Regnskogavtalen i Indonesia - Må ivareta de fattige som lever av skogen

- Det er positivt at Norge er sterkt engasjert i å restituere og bevare regnskog i Indonesia. Som antropolog er jeg opptatt av at skogavtalen som ble inngått mellom Indonesia og for et og et halvt år siden også berører enkeltmennesker - ikke bare store kompanier, sier Nico Warouw. Han viser til Norges økonomiske bidrag til FNs REDD- program, som er et omfattende samarbeidsprogram for reduksjoner av utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (Se faktabokser under).

Nico Waouw leder Institutt for sosialantropologi ved Universitetet Gadjah Mada i Jakarta i Indonesia og har i flere år samarbeidet med forskningsmiljøer i Norge. I oktober hadde han et gjesteopphold ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Både forskere og studenter fra instituttet er engasjert i forskning på regnskogen i Indonesia.

Press hjelper

Under Nico Warouws opphold i Norge var det nyhetsoppslag i mediene om at indonesiske myndigheter hadde planer om å endre på lovverket for hva som kan defineres som regnskog. De ville at palmeoljeplantasjer kunne regnes inn som en del av regnskogen.

- Forslaget ble heldigvis raskt trukket. Det internasjonale presset mot indonesiske myndigheter er styrket etter at skogavtalen med Norge ble signert i mai i fjor. Dette presset gjør at myndighetene ikke kan trikse med lovverket på samme måte som tidligere, sier Warouw. Han mener det var viktig at miljøvernminister Erik Solheim gjorde det klart at avtalen ikke vil omfatte palmeoljeplantajer og trærne tilknyttet dem.

- Det er ikke tvil om at den økonomiske avtalen med Norge forplikter myndighetene, sier Warouw.

Norge skal bruke seks milliarder kroner på å stoppe avskogingen i Indonesia, blant annet ved å redusere klimagasser. Forutsetningen er at indonesiske myndigheter kan vise til at skogområder blir restituert og stående uberørt.

Viktig med dialog

Foreløpig er det, i følge Warouw, ikke klart hvilke skogområder som skal prioriteres.

- Vi er i planleggingsfasen. For oss forskere dreier det seg om et tverrfaglig arbeid, hvor antropologien er en liten, men viktig brikke.  Myndighetene kommer helt klart til å forholde seg til de store økonomiske interessene, som blant annet palmeoljekompaniene representerer.  Det jeg er redd for er at alle de fattige bøndene, som har skogen som uformell bigesjeft, for eksempel ved å selge litt tømmer, blir glemt. Det er også viktig å komme i dialog med urbefokningen i regnskogen. For mennesker som lever av naturen på randen av et eksistensminimum er det helt nødvendig å finne alternativer til å ta ut ressurser fra skogen, sier Warow.

Han understreker at det er de store kompaniene som virkelig skader skogen i Indonesia.

- Det fattigbønder påfører skogen av skade er lite å snakke om i forhold. Men når vi skal verne regnskog, må også de små aktørene finne alternative leveveier. Kanskje kan de dyrke andre ting å leve av. Kanskje kan de fiske. Det som er viktig er å finne økonomiske alternativer som er reelle, understreker han.

Warouw er bekymret fordi han mener stemmene til de minst ressurssterke så langt ikke har blitt hørt i debatten.

- Jeg har oppsøkt mange bønder som livnærer seg av skogen er ingen av dem er orientert om avtalen Indonesia og Norge har inngått. De vet heller ikke at de selv vil bli direkte berørt.

Lære fra andre kontinenter

Nico Warouw frykter at utsatte grupper kan få det verre og bli enda fattigere om de ikke involveres i planleggingen av bevaringen av regnskog.

- Jeg håper at samarbeidet med norske antropologer kan hjelpe oss med å få fram stemmer som ofte ikke høres i Indonesia. Det er viktig å gi informasjon på et språk folk forstår og som ikke går over hodet på dem. De som er berørt må forstå hva myndighetene eventuelt har å tilby dem og hvilke muligheter de selv har for innflytelse, sier Warouw. Han er opptatt av at myndighetene må unngå å kommunisere med en ovenfra og nedad-holdning.

- Det er nok av utviklingsprosjekter i Indonesia som har mislyktes fordi denne holdningen er så utbredt, sier han.

Den indonesiske antropologen er glad for samarbeidet med Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo  

- Mine norske kollegaer har erfaring med arbeid i regnskogen på andre kontinenter og kan bidra med sine metoder i vårt arbeid i Indonesia. De vet noe om hva man har lykkes og mislykkes med i Afrika og Latin-Amerika. Den erfaringen kan de ta med seg til Indonesia.  Til gjengjeld får norske forskere og studenter samarbeide med innfødte antropologer som snakker språket og kjenner den indonesiske kulturen innenfra. Om noen år håper jeg at vi har flere både norske og indonesiske antropologer som er spesialister på tropisk regnskog, sier Warouw.

 Han understreker at han er optimistisk med tanke på fremtiden.

- Den nedbrytelsen vi har hatt av tropisk regnskog i Indonesia har gått over alle grenser de siste 20 årene. Myndighetene har gitt konsesjoner de aldri skulle ha gitt. Men nå tror jeg alle har forstått alvoret. Situasjonen er kritisk. Vi jobber på overtid, men det er aldri for sent å si stopp. For to år siden sa presidenten at han ville bruke resten av sin periode til å jobbe for å bevare regnskogen. Det synes jeg at er lovende for framtiden, sier Nico Warouw.

Verdifull utveksling

- Samarbeidet mellom indonesiske og norske antropologer gir en unik mulighet til å rapportere om hva som faktisk skjer i felten, sier professor Signe Howell

Det var Signe Howell, som tok initiativet til samarbeidet mellom Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Institutt for sosialantropologi ved Universitetet Gadjah Mada i Jakarta i Indonesia.  Hun har i flere år forsket på utarmingen av regnskogen i Latin- Amerika, Afrika og i Asia og kjenner Indonesia inngående etter å ha bodd og forsker der i flere år.

 

”Back stage”

- Som antropologer bidrar vi med et annet blikk enn andre forskere. Vi er hele tiden ute i felten og rapporterer det som skjer ”back stage”, mens de fleste av andre holder seg i Jakarta med stor avstand til både regnskogen og de som bor der, sier Signe Howell.

Hun mener at antropologers interesse for regnskogen på alle kontinenter har ført til at ”de som bor i skogen har blitt like viktige som trærne”.

- Vi følger med på det som skjer fra høyeste hold i hovedstedene og til landsbygda, der de som bor i regnskogen, befinner seg, forteller hun.

Hun har fulgt det internasjonale arbeidet for å redusere avskoging i Amazonas, Sentral- Afrika og nå Indonesia og følger Norges bidrag til REDD (Collaborative Programme on Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation in Developing Countries), tett. Forsknings-samarbeidet mellom antropologene i Indonesia og Norge og er støttet av Den norske ambassaden i Indonesia med midler fra UD.   

 

Forankret i begge land

- Det som gjør forskningen på Indonesia spesielt interessant, er at vi har et det tette samarbeidet med indonesiske antropologer, både på forskernivå og på mastergrads-nivå. Det har vi ikke hatt i de andre landene, forteller Howell. Utvekslingen foregår over tre år. Norske mastergrads-studenter reiser nå for andre gang til Indonesia for å drive feltarbeid i samarbeid med indonesiske mastergradstudenter. Og indonesiske mastergradsstudenter har vært i Norge for å følge undervisning ved Sosialantropologisk institutt.

- De forteller om stort faglig utbytte etter et Norges besøk og vi får unik lokalkunnskap og en unik tilgang til kilder gjennom i Indonesia, sier Howell.

 Hun understreket at arbeidet for å bekjempe avskoging er avhengig av mange aktørers vilje og at tidsplaner sjelden holdes.

 - Men jeg synes man i Indonesia har vist en entusiasme fra første stund, som virker lovende. Grasrotbevegelsene som kjemper for skogen er også sterke. Med så mange øyne rettet mot det som skjer og økonomiske sterke intensiver for å berge skogen, har jeg tro på at Indonesia vil lykkes, sier Signe Howell.  

Av Gro Lien Garbo