1. KAMPEN OM MINNET


Kampen om tolkningen av dansketiden har pågått i mange hundre år helt tilbake til seinmiddelalderen. Den fløy av det norske riksrådet som forsvarte det norske selvstyret kritiserte kongen for å skyve norske interesser til side, mens kongemakten hevdet at den hadde rett til å styre og gjorde det til beste for alle. I 1560-åra sammenliknet Absalon Pederssøn Beyer sin samtids Norge med en avkreftet olding: Det var en ulykke at landet hadde mistet sin egen konge.[1] Og på begynnelsen av 1600-tallet skrev Peder Claussøn Friis at nordmennene nærte et hemmelig hat til danskene.[2] Slike ytringer ble ikke trykt, men da nordmennene på 1700-tallet ikke lenger var så avkreftet, kom det i økende grad offentlig til uttrykk misnøye med at Norge ble forsømt under det danskdominerte styret. I de siste åra før 1814 var grev Herman Wedel Jarlsberg den fremste talsmann for dette synet, og han var den første som offentlig kritiserte det danske styret etter at det var fjernet – det skjedde i den stortingsdebatt som 20. oktober 1814 diskuterte landets tilstand.[3]

Både da og to år seinere da Nikolai Wergeland publiserte sitt skrift om Danmarks politiske forbrytelser, utløste kritikken heftig motbør fra embetsmenn som nærte varme følelser for det land de var knyttet til med sterke slekts- og kulturbånd – noen av dem valgte å flytte tilbake til Danmark, bl.a. Eiker-prosten Frederik Schmidt; hans far hadde vært en av Kristianias mange danske biskoper. [4] Den første generasjon historikere i Norge etter 1814 skilte seg ut fra det store flertallet av embetsmannseliten ved å se kritisk på dansketiden, men de skrev lite om denne perioden; P.A. Munch og Rudolf Keyser konsentrerte seg om sin forskning i sagatiden og middelalderen.[5]

Fra ca. 1860 til ca. 1910 kom en generasjon historikere som la sitt hovedarbeid i studier av dansketiden.[6] De fleste av dem soknet til den konservative embetsmannsstaten og delte den sterke sympati for dansk kultur og historie som var blitt vakt i eliten ved skilsmissen i 1814. Vi kan kalle dem for den konservative 1884-generasjonen som stilte seg i forsvarsposisjon mot den nasjonaldemokratiske venstrebevegelsen. Avvikeren blant historikerne var Ernst Sars som ble en slags ideolog for venstrebevegelsen, men som i virkeligheten var moderat i sin kritikk av dansketiden; i hans tolkning var det viktigste i den tiden at den norske bondefriheten overlevde. Den skarpeste kritikken av dansketiden kom fra målrørsla og beslektede kulturbevegelser, blant historikerne representert av Halvdan Koht. Lærebøkene i historie for den norske folkeskolen fikk to imulser; den forståelsesfulle, deskriptive fra den konservative historikerskolen og den kritiske nasjonalsinnede venstrehistorien fra de motkulturelle rørslene. Venstrehistorien hadde størst gjennomslag ute i folket, og i historiefaget øvde den kanskje størst innflytelse ved at rekrutteringen til forskning i dansketiden ble mindre enn til andre perioder i norgeshistorien.

I resten av 1900-tallet var det først den materialistiske retning (med Edvard Bull som den fremste), så den empirisk/positivistiske retning som lenge dominerte i norsk historieforskning. Her kom nasjonale problemstillinger i bakgrunnen; i 68-generasjonens univers var de dessuten ikke politisk korrekte. Når det gjaldt dansketiden, ble den politiske historien sterkt nedprioritert. Først var det agrarhistorie og ødegårdsforskning som var viktigste forskningsfelt, seinere kom sosialhistorie og demografi, i slutten av 1900-tallet postmodernismen og kravet om teorienes primat. Omtalen av den politiske historien var lenge etter 1910 preget av den konservative skolen og dens vurderinger. Dette ble forsterket av at man dessuten holdt seg til danske historikeres forskning i den politiske historien, og i Danmark har det vært to dominerende tendenser; enten ikke å interessere seg for eller å forholde seg apologetisk til den danske norgespolitikken.

Disse impulsene sammen med impulsene fra sosialhistorien påvirket Knut Mykland og hans forskningsmiljø fra slutten av 1960-åra til 1990-åra: Jens Arup Seip hadde skrevet om den regimetro teorien ”det opinionsstyrte eneveldet”,[7] og nå viste man særlig interesse for hvordan befolkningen i Norge øvde innflytelse på samfunnsutviklingen. Det munnet ut i en påstand om at myndighetene tok utstrakt hensyn til nordmennene.[8]

Fra 1980 reiste Kåre Lunden en skarp kritikk mot det han hevdet var en skjønnmaling av dansketidens politiske historie. Debatten konsentrerte seg særlig om skattenivået, der Mykland hevdet at skatten for det meste var meget lav, mens Lunden hevdet at den for det meste var meget høy.[9] En viktig premiss i Lundens tolkning var de store overføringene fra Norge til Danmark – og i forlengelsen av dette la han en helt annen vekt på den nasjonale forskjellen mellom de to landene,[10] noe som også brakte ham i opposisjon til nasjonalitetsforskningen, ledet av Øystein Sørensen; den konsentrerte seg om konstruksjonen av (den moderne) norske nasjonale identitet på 1800- og 1900-tallet og kunne dermed oppfattes slik at det ikke hadde vært noe av betydning som var norsk før den tid.[11]

Et problem med dansketidsforskningen har vært at den i altfor liten grad har sett denne perioden i en større kronologisk sammenheng, med Sars, Koht og Lunden som de viktigste unntakene. Et annet mer uuttalt problem som har hemmet forskningen i dansketidens politiske historie, er den manglende interessen for den – både utover i samfunnet og blant historikerne. Dette henger ikke bare sammen med folkelig motvilje mot den tids fremmedstyre, men også med at den danske dominansen førte til at politikken fortonte seg så ansiktsløs, der den ble utført av fjerne menn i København eller i gjesteroller i Norge.

Etter 1994 møter historikere som arbeider med dansketidens politiske historie et nytt forventningspress fra tilhengere av EU, internasjonalisering og globalisering: Nå skal myten om 400-års-natten avlives og nasjonalistiske demoner drives ut! Det ironiske i denne forventningen er at 400-års-natten ikke har eksistert i norsk historieforskning, men de som nå har fattet en viss interesse for dansketiden, har som andre politiske aktører behov for en historieoppfatning tilpasset deres ideologi.


[1] Beyer, Absalon Pederssøn 1895/1968, ”Om Norgis Rige”, i To norske historisk-topografiske skrifter fra 1500-tallet, utg. av Gustav Storm. Kristiania/Oslo []

2 Friis, Peder Claussøn 1881, i “Norrigis Bescrifuelse”, Samlede skrifter, utg. ved Gustav Storm. Kristiania.[]

3 Nielsen, Yngvar 1901, Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, bd. 2. Kristiania:283-306.[]

4 Nygaard, Knut 1960, Nordmenns syn på Danmark og danskene i 1814 og de første selvstendighetsår. Oslo.[]

5 Dahl, Ottar 1992, Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Oslo:20-85.[]

6 Rian, Øystein 2000, ”Synet på dansketiden. Nasjonalistisk eller idylliserende?”, i Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrift til Kåre Lunden, red. av Anne Eidsfeldt mfl. Oslo:255-71.[]

7 Seip, Jens Arup 1957-58, ”Teorien om det opinionsstyrte enevelde”, Historisk tidsskrift:397-463. []

8 Mykland, Knut 1986, ”Firehundredårignatten”, (Dansk) Historisk Tidsskrift:225-37; Mykland, Knut 1997, ”Forord II”, i Esben Albrectsen, Fællesskabet bliver til, bd. 1 av Danmark-Norge 1380-1814. Oslo:7-15.[]

9 Lunden, Kåre 1980, ”Norsk økonomi under dansk styre”, Historisk tidsskrift:88-108; Dyrvik, Ståle og Stein Tveite 1980: ”Meir om norsk økonomi under dansk styre”, Historisk tidsskrift:315-25; Bagge, Sverre og Knut Mykland 1987, Norge i dansketiden. Oslo; Lunden, Kåre 1987, ”Dansketid og unionsmytologi”, ”Dansktida – human og liberal?”, Dagbladet 2-3/11-1987.[]

10 Lunden, Kåre 1992, Norsk grålysing . Norsk nasjonalisme 1770-1814 på allmenn bakgrunn. Oslo[]

11 Sørensen, Øystein 1998, Jakten på det norske. Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet. Oslo.


Publisert 25. nov. 2010 13:52