Hva er det som skjer i psykoterapi?

Råbus avhandling undersøker hva som skal til for at psykoterapier får en god start og hvordan forløpet kan avsluttes på en god nok måte. Undersøkelsen bygger på inngående analyser av lydopptak av terapitimer, samt på intervjuer med klienter og terapeuter etter avsluttet behandling.

Avhandlingen består av tre artikler, hvorav to er publiserte i internasjonale tidsskrifter, mens én er til vurdering.

Hva er ditt forskningstema?

Psykoterapiprosesser, slik de foregår i praksis. Fokus har vært på relasjonelle forhandlinger i begynnelsen og avslutningen av terapiprosessen. Jeg har undersøkt 12 klient – terapeut par, både hver for seg, og på tvers.

Undersøkelsen min er et delprosjekt i et større forskningsprosjekt, ”An intensive process-outcome study of the interpersonal aspects of psychotherapy”, her ved Psykologisk institutt.

Hvorfor forsker du på dette temaet?

Jeg har arbeidet som psykolog i offentlig psykisk helsevern i mange år og ønskerå bidra til kunnskap om psykoterapi som er anvendelig for klinikere. Det er viktig å undersøke samspillet mellom terapeut og klient, slik det foregår i terapirommet, for å kunne utvikle mer anvendelig teori med hensyn til den praktiske utøvelsen av fagkunnskap.

Betydningen av kunnskap om psykoterapiprosess slik den faktisk utspiller seg fremheves i dag internasjonalt. Dette formidles bl.a. i den amerikanske psykologforeningen APA sin erklæring om evidensbasert praksis (2006) og i en tilsvarende erklæring i Norsk psykologforening.

Hva var den største utfordringen underveis i arbeidet?

Jeg er stort sett en lykkelig forsker og gleder meg over muligheten til faglig fordypning, samarbeid med andre forskere, og den kreative prosessen forskningen også er; å designe delstudier, forsøke å forstå funnene og finne måter å formidle dem.

Selvsagt er det utfordringer underveis. Det er for eksempel en stor utfordring å generalisere forskningsresultater. Vi kan ikke regne ut rekkevidden av kvalitative funn. I kvalitative tilnærminger er det et større mangfold i måtene å tenke om generalisering. Generalisering av funn foregår på et teoretisk nivå, det dreier seg om å koble en form for observasjoner i en empirisk bestemt kontekst til en videre og mer abstrahert kontekst for teoretisk kunnskap.

Hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Jeg har utviklet en metode for å undersøke psykoterapiprosessen, ved å fokusere strategisk på strukturelle forhold ved terapien (som midlertidige avbrudd og avslutningsprosessen) og hvordan disse virker inn på det som skjer mellom terapeut og klient. Jeg har også kombinert observasjon av samhandlingen mellom klient og terapeut (lydopptak) i terapirommet med data fra intervjuer med klienter og terapeuter.

I en av artiklene utfordrer vi et robust funn i psykoterapiforskningen, nemlig at en god terapeutisk allianse etablert i de første fem timene er svært viktig for å få et godt resultat. . En analyse av et kasus utfordrer denne sannheten. I denne terapien var relasjonen dårlig de første 15 timene, men terapeut og klient klarte likevel å få til et godt samarbeid etter hvert, og terapien ble avsluttet med godt resultat.

Her fant vi også at vendepunktet som både klient og terapeut så på som en viktig hendelse for å reparere relasjonen, faktisk skjedde helt mot slutten av terapien. Det var kombinasjonen av intervjuer og observasjonsdata fra lydopptak som gjorde at vi oppdaget dette. Dermed fikk vi muligheten til å reflektere omkring vendepunkter. Vi så at det som opplevdes som et vendepunkt som var årsak til forandringen, kanskje heller var en konsolidering av en utvikling som hadde foregått i relasjonen over tid.

Hvilken anvendelse har forskningen din?

En opplevelsesnær og klinikknær beskrivelse, sammen med en narrativ form, kan gjøre at klinikere overfører funn til relevante kliniske situasjoner og dermed reflekterer over egen praksis. Klinikeren har erfaringer og forventninger om terapisituasjonen, og kan knytte en forskningsartikkel om psykoterapi til sin egen praksis. Terapeutens forforståelse om terapi kan bekreftes, utfordres eller endres gjennom lesningen.

Funn fra forskningen min kan også brukes til å finne viktige og interessante temaer for videre utforskning.

Hvilke utfordringer står fagfeltet ditt overfor i dag?

Et poeng med psykoterapiforskning er at den virker tilbake på den praksisen som psykoterapi er, ved å informere klinikere og myndigheter. Vi har sett en tendens til at en type forskningsbasert kunnskap har blitt brukt til å innføre mer standardiserte prosedyrer for psykologisk behandling. Ulike former for psykoterapi blir da sett på nærmest parallelt til ulike former for medikamenter som kan foreskrives og leveres til klienten på grunnlag av deskriptive psykiatriske diagnoser.

Selv om psykoterapiforskningen som undersøker hvilken teknikk som er den beste til å behandle bestemte lidelser på mange måter har blitt passé, har funnene derfra fremdeles sterk virkning hos beslutningstakere og premissleverandører. Vi kan for eksempel se det i behandlingsveilederne som gis ut av Helsedirektoratet.

Hvor går veien din videre?

Jeg er fremdeles ansatt ved Psykologisk institutt, søker universitetsstillinger og satser på å fortsette med en kombinasjon av psykoterapiforskning, undervisning og klinisk praksis.

Hvilken nytte tror du at du vil ha av doktorgraden din i ditt videre arbeid?

  Arbeidet med doktorgraden har stor betydning for arbeidet mitt, både gjennom erfaringer jeg har gjort, det jeg har lært og kontakter jeg har knyttet underveis.

Samtidig kjennes doktorarbeidet som en etappe på veien videre, og jeg er i full gang med videre forskning.

Av PhD Marit Råbu og informasjonsrådgiver Svein Harald Milde