Respekten for det eksisterende

– Mens det i dag er 99 prosent dannelse og én prosent utdannelse (til en yrkesrolle), burde det kanskje være 80 prosent dannelse og 20 prosent utdannelse, sa Sørhaug på konferansen, som for mange antropologer utenfor akademia gir en mulighet til refleksjon over eget arbeid.

I år var det hovedtalerne Tian Sørhaug, Anna Kirah og Iver B. Neumann som bidro til at «lyden av folk», som Barth sa skulle høres i antropologiske undersøkelser, også var å høre på konferansen 7. og 8. oktober.

Antropolog på kunnskapsmarkedet

Hvordan står det så til med antropologen i kunnskapsøkonomien? Hva er annerledes for oss som selger vår arbeidskraft nå, i forhold til tidligere?

Sørhaug betonte at du som kunnskapsarbeider i dag ikke kan si at kunnskapen din ikke«funker», slik en snekker kan si om hammeren. Du må med andre ord alltid være like god. Kombinert med at kvalitet er blitt løsrevet fra tid, blir det aldri «nok» i dagens arbeidsliv, sa han.

Mens tidligere hierarkiske, strukturerte, avgrensede organisasjoner var «pyramider», er våre nåtidige organisasjoner «kleshengere», der det er prosjekter, prosesser, og grensesnitt som er kategoriene en opererer innenfor, sa Sørhaug. Dette har gjort arbeidet mer personlig. I dagens arbeidsliv, der arbeidet er autonomt og kunnskapsbasert, strever også eiere med kontroll, og de satser i stedet på individets selvkontroll.

– Det er noe i utviklingen i kunnskapsøkonomien som gjør antropologen relevant: Både det epistemologiske og det substansielle, altså hvordan vi genererer kunnskap og hva vi faktisk vet. I kunnskapsøkonomien blir relasjoner til ting, samtidig som man må kontrollere dem som ting, sa Sørhaug.

– Det ligger i vår disiplins natur å være selvtilfreds. Men det er selvfølgelig lettere på Blindern enn det er ute i felten. Der er problemene sjelden så høflige at de er enfaglige, sa Sørhaug.

I forsøk på å si noe om antropologiens egenart og hva man kan bruke dem til også som ikke-forsker, sa Sørhaug at han hadde lært av den store sosiologen Sverre Lysgaard at respekten for det eksisterende er noe som preger antropologien. Han mente også at antropologene har en fordel med at man spør «hva er vitsen?» sammenliknet med sosiologer, som gjerne spør «hva er i veien?» Samtidig må man som antropolog passe seg for å bli fatalist, sa Sørhaug, og skulle ønske at ting ble som de er uten inngripen.

I gruppene første dag var det tydelig at deltakerne brukte modellene Sørhaug hadde skissert som utgangspunkt for å tenke om sin egen arbeidshverdag.

– Der jeg jobber, prøver man å gå fra pyramideorganisasjonen til kleshengerorganisasjon. Har vært under omstilling i syv år. Men man får det ikke helt til, sa Kari Krogsmyr, Arbeids- og inkluderingsdirektoratet om NAV-reformen.

Anna Kirah understreket i sitt foredrag at antropologer IKKE er eksperter på noe. Som tidligere sjefsantropolog i Microsoft med et team på 30-40 antropologer under seg, har hun erfaring både med hvordan antropologien kan brukes «ute i verden» og hva slags motstand man kan møte. Kirah fortalte blant annet at hun endte opp med å gjøre feltarbeid i 40 familier når hun skulle studere bruken av ett Microsoft-produkt. Slik kunne resultatene hennes i tillegg til å være kvalitiative data sies å være statistisk signifikante.

Anna Kirahs liste over hva antropologi kan bidra til innovasjon

Antropologer er trent i

Så var det tid for en mer empirisk fremstilling – av norske byråkrater. Ingen hvilke som helst byråkrater, men norske diplomater, som fornekter at de er byråkrater store deler av tiden ifølge Iver B. Neumann, forskningssjef ved Norsk utenrikspolitisk institutt, som nylig disputerte for doktorgraden i sosialantropologi på en avhandling om denne yrkesgruppen. Avhandlingen er basert på feltarbeid i det norske Utenriksdepartementet.

– Byråkratene medierer så vellykket at de blir selvutslettende, sa Neumann.

Problemet med dette, ifølge ham, er at diplomatene «blir gående og rote rundt i kulissene uten å finne veien tilbake til backstage» når de blir pensjonister.

– Det er veldig spennende, sa Ingunn Dahle, informasjonsrådgiver i Helsedirektoratet.

–  Som antropologer er vi litt alene på feltarbeid, og gr alene ut i arbeidslivet – vi har fraskrevet oss litt vår egen makt av å vende oss sånn utover, og tatt det med oss ut i arbeidslivet. Vi må kanskje hente tilbake vår egen kraft? sa Ingunn Dahle, og mente at Antronett-konferansen hjalp litt til med dette.

Fungerer det slik, er etter planen.

– Den viktigste funksjonen Antronettkonferansen fyller er å være en møteplass for en faglig diskusjon ofr antropologer utenfor akademia, sa Morten Pettersen, sekretær i Norsk antropologisk forening og den praktiske tilretteleggeren for konferansen.

– Det folk setter pris på er både faglig påfyll både teoretisk utvikling og diskurser i faget, og også muligheten til å møte andre antropologer. Det er avslappet, mange sier de senker skuldrene fordi identiteten deres som antropologer allerede er etablert. Man slipper å rettferdiggjøre den rollen, som man kanskje er nødt til å gjøre ellers, sier Morten K. Pettersen,

–Vi har hatt veldig spennende forelesere og gode gruppeledere. Det har vært gode diskusjoner – på mange plan, sa Pettersen.

Av Gro Stueland Skorpen