnelsen…

Artikkelen er skrevet av Anne Ditlevsen og er tidligere publisert på forskningsradet.no

Publisert 26. aug. 2013 10:19 - Sist endret 1. sep. 2015 11:14