Terapi hindrer ikke nye overgrep mot barn

– De som behandler overgripere mot barn hevder at det hjelper, men de mangler vitenskapelig publiserte data som understøtter dette, sier forsker.

Forskning gir ikke støtte for at psykologisk behandling reduserer antall tilbakefall hos overgripere mot barn. Fotoillustrasjon: Colourbox

– For å overbevise oss om at behandlingen virker bør de kunne gjengi sine data og funn i vitenskapelige publikasjoner, understreker han.

Mangler forskningsbelegg

Cato Grønnerød er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han er førsteforfatter på studien som nylig ble publisert i tidsskriftet Trauma, Violence & Abuse.

Studien, gjort på oppdrag fra Helsedirektoratet, konkluderer med at det ikke finnes noen forskningsbasert støtte for at psykoterapi reduserer antall tilbakefall hos seksuelle overgripere.

Den viser tydelig at man har behandlet overgripere mot barn basert på antakelser om at behandlingen virker, men etter nøye undersøkelser med strenge krav til forskningsmetoder fant ikke forskerne noen klar behandlingseffekt.

– Risikoen for å begå nye overgrep er den samme med eller uten terapi, påpeker han.

Ingen behandlingseffekt

En lignende oversikt fra Sverige, publisert i British Medical Journal, konkluderer likelydende med at det er utilstrekkelig eller ingen dokumentasjon på at psykologisk behandling reduserer risikoen for gjentakelser.

Derfor foreslår Grønnerød at behandlingen av overgripere følges opp med forskning på hvilken effekt behandlingen har.

– Det er vel og bra å finansiere storstilte behandlingsprogram, men da bør man også undersøke om de faktisk virker.

Ifølge Grønnerød forutsetter det nøye planlagte og metodesterke forskningsprosjekter, som tar hensyn til hva slags behandling man vil gi til hvem, og som inneholder en grundig og langsiktig vurdering av eventuelle behandlingseffekter.


Cato Grønnerød, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, UiO.

Svak metode gav bedre effekt 

– Vi må sette strenge metodologiske krav til slike studier, fortsetter han, og peker på at studiene med brukbar metodekvalitet viser gjennomsnittlig ingen effekt.

– Det betyr at jo svakere studien er metodisk sett, desto bedre behandlingsresultater oppnår de.

Dette kom frem mens forskerne søkte etter litteratur til studien. De fant mer enn 300 norske og internasjonale studier tilbake til 1980. Nærmere 1 500 overgripere har blitt sammenlignet med en like stor kontrollgruppe som ikke fikk psykologbehandling.

Bare 14 av de 300 studiene tilbake til 1980 slapp gjennom forskernes metodenåløye. De 14 studiene som oppfylte alle kriteriene ble kvalitetsvurdert i fire kategorier; sterk, god, svak og avvist.

Forskerne ble overrasket over hvor mange metodesvake studier de fant.

– Ingen av studiene ble vurdert som sterke, én ble vurdert som god, åtte som svake. Fem av 14 ble til slutt avviste, fordi de hadde så alvorlige metodologiske svakheter at resultatene ikke kunne anses som pålitelige, sier Grønnerød.

Blant de ni godkjente studiene fantes ingen norske. De fem avviste studiene viste derimot en klart høyere behandlingseffekt enn de ni godkjente.

I den svenske studien satt forskerne til slutt igjen med 8 av 1 447 studier.

Etterlyser et nordisk samarbeid

Basert på tidligere norske og internasjonale studier anslår forskerne andelen løslatte overgripere i Norge som gjentar overgrep innen 15 år, selv uten behandling, til å være rundt 15 %.

– Gjentakelse hender med andre ord sjeldent og utgjør dermed en metodisk utfordring, fordi gode studier krever et stort antall deltakere.

Siden det ikke er mange nok domfelte seksualforbrytere mot barn i Norge til å drive et nasjonalt forskningsprosjekt anbefaler Grønnerød å etablere et Nordisk forskningssamarbeid, for å undersøke om psykologisk behandling av seksuelle overgripere mot barn faktisk reduserer gjentagelsesrisikoen.

Av Svein Harald Milde
Publisert 17. mars 2014 16:26 - Sist endret 24. feb. 2016 14:02