Forskerprofilen: Kristin Sverdvik Heiervang

I avhandlingen undersøkte hun kognitiv og psykososial fungering hos norsk ungdom eksponert i svangerskapet for radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl.

Hvorfor valgte du psykologi?

Så lenge jeg kan huske har jeg vært opptatt av spørsmål om hvorfor mennesker tenker, føler og handler som de gjør. Da jeg begynte å studere psykologi fikk jeg bekreftet at dette var faget for meg. Hele bredden innen fagfeltet interesserte meg.

Jeg har også en begeistring for mangfoldet i forskningsmetode innen psykologifaget. Her finner man alt fra naturvitenskapelig inspirert eksperimentell forskning med kvantitative data til kvalitative forskningsprosjekter inspirert av litteraturvitenskap, filosofi og sosialantropologi. Hele spekteret innen design og metode er representert.

Hva er ditt forskningstema?

Temaet for min doktorgrad var kognitiv og psykososial fungering hos norsk ungdom eksponert i svangerskapet for radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl. Studien viste at gruppen eksponert ungdom presterte svakere på kognitive tester sammenlignet med ikke-eksponert ungdom. Nevropsykologiske tester viste et mønster med lavere skårer på verbal IQ, eksekutiv fungering, verbal læring og hukommelse. Dette støtter resultater fra andre forskere som har studert sammenhengen mellom prenatal eksponering for radioaktivitet fra Tsjernobyl og senere kognitiv fungering.

Nå jobber jeg med helt andre problemstillinger. Til daglig er jeg ansatt som forsker ved Forskning og utvikling, psykisk helse ved Akershus universitetssykehus (Ahus). Der arbeider jeg med forskning på ulike behandlingsmodeller for de tyngste psykiske lidelsene. Blant annet implementering av behandlingsformen Assertive Community Treatment (ACT) nasjonalt, samt et prosjekt for forpliktende samhandling innen psykisk helsevern på Romerike.

Hvorfor forsker du på dette?

Tsjernobyl-prosjektet kom i gang på initiativ fra en anerkjent amerikansk forsker, Sarnoff Mednick. Han har vært opptatt av ulike former for negativ påvirkning i fosterstadiet og senere utvikling av schizofreni. Professor Bjørn Rishovd Rund fra Psykologisk institutt søkte om midler til Tsernobyl-prosjektet, og jeg ble forespurt om å være stipendiat. Jeg syntes prosjektet virket spennende og takket ja.

Når det gjelder forskningsarbeidet på Ahus så ligger motivasjonen i et brennende engasjement for et kvalitativt godt psykisk helsevern. Det oppleves spennende og meningsfullt å være med på å undersøke hva som fungerer og hva som ikke fungerer i behandlingen av psykiske lidelser.

Hva var den største utfordringen underveis i arbeidet?

Tsjernobyl-prosjektet har vært utfordrende fra begynnelse til slutt. Temaet er følsomt og vekker sterke reaksjoner. I tillegg er det vanskelig å forske på med hensyn til utforming av design og metode. Faglig sett flyter det over i andre fagfelt som for eksempel fysikk og medisin.

IQ er et sensitivt tema. Noe vi var forberedte på og fikk erfare da de første funnene ble publisert. Etisk sett har det vært viktig å arbeide på en måte som ikke virket krenkende eller var til ulempe for deltakerne i studien, særlig overfor de som ble eksponerte som fostre og deres foreldre.

Hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Det er to måter å oppfatte resultatene på. For det første viser studien at vi ikke skal være så raske til å konkludere med at lave doser stråleeksponering er ufarlig. For det vet vi ikke sikkert. Vi vet fortsatt for lite om langvarig eksponering i den mest sårbare perioden av fosterstadiet.

På den annen side er det jo veldig viktig å få fram at det faktisk har gått bra med disse ungdommene vi har undersøkt. Funnene vi har gjort er statistisk signifikante, men de er innenfor det vi vil karakterisere som normalfungering, og utgjør ikke noen merkbar forskjell i dagliglivet.

Hvilken anvendelse har forskningen din?

Hvorvidt lavdosestråling er ufarlig har lenge vært omdiskutert. Etter hendelsene i Japan denne våren har tematikken blitt ytterligere aktualisert. Jeg håper studien kan bidra til et større fokus på fosterets sårbarhet.

Hvilke utfordringer står fagfeltet ditt overfor i dag?

Med hensyn til radioaktiv eksponering i fosterstadiet er det fremdeles mye vi ikke vet. Forskningsfeltet er metodisk krevende, fordi man hele tiden må unngå å sammenblande mulige faktorer (confounders). Dette feltet krever større og mer omfattende studier. Den siste tids hendelser i Japan har vist at problemstillingen fortsatt er aktuell.

Innenfor feltet psykisk helse er det mange spennende og viktige utfordringer å ta tak i. Hvordan skal man forebygge psykiske vansker? Hvordan gi best mulig behandling til brukerne av helsetjenester innen psykisk helsevern? Hvordan sikre brukermedvirkning og reduksjon av tvang, samt kunnskapsbasert praksis og samhandling mellom tjenester og fagpersonell?

Hvor går veien din videre?

Som forsker innenfor psykisk helse på Ahus kommer jeg til å fortsette mitt arbeid innen forskning på ulike behandlingsmodeller for psykiske lidelser. Med ferdigstilt doktorgrad følger større ansvar og flere muligheter, som for eksempel å søke forskningsmidler, lede prosjekter og veilede andre phd-kandidater.

Hvilken nytte tror du at du vil ha av doktorgraden din i ditt videre arbeid?

Doktorgraden legger det formelle grunnlaget for å kunne drive selvstendig forskning. På den måten er den helt nødvendig for arbeidet jeg skal gjøre videre. I tillegg har prosessen frem mot ferdig avhandling vært svært lærerik. Gjennom stipendiatperioden har jeg lært det grunnleggende håndverket, fra utforming av design og forskningsspørsmål til datainnsamling, dataanalyse, artikkelpublisering og formidling av resultater.

Forskning er en kontinuerlig læringsprosess. Det er fortsatt mye nytt å lære og nye roller å fylle. Doktorgraden er en forutsetning for å komme videre i denne prosessen.

Emneord: Kognitiv psykologi og nevropsykologi Av Svein Harald Milde