Høy kvalitet, men lite nytenkning?

Fem antropologer fra Danmark, Sverige, Finland, England og USA har på oppdrag av Forskningsrådet evaluert den norske antropologiens tilstand for årene 2004 til 2008.

Sammen med instituttet i Bergen kommer SAI best ut blant de ni antropologimiljøene som ble undersøkt. Panelet roser SAIs høye internasjonale profil samtidig som instituttet også er svært synlig i den offentlige debatten i Norge.

–  Ifølge evalueringen har vi høy forskningsaktivitet. Vi publiserer ganske bredt i mange forskjellige kanaler.  Forskningen har gjennomgående høy kvalitet og er fundert i grundig feltarbeid, sier en fornøyd instituttleder.

– En ting som jeg synes var veldig interessant er at de påpeker at antologier, som man skriver sammen med kollegaer fra andre institutter nasjonalt og internasjonalt er en verdifull publiseringsform. Antologiene er kvalitativt veldig gode og styrker internasjonalt samarbeid.

– Likevel viser evalueringen også at norsk antropologi stagnerer? SAI er flink i det de holder på med, men viser - som de andre antropologimiljøene - liten evne til nytenkning?

– Jeg tror det er en menneskelig tendens at man vil fortsette med det man kan godt. Arne Næss har skrevet en bok med tittelen "Gjør det vondt å tenke?" og hans svar var, ja, på en måte gjør det det, fordi nye tanker setter spørsmålstegn ved det man har lært og tror man vet.

Fagkonferanse i april

– Panelet sier det er en "lack of theoretical ambition" i SAI?

– Tiden for de store teoriene som skal forklare alt (marxisme, kulturmaterialisme etc) er over i mange fag.  Vi har et stort mangfold av teoretiske tilnærminger her på SAI, som alltid er forankret i solide empiriske studier. Dette er en styrke vi har ifølge evalueringen. Men det de spør er: Hva hvis dere nå løfter blikket litt og prøver å sette målene litt høyere, hva slags store spørsmål kan dere stille og si noe om? Der, tenker jeg, har vi absolutt potensiale. Det ligger veldig mye nytt i de analysene vi gjør, det går an å løfte det mer opp og fram.

– Derfor har vi tenkt å lage en fagkonferanse i begynnelsen av april. Der skal vi sette de store spørsmålene på agendaen: Hva har vi og hva vil vi?

– På denne konferansen skal vi også ta opp en annen utfordring som nevnes i evalueringen, og det er generasjonsskiftet: Det er mange forskere som kommer til å slutte de kommende seks årene. Jeg mener det er viktig å ta vare på de fagtradisjonene vi er bærer av samtidig som vi trenger fornyelse. Vi håper å få til en kunnskapsutvekskling mellom eldre og yngre og ulike teoretiske perspektiver på denne konferansen.

Bredere rekruttering

– Panelet kritiserer manglende mobilitet blant forskerne. Intern rekruttering ved ansettelser hindrer fornyelse?

– I det siste har vi faktisk ansatt flere antropologer fra utlandet (tre) enn fra Norge (to).

– Når det gjelder rekruttering av doktorgradsstipendiatene, så er det en generell tendens i Norge at folk gjerne blir der de kommer fra. Folk flytter ikke på seg så fryktelig mye. Det er ikke mye vi kan gjøre med det. Det vi kan bli mye bedre på er samarbeid med andre institutter. Vi har allerede et felles kurs med Bergen for doktorgradsstipendiatene. Vi kunne informere bedre om den internasjonale sommerskolen. 

– Men de siste to ansettelsene (phd-stipendiater) er to interne søkere?

– Det var 57 søkere fra hele verden, kanskje så mye som halvparten var fra utlandet.  Denne og den forrige phd-stillingen var utlyst internasjonalt. Vi ønsker en større internasjonal søkermasse og det har vi fått.

– Men de utenlandske søkerne kom ikke så  langt?

– Jo, de kom helt fram til den siste runden.

– Så det var mer eller mindre tilfeldig at det var to fra Oslo som fikk stillingen?

– Ja, i dette tilfelle var det tilfeldig, søkerne fra Oslo hadde veldig godt funderte prosjekter og scorte bra på alle punkter.

– Evalueringspanelet peker på at SAI-antropologene ikke drar mye på forskningsopphold på andre institutter i Norge og verden?

– Det er viktig å gjøre noe med det. En grunn til at folk ikke drar på slike forskningsopphold er kanskje at folk allerede er ganske mye ute, altså på feltarbeid og konferanser.

– Satsingsområder og nyskaping: Antatt dere får en søknad fra en forsker med mange gode ideer, men som tematisk ikke passer inn i satsingsområdene?

– Det har skjedd og der måtte vi tenke oss ekstra godt om. Men vi har såpass åpne satsingsområder at det ikke har vært noe problem.

Må publisere mer internasjonalt

– SAI-antropologer publiserer mye, men litt for mye i  Norsk antropologisk tidsskrift (NAT) ifølge evalueringen?

– De sier at det er viktig å ha et eller flere nasjonale fora og da er det positivt at vi har NAT. Når det er sagt, så peker de på at en del forskere ikke publiserer andre steder enn NAT, og det er helt riktig en utfordring.

– De påpeker også at norske antropologer ikke er synlige i de internasjonale tidsskriftene?

– Vi er ikke synlige nok, ja, jeg er enig, det er en viktig påpekning.

– Det vi si framover blir det mindre publisering i NAT, og mer i andre tidsskrifter?

– Nei, ikke mindre i NAT, men mer i andre, vi skal publisere mer.

– Synes du det?

– At vi skal skrive mer? Ja, jeg syns det.

Å rangere tidsskrifter

– Hva synes du om inndelingen av tidsskrifter i nivå 1 og nivå 2?

– Det er ikke et perfekt system, noen tidsskrifter som rangeres på nivå 1 kunne være på nivå 2. Spesielt antologier burde få mer uttelling.

– Er det meningsfullt å rangere tidsskrifter?

– Altså, det er et godt spørsmål. Det er mange problematiske ting ved at man skal få penger for hvor mye man produserer og hvor. Det er et ufullkomment system, men det gir oss kanskje litt mer nøytrale redskaper til å vurdere hva vi gjør. Tidligere var vurderingen av hvor prestisjefullt et tidsskrift er mer basert på rykter.

– Prestisje er viktig for antropologer når de velger publiseringskanaler?

– Ja, det tror jeg.

Ikke all forskning teller

– Mange tidsskrifter som blir gitt ut i landene i Sør og på andre språk enn norsk eller engelsk blir heller ikke anerkjent i dagens system?  Utstillinger og filmer teller heller ikke?

– Det er uheldig for oss. Vi skriver nemlig også på andre språk og driver med en del empirisk dokumentasjon som film, foto og lyd.

– Da framstår dere som ikke aktive forskere og avisene skriver "1 av 5 forskere forsker ikke"?

– Ja, og det ble også påpekt i rapporten. For antropologer er det viktig å gi noe tilbake til stedene man har gjort feltarbeid på. Hvis man for eksempel skriver bøker på et lokalt språk, gir dette ikke noe uttelling i form av publiseringspoeng. Før man begynte med tellekantsystemet var slik tilbakeføring av kunnskap en selvsagt del av forskningen. Nå er det blitt vanskeligere å prioritere dette.

– Det er mange ting ved systemet som ikke er så bra. Det er så mange ulike måter å publisere på, ikke minst også på nett og med åpen tilgang (open access). Jeg tror det vil skje en del endringer i framtiden.

– Er dette saker som du skal jobbe med framover? Hvordan endrer man noe sånt?

– Hva vi skal gjøre med det vet jeg ikke helt. Vi er mange som bør tenke sammen om det.

Antropologi blir viktigere

– Du begynte som instituttleder i januar 2011. Hva er planene framover?

– Jeg er opptatt av at antropologi som fag er av voksende betydning i verden i dag, derfor er jeg interessert i jobben. Instituttet må sette ord på den unike kunnskapen vi besitter og løfte den opp og gjøre den mer synlig også internasjonalt. Faget må gå inn i tverrfaglig samarbeid og samtidig bevare kjernekompetansen sin.

– Noen hvite flekker i faget? Noe som bør forskes mer på?

Jeg tror vår store utfordring i årene fremover er å forholde oss til de store endringer som skjer i verden. Vi trenger å utvikle våre samfunnsperspektiver. Vi ser at vi har utfordringer i forhold til globaliseringsprosesser. Ulike typer forskjeller som er sosialt, økonomisk, kulturelt og religiøst fundert er det spesielt viktig at vi engasjerer oss aktivt i debatt om.

Av Lorenz Khazaleh