Kontakt med egne følelser påvirker psykisk helse

Solbakken avla nylig sin doktorgrad med avhandlingen: Affect Integration, psychopathology, and psychotherapy: Conceptual issues, construct validity, and the prediction of change.

Avhandlingen består av tre artikler, hvorav to er publiserte i internasjonale tidsskrifter, mens én er til vurdering.

Hva er ditt forskningstema?

Temaet for min doktorgrad er affektintegrasjon, dvs. evnen til å nyttiggjøre seg adaptive egenskaper i ulike følelser for personlig og sosial tilpasning. Denne evnen til å benytte seg av følelser til konstruktive formål antas å være sentral i utviklingen av god psykisk helse og gode mellommenneskelige relasjoner.

I våre studier har vi undersøkt sammenhengen mellom affektintegrasjon og ulike aspekter ved psykisk helse, slik som symptombelastning, relasjonelle problemer, generell fungering og personlighetsproblemer.

Videre har vi studert hvilken rolle affektintegrasjon har som prediktor for endring i åpen- og langtidspsykoterapi. Vi fant at affektintegrasjon operasjonalisert gjennom affektbevissthetsbegrepet effektivt og pålitelig lar seg måle ved hjelp av semi-strukturert intervjumetodikk og observatørbasert skåring, og at slike skårer korresponderer godt til den teoretiske modellen de er basert på. Det var videre sterke sammenhenger mellom affektbevissthet og alle eksterne mål på psykisk helse.

Av særlig interesse var at graden av bevissthet om forskjellige følelser hadde spesifikk betydning for hva slags type relasjonelle problemer som ble rapportert, for eksempel var lav bevissthet om sinne knyttet til mer omfattende problemer med selvhevdelse, mens lav bevissthet om ømhet var knyttet til mer omfattende problemer med sosial tilbaketrekning.

I undersøkelsen av affektbevissthets betydning for pasienters utvikling i affektfokuserte og psykodynamiske psykoterapier, viste det seg at lavere grad av affektbevissthet ved oppstart hang sammen med mer omfattende forbedringer i personlighetsproblemer, psykiatriske symptomer og relasjonelle problemer.

Grad av affektbevissthet ved oppstart syntes dermed å reflektere pasientenes bedringspotensiale innenfor disse terapeutiske rammene.

Hvorfor forsker du på dette temaet?

Jeg har gjennom både studietid og yrkeskarriere vært spesielt opptatt av følelsenes rolle for vår psykiske helse. Særlig som student følte jeg at dette var et underprioritert og underfokusert område i psykologien.

Da jeg etter hvert ble kjent med arbeidet til Professor Jon T. Monsen ved Psykologisk Institutt, UiO, skjønte jeg at noen jobbet systematisk og godt med dette temaet her i Norge. Det ble derfor naturlig for meg å oppsøke Professor Monsen for å bli bedre kjent med hans forskning og undersøke mulighetene for å få til samarbeid. Vi fant fort tonen og begynte raskt å planlegge et doktorgradsprosjekt for meg. Professor Monsen hadde i en årrekke samlet data knyttet til dette temaet gjennom prosjektet ”Norsk Multisenter Studie av Prosess og Utfall i Psykoterapi” (NMSPOP). Data herfra dannet grunnlaget for mitt doktorgradsarbeid.

Personlig mener jeg at dette temaet fremdeles er like essensielt og fortsatt betydelig underfokusert, og det kommer derfor til å utgjøre grunnstammen i min videre forskning.

Hva var den største utfordringen underveis i arbeidet?

Den største utfordringen var nok den svært betydelige arbeidsmengden knyttet til å måle affektintegrasjon på en pålitelig og god måte.

Totalt utgjør selve arbeidet med gjennomføring og foredling av intervjuer mer enn ti tusen timers arbeid. Noe som ville vært umulig å gjennomføre innenfor rammene av et tradisjonelt doktorgradsopplegg og uten ekstra driftsmidler til ansettelse og opplæring av vitenskapelige assistenter.

Innenfor rammene av dobbelkompetanseprosjektet, samt med etablering av ekstra finansiering var det imidlertid mulig å få dette til.

Hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Det viktigste bidraget av min forskning i vitenskapelig sammenheng er nok utprøvingen og valideringen av affektbevissthetsintervjuet i stor målestokk. Dette instrumentet er aldri tidligere benyttet i studier med så mange forsøkspersoner som vi har hatt med i denne studien.

Det er også et nytt funn at bevissthet om ulike følelser har spesiell betydning for hva slags mellommenneskelige problemer forsøkspersonene rapporterer å ha.

Til sist har det i litteraturen rådet en del uklarhet omkring hvordan affektintegrasjon skal forstås, og hvordan det henger sammen med andre psykologiske funksjoner. Den ene av mine artikler behandler dette temaet spesifikt og vil forhåpentligvis kunne bidra til å belyse og greie ut en del av disse uklarhetene.

I et mer allment perspektiv håper jeg at min forskning kan være med på å øke fokus på og forståelsen for følelsers rolle i utviklingen av psykisk helse og uhelse.

Hvilken anvendelse har forskningen din?

Min forskning tydeliggjør betydningen følelser har for psykisk helse og innebærer kunnskap om å måle og evaluere evnen til å forholde seg konstruktivt til egne følelser.

Denne målemetodikken benyttes i dag både til å planlegge terapiforløp og å evaluere utfall av behandling. Videre gir forskningen grunnlag for å utforme og utvikle intervensjoner som er spesielt nyttig for å bedre graden av affektintegrasjon hos pasienter i psykoterapi.

Forskningen og metodikken er også anvendbar som utgangspunkt for å vurdere og gi et faglig fundert anslag over behovet for mer langvarig behandling for de pasienter som trenger det.

Til sist har denne forskningen mulige helsepolitiske implikasjoner, da den klart viser merverdien av mer omfattende og langvarig behandling for pasienter med mer alvorlige psykiske lidelser.

Hvilke utfordringer står fagfeltet ditt overfor i dag?

De siste årene er det gjennomført mye god forskning som dokumenterer den betydelige effekten av fokusert behandling for psykiske plager. Det er også etter hvert etablert omfattende kunnskap om hvilke pasient-, terpeut- og relasjonsvariabler som henger sammen med gode og dårlige utfall.

Imidlertid er det fremdeles svært lite forskning som systematisk undersøker hvilke prosesser innen, og på tvers av, terapitimer som er effektive i å avstedkomme positiv utvikling. Der er det nok mest behov for nybrottsarbeid og utvikling i årene fremover.

Hva gjør du nå?

Jeg har fremdeles doktorgradsmidler en periode, og benytter denne tiden til å videreføre det forskningsarbeidet jeg har påbegynt med doktorgraden.

Etter dette trer jeg inn i et postdoktorstipend ved Psykologisk Institutt, UiO. I tillegg har jeg en bistilling ved DPS Døgnenheten, Sykehuset Buskerud, som psykologspesialist og prosjektleder.

Hvilken nytte har du av doktorgraden din i ditt videre arbeid?

Jeg planlegger å fortsette med forskning. Dermed blir doktorgraden helt nødvendig for arbeidet jeg skal gjøre videre. Doktorgraden legger det formelle grunnlaget for å kunne drive selvstendig og kompetent forskning.

I tillegg har prosessen frem mot ferdig avhandling vært svært lærerik. Gjennom doktorgradsprosjektet har jeg lært det grunnleggende håndverket, fra utforming av design og forskningsspørsmål til datainnsamling, dataanalyse, artikkelpublisering og formidling av resultater.

Min videre forskning vil også i stor grad bygge videre på de arbeidene som inngår i doktorgraden, slik at den på mange måter er alfa og omega for min videre yrkeskarriere.

Av PhD Ole André Solbakken og informasjonsrådgiver Svein Harald Milde