Sårbare mennesker opplever mer støy

I avhandlingen undersøkes hvordan vi opplever vegtrafikkstøy over anbefalte grenseverdier, hvordan personlighet og andre miljøforhold påvirker denne opplevelsen, og hvilke helseeffekter støyen evt kan ha.

Avhandlingen består av fem artikler som alle ble publiserte i internasjonale tidsskrifter.

Hva er ditt forskningstema?

Jeg har forsket på hvordan støy påvirker mennesker i hverdagen. Støy har auditive effekter (hørselstap, tinnitus, etc) og ikke-auditive effekter (søvn- og kommunikasjonsforstyrrelser, velferdstap, helse, osv.).

Jeg har undersøkt sistnevnte, mer presist; i hvilken grad folk opplever vegtrafikkstøy som plagsom, hvordan personlighet og andre miljøforhold påvirker denne opplevelsen, og hvilke helseeffekter støyen kan ha.

I motsetning til en del andre studier klarte vi ikke å påvise noen sammenheng mellom støy og hjerte-/karsykdommer. Det har vært foreslått at støy kan forårsake slike sykdommer gjennom søvnforstyrrelser. Vi fant ingen slik sammenheng. Trafikken forstyrrer søvnen for noen, men andre forhold som sykdom og psykiske plager er en langt større kilde til søvnløshet. Generelt finner vi at folks sårbarhet betyr mye for deres støyopplevelse.

Hvorfor forsker du på dette temaet?

På Transportøkonomisk institutt har vi studert effekten av store vegomlegginger siden 80-tallet. Jeg kom inn i dette arbeidet i 1996 og har alltid syntes det er interessant å få et mer empirisk og teoretisk belegg på slike synspunkter, som jeg stadig møtte hos både oppdragsgivere og beboere:

”Noen klager jo på alt!”, ”Jeg merker ikke støyen lenger, har vel bodd her så lenge”, ikke minst at støyen kunne ha somatiske helse-effekter.  

Da vi fikk midler fra Forskningsrådet til å publisere våre data, og til å gå mer i dybden, benyttet jeg anledningen til å lage et doktorgradsarbeid av det hele.

Hva var den største utfordringen underveis i arbeidet?

Som oppdragsforsker blir man hele tiden involvert i nye prosjekter, gjerne med andre temaer enn det man anser som kjerneområdet.  

På prøveforlesningen min snakket jeg f.eks. om et prosjekt hvor vi hadde studert turisters landskapsopplevelse, et prosjekt om barn i trafikken og et prosjekt om risikopersepsjon og emosjoner.  Morsomme studier alle sammen, men det er vanskeligere å holde seg oppdatert på den nyeste forskningen, samt beholde flyten i produksjonen.

Hva synes du er ditt viktigste bidrag?

Generelt finner vi at folks psykologiske sårbarhet betyr mye for deres støyopplevelse. Siden psykologisk sårbare mennesker også er mer utsatt for fysiske helseplager, er det viktig at vi tar hensyn til dette når vi skal konkludere om støyens helsevirkninger.

Et annet viktig bidrag er at vi har lært mer om hvordan sosio-økonomi henger sammen med støy.

Gjennom en spørreundersøkelse, der vi også beregnet hvor mye støy folk ble utsatt for, viste vi for første gang hvordan disse sammenhengene henger sammen med størrelsen på byen man bor i. I en stor by som Oslo, betyr ikke inntekt noe for hvor mye støy man utsettes for. De rike vil gjerne bo sentralt, og må ta med økte støynivåer på kjøpet. Mindre byer er mer preget av tradisjonell bystruktur. De billigste boligene er i sentrum og de dyreste i stille randsoner. Men alle er like sårbare: fattig og rik reagerer likt på det samme støynivået.

Hvilken anvendelse har forskningen din?

Støy er faktisk vårt klart største miljøproblem, i hvert fall i antall berørte. 1.5 millioner mennesker er utsatt for vegtrafikkstøy over anbefalte grenseverdier bare i Norge. Myndighetene har satt seg svært ambisiøse mål for å redusere dette problemet. Støyplagen skal ned 10 prosent innen 2020 i forhold til 1999. Problemet er at antall plagete har økt siden målet ble satt. Man beveger seg altså i feil retning.

En ting vi har vist er at enkeltpersoners opplevelse av støy henger sammen med situasjonen i hele nabolaget. Tiltak som virker på hele nabolag har større effekt for hver enkelt enn tiltak som bare fjerner støyen i enkeltboliger.

Hvilke utfordringer står fagfeltet ditt overfor i dag?

Våre studier viste ingen effekt av støy på hjerte-karlidelser. Andre studier har funnet slike sammenhenger.

Poenget er at effektene man skal studere er små og trenger lang tid på å materialisere seg. Siden det finnes mange andre forhold som kan virke inn, både andre miljøproblemer og folks atferd, er det metodisk krevende å komme frem til endelige svar. Man trenger undersøkelser med mange deltagere, gjerne 15 - 20.000 deltagere, der man måler både miljøbelastning, psykologiske mediatorer og helseutfall, og så behøver man å følge opp folk over tid. Alt dette blir fort dyrt.

Sånn sett er det en utfordring at forskningen foregår i skjæringsfeltet mellom flere fagdisipliner.

Vi konkurrerer med medisinere om forskningspenger og får anvendte oppdrag hos ingeniørene i vegsektoren, samtidig som vi disputerer på psykologisk institutt. Sistnevnte er for øvrig påfallende lite interessert i miljøspørsmål, om jeg får komme med en liten oppmuntring.

Hvor går veien din videre?

Jeg fortsetter med forskningen min her på TØI. Vi har søkt om et stort prosjekt fra Forskningsrådets Miljøpåvirkning og Helse-program. Der skal vi se på langsiktige effekter av støy ved hjelp av data fra en stor helseundersøkelse i Oslo, koblet opp mot et nylig etablert hjerte-karregister i Norge. Får vi til det blir vi sittende på et unikt datamateriale i verdenssammenheng. Et materiale som danner utgangspunktet for flere interessante studier.

Vi arbeider også med EU-søknader, der vi ønsker å bruke ny teknologi for å utvikle verktøy vi kan studere folks eksponering for miljøbelastninger i hverdagen med.

Hvilken nytte tror du at du vil ha av doktorgraden din i ditt videre arbeid?

Forskning dreier seg mye om kontakter og nettverk. De man kjenner bryr seg mest om hva man kan og har publisert. Faktisk tror de fleste av mine samarbeidspartnere at jeg allerede har graden, siden andre land har lenger tradisjon for den modellen vi nå har fått i Norge, med forskerutdanning rett etter masterstudiet.

En doktorgrad er et kvalitetsstempel. Det er et signal om at man har passert et minimumsnivå for forskning.

Dessuten slipper jeg å korrigere brev fra tyskere, som alltid innledes med ”Liebe Herr Dr….”.

Av Informasjonsrådgiver ved PSI Svein Harald Milde