Håp om mer effektiv behandling etter hjerneslag

Nordvik avla nylig sin doktorgrad med avhandlingen: Cognitive rehabilitation of working memory. Compensating for lost capacity through errorless learning and enhancing performance with computerized training.

Avhandlingen består av tre artikler, hvorav to er publiserte i internasjonale tidsskrifter, mens én er til vurdering.

Hva er ditt forskningstema?

Skader eller sykdom som rammer hjernen kan ha store negative konsekvenser for livet til de det gjelder, samtidig varierer behandling veldig.

Jeg har vært spesielt opptatt av å behandle kognitive vansker, nærmere bestemt arbeidsminnevansker, i mitt doktorgradsprosjekt.

Hvorfor forsker du på dette temaet?

Rehabiliteringsprosessen etter hjerneskade kan være veldig vanskelig på mange måter for de som rammes. Det gjelder både for pasienten selv og familien og nettverket rundt.

Når evnen til å få med seg informasjon, tenke klart og huske det man skal er redusert skaper det ekstra utfordringer for pasienten og behandlingen. Midt oppe i dette skal man være en ”god” pasient og følge opp den behandlingen man blir tilbudt.

Like fullt, felles ved alle typer alvorlig skade/sykdom er at man raskt konfronteres med en del sentrale spørsmål: Hvilke sider av livet skal jeg bruke kreftene mine på? Hvem blir jeg når jeg ikke klarer å fylle de samme rollene som før? Hvordan går jeg fra et selvstendig liv til å bli mer avhengig av folk rundt meg? Som behandler kommer man veldig nært på mennesker i denne rehabiliteringsprosessen, og det synes jeg er et stort privilegium.

I tillegg har jeg en faglig nysgjerrighet i dette arbeidet som må være tilstede for at man skal ha lyst til å legge så mye tid i et prosjekt. Spørsmål som hvordan lærer hjernen egentlig, hva foregår når vi tar til oss ny informasjon, hvordan påvirkes den fysiske hjernen av kognitiv aktivitet, interesserer meg.

Hva var den største utfordringen underveis i arbeidet?

Det har nok vært å få gjennomført den kliniske delen av prosjektet: Rekruttering av pasienter til å delta og gjennomføring av behandlingen jeg har prøvd ut.

Kontrasten mellom klinisk forskning og andre typer studier, der du f.eks. sender spørreskjema til hundrevis av respondenter er stor. Forskningsmetodologisk har sistnevnte studier store fortrinn. Dermed kan tidsintensive behandlingsstudier være befengt med relativt små og kanskje mer heterogene grupper. Noe som kan skape mer usikkerhet rundt resultatene.

Den ideelle måten å integrere forskning i en sykehushverdag på jobber jeg fortsatt med å finne ut av. Optimalt blir det kanskje aldri.

Hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Basalvitenskaplig er det nok den mulige koblingen mellom databasert arbeidsminnetrening og endringer i hjernens hvitsubstans.

Klinisk sett gir dette funnet håp om bedring av vansker man tidligere ikke trodde det fantes behandling for.

Hvilken anvendelse har forskningen din?

I første omgang er det nødvendig å prøve ut databasert arbeidsminnetrening i større gruppestudier, for å undersøke om man finner en lignende effekt på hjernens mikrostrukturer.

Er det tilfelle, kan dette være en viktig indikasjon på en behandlingsmetode som fungerer. Kanskje kan én av de vanligste symptomene etter nevrologisk sykdom og skade på hjernen, arbeidsminnevansker, behandles med kognitive treningsprogrammer.

Hvilke utfordringer står fagfeltet ditt overfor i dag?

For et felt som kognitiv rehabilitering er nok den største utfordringen i dag å ta innover seg all nyervervet kunnskap innenfor basal nevrovitenskap.

Innen kliniske studier har man utfordringer knyttet til å nyttiggjøre seg metoder fra grunnforskningen, som moderne hjerneavbildingsteknikker.

Hvor går veien din videre?

I dag jobber jeg på Sunnaas sykehus HF, hvor jeg tidligere samlet inn data til prosjektet mitt, med rehabiliteringer av pasienter påført en hjerneskade i voksen alder.

Hvilken nytte tror du at du vil ha av doktorgraden din i ditt videre arbeid?

En doktorgrad er nærmest blitt en nødvendighet for å kunne ta del i videreutviklingen av et fagfelt i dag, både innenfor klinisk praksis og akademisk arbeid.

Og takk og lov for det! Kanskje ser vi begynnelsen på slutten for klinikere som først og fremst legger erfaringer fra eget arbeid til grunn, når de skal beslutte hvilken behandling som er best for deres klienter eller pasienter.