Revygjengen og bandet deres fortjener både applausen og noen rosende ord i etterkant: Her var det fantasirikdom og nye innfallsvinkler, spesielt til livet på PSI, men også livet for øvrig. Energien og spillegleden var gjennomgående, og de 19 skuespillerne viste et samspill som løftet forestillingen, særlig gjennom fellesnumrene med fengende dans og sang, og med et dyktig seksmannsband, som fikk det til å svinge skikkelig, også i alle pausene mellom sketsjene.
Revyen bød på aktuelle temaer, for eksempel pakkeforløp, ”ei lita” parodi på NRK-serien Skam, doping, Donald Trump og Hillary Clinton så klart, og ”Helene sjekker inn”, denne gang på PSI, hvor vi på film fikk følge studentenes evige og ukronede jakt på ledige kollokvierom. Fiffig at tid og sted ble mikset, ved at kollokviegruppa dukket opp på scenen, oppgitte over at her var det også fullt, mens de så utover den tett befolkede salen.
Selvsagt bød ”Lystløgn” på mye psykologi/PSI-stoff, som den søte Musevisa – fra forsøksmusas perspektiv, utdeling av forskningsprisen som gikk til ”et al.” (mer sitert enn noen), strev med å komme seg på utveksling, tilgang til bygget og tilgang til steder å være, som nevnt. Vi fikk være med på uvanlig effektiv terapi, bygd på klisjeer og ordtak, samt både indusering og kurering av depresjon ved syllogismer. Det var mye som kretset rundt nevro, noe som kanskje betyr at en stor del av revygjengen er profesjonsstudenter tidlig i studiet, men på ingen måte sent ute!
Mange av PSIs ansatte fikk ”være med”, særlig Anders Fjell, men her var det rumpa hans som fikk mest (og svært positiv) omtale. Likevel var det ikke Fjell de var forelska i, men diverse andre professorer, som vi fikk høre om og se bilder av til melodien ”Forelska i læreren”, kjempegøy! Videre fikk vi være med da Fjell møtte Walhovd, og lidenskapen ble tent rundt felles ømhet for hjernens irrganger, noe som endte med amorøst møte i en MR-maskin.
Instituttleder Pål Kraft ble ikke glemt, og vinterens bruduljer rundt kvalitative metoder fikk definitivt ikke ligge stille. Flere andre ble nevnt i snåle settinger eller parodiert, inkludert meg selv, ”jeg” fikk gleden av å lede valget av ny instituttleder i Trump og Clintons elleville skikkelser. Det sies at det er en ære å bli parodiert, og slik kjennes det, tusen takk!
Første akt ble avsluttet av et småvakkert Løvenes Konge inspirert nummer, hvor den lille bylten som alle tilba viste seg å være hjernen. Så klart, vi snakker nevrofokus her. Morrari har brukt åpningsscenen fra Løvenes Konge før, men det gjør ingenting, her var det dans og sang med hele gruppa fargerikt smektende på scenen. Jeg vil faktisk foreslå at Morrari tar med seg Løvenes Konge til senere revyer også, ihvertfall så lenge vi har 90-tallets barn gående på PSI. I så fall gleder jeg meg (som fan av Løvenes Konge) til å se hva som blir greia neste gang, hvem eller hva er Simba?
Hvis jeg skulle pirke litt, måtte det være at onelinerne, som revyen hadde mange av, varierte i kvalitet. Men faktisk synes jeg det også er et pluss. Her er det avslappa rom for stort engasjement og frihet fra perfeksjon, good enough lissom.
Revyens røde tråd var selvsagt løgn, alternative fakta og postfaktuell virkelighet, spenstig oppsummert i siste nummer med hele gruppa i sang og dans, komplisert nok til å være imponerende, og samtidig enkelt nok til at absolutt alle hang med på de fiffige rytmene.
Gratulerer, Morrari, you did it again :)