Alltid på vei ut i felten

Samfunnsforskere har ofte kastet seg på teoretiske motebølger. Fredrik Barth har derimot alltid startet med det virkelige livet.

Artikkelen er skrevet av Klassekampen

ANTROPOLOGIENS INDIANA JONES: Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen (til høyre) mener Fredrik Barth er kroneksempelet på en antropolog. - Han er en Indiana Jones-type som skal ut å oppleve noe nytt og som konfronteres med det ubehagelige, sier Hylland Eriksen. Foto: Monica Fagereng Larsen


Samfunnsforskere har ofte kastet seg på teoretiske motebølger. Fredrik Barth har derimot alltid startet med det virkelige livet.

- Jeg har alltid startet med folks handlingssituasjon og ikke en teori, sier sosialantropolog Fredrik Barth,

Mens andre samfunnsforskere stadig har latt seg besnære av nye og trendy teorier om samfunnet, har Fredrik Barth alltid gått ut i felten. Det har gitt ham legendestatus langt utenfor Norges grenser.

Barth grunnla den moderne sosial­antropologien i Norge, og han er en av de norske samfunnsforskerne som er aller mest sitert internasjonalt.

- I norsk sammenheng representerte Fredrik Barth en helt ny måte å drive samfunnsforskning på, sier Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

Nå har Hylland Eriksen skrevet en intellektuell biografi over sin eldre kollega, og Klassekampen møter dem begge på Vindern i Oslo.

Mytisk status

Antropologi er faget hvor mennesket selv blir satt under lupen. Og et overordnet mål i Barths karriere har vært at forskerne ikke kan sitte på universitetenes støvete kontorer, men at de må ut i verden.

- Barth har en litt mytisk status blant antropologer internasjonalt, og det er fordi han har gjort så mye feltarbeid. I stedet for å sitte på biblioteket og lese bøker, har Barth reist til stadig nye steder. Det har også vært hans måte å komme videre på rent faglig, sier Hylland Eriksen.

Han mener også Barth på mange måter er selve erkeantropologen.

- Han er en Indiana Jones-type som skal ut og oppleve noe nytt og som konfronteres med noe som er litt ubehagelig. Og her har mange lært av Barth hvor viktig det er å være ute blant folk. Kjenne hvordan det er å bli våt og kald. Kjenne hvordan det er å leve av bønner og ris. Bli som et barn igjen og dumme seg ut.

Men dette er en forskningsmetode som er blitt mindre populær med årene, ifølge Fredrik Barth.

- Det er såpass ubehagelig at det i dag ikke er mange som er ivrige etter å gjøre feltarbeid, sier han og er åpenbart fornøyd med at det nettopp er Thomas Hylland Eriksen som har ført pennen i «Fredrik Barth - en intellektuell biografi».

Hylland Eriksen forteller at han har arbeidet med boka i mer eller mindre i to år.

- Det har gitt meg anledning til å lese hele Barths produksjon på ny.

- Har det også kastet nytt lys på forfatterskapet?

- Jeg ble overrasket over hvor god boka om Bali, «Balinese Worlds», faktisk er. Jeg leste den bare overflatisk da den kom ut i 1993. Men her sammenfatter han de viktigste aspektene ved sin teoretiske visjon. Barth viser hvordan folks samhandling og motivasjoner for det de gjør, henger sammen med det meningsuniverset de lever i. Den boka måtte jeg lese to ganger for å skjønne dette.

- Det er også en erfaring mange av mine andre studenter har gjort, og flere av dem burde nok ha lest bøkene en tredje gang også, sier Barth, med glimt i øyet.

Swat-dalen

Barth startet sin karriere med feltarbeid i Kurdistan, og i 1954 fulgte han opp med studier av Pashtuner-befolkningen i Swat-dalen i Pakistan. Når han nå tar et tilbakeblikk på sin 60-årige lange karriere, er det nettopp arbeidet i Swat-dalen han trekker fram.

- For meg er nok det viktigste. Det var et virkelig statsløst samfunn, og når du tenker litt over hva det faktisk innebærer, så vet man står overfor noe svært interessant.

Selv om Pakistan ble et selvstendig land i 1947, var det først i 1969 at denne regionen ble innlemmet i landet. Og i dette området så Barth muligheter til å utforske politiske prosesser i et samfunn som var politisk komplekst uten å være en del av en moderne stat, påpeker Hylland Eriksen.

- Her inkluderer Barth både materielle og naturgitte faktorer i en samfunnsvitenskapelig analyse uten falle for fristelsen til å forklare komplekse kulturelle og sosiale forhold ut fra biologiske årsaker. Både kaste, språk, teknologi, religion og historie trekkes inn i beskrivelsen der det er nødvendig.

Ambisiøse teorier

Dette forteller også noe om Barths tilnærming til faget. I boka kommer det fram at han styrte unna dominerende teorier som hersket i fagmiljøet, som da den franske etnologen Claude Levi-Strauss introduserte den såkalte strukturalismen i antropologien.

Hylland Eriksen mener slike ambisiøse teorier risikerer å gjøre feltarbeidet overflødig.

- På sitt verste ender gjerne slike universelle teorier, som for eksempel strukturalismen eller dogmatisk marxisme, opp med å bli en rein utfyllingsoppgave. Det skyldes at folk har svarene på forhånd. Dette er også en risiko ved den trendy sosiobiologien som nå for tiden kalles evolusjonspsykologi.

Her står altså Barth for en helt annen innfallsvinkel.

- Han begynner med blanke ark og ser på hva folk faktisk gjør. Det kan dreie seg om hva de spiser, hvordan de løser utfordringer, barneoppdragelse eller makt. Dette er ting folk har felles verden over, men som de forholder seg til på ulike måter. Og skal man studere slike fenomener, er det ifølge Barth bedre å begynne fra scratch enn med en altfor klar teori om hvordan det henger sammen, sier Hylland Eriksen og føyer til:

- Barth har alltid vært åpen og udogmatisk. Han har aldri dannet noen skole, men gitt andre noen redskaper som gjør at de kan komme videre i sin egen forskning.

I den forbindelse kan det nevnes at kjente sosialteoretikere som Anthony Giddens og Pierre Bourdieu er blant dem som har forholdt seg aktivt til Barths metodelære og analytiske perspektiver.

Men Barth sier også at han aldri har hatt som mål hans studenter skal skjønne alt han sier.

- Jeg har derimot ønsket at de skal arbeide ut fra mine spor for å lage sine egne, sier han.

Til ingen nytte?

Feltarbeidet Barth gjorde i Swat-dalen i 1954 dannet også bakgrunnen for hans siste bok «Afghanistan og Taliban», som kom i 2008. Men boka illustrerer også at Barths forskning har fått mindre innflytelse på samfunnet enn den kunne ha hatt. Barth forsøkte å forklare hvordan politisk lojalitet fungerer i et samfunn som det afghanske, men til ingen nytte.

- Mye kunne vært gjort annerledes, ikke minst de sosiale relasjonene mellom Nato-styrkene og de innfødte, men da måtte vi også gjort det klart at det er urealistisk å gjøre Afghanistan til et samfunn som likner på det norske, sier Barth.

Hylland Eriksen mener problemet i Afghanistan er at de trodde en ny politisk struktur, innført av utlendinger ovenfra, ville endre folks politiske lojalitetsbånd over natten.

- Barth forsøkte å forklare at Nato måtte alliere seg med lokale ledere og høvdinger, for det er de folk kjenner, ser opp til og respekterer.

Men det kom lite ut av kritikken.

- Jeg ivret en stund for at antropologer burde gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten, men det viste seg å være for idealistisk, så det har jeg sluttet med, sier Barth om erfaringene med invasjonen i Afghanistan.

Hylland Eriksen er på sin side ikke like resignert.

- Jeg mener vi må fortsette å si det vi mener er nødvendig, men vi skal ikke gjøre oss noen illusjoner om hvilke effekter det kan få. Det er gjerne slik at det en økonom sier, er viktig, mens det antropologen sier, er fascinerende. Vi må overbevise samfunnet om at det som er fascinerende også er viktig.

Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen av Dag Eivind Undheim Larsen (tekst) og Monica Fagereng Larsen (foto)

Publisert 29. okt. 2013 12:48 - Sist endret 12. nov. 2013 14:15