Papendorf.html

INNHOLD

DEL I INNLEDNING

 

Denne undersøkelsen handler om advokaten i globaliseringens tid, og hans eventuelle makt eller innflytelse.

Først noen ord om globalisering. Begrepet var før 1990 nesten ikke i bruk, men har siden den tid hatt en eventyrlig karriere. Den amerikanske økonomen Edward Luttwak beskriver globalisering på følgende illustrerende måte: De tradisjonelle økonomiske systemer hadde dannet et økosystem bestående av større og mindre innsjøer, vann og småvann, som var forbundet ved elver og kanaler. Mellom de forskjellige innsjøene fantes det naturlig også demninger og sluser. Som globalisering beskriver Luttwak det som skjer når man fjerner demningene og slusene. Fordi WTO (World Trade Organization ), IMF (Det internasjonale pengefondet) og Verdensbanken de siste årene har fjernet disse kunstige reguleringer for vannføringen, er de enkelte innsjøer og vann løpt sammen til en stor helhet, en enormt stor sjø, til et osean av den globale økonomien (Luttwak sitert etter FR, 26.9.2000, s. 26).

I innledningen skal jeg skissere noen trekk av globaliseringen i betydning økonomisk integrasjon, og endringer i den internasjonale handelen og det internasjonale kapitalmarkedet[1]. ’Det vil si de sider ved begrepet som er av mest betydning for advokatenes virksomhet og deres tilpasning til de nye rammebetingelsene.[2]

Etter 2. verdenskrig ble kravet om økonomisk integrasjon og etablering av et frihandelssystem ansett som fornuftige strategier for å hindre fremtidige kriger. Etablering av Verdensbanken og IMF i 1944 på Bretton

Woods-konferansen, og General Agreements on Trade and Tariffs (GATT) i 1947, i 1995 erstattet av WTO, kan i denne sammenheng betraktes som de sentrale skritt til å etablere et internasjonalt frihandelssystem.

Bretton Woods-systemet brøt sammen i begynnelsen av 1979, da USA devaluerte og gikk fra forpliktelsen å konvertere dollar i gull. Dette medførte slutten på kapitalkontroll med et system av relativt faste vekslingskurser (Østerud 1999, s. 26). Siden midten av 1970-årene har utviklingen av finansinnovasjoner med utgangspunkt i USA, revolusjonert det internasjonale kapitalmarkedet. Den fulgte en spesifikk logikk. Derivater eller opsjoner[3] gjør det mulig å plassere kapital mer mobilt og mer mangfoldig i henhold til frister, valutaløpetider og renter på verdensmarkeder. I denne sammenheng har handelen med derivater tyvedoblet seg i tidsrommet fra 1990 til 1999 (Drucksache 14/6910, s. 13).

Denne utviklingen må ses i sammenheng med ”shareholder-value”-konseptet, som ble utviklet i USA. Ifølge denne teorien skal avgjørelser tatt av en bedrift eller et konserns ledelse, bli knyttet tettere til shareholders – aksjeeiernes – interesse. I denne sammenheng dannet den internasjonale høyrentepolitikken i 1970-årene et problem for de store pensjons- og forsikringsfondene i USA, fordi de måtte sikre investorenes gevinster, som måtte ligge over styringsrenter fastlagt av nasjonalbanken for å være attraktive for plassering av utenlandsvaluta i USA. Derfor fikk de store institusjonelle investorene som forsikringskonserner og investment- og pensjonsfond, lov til å investere i høyrisikable investeringsformer, såkalte ”junk-bonds”, som gav høy avkastning. Fusjonsbølgen i USA på 1980-tallet ble delvis også muliggjort eller fremskyndet av disse storinvestorenes transaksjonsinteresser og

-strategier. Egenkapitalen av amerikanske pensjonsfond blir i dag taksert til eventyrlige 7000 milliarder dollar. 65 % av aksjonærene i USA er i dag institusjonelle investorer (Young og Hegelich, i: FR, 9.8.2001, s. 7).

Fra 1980-tallet ble presset fra USA for også å liberalisere kapitalflyt i verdensmålestokk, større og større. Privat kapitalflyt består i denne sammenheng av direkte utenlandsinvesteringer, banklån, obligasjoner og portefølje. Nølende, men dog uten større innvendinger, har hele den ”vestlige” verden fulgt med. Det daværende EF fullførte på sin regjeringskonferanse i Luxembourg i 1985 sitt eget indre marked, og satset på de ”fire friheter”, inkludert fri kapitalflyt.

Etter 1990-tallet har den politiske og økonomiske sammenslutningen i globaliseringens tegn, hatt en enorm akselerering. Forsikringskonserner, investment-banker og pensjonsfond har blitt til sentrale aktører på kapitalmarkedet. Det som kan karakteriseres som et kvalitativt sprang fra internasjonalisering til globalisering av det økonomiske systemet, kan forklares historisk og materielt. For det første har Sovjetsamveldets sammenbrudd – og med dette det kommunistiske systemet – ført til at den forhenværende systemkonkurransen ble til en stort sett økonomisk definert konkurranse om den beste produksjonsplassen, hvor nesten samtlige stater har deltatt. For det andre har den eventyrlige utviklingen av computer- og informasjonsteknologien, inkludert Internett, muliggjort en ny, og i verdensmålestokk sammenknyttet, produksjonsteknologi og -logistikk, og verdensomfattende og lynraske finanstransaksjoner (Drucksache 14/6910, s. 3 f).

Disse store endringene i de nasjonale og internasjonale strukturene av finans-, kapital- og varemarkeder har i høyeste grad gjort seg gjeldende også i Norge. Store norske institusjonelle investorer som forsikringsselskaper, pensjonsfond og verdipapirfond, har fått økt betydning over tid. Den samlede forvaltningskapital til institusjonelle investorer i Norge var i 1980 58 milliarder kroner. Dette tallet hadde nesten tidoblet seg i 1998 til 556 milliarder kroner.[4]

EØS-avtalen trådte i kraft i 1993. Tilslutning til den må ses på bakgrunn av en felles oppfatning i Norge av de liberaliseringsinitiativene som ble initiert gjennom OEEC/OECD, EF-EFTA eller GATT. EØS-avtalen ble viktig for Norge allerede lenge før 1993. Et omfattende harmoniseringsarbeid kom i gang allerede under forhandlingene på slutten av 1980-tallet. Tranøy diskuterer i denne sammenheng tre integrasjonskanaler som forbinder det europeiske og det nasjonale nivå: ”en rettslig kanal, en markedskanal og en idékanal” (Tranøy 2000, s. 309). [5]

Hva har dette betydd for advokatstanden?

Advokatbransjen, og spesielt forretningsadvokatene, kan her betraktes som en av spydspissene i et globalisert tjenestesamfunn. For så vidt er det ikke overraskende at også advokatstanden selv kom i WTOs fokus. WTO ønsket å deregulere og liberalisere advokatstanden i verdensmålestokk. Dette ble i prinsippet hilst velkommen av International Bar Association, dog med det forbehold at denne liberalisering ikke skulle krenke advokatenes grunnverdier (Böhlhoff 2002, s. 13). For advokatstanden som profesjon har globaliseringen, og primært den økonomiske transnasjonaliseringsprosessen, medført en enorm etterspørsel etter rettslige, rettskreative og strategiske råd, og tilbud av kompetanse på området internasjonal voldgift. Det er klart at det rent kvantitativt har kommet til en enorm utvidelse av juridiske problemer i sammenheng med den internasjonale handelen. Men det har også kommet nye juridiske problemer i sammenheng med privatisering av statlige bedrifter, ved kapitalutvidelse av transnasjonale konserner på det internasjonale kapitalmarkedet, ved investeringsaktiviteter på det internasjonale kapitalmarkedet av transnasjonale investment- og pensjonsfond, og ved transnasjonale fusjoner og joint ventures (Günther/Randeria 2001, s. 52 f). Denne forandringen i forretningsadvokatenes virksomheter, gjenspeiles i en ordliste som er vedlagt et oppslagsverk om tyske forretningsadvokater og firmaer (JUVE Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien, JUVE – Verlag für juristische Information GmbH (Köln) 2000/2001, 3. utg. s. I flg.). Her finnes det henvisninger til kryptiske gjøremål som det også i dag læres lite om i den tradisjonelle jusutdannelsen. Noen få eksempler skal nevnes: IPO (Initial public offering = børsinnføring/aksjeemisjoner), M & A (Merger & Aquisitions = kjøp av bedrifter), LBO (Leveraged Buy-Out = kjøp av for eksempel en bedrift med en stor andel av ekstern finansiering), Asset-finansiering (finansiering av såkalte ”big-ticket-leasing” objekter (fly, skip, sykehus, søppelforbrenningsanstalt osv.) i et globalt perspektiv). Disse eksemplene viser finansverdens inntog i forretningsadvokatens verden, og dens sterke angloamerikanisering.[6]

Denne undersøkelsen handler – som sagt – om advokaten i globaliseringens tid, og hans eventuelle makt eller innflytelse. I denne sammenheng fokuseres nesten utelukkende på forretningsadvokater som jobber i store

(forretnings-) advokatfirmaer, primært i Norge, men delvis også i Tyskland, og som opererer internasjonalt. Hovedfokus er situasjonen i Norge. Den tyske situasjonen brukes som supplerende materiale, som er tenkt å illustrere utviklingen av advokatstanden i et land som antakelig er mer utsatt for globaliseringen og dens følger, enn Norge i dag.

Det som ikke etterstrebes her, er å gi en mer dekkende beskrivelse av advokatstanden i Norge. Omtrent 45 % av Den Norske Advokatforeningens (Advokatforeningen) medlemmer jobber i firmaer med færre enn ti advokater. Av Tysklands 117.000 advokater, jobber bare 4,3 % i såkalte ”advokatfabrikker”. Rundt halvparten av de tyske advokater arbeider fortsatt alene, de resterende har slått seg sammen til mindre og mellomstore firmaer (Huff 2002, s. 3). At disse mindre advokatkontorene i Norge, eller for så vidt også i Tyskland, er konfrontert med globaliseringens implikasjoner i mindre grad enn de store, synes nokså innlysende.[7] Det er med andre ord tallmessig en begrenset gruppe advokater som her diskuteres.

Det som fokuseres på, er altså de store advokatfirmaene. Av arbeidsøkonomiske grunner er det dessuten også en konsentrasjon om firmaer lokalisert i Oslo, men flere av disse har avdelinger også andre steder i Norge og i utlandet. Noe som må bli liggende til en senere anledning, er å se på jurister som jobber på konsern- eller storbedriftsplan som såkalte in-house lawyers. I vår sammenheng er bl.a. arbeidsfordelingen og samarbeidet mellom advokatfirmaene og in-house lawyers av interesse.

Denne undersøkelsen danner med dette et delprosjekt i en helhetlig og langsiktig orientert empirisk undersøkelse og analyse av den juridiske profesjonen, som har pågått og pågår, ved Avdeling for rettssosiologi ved Instituttet for kriminologi og rettssosiologi. Det kan i denne sammenheng nevnes bl.a. Galaasen og Nilsens avhandling om kvinnelige advokater (Galaasen/Nilsen 1995), Fjell og Rings avhandling om jurister i offentlig forvaltning (Fjell/Ring 2001), Bahus spørreskjemaundersøkelse om norske advokater (Bahus 2001), og Åkvågs spørreskjemaundersøkelse om juridiske studenter[8] (Åkvåg 2000). Disse empiriske undersøkelsene, og dermed også mitt prosjekt, står med dette i en forskningstradisjon som siden 1930-tallet har viet profesjoner som bl.a. leger eller generelt helsepersonell, utdannelsespersonell, men også jurister, oppmerksomhet fra et sosiologisk ståsted. Jeg tenker her på arbeider for eksempel fra Parsons (1939, 1967), Hughes (1971) og Abbot (1988). Ifølge Parsons observasjoner, kan de moderne profesjonene, eller det ”profesjonelle komplekset”, karakteriseres som en strukturell nøkkelfaktor for å forstå det moderne vestlige samfunnets styrke og suksess (Parsons 1967). Abbot analyserer igjen profesjonaliseringens prosess som et system konstituert av konkurranse og eksklusjon (1988).[9]

For presentasjonen av materialet i del II, blir det valgt en systematisering som tar utgangspunkt i den individuelle advokat. Jeg presenterer først intervjumaterialet i forhold til den norske situasjonen. I denne sammenheng betraktes informantenes hverdag på arbeidsplassen, med fokus på bl.a. arbeid som sådan, arbeidstid, inntjening, rekruttering og styringsfunksjoner.

Dernest ser jeg på det institusjonelle aspektet, det vil si firmaene og deres vekststrategier, organisasjonsmessige paralleller til næringslivet, konkurranse blant firmaene og bruk av ranking i konkurransesituasjonen.

Deretter presenteres det tyske materialet. I fokus står en analyse av fusjonsbølgen og internasjonalisering av det tyske advokatmarkedet.

I del III betraktes så utviklingstendenser i retning av dannelsen av en transnasjonal rett, og dets følger for statens rettsmonopol. I denne sammenheng diskuteres eksempler som lex mercatoria, forum shopping og advokatenes voksende makt i forbindelse med transnasjonalisering av retten.

I del IV diskuteres avslutningsvis forretningsadvokatene i et maktperspektiv. Det tas i denne sammenheng utgangspunkt i et flerdimensjonalt maktbegrep med utgangspunkt i Webers, Luhmanns og Bourdieus maktdiskurser. Disse perspektivene er valgt fordi de samlet gir et interessant utgangspunkt for et aktørsentrert, men også et institusjonsentrert perspektiv på makt, i forhold til forretningsadvokatene. Advokatens funksjon varierer i den spesifikke oppdragssituasjonen, og stereotypiseres med begrepene juridisk rørlegger, juridisk arkitekt og juridisk planlegger. I et maktkontinuum vil overgangen fra rørlegger - til arkitekt - til planleggerrollen fortone seg som tilsvarende tilvekst av makt.

DEL II FORRETNINGSADVOKATER I LYS AV EMPIRIEN

2 DET GLOBALISERTE ADVOKATMARKEDET: EKSEMPEL NORGE

For å presentere resultatene av intervjuene, velges her en fremgangsmåte som tar utgangspunkt i den individuelle advokaten. Etter å ha presentert dette materialet, vil jeg gå over til å presentere materialet som gjelder advokatfirmaene.

2.1 Informantenes sosiale bakgrunn

Mitt utvalg består av 19 advokater og en administrativ leder (manager). Av disse danner 18 min hovedkilde, mens de resterende to blir brukt som pilotintervjuer for å utvikle intervjuguiden (se vedlegg). Også resultatene fra pilotintervjuene går inn i mitt empiriske materiale. Det ble intervjuet tre kvinnelige advokater og 16 mannlige. Kvinneandelen ligger med dette på ca. 19 %, som er nokså likt andelen for alle advokater (Bahus 2001 b, s. 413). Gjennomsnittsalderen er på ca. 45 år, med en maksimumalder på 68 og en minimumsalder på 28 år. Hovedgruppen, med 15 advokater, var på intervjutidspunktet eldre enn 40 år. Advokatene ble spurt om far og mors yrke. På farssiden er en akademisk bakgrunn helt dominerende. Juristandelen ligger på 26 %, med bl.a. yrker som høyesterettsadvokat og universitetslærer, og yrke i næringslivet. Den primært akademiske bakgrunnen på farssiden strekker seg ellers over et vidt område fra lege, lærer, ingeniør, språkfag og virksomhet på universitetet som professor, i UD eller i næringslivet. Bare i ett tilfelle er bakgrunnen ikke-akademisk. På morssiden er bildet mer variert. Yrket som lærer er dominerende, med fem, ellers kan det nevnes yrke som sekretær (3) og journalist. En god del svarer at mor er/var hjemmeværende/husmor (5).[10] Advokatene ble også spurt om karakter. Her hadde ingen lavere enn laud (2.75). Gjennomsnittskarakteren ligger på 2.66 (av 17). De beste karakterene går ned til rundt 2.40. De er flere advokater som har tilleggsgrader fra amerikanske, engelske og franske universitet.

2.2 Prototypisk arbeidsdag

En helt vanlig, typisk arbeidsdag finnes ikke.

 

Det som antydes i dette sitatet er naturligvis nokså opplagt. For det første er arbeidssituasjonen til mine informanter forskjellig, på tross av at det handler om advokater. For det andre blir man som tjenesteytere stadig konfrontert med kundenes ønsker, som naturligvis ofte ikke kan forutses. Men det finnes dog en del fellestrekk i forretningsadvokatens beskrivelser av normalarbeids-dagen.

De fleste av mine informanter starter dagen mellom klokken halv ni og ni. Noen kommer litt senere – mellom ni og halv ti – for eksempel grunnet levering i barnehagen, mens andre er på jobben allerede klokken syv. Dagen starter vanligvis med gjennomgang og behandling av nattens e-post, samt telefonmeldinger og eventuelle notater fra et internt meldingssystem. Antall e-poster synes å variere en del, men det nevnes som maksimaltall rundt 80 pr. dag, eller 10.000 pr. år. Advokatene har utviklet forskjellige strategier for ikke å drukne i denne informasjonsfloden.

 

Noe klikker jeg ut hvis jeg kan, og noe legger jeg på vent, og noe sier jeg at hvis det er viktig så kommer de sikkert inn i døren min. Men det er klart at alt som er kunder må du ta. Pluss at jeg tar en del av mailene som er fra kunder og bare sender dem videre til saksbehandler og ber dem å se på det.

 

Etableringen av e-post-kulturen har dessuten medført at advokatene også skriver selv, for eksempel til klientene.

Resten av dagen er strukturert ved (mange) telefonkonferanser på internasjonal basis, mye gjennomlesning av dokumenter, minst ett møte med eksterne deltakere, og ofte også et internt møte, samt muntlig og skriftlig rådgivning. Dagen inneholder også en del produksjon. Det kan handle om å forberede et prosesskrift eller vitne- eller partsavhør; gjennomgang av dommer, eller dommer som andre har gjennomgått. Og får man en liten pause, så gjelder det å investere denne tiden i å pleie kontakten med viktige klienter.

De fleste av oss vil, hvis vi får et ledig gløtt, bruke det til å ta kontakt med klienten og høre om det skjer noe, eller fortelle ham om et eller annet.

 

Tidsandelen mellom oppgavene estimeres litt forskjellig av informantene. Noen beskriver en typisk dag til å inneholde 25 % møter, og resten fordelt på telefoner og annen skriftlig rådgivning. Andre kommer til en tidsfordeling på 50/50. Det som er typisk for den klassen av forretningsadvokater jeg stort sett hadde kontakt med, er at andelen av jusproduksjonen man selv står for er relativt beskjeden. Dette skyldes plasseringen i det interne hierarkiet i et forretningsadvokatfirma. Mine informanter er ofte ansvarlige for en gruppe eller avdeling innen firmaet, eller er selv styreledere, managing partners eller prosjektledere. Dette medfører at andelen av førstehånds saksbehandling – naturligvis – er liten.

Ikke så mye førstehånds saksbehandling lenger, det er for en del viktige klienter som ikke vil at andre skal ta i det.

 

Dette konkretiseres fra en advokat:

Når det gjelder juridiske arbeider, så vil jeg si at jeg skriver i første hånd bare 10 % av det arbeidet jeg gjør, oftest vil det foreligge et førsteutkast før jeg arbeider med det.

 

Det er klart at en arbeidsdag som i stor grad er eksternt strukturert ved kundenes krav, oppdrag og ønsker, kan arte seg ganske oppsplittet og hektisk. Fra mine dagboknotater kan jeg se at det enkelte ganger, til og med i den korte intervjutiden – ofte ikke mer enn en time – kom inn 6-7 anrop til mine intervjupartnere. I noen intervjusituasjoner ble kundekravene til umiddelbar kommunikasjon så dominerende at avtalt intervjutid ikke kunne utnyttes effektivt. Denne hektiske arbeidssituasjonen kommer på en illustrerende måte frem i den følgende intervjusekvensen.

Du kommer om morgenen og har da laget et program, og du begynner på den saken. Så får du fire telefoner og må legge den til side, og så må du prøve å rydde opp. Så tar du den saken opp senere, men så kommer det tre andre ting som du må ta deg av, og så må du ringe til klienten og si at du får ikke gjort det i dag heller. Så må du prøve å få reddet og avklaret så mye du kan av de problemstillingene som er reist, enten internt eller i forhold til klienter, og så må du samle opp telefonene slik at du får gjort det i bilen på vei bort. Og så må du ha gjort så mye at hvis du ikke blir ferdig med tingene den dagen og tar de med deg til neste dag, så blir den dagen ødelagt for da kommer du skjevt ut. Og det gjør at det ofte blir 12 timer.

 

Arbeidsdagen slutter vanligvis rundt kl. 1718, men det rapporteres også om at mye senere arbeidsslutt ikke er uvanlig, som det siste sitatet viser. Advokatene prøver i sin hektiske hverdag å tilpasse arbeidstiden til familiesituasjonen.

Gjennom uken kommer jeg vel like mye hjem tidlig som sent, så avslutter jeg arbeidsdagen slik at jeg noen dager når hjem klokken seks, og noen dager ikke – tilpasset familiesituasjonen.

 

Siden graden av skriftlig produksjon er lav, pga. den hektiske arbeidssituasjonen på forretningsadvokatens kontor, slutter arbeidsdagen ofte ikke med at man låser kontordøren og vender hjem.

Dagen legges veldig opp etter advokatoppdragene, den er veldig styrt av møter med klienter og hvordan de er lagt, og mye av internarbeidet er tilpasset de tidspunktene. Hvis jeg når hjem til klokken seks, så arbeider jeg stort sett et par timer sent på kvelden.

 

Hvordan overlever advokatene i sin hektiske hverdag? Noen tar lange ferier – seks uker, andre prøver å ta en løpetur på ettermiddagen, for å kunne sitte lengre uten å bli altfor trett. Andre bruker forskjellige teknikker for å minske stresset – for eksempel ved forskjellige meditasjonsteknikker.

2.3 Arbeidstid og timeskrivningsdiktat, eller fakturerbar tid mot timer på jobb

Det å være advokat på dette nivået her er ikke et yrke, det er en livsstil som noen trives godt med og noen ikke trives så godt med.

 

Det å drive et stort advokatfirma har sine omkostninger. Det koster å være lokalisert på Aker Brygge, det koster å underholde et stort apparat for å imøtekomme mulige ønsker fra klientene, det koster å ha det teknologisk ledende datautstyret. Det koster i det hele tatt å kunne fremvise et bilde til offentligheten og potensielle klienter i næringslivet, som symboliserer høy profesjonell standard og kompetanse.

Det ligger med dette et stort ansvar spesielt på partnere for å møte budsjettene sine. Dette operasjonaliseres igjen ved – mer eller mindre forskjellig mellom hvert firma – bestemte inntjeningskrav i kroner, eller på fakturerbar tid på årsbasis. Timesatsene spiller her naturligvis også en viktig rolle.

Hvor høyt inntjeningskravene ligger, synes ikke i alle tilfeller å være et tema for offentligheten, i hvert fall var ikke alle mine intervjupartnere like villig til å svare på spørsmål om dette. Men man får en pekepinn når en advokat nevner et tall på 2,7 millioner som inntjeningskrav på årsbasis, og en annen opplyser at han har fakturert for ca. 4 millioner det siste året.

Fakturerbar tid viser til en interessant utvikling i advokatverden, fordi dette betyr at det opereres med to forskjellige tidssystemer. Fakturerbar tid er naturligvis den tiden man fakturerer klienten for et bestemt oppdrag. Denne tiden vil sjelden være den samme som en advokat effektivt har jobbet med oppdraget, det vil si fakturerbar tid og arbeidstid på jobben faller fra hverandre. En advokat som for et år hadde ført nøye statistikk kom til at han i dette året hadde 2300 timer på jobb, men bare 1600 fakturerbare timer. Han konkluderte med:

Det er veldig vanskelig å komme på en utnytting av arbeidsdagen på noe særlig mer enn 70 %.

 

Dette kan grunne i at forventninger til fakturerbar tid pr. partner er et moment, men et moment som kan stride mot andre forventninger til partnere som går på generelle firmainteresser.

Det er ikke noe målsetting at den enkelte partner skal jobbe maksimalt antall timer. Det betyr at en partner skal bruke en vesentlig del av sin arbeidskraft til å holde kontakt med klienter, til å generere arbeid, til å generere nye klienter, ikke nødvendigvis sitte og være produsent av timer hver dag.

For så vidt er det ikke overraskende at en rent kvantitativ oversikt over forventninger vedrørende fakturerbar tid praktiseres ganske forskjellig i de forskjellige firmaer jeg har vært i kontakt med. Det starter med 1300 timer, og ender med ca. 1900 timer. Men jeg fikk også nevnt tall fra advokater som gikk fra 1900 til 2300 timer man hadde fakturert tidligere eller i det siste året.

Fakturerbar tid er for advokatbransjen noe nytt. Inntil 1980-årene førte advokatene ikke timer. Advokatforeningen hadde forbud mot å anvende timesatser. Man fakturerte den gangen, som en advokat med en viss vemod kunne berette, to ganger i året hvor man hadde faktureringsmøter og advokatene satt sammen for å bli enige om hvordan det skulle gjøres. I dag føres det timelister eller – i det globaliserte advokatspråket – såkalte time-sheets, hvor en hver arbeidsoperasjon bokføres med en bestemt tidsfaktor. En advokat fra et nisjefirma karikerer dette på følgende måte:

Så ble jeg pålagt at jeg skulle føre timeliste og så begynte jeg med det, og fikk vite hvordan jeg skulle gjøre det; at en telefon var et kvarter, et brev en halv time, osv. Da pleide jeg å gå ut på forværelset sånn i 12-tiden, og si at nå går jeg for nå er klokken 4 i henhold til min timeliste. ... Nå går alt på data, og man får endeløse lister hver eneste telefon 0.15, brev ... konferanse etc. etc., og det blir massevis av timer på det, men jeg vet jo at de er ikke verdt papiret de er skrevet på en gang, fordi man opererer med normert tidsmessig ulike arbeidsoperasjoner.

 

Bruk av fakturerbar tid, og med dette også innføringen av timelister, har også et enormt kontrollpotensiale i forhold til advokatenes arbeidsinnsats. Advokaten blir på denne måten gjennomsiktig i forhold til inntjeningspotensiale.

Det er jo et faktureringshysteri, de er jo spenna gale. Jeg har hørt om noen av de store advokatfirmaene, på slutten av måneden så viser man søylediagram over inntjeningen.

 

Det er muligens enda verre fordi datateknologien naturligvis gir en uendelig mulighet for å vise aggregerte data pr. uke, dag eller hva det måtte være. Et annet viktig aspekt av denne kontrollen er at man i advokatfirmaene også får en glimrende oversikt over advokater med (inntjenings-) potensiale til å kunne bli – i hvert fall på lang sikt – partner. Kontrollaspektet innrømmes også fra advokatene selv, og dette spesielt for unge advokater, men det vises i denne sammenheng også til positive sider ved det å føre timelister:

Mange oppfatter det nok slik, jeg synes også det kan være veldig vanskelig å holde oversikt over hva jeg har gjort hele dagen, hvis en ikke skriver det ned pr. dag så er det helt umulig. Jeg tror ikke folk oppfatter det så kontrollerende, det går heller ikke på detaljer, du må ikke opplyse om toalettbesøk. Internt møte er internt møte, du må ikke opplyse om hvem du har møte med og hva dere gjorde, men det at du er nødt til å føre timeliste er en voldsom overgang for de fleste.

 

Kontrollaspektet viser seg også i en ny trend som kan observeres i amerikanske forretningsadvokatfirmaer. Denne utviklingen går på å degradere tidligere partnere som ikke har performed nok, det vil si som med sin inntjening ligger under gjennomsnittet for firmaet generelt. Degraderingen går på at man mister status som partner, og med dette delaktighet i fordelingen av firmagevinsten, og blir flyttet ned til status som vanlig lønnstaker på lik linje med en ansatt advokat. Grunnen til denne utviklingen er at profitabiliteten til de enkelte partnere skal heves. I denne sammenheng har for eksempel det amerikanske advokatfirmaet Sidley Austin Brown & Wood redusert antallet av opprinnelig 260 equity partnere til først 193, og endelig til 67 i 2000. Men det er også motstand mot en slik utvikling i New York-baserte firmaer. Argumentet er at klientene ved en slik degraderingsstrategi kan få inntrykket at firmaene i boom-årene har gjort feil ved utvalg av sine partnere (JUVE Rechtsmarkt 7/2001, s. 32).

Innføringen og bruken av fakturerbar tid har også forandret kravene til nøysomheten eller grundigheten i forhold til den enkelte arbeidsoperasjon. Det synes som om man kvier seg for å belaste klientene med for høye salærfakturaer, fordi timelister medfører en stadig kontroll over timeinnsatsen i forhold til kronebeløpet. En advokat uttrykker denne forandringen vedrørende arbeidsstil på følgende måte:

Det gav en helt annen arbeidsstil, og en helt annen grundighet og fokus på de faglige sidene ved saken, enn når man sitter med et sånt time-sheet, hvor man fyller ut ett eller annet hele tiden med noe som faktisk skal betales med 1500–2000 kr. timen. Da sier du stopp mye raskere; nå har jeg kommet langt nok. Hos oss litt eldre så sitter det så rotfast at vi gjør det likevel, selv om det blir dårlig forretning, mens de yngre slurver av gårde.

 

Timepriser

Det opereres med timepriser, som på partnernivået ligger mellom 2100 og 2500 kroner. Når det handler om internasjonale klienter, kan disse satsene stige til 3000 kroner. For ansatte advokater ligger nivået lavere, mellom 1500 og 2200 kroner. For fullmektiger ligger satsen på rundt 800 kroner. Dette er uten tvil høye beløp, men det skal ikke glemmes at timeprisen ikke tilsvarer timeinnsatsen i en bestemt sak, men den tiden som kan faktureres, og den vil oftest, som sagt, være lavere enn den effektivt brukte tiden.

Du ser hva saken tåler, slik at det er veldig mye av det at du jobber 10 timer på en sak, og så har du ikke mulighet til å fakturere mer enn 6–7.

 

Disse timesatsene er med andre ord ikke normgivende. Det gjøres dessuten vurderinger om den ”riktige” timesatsen fra gang til gang, i forhold til den enkelte klienten og sakens art og utgangen.

Hvis saken har vært veldig uheldig for klienten, og har hatt uheldig utfall, eller klienten har svak økonomi, da tenderer fakturaen nedover. Og omvendt hvis det har vært særlig vellykket så får man denne value building hvor klienten har fått god uttelling fra våre råd, da får vi en liten del av det.

 

Dessuten har advokatfirmaene naturligvis heller ikke bare privatklienter fra næringslivet, men også oppdrag fra det offentlige, og delvis en betydelig oppdragsmengde, og her blir det regelmessig avtalt timesatser som ligger under de ovennevnte.

Det er perspektivet sett med de store advokatfirmaenes øyene. Siden jeg også har snakket med noen få advokater fra mindre nisje- eller landhandlerfirmaer, skal jeg også beskrive deres syn i forhold til disse timesatsene, og et påstått ”inntjeningspress” fra de ”store”.

Jeg møter advokatfullmektiger fra de store byråene som imponerer meg med kun én ting, nemlig det motet de utviser når de skriver regninger. De møter i en enkel sak i retten og de krangler en hel dag om trivielle ting, og så leverer de en arbeidsoppgave på 70 000. Jeg skjønner ikke at de tør, og jeg skjønner ikke at noen gidder å betale. Hvis jeg leverer en på 25 000 så har jeg litt vondt i magen.

 

Det er klart at man er nødt til å tyne klientene for å møte budsjettene sine. Det ligger i sakens natur at det er viktig å få flest mulig timer for hvert oppdrag. Det jeg har spurt meg om - jeg vet ikke om det foregår - er det en eller annen i disse firmaene som foretar den vurderingen? Vi har fått den forespørselen, det dreier seg om så og så store økonomiske interesser. Hvor mye tåler denne saken og bør det være en grense oppad for hva vi skal belaste klienten i en forespørsel som dette? Jeg tror ikke det finnes den type kvalitetskontroll eller etisk kontroll i disse firmaene.

Hvis du har lyst å være partner i et av de ledende advokatfirmaene, så kan du ikke regne med at du jobber 8 timer om dagen, for det er simpelthen ikke sånn det er.

 

Inntjeningspresset medfører, som allerede antydet, en høy arbeidstids-belastning hos forretningsadvokatene. Det jobbes minst 50 timer i uken. Men noen av disse som angir dette som normaluken, nevner at de til tider har vært oppe i uker med 70 timer, og en har til og med vært oppe i 90 timer. Men det mer dominerende bilde hos flertallet av intervjupersonene er likevel en arbeidsuke på 60–70 arbeidstimer. Arbeidsdagen starter vanligvis rundt kl. 8.30 – 9.00, men hvis nødvendig sitter man også på hjemmekontoret allerede fra kl. 6.00 – 8.00 for å forberede dagens aktiviteter. Det sier seg selv at arbeidsdagene kan være ganske lange med en slik arbeidsprofil.

I ukedagene så jobber jeg stort sett veldig mye, til jeg ikke gidder mer, til alt fra 9 til 12. Og det er mange lange dager, hvor jeg er på jobb fra 9 til ett eller annet sted mellom 5 og 2 om morgenen.

 

Noen av advokatene prøver i hvert fall i utgangspunktet å ikke jobbe på helgedagene. Andre er nok mer ærlige ved å innrømme at det jobbes i hvert fall en dag i helgen.

2.4 Makt over penger: Inntektssituasjon for forretningsadvokatene i toppklassen

Kilden til å vurdere forretningsadvokatenes inntjeningsnivå er ikke intervjumaterialet, men Advokatforeningens kostnads- og inntekts-undersøkelse for inntektsåret 1999 (Advokatbladet nr. 1, s. 3 f og nr. 2/2001, s. 3 flg.)[11], og diverse avisartikler, primært om likningen. Det var ikke uventet at intervjusituasjonen ikke var egnet til å stille spørsmål om den individuelle lønnssituasjonen. Vi skal også se på forskjellige fordelingssystemer som regelmessig blir brukt av firmaene.

Når man orienterer seg overfladisk om advokatenes inntektssituasjon, og rekapitulerer avisoverskriftene over en viss tid, støter man på avisinnslag med overskrifter som ”Advokater for opptatt av å bli rike” (Aftenposten, 1.10.1999, s. 4) eller ”Paragrafer gir fete inntekter ” (Aftenposten, 25.9.1999, s. 23). Eller som kontrast ”Advokater vil ikke jobbe døgnet rundt” (Aftenposten, 24.10.1999, s. 31) og ”En million er et greit lønnsnivå” (Aftenposten, 3.10.1999, s. 9). Den første overskriften sammenfatter advokat Winther Christensens harde angrep på sine kolleger, hvor han identifiserer en grådighetskultur blant advokatene. ”For mange er det viktigere å drive god butikk enn å ivareta enkeltmenneskers rettssikkerhet. Yngre advokater ser opp til de etablerte advokatene med millioninntekt. De drømmer om å tjene like mye.” Winther Christensen oppfordrer Advokatforeningen å gripe inn mot lønnsgaloppen. Advokatforeningens formann på denne tiden – Atle Helljesen – reagerte raskt på denne oppfordringen. Han uttalte i Aftenposten at for at en advokat skulle kunne sitte igjen med samme nettolønn som en dommer, måtte han i dag tjene 1 million. Dette anså han ”som er et greit lønnsnivå for en advokat” (Aftenposten, 3.10.1999, s. 9).

Advokatforeningen har presentert sin undersøkelse av inntektssituasjonen blant norske advokater for inntektsåret 1999 (Advokatbladet nr. 1/2001, s. 3 f og nr.2/2001, s. 3 flg.). Den dokumenterer store inntektsvariasjoner blant advokatene. Gjennomsnittlig bruttoomsetning for advokater generelt var på 1,8 mill. kroner (i 1994: 1,2 millioner), og gjennomsnittlig nettoomsetning var på 983 000 kroner (i 1994: 632 000). Kostnadsandelen har med dette sunket fra 50 % i 1994, til 46 %, og skyldes ifølge Aftenposten mer bruk av moderne teknologi. Årsaken til den høye veksten i bruttoomsetning pr. advokat, har ifølge Advokatforeningens undersøkelse med den store veksten i antallet fullmektiger å gjøre. Partnere får med dette inntekter ut over egen arbeidsinnsats, fordi fullmektiger som selv har fast lønn pluss bonus genererer inntekter for dem.[12]

Advokatforeningens inntektsundersøkelse differensierer etter firmaets størrelse. Den største enheten er firmaer med 10 og flere advokater. Disse har hatt den høyeste veksten i inntektsutviklingen med 65 % fra 1994 til 1999.[13]

Siden Advokatforeningens inntektsundersøkelse bare opererer med en eneste kategori for ”store advokatfirmaer”, nemlig firmaer med 10 og flere advokater, blir de gjennomsnittlige inntektstallene for denne kategorien for mitt formål nokså grove. Et mer dekkende bilde for denne firmastørrelse og dets partnere, som jeg primært er interessert i, gir en artikkel i Aftenposten om advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech (WMB), i sammenheng med en omorganisering av firmaet for å spare skatt (Aftenposten, 23.4.2001, s. 27). WMBs overskudd for inntektsåret 2000 lå på 102 millioner kroner ved en omsetting på 250 millioner. Dette overskuddet deles på firmaets 31 partnere, som da gir en gjennomsnittlig inntekt på 3,2 millioner kroner pr. partner. Omorganiseringen medførte dessuten for de enkelte partnere en betydelig skattefordel, slik at de for størsteparten av inntekten slipper unna med en skatt på 28 %.

2.4.1 Ekskurs: kreativ planlegging

Siden det her handler om ”kreativ planlegging”[14] (Aftenposten ibid.), men dog til firmaets egen fordel, skal denne modellen på å spare kreativ skatt beskrives litt mer utdypende. WMB hadde tidligere en rettslig organisasjonsform som ANS. I en omorganisering ble det opprettet et aksjeselskap og et såkalt indre selskap. Aksjeselskapet, som eier 1 % av det indre selskapet, må avgi offentlig regnskap. Resten av det indre selskapet eies av partnerne. Siden aksjeselskapet regnes som morselskap i et konsern, fremkommer tallene fra det indre selskapet indirekte i AS-regnskapet. Denne omstrukturering av WMBs virksomhet gir betydelige skattemessige gevinster. De viktigste fordeler er følgende: Partnerne slipper for det første unna med 28 % skatt på vesentlige deler av sin inntjening, fordi den gjelder som kapitalinntekt. For det andre ble det tidligere ANS nyttårsaften 1999 solgt til det nyopprettede selskapet. Ved salget ble det betalt 166 millioner kroner i ”goodwill” som representerer firmaets antatt verdi. Denne ”goodwill” avskrives med 20 % årlig. Dette medfører at det skattbare overskuddet for 2000 ble redusert med 33 millioner. I Aftenpostens artikkel antydes det at denne omorganiseringen av WMBs rettslige struktur kan beregnes til en besparelse på ca. 20 millioner kroner for inntektsåret 2000, sammenliknet med den skattemessige situasjonen etter den gamle metoden, det vil si hvis advokatfirmaets overskudd hadde blitt skattet som ordinær inntekt til partnerne. WMBs omstrukturering er med dette en legal utnyttelse av et smutthull i den såkalte delingsmodellen, som gjør det mulig med kreativ skatteplanlegging og omgjør reell arbeidsinntekt til kapitalinntekt.[15]

Likningen som kilde for toppadvokatenes inntekt

En annen kilde for å få et inntrykk av inntektssituasjonen for toppadvokater, er som sagt de årlige innslagene i avisene i sammenheng med likningen. I en artikkel fra Aftenposten nevnes tilsvarende tall for forretningsadvokat-firmaene Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen (BA-HR), Thommessen, Krefting, Greve & Lund (TKGL), Schjødt, Wikborg, Rein & Co (WRCO), WMB og en del andre, for inntektsåret 1998 (25.9.1999, s. 23). Advokatfirmaet BA-HR topper listen, med nesten 5 millioner kroner i gjennomsnitt for de vel 20 partnerne. Nest best inntektsnivå er det i TKGL, med en snittinntekt på 3,4 millioner kroner. Schjødts partnere har en gjennomsnittsinntekt pr. partner på 3 millioner kroner. WRCOs partnere ligger med 2,9 millioner kroner ikke langt tilbake. WMBs tilsvarende tall er på 2,6 millioner kroner. Dette er som sagt gjennomsnittstall. Likningstallene viser dessuten stor individuell spredning av inntekt på partnernivå i de firmaene som ble nevnt. I BA-HR er det tre advokater som har en inntekt på mellom 6,5 og 8,5 millioner kroner. I TKGL ligger de tre inntektstoppene på mellom 5,1 og 8,2 millioner kroner. I Schjødt er de tilsvarende tall 3,9 til 6,7 millioner kroner. Også WRCOs tall ligger med 4,3 til 5,7 millioner kroner omtrent på dette nivået.

Det kan med dette fastslås at inntektsnivået for forretningsadvokatene fra eliteklassen – de store fire til fem – i en norsk målestokk er høy.[16] Dette gjelder også for en del andre forretningsadvokater fra firmaer som Steenstrup Stordrange, Stabell[17], Haavind & Haga,[18] som også ligger på det inntektsnivået som ble presentert for de allerede nevnte firmaene.

Lockstep-systemet, eat-what-you-kill, leverage ratio og annet fra forretningsadvokatverdenen

”Lockstep”-systemet fordeler overskuddet i et firma til partnerne etter et fastlagt poengsystem, uavhengig av omsetningen som ble generert individuelt av partnerne. Med partnerstatus får advokaten en viss poengsum som stiger gjennom en fastlagt tidsperiode til en maksimumsgrense.

Med slagordet ”eat-what-you-kill” betegnes et fordelingssystem hvor det individuelle resultatet i forhold til inntjeningen er satt på spissen. I dette systemet danner hver partner sitt eget profittsenter. Det vil si at han og de ansatte advokater tilordnet ham, såkalte associates, blir behandlet som et kvasi-enkeltforetak. Han bærer samtlige påfølgende omkostninger og investeringer for sin arbeidsplass, men er i motsetning også berettiget å trekke ut av firmaet fullstendig gevinst. Denne form for inntjeningsfordeling er typisk for mer løst strukturerte advokatfellesskap. Blandingsformer kombinerer deler fra lockstep-systemet med resultatorienterte fordelingssystemer. Dette handler om det vanligste fordelingssystem i forretningsadvokatfirmaer.

”Leverage ratio” betegner forholdstallet mellom partnerne og ansatte advokater/fullmektiger i et forretningsadvokatfirma, og er med dette et av nøkkeltallene for det interne hierarkiet. Har et firma for eksempel 20 partnere og 40 ansatte advokater/fullmektiger, er leverage-forholdet 1:2. Det er klart at det for en ung advokat blir vanskelig å bli partner, jo høyere denne ratioen er. I Storbritannia ligger ratioen i de store firmaene vanligvis på 1:4. I Frankrike 1:10. Det er åpenbart at de tendenser man kan observere i Norge, for eksempel ved fusjoner, er at det er blitt vanlig at man for å forhøye leverage ratioen beskjeftiger flere fullmektiger enn tidligere. Dette er delvis begrunnet i å bedre lønnsomheten, og dermed også inntjeningssituasjonen for partnere. Men det er naturligvis også begrunnet i mer komplekse og store oppdrag som rett og slett krever mer manpower (Unterm Strich: Was verdienen Rechtsanwälte? I: JURAcon Jahrbuch, 2. opplag 2000, s. 28 flg.).

2.5 Makt over styringsfunksjoner

Albrechtsen (Albrechtsen 1974, s. 87 flg.) identifiserer i sin undersøkelse fra 1974 jusen som ”språk” som omsetter teknologiske, bedriftsøkonomiske og andre saksforhold til relasjoner mellom personer – det vil si til begreper som gjelder rettigheter, plikter og kompetanseforhold. Ifølge dette perspektivet har jurister særlige forutsetninger for å tre inn i posisjoner med typiske samordnings-, representasjons- og styringsfunksjoner – og kan altså operere på et høyt nivå innen næringslivet. Albrechtsen har i denne sammenheng også sett på selvstendig praktiserende advokater som egen gruppe. En første analyse viste at vel halvparten av juristene i de undersøkte selskapsstyrene var praktiserende advokater[19] (s. 99). I en videre analyse fra firmameldingene i Norsk lysningsblad for året 1973, gikk det frem at 37 % av de aktive medlemmer i Advokatforeningen var knyttet til selskapsstyrer innen ”bynæringer”. For høyesterettsadvokater var det tilsvarende tall 67 % (s. 99).[20]

Bahus spørreskjemaundersøkelse om norske advokater (Marianne Klungland Bahus 2001) viser at andelen av advokater som har styreverv er på 46 %. Av denne gruppen er det igjen over halvparten (57 %) som kun har ett eller to styreverv. Tolv prosent av advokatene med styreverv har mellom fem og seks verv (Bahus ibid. s. 200 f). Bahus’ avhandling gir ikke noen opplysninger om fordelingen av styreverv i forhold til advokatenes fagområder.

Hvis Bahus’ tall skulle antyde en viss tilbakeholdenhet blant advokatene mot å blande rollen som juridisk rådgiver og en person som er med i beslutningsprosessen, så kan et slikt inntrykk bekreftes gjennom mitt materiale. Det er bare én advokat som gav uttrykk for at han sitter i mange styrer fordi han syntes at det for det første var spennende å ha styreverv, og for det andre morsomt å ha innflytelse på beslutningsprosessen. En annen advokat hadde som praksis å ha relativt få styreverv, og ikke ha dem altfor lenge. Den tiden han disponerer over ville han helst drive advokatvirksomhet, men han syntes likevel det er nyttig med noen styreverv fordi det gir andre erfaringer og andre kontaktmuligheter enn vanlig advokatvirksomhet.

Mer karakteristisk for flesteparten av svarene til advokatene er dog en kultur av forsiktighet vedrørende rollen som styremedlem. Helt eksplisitt gjelder dette for revisoradvokatene. Siden det er forbudt for revisorene å overta styreverv, er det i hvert fall i et av de store revisorfirmaene som også opererer med store juridiske avdelinger, praksis også for advokatene å ikke ha styreverv ut fra en viss solidaritet med revisorene.

Vi har faktisk ikke lov til å ha styreverv, vi har en policy i vårt system som gjør at vi er litt solidariske med revisorene, for de har ikke adgang til å sitte i styreverv, og da gjør ikke vi det heller ut fra samme uavhengighets-betraktning.

 

Grunnene til denne forsiktigheten ligger i moderniseringen av advokatyrket, med forretningsadvokatene i spissen, som er karakterisert av en tiltakende spesialisering vedrørende faget, og den medfølgende konsentrasjon og internasjonalisering av yrket og globalisering av retten. En av advokatene som er spesialisert på transaksjonsjus, viste eksplisitt til koordinasjonsproblemer når man har store og krevende transaksjonsoppdrag og skal kombinerer dette med tidsfikserte møteplikter vedrørende styreverv, eller store prosedyre-oppdrag.

Det er rett og slett spesialiseringens krav som gjør at jeg synes det fremstår som relativt vanskelig.

 

Men konsentrasjonen, spesielt i forretningsadvokatverden, har ikke bare ført til en økende fokusering på rollefordeling for revisorene og revisoradvokatene, men helt generelt for advokatene.

Før var det helt naturlig å være både styremedlem og juridisk rådgiver, etter hvert så er det forbeholdt mindre forhold. I de store selskaper så vil det snarere være ekskluderende, mange store selskaper vil jo mene at det er uheldig hvis et styremedlem også er juridisk rådgiver for administrasjonen.

 

Grunnen til dette er rett og slett at man som styremedlem vil være hemmet i å overta for eksempel et juridisk oppdrag fra et annet firma som muligens har en juridisk konflikt med det firma man har styreverv i, fordi man har lojalitetsbånd til denne bedriften. Og dette kan ha betydelige økonomiske konsekvenser for advokaten, som da ikke kan overta et muligens lukrativt oppdrag, og veier dette mot et ikke spesielt godt betalt styreverv. Denne rollekonflikten mellom det å sitte i et styre og være juridisk rådgiver, nevnes også fra en annen advokat som en slags identitetskonflikt.

Jeg har vanskeligheter med å finne min egentlige identitet hvis jeg sitter i et styrerom og gir juridisk råd. Jeg synes det blir uklart om jeg er den uavhengige juristen eller om jeg er partsrepresentant for selskapet. Og når det er uklart for meg, så må det jo fortone seg som uklart for andre, og jeg tror jeg da blir et dårlig styremedlem og en dårlig advokat.

 

Denne advokaten er i forhold til egen person veldig tilbakeholdende med å overta styreverv, men han er med det ikke generelt i mot at advokater skal sitte i styrer. Men hvis de gjør det så må det være begrunnet i vedkommende advokats kompetanse, man skal ikke avsitte sin tid på styremøtene taus og passiv.

Skal man sitte i et styre så skal man være med i styret, man skal ikke sitte som en gallionsfigur. Det gjorde mange advokater før, men det er slutt med det, nå må man følge med. Jeg er styreformann i noen bedrifter og der er jeg også styreformann, jeg bestemmer.

 

Men som sagt, hovedinntrykket i mitt materiale er likevel en policy av forsiktighet som synes å gjelde i forhold til å sitte i styrer som forretningsadvokat.

Jeg tror vel policyen er at vi skal være forsiktige, så det er ikke noe nei til det. Det som det er policy på, er at man skal helst ikke ha noen aksjeposter i dette, fordi vi ønsker å skille mellom eierrolle og styrerolle.

2.6 Integritet

Advokatens integritet er et fundamentalt og viktig tema. Her kan det vises til Den Norske Advokatforenings etiske regler – regler for god advokatskikk. I denne sammenheng skal advokaten bl.a. fremme rett og hindre urett (1.2). Andre sentrale forpliktelser og deres enkelte konkretiseringer kan subsumeres under kravene til advokatens selvstendighet og uavhengighet (konkretisert primært under punkt 2 og 3 i regler for god advokatskikk).

Før jeg går i gang med å presentere mitt materiale i denne sammenheng, vil jeg komme med en liten sidebemerkning, som går på aspektet selvbildet versus fremmedbildet av advokatene. Den interne status for forretningsadvokatene i forhold til gruppen advokater generelt, anses av forretningsadvokatene for å være svært høy. Men det formuleres også et mer ambivalent bilde som viser til den kommersielle utviklingen i forretningsadvokatverdenen.

Jeg tror vel kanskje at de som har valgt å ikke være forretningsadvokater, ser på forretningsadvokater som mer og mer kommersielle, og at de ikke utelukkende har et positivt bilde av forretningsadvokater. Men det tror jeg også er litt medieskapt de siste årene.

 

Fremmedbildet, eller det bilde eller den status advokatene generelt antesiperer i forhold til allmennheten, er derimot mer negativt ladet. Jeg synes det er bemerkelsesverdig når flere av advokatene bruker betegnelser som ”prostituert”, ”leiesoldat” og ”lurendreier” om sin stand, i hvert fall for å karakterisere advokatenes antatte bilde eller status i offentligheten.

Det er flere temaer som ble tatt opp i intervjuene med advokatene som svar på mine spørsmål i denne sammenheng. Bl.a. nevnes som problemer salærer i form av aksjer i selskaper, revisjonsfirmaer som driver advokatvirksomhet, kombinasjon av å være styremedlem med det å være advokat, manipulering av tilgang til advokatene ved at storkundene shopper i alle de store advokatfirmaene, slik at eventuelle motparter ikke får advokattjenester på et tilsvarende nivå, overgang fra en klientideologi til en kundeideologi, med fare for advokatens uavhengighet pga. identifikasjon med kunden og temaet jus i en gråsone. Alle disse problemene har et betydelig potensiale for å kunne true enkelte (forretnings-)advokaters integritet. I det følgende skal noen av advokatenes konkrete eksempler presenteres.

Vi har vel i og for seg sagt at det ikke nødvendigvis er forbudt å ta betaling i aksjer, men man må utvise svært stor forsiktighet for ikke å tråkke over grensen med konflikt og egeninteresser. Jeg vet jo at det er noen firmaer som har praksis for å ta imot betaling i aksjer. Men vi har som praksis det motsatte, vi tar ikke imot betaling i aksjer, og er også såpass involvert på rådgivningssiden i alt som foregår på aksjemarkedet, at vi har særdeles strenge regler på handel med aksjer for den enkelte advokat.

 

Advokatforeningens etiske utvalg synes, i motsetning til denne advokatens oppfatning, mindre skeptisk. I et såkalt holdningsdokument, heter det i en utredning utarbeidet på oppdrag av Advokatforeningens hovedstyre ”at advokater må kunne inngå avtale om oppgjør av salærer i form av aksjer, såfremt det skjer etter at oppdraget er utført.” Men også holdningsdokumentet inneholder i retningslinjene en del presiseringer som er tiltenkt å medføre en begrensning av denne betalingsformen. For eksempel kan avtalen om betaling i form av aksjer ikke inngå bl.a. ”i tilfeller hvor resultatet av oppdraget vil få betydning for verdien eller markedets vurdering av verdien av aksjene i selskapet”, og ”for oppdrag som innebærer at advokaten skal foreta en vurdering av forhold knyttet til selskapet, og på dette grunnlag avgi en uttalelse som utad vil bli tillagt betydning, for eksempel i forbindelse med ”due diligence”, børsintroduksjon eller ”prospektutarbeidelse overfor potensielle investorer”. Og ”hvis det er fare for at advokatens frie og uavhengige stilling vil kunne bli påvirket” (Advokatbladet, nr. 10/2000, s. 27 f). Om disse presiseringene vil være tilstrekkelige til å hindre faren for advokatenes uavhengighet, vil tiden vise.[21]

Inntoget av revisorfirmaene på advokatmarkedet har fra ca. 1996–97 vært et stort tema. Det kan vises til diskusjonen om dette temaet i Advokatbladet, spesielt i 1997 og 1998. Overskrifter som ”Blir advokatene overkjørt av store revisjonsfirmaer” (Advokatbladet, Nr. 1/1997, s. 7), henviser til frykten for at de tradisjonelle firmaene skal bli overkjørt av de store, internasjonalt opererende og verdensomspennende revisjonsfirmaene. Eller ”Advokater og MDP”[22] (Advokatbladet, nr. 1/2000, s. 22) og ”Advokatforening: Forbudet mot eksterne eiere i advokatselskap bør opprettholdes” (Advokatbladet, nr. 7/2000, s. 16), viser konkurrentenes muligheter, og de valgte strategiene mot å bli overkjørt som et tradisjonelt advokatfirma har. Det tema som primært blir problematisert – og her ligger også integritetsproblemet – er revisoradvokatens uavhengighet i forhold til ”morselskapet”. Problemet synes litt dempet etter at det har blitt besluttet retningslinjer på UIAs kongress i november 1999, for å sette en viss minimumsstandard for både advokatvirksomheten og dens forhold til MDP-strukturen.[23] Men tross denne utviklingen er revisoradvokatenes uavhengighet stadig gjenstand for en viss debatt i Norge.

Det synes å bli mer og mer vanlig for advokatene som tjenesteleverandør å snakke om ”kunde” istedenfor å bruke det tradisjonelle begrepet ”klient”. I hvilken utstrekning denne begrepsbruken, som etter min oppfatning impliserer en holdningsendring i forhold til oppdragsgiveren, vil medføre problemer i forhold til advokatens uavhengighet, kan bare formodes.

Det er en fare for, når du ser at denne kundeideologien tar over isteden for klientideologien så er det fare for at uavhengigheten blir mindre, man blir på en måte en tjenesteleverandør isteden for en – så å si – uhildet instans som skal gi rettslig råd.

 

Flere advokater nevnte som problem i denne sammenheng tendenser til manipulering av tilgang til advokatene. Det blir hevdet av en advokat at de største kundene ”shopper” i de relevante store advokatfirmaene, slik at eventuelle leverandører ikke får klienttjenester eller advokattjenester. En annen advokat formulerer dette enda skarpere:

Forretningsforetakene shopper advokattjenester i flere advokatfirmaer, og det er jo utelukkende for å hindre at de som motpart får dyktige advokater. Det skjer, og det er jo betenkelig.

 

Dette problemet synes nokså innlysende. Norge er et relativt lite land, og med dette er også antallet av høyspesialiserte forretningsadvokater på et bestemt felt begrenset. Når et foretak eller en bedrift fordeler oppdrag på den skisserte måten, og samtidig har en konflikt med en mindre leverandør om tolkning av for eksempel bestemte kontraktsvilkår, så vil denne bli tvunget til å orientere seg til andredivisjon. Dette må ikke alltid være en ulempe, men vil ofte være det.

Det siste eksemplet som skal presenteres i denne sammenheng, er påstanden om at advokater ”prostituerer” seg ved å avgi en betenkning hvor svaret korrelerer med oppdragsgiverens ønsker. Dette handler altså om jus i en gråsone. Min informant skal her med sine egne ord komme til orde, siden det eksemplet han bruker som illustrasjon for hans påstand, har ført til heftige reaksjoner i pressen.

Jeg er ikke sikker på at alt det som for eksempel en mann som Røkke foretar seg av noe tvilsom juridisk karakter, kunne vært gjennomført hvis man hadde hatt en advokatstand som var noe mer tilbakeholden med å la seg styre. Røkke er et symbol på at advokater mister sin integritet. Det er selvfølgelig ikke noe stort og viktig med akkurat han, fordi han tross alt er liten i denne sammenheng, men det er viktige symboleffekter i det på en del av disse tingene. Det er klart at advokater skal være advokat for sin klients interesse. Og når han har påtatt seg et oppdrag så skal han kjempe for de interessene med alt han kan, men da er det viktig at han opptrer som, og er seg bevisst på at han er en partsrepresentant, og ikke utad bruker sin prestisje til å få formidlet at dette er den objektive sannhet. ...Ta et eksempel – det behøver ikke å ha noe med Røkke å gjøre – hvor en bedrift og et styre ønsker å foreta en bestemt disposisjon i forhold til et mindretall av aksjonærene, og de vet at de risikerer et søksmål hvis de gjør det. Så går de til et anerkjent advokatfirma og en professor ved universitetet, og får de to til å skrive en betenkning om at dette kan de gjøre. Da er det i praksis helt umulig å saksøke styret, for det er ikke uaktsomt å bygge på råd gitt fra advokatfirmaet Schjødt eller prof. Woxholth. Da har du gått forbi det som er lov å gjøre av integritet, for da bidrar du egentlig til å fremme urett. Når situasjonen først er oppstått, når først personen er kommet i klemma og du er engasjert til å hjelpe ham ut av den, da er alt lov, men du har ikke samme handlefrihet med hensyn å sette loven til side allerede i utgangspunktet. Det er et integritetsproblem som jeg tror det er mindre og mindre forståelse for i større kretser.

 

Det som her beskrives handler om det som i mediene ble presentert som Kampen om Kværner. Professorene Mads Andenæs og Geir Woxholth hadde på oppdrag av Aker Maritime laget en betenkning, der de to mente at enstemmighet på selskapets generalforsamling var nødvendig for å vedta Kværners forslag til vedtektsendring. Denne vedtektsendringen gikk ut på at ingen kan stemme for mer enn 30 % av selskapets aksjer – med mindre det gis tilbud om å kjøpe ut de øvrige aksjonærene. Dette forslag var ment å hindre Aker Maritime i å få kontroll over Kværner. Hovedargumentet til Andenæs og Woxholth var at endringsforslaget innebærer en innskrenkning i Kværner-aksjens omsettelighet. Det som ble slått opp i mediene som pikant, var at Andenæs i boken ”Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper” (1998) sier det motsatte, nemlig at stemmerettsbegrensninger er unntak fra slike enstemmighetskrav. Det skal her bare avslutningsvis bemerkes at det naturligvis også på motsatt side ble operert med professorer og advokater (prof. Johan Giertsen og prof. Tore Bråthen, og Erik Thyness fra WMB). Litt syrlig kommenterer Dagens Næringsliv denne utvikling med ”TKGLs[24] advokater vil ikke kommentere hvorfor ”samtlige” professorer har falt ned på standpunkter som utvilsomt passer deres oppdragsgivere godt” (27.9.2000, s. 10). En annen journalist, nemlig Per Egil Hegge i en artikkel i Aftenposten, finner enda sterkere ord: ”Men ”tenkningen” – og her er anførselstegn vel overveid – sprer seg til et juristmiljø som skreddersyr vurderinger på bestilling og mot solid godtgjørelse” (Aftenposten, 4.10.2000, s. 13).

2.7 Rekruttering og fullmektigers arbeidstid, arbeidsbelastning m.m.

2.7.1 Det er ikke sånn at man bare rekrutterer de som har vært formann i Juristforeningen og jobbet i alle advokatkontorene en måned hver sommer.

”Krigen om de beste kandidater”, eller ”War of talents”, føres ikke bare på feltet jus. Tvert imot synes det som om det handler om et generelt problem at det hersker mangel på gode medarbeidere. ”Humankapital” har med dette blitt en sentral variabel i siviløkonomenes og headhunter-firmaenes sjargong (FR, 21.4.20001, s. A 31).

Denne kampen om talentene kan illustreres ved fremgangsmåten til en av aktørene på feltet, nemlig Andersen Legal, for å sikre seg dette kostbare gods. 15 unge tyske jurister ble fraktet til Chicago til en ukelang workshop, på bekostning av Andersen Legal. Etter å ha blitt hentet på flyplassen, med to ekstra lange hvite limousiner, ventet allerede et tilsvarende antall unge jurister fra Nederland og Storbritannia i Andersen Legals utdanningssenter i St. Charles på dem. Forutsetning for å kunne være med er gode karakterer, hvilket i tysk sammenheng vil si minst to ganger ”voll befriedigend” i begge tyske embetseksamener. Workshopen er fullpakket med et godt planlagt arbeids- og fritidsprogram: PowerPoint-presentasjon av Andersen-konsernet, gruppearbeid med en juridisk case-studie som hovedbestanddel, undervisning i retorikk og besøk i en rettssak, men også besøk på et baseballspill av ”White Sox” står på timeplanen. Denne satsingen til Andersen Legal er ikke bare adressert til deltakerne i workshopen, men konsernet skal med dette usedvanlige arrangementet posisjoneres som merkevare i konkurransen om de beste unge jurister. Og konkurransen har bare blitt tøffere. I tilfellet Tyskland kan det regnes med ca. 400–500 unge jurister med en tilsvarende karakterprofil, som dessuten har utenlandserfaring og tysk doktorgrad, og som er villig til å jobbe 60–70 timer uken. Men de store tyske advokatfirmaene alene, har på årsbasis et behov på ca. 800–1000 slike toppjurister. Her gjelder det med andre ord å være tidlig (og spektakulært) ute (Süddeutsche Zeitung, 1.-2.12.2001, s. V 1/15).

Rekrutteringen av nye, lovende kandidater har for så vidt også for norske forretningsadvokatfirmaers vedkommende blitt et høyprioritert anliggende. I forretningsadvokatfirmaenes verden er dette, utover den generelle utviklingen, begrunnet i en voldsom vekst av bransjen i de siste årene. Men det har også å gjøre med en endret policy vedrørende antall av fullmektiger eller partner-fullmektig-ratio å gjøre. Jeg har vært inne på dette før (avsnitt 2.4), men størrelsen på et advokatfirma er i den interne konkurransen mellom firmaene, men også på bakgrunn av full-service-konsepsjonen, blitt mer og mer viktig i firmaenes strategiske overveielser. Og her teller også fullmektigkorpset med. For så vidt er det ikke overraskende å få nevnt tall på mellom 30 og 40 fullmektiger som blir ansatt pr. år i et av de store firmaene.[25] Partner-fullmektig-ratio, som da også angir muligheten for fullmektigene å bli partnere, endres i disfavør av fullmektigene.[26] Dette forbedrer naturligvis på den andre siden inntjeningsmulighetene til partnerstaben, men på bekostning av et sterk belastet ”fullmektigproletariat”.[27]

De store forretningsadvokatfirmaenes rekrutteringspolicy synes ikke å være så veldig forskjellig fra hverandre. Det viktigste utvalgskriteriet er stadig – selvsagt – en god karakter. Den tradisjonelle grensen er på en markert laud.

Vi har mange hos oss på 2,65, vi er ikke spesielt fornøyd hvis vi får 2,75.

 

Dette har ikke endret seg etter forenkling av karaktersystemet, nå ansettes det utelukkende A og B kandidater, aldri noe dårligere. Men en advokat som også følger dette mønstret, viser til ambivalensen som ligger i et slik – i hvert fall i utgangspunktet – utelukkende karakterbasert utvalgskriterium:

Det er egentlig nokså skrudd, fordi all empiri viser at veldig mange mennesker med relativt beskjedne karakterer til syvende og sist gjør veldig god karriere allikevel. Og det er en stor forskjell på å være en flink jurist og en flink advokat, hvis du blir en for flink jurist så blir du kanskje aldri en god advokat.

 

Karakter er ikke bare et sentralt seleksjonskriterium for den unge juristens fremtidige karriere som advokat og hans innordning i hierarkiet i advokatfirmaene, men juskarakteren korrelerer også høyt med juristenes lønn. ”Gode karakterer førte til økt grad av suksess i arbeidsmarkedet for jurister” (Toft, i: Uniforum 9, 23. august 2001, s. 5). I denne sammenheng viser jusfaget en klar forskjell fra andre humanistiske eller realfag.

Men den ettersøkte profilen til de kandidatene som er interessante for forretningsadvokatfirmaene,

kan ikke bare beskrives ved at det handler utelukkende om dem med de gode karakterene. Inngangsforutsetningen for å være med i det hele tatt, er å ha gode nok karakterer.

 

Men man skal også kunne skrive forståelig og greit, være klar og bestemt i uttrykket, og behandle folk på en ordentlig måte enten det er klienter eller sekretærer. Men det legges også vekt på aktiviteter og kvaliteter som ligger utenfor jusen, om det nå handler om organisasjonsarbeid, lønnet arbeid eller reisevirksomhet. Så det er med andre ord en blanding av personlige og faglige kvalifikasjoner. I tillegg forsøker man også

å ansette litt forskjellige typer, sånn at vi har noen som heller mer til det teoretiske og noen som heller mer til det praktiske, dessuten også en spredning på interessefelt rent faglig.

 

Men kampen om de gode kandidatene begynner i dag mye tidligere, på universitetet. De store advokatfirmaene vet at de må gjøre seg interessante, ryktene må bygges opp om et firma hvor det er godt å arbeide. Firmaene er svært proaktive, de har annonser i stud. jur., holder foredrag, skriver artikler, er representert på universitetsdagen med stands, det holdes kontakt med juridisk studentutvalg osv. Det gjelder å teste ut potensielle kandidater så tidlig som mulig. I denne sammenheng tilbys trainee-stillinger for studenter.

”For tre fire år siden”, som en advokat med en viss vemod uttrykker det, ”så var det vanlig at man hadde det om sommeren eller juleferien, nå går det på helkontinuerlig basis”. Men det inviteres også rett og slett studenter til firmaene på ulike typer av seminar/kurs, og sommerjobb, semesterjobb, etc. ”Det er klart”, som en advokat kritisk anmerker, ”at denne konkurransen medfører at studentene allerede i studietiden begynner å planlegge sin profesjonelle karriere videre”.

Det som jeg til nå ikke har vært inne på, er at det ikke bare rekrutteres ferske kandidater fra universitetet. Firmaene kjører nok en litt forskjellig politikk her, men det er klart at man også prøver å ansette folk med praktisk erfaring.

Man rekrutterer jo en del ferske, og så rekrutteres det en del erfarne advokater, og så rekrutteres det også partnere direkte, folk som har en selvstendig praksis, portefølje som matcher firmaets.

 

At dette i sin tur er en forverring av de ”ferske” kandidatenes sjanse å bli partner, har jeg allerede vært inne på.[28] Firmaene opererer i det hele tatt i mer eller mindre stort omfang med egne rekrutteringsutvalg. Dessuten er lederne på de forskjellige praksis- eller bransjeområder pålagt å definere sine eventuelle rekrutteringsbehov på sitt felt.

Den interne opplæring av fullmektiger skjer ved innføringskurs, og ved en løpende kursvirksomhet med interne eller eksterne foredragsholdere. Fullmektiger sendes ut på permisjon til utenlandske advokatfirmaer, på engelskkurs osv.

Vi har også et system for å sikre oss at de unge får komme seg gjennom en del av de typiske håndverkene som er i våre fag, de kommer med i forskjellige typer møter, generalforsamlinger, styremøter og annet hvor de er med som observatører for å få spesielt innsyn i det.

 

Dessuten har de store forretningsadvokatfirmaene etablert en felles advokatskole for de nye fullmektigene. Det gjennomføres fem kvelder i semesteret, hvor de nye fullmektigene må gjennom en del praktisk viktige temaer for et advokatfirma, som forhandlingsteknikk eller etiske spørsmål knyttet til advokatvirksomheten.

Hvert av firmaene har ansvaret for en av disse, og da går de over en tre timer, og det er en enkel middag, hvor det er litt forbrødring og litt faginnhold.

 

2.7.2 Advokatenes makt over andre advokater: Fullmektigens materielle vilkår; arbeidstid og arbeidsbelastning, muligheten til å bli partner osv.

De jobber 14–15 timer pr. dag, og de blir kjørt så det holder, det er helt rått hva de må gjøre.

 

Forandringen av forholdstallet mellom partnere og fullmektiger er, som sagt, en viktig trend i forretningsadvokatfirmaenes bestrebelser for å bli mer profitable. Fullmektiger, eller det å ha et stort fullmektigkorps, kan nemlig heve profitabiliteten, fordi det forventes av disse at de skaffer en merverdi som altså overstiger omkostninger for egen stilling. Dette betyr en høy arbeidsbelastning for fullmektigene, og da spesielt de med ambisjoner om å bli partner. Det antydes arbeidstider fra kl. 6 til 21, hvor også søndagsarbeid synes å være vanlig. Det bekreftes også fra to partnere i store forretningsadvokatfirmaer at arbeidstiden for fullmektiger synes å representere toppen av arbeidsbelastning i hele arbeidslivet:

Ja, jeg jobbet mer som fullmektig enn jeg noen gang har gjort siden.

 

Jeg tror nok at en del fullmektiger jobber en god del mer enn meg, jeg gidder ikke å jobbe klokka rundt lenger, det er bedre å peke på noen og si at det må være ferdig i morgen. Jeg har jobbet nok netter synes jeg.

 

Og det gjelder ikke bare å dokumentere en høy belastning rent kvantitativt. En kvalitetskontroll skjer også kontinuerlig, gjennom kravet om timeskriving.

Disse unge i disse store firmaene er jo pålagt å føre nøyaktige timer, og de skal inn i firmaets dataanlegg og ut på klientenes. Og hvis de ikke fyller budsjettene sine så får de høre det, og da blir de ikke gamle i firmaet.

 

Det klages også over et arbeidsmiljø preget av at fullmektiger tynes av de store firmaene.

Jeg har støtt på veldig mange unge jurister som jobber i de firmaene som synes det er faglig veldig utfordrende, men at arbeidsmiljøet er helt ”ræva”, som de sier.

 

Rekruttering av store fullmektigkorps stiller forretningsadvokatfirmaene overfor nye, store utfordringer. Sjansen for å bli partner har forverret seg dramatisk for dagens fullmektiger med forandringen av forholdstallet mellom partnere og fullmektiger. Dette kan medføre lojalitetsproblemer for fullmektigkorpset når nærmest ingen av dem har sjanse til å bli partner.

Så hele fullmektigkorpset slik jeg kjenner det fra den gang, har blitt skiftet ut i mitt daværende firma, det er vel 2–3 av de jeg jobbet med som har blitt partnere, av 20, og de var allerede seniorfullmektiger den gangen, og hadde stor egenportefølje. Så ingen av de som var på mitt nivå har blitt partnere.

 

Nå er det naturligvis ikke slik at ikke også fullmektiger kan trekke gevinster ut av å ha vært i et av de store firmaene. Man får god erfaring, man får en referanse. Men likevel ligger her et strukturelt problem som firmaene prøver å reagere på. Det vanlige er å etablere flere advokatkategorier som ligger under partnernivået, men som likevel muliggjør en relativ uavhengig arbeidssituasjon med en del egne klienter.

PricewaterhouseCoopers (PWC) opererer for eksempel i denne sammenheng med kategorien ”nasjonal partner”. Selmer igjen har et svært differensiert system med syv kategorier. Man starter som fullmektig 1, så stiger man til fullmektig 2, så blir man med advokatbevilgning advokat 1, deretter advokat 2, ansvarlig advokat og partner 1 og partner 2. Håpet med denne strategien er naturligvis å holde de dyktige lenger. Men den største forskjell mellom en partner og en ikke-partner-advokat, berøres likevel ikke av disse forandringene, bare partnere som medeiere av firmaet er delaktige i fordeling av firmaets overskudd.

Hva blir ut av de store fullmektigkorps som stort sett ikke overtas av de store firmaene? Foreløpig synes det som om antallet jurister og advokater i næringslivet har steget så voldsomt i de siste årene pga. den gunstige utviklingen for jurister i næringslivet, at en del fullmektiger ble suget opp av denne store etterspørselen. Men det vises også til det faktum at mer enn en tredjedel av fullmektigene er kvinner.

Av dem er det veldig mange som forlater yrket totalt. De slutter og får barn, eller slutter av andre grunner, og så går det en stund og så ender de opp som dommere eller som et eller annet i en eller annen organisasjon.

 

Denne uttalelsen bekrefter observasjoner fra rettssosiologisk forskning om kvinnelige juristers lave tiltrekning til advokatyrket, i forhold til for eksempel forvaltningen.[29]

Naturligvis prøver man i forretningsadvokatfirmaene å hindre at fullmektiger bare slutter uten forvarsel.

Hvis en fullmektig for eksempel ikke finner seg til rette i en avdeling pga. miljøet eller av andre grunner, kan han naturligvis lokaliseres i en annen avdeling. Men dette krever interesser og en viss empati for medarbeiderne som åpenbart i et stort forretningsadvokatfirma, styrt av effektivitetskrav og profitabilitet, ikke alltid vil være tilstede.

Og så fikk man vite i ettertid hvorfor, det er jo kjedelig, og organisasjonen har sviktet ved å ikke plukke det opp i forkant. Selv om vi er et stort firma så er det klart at holdningene til dette vil variere med individer, noen er veldig opptatt av disse tingene, og noen er ikke opptatt av det i det hele tatt. De som slutter uten at de gir noen forutgående varsel, de jobber for den delen av partnerne som har minst interesse for den type ting.

 

Det ble antydet av en forretningsadvokat at sjansen for å bli partner i et av de store oslofirmaene korrelerer med en tilknytning til etablerte strøk i

Oslo-området. Det som antydes med dette er altså at det finnes seleksjonskriterier til fordel for dyktige jurister fra makteliten i det sentrale Oslo-området. Som en forklaring viser denne advokaten til at det kanskje har sammenheng med at du har større kontaktnett, du er oppvokst i forretningsadvokatmiljø og forretningslivet generelt.

Mitt materiale gir dessverre ingen mulighet til å bekrefte eller avkrefte denne tesen.

2.7.3 Ekskurs: JURAcon; besøk på en personalmesse i Berlin, for juridiske kandidater med ambisjoner om å bli forretningsadvokat

Det er vel 20 topp-forretningsadvokatfirmaer presentert på denne messen. Navn som Allen & Overy; Andersen Luther; Baker & McKenzie / Döser Amereller Noack; Clifford Chance Pünger; Coudert Schürmann; Freshfields Bruckhaus Deringer; Gleiss Lutz Hootz Hirsch; Haarmann, Hemmelrath & Partner; Hengeler Mueller Weitzel Wirtz; Lovells Boesebeck Droste; Oppenhoff & Rädler Linklaters & Alliance; PricewaterhouseCoopers Veltins; Shearman & Sterling og White & Case, Feddersen, illustrerer det tyske advokatmarkedets internasjonalisering ved at de store forretningsadvokat-firmaene som opererer globalt, har fusjonert med de opprinnelig tyske firmaer eller etablert egne firmaavdelinger.

Personalmesser for unge juridiske kandidater hvor forretningsadvokatfirmaene presenterer seg, er relativ nytt i tysk sammenheng – den første messen forbeholdt utelukkende jurister fant sted i 1999 – og er naturligvis overtatt fra USA, hvor job fairs allerede har vært en tradisjon i ca. 20 år.[30] Hele opplegget virker akkurat som på en vanlig messe. Hvert firma har egen stand hvor to til tre representanter, stort sett forretningsadvokater fra firmaet selv, fører samtaler med kandidater eller deler ut brosjyrer om firmaet. Naturligvis finnes det også en VIP-del primært forbeholdt firmaenes representanter, hvor det finnes gratis drikke, smørbrød osv. Finansieringen av messen skjer ved et stand-gebyr som de representerte firmaene betaler til arrangøren.

Etter å ha fått et førsteinntrykk av messen, konsentrerer jeg meg om å lytte til en del presentasjoner fra firmaer, som varer maksimalt ½ time, i det minste 20 minutter. Jeg hører på representanter fra Haarmann, Hemmelrath & Partner; Gleiss Lutz Hootz Hirsch; Hengeler, Mueller, Weitzel Wirtz og Linklaters Oppenhoff. Presentasjonene er karakterisert ved at man benytter seg av siste nytt i PowerPoint-teknikken. Det er ett unntak, Hengeler, Mueller, Wietzel Wirtz-representanten kommer for det første alene, og for det andre uten noe teknisk utstyr. Naturligvis gjør han et lite poeng ut av dette. De andre benytter derimot en annen distanseringsstrategi, ved at man distanserer seg mer eller mindre eksplisitt fra det presenterte materialet som er sammenstilt av markedsføringsavdelingen. Dette er naturligvis et spill som alle forstår. Noen prøver å fremstille seg og sitt firma mest mulig profesjonelt, internasjonalt og snobbete (Haarmann). Etterutdanning skjer i tilsvarende attraktive locations osv. I det hele tatt er det påfallende at de tyske forretningsadvokatenes språk er gjennomsyret av anglosismer. En motmodell i selvrepresentasjonen går ut på å påpeke hvor menneskelig og kollegialt firmaet er, hvor man bl.a. har felles lunsj, og hvor man ikke med en gang skal kunne identifisere hvem som er og ikke er partner (Gleiss). I denne sammenheng viser et annet firma til at man vil fortsette med å være et tysk firma, og har avsluttet sine planer om videre fusjoner (Hengeler).

Jeg sitter ved siden en kvinnelig representant fra Baker & McKenzie/Döser Amereller Noack. Hun hører på de andre firmaenes presentasjoner som en slags evaluatør. Det virker også som det er representanter fra de andre firmaene, som vurderer konkurrentenes opplegg og innhold.

Haarmann Hemmelrath & Partner: Jeg kommer midt i presentasjonen. Det benyttes PowerPoint. Det er ca. 30 tilhørere, slik at det ikke er plasser ledig. Av tilhørerne er ca. 1/3 kvinner. Mennene har obligatorisk dress på seg, delvis også med vest, kvinnene (bukse-)drakt. Haarmanns etterutdanningskonsept presenteres i en naturskjønn location i Taunus, Brüssel eller Starnberger See. Disse seminarene varer som regel tre dager, med foredragsholder for eksempel fra EU-kommisjonen. Hvis noen av advokatene er interessert i en tilleggsutdannelse som skatteekspert eller revisor, betones det. Utenlandsopphold er nærmest obligatorisk. Haarmann representerer en egen og unik firmakultur hvor ikke noe er ”merget til[31]. Begynnerinntekt ligger på rundt 600 000 kroner. Inntekten er delvis ytelsesavhengig, det vil si avhengig av kandidatens performance og om man er på track til å bli partner. Dette forutsetter at det jobbes mye, inkludert helgearbeid. Time-managing blir her overlevelsesviktig.

Gleiss Lutz Hootz Hirsch: To innledere som spiller ball til hverandre, presenterer firmaet. Det brukes også PowerPoint. Det vises med en gang til at Gleiss representerer et kollegialt og kameratslig arbeidsklima. Gleiss har 165 advokater og regner seg som største ikke-fusjonerte firma i Tyskland. Hovedvekt ligger på å være et transaksjonsfirma. Partnernes andel i firmaet ligger på ca. 40 %. Kravene som stilles i Gleiss er nøyaktighet istedenfor hastverk, spesialisering og tverrfaglighet/arbeidsgrupper. Gleiss har eget etterutdanningsinstitutt, Gleiss Law Faculty i Stuttgart; et Advokatkollokvium vurderer kandidatenes kvalitet. Dette oppfattes nærmest som en ny (og i tysk sammenheng en tredje) embetseksamen. Gleiss har mange honorarprofessorer på sin brevheading, i tysk sammenheng åpenbart et kvalitetsmoment. Gleiss er organisert i fakulteter. Under disse finnes det working groups (for eksempel E-Commerce eller Life Sciences (farmarett). Gleiss-representantene viser nokså offensivt til rating-resultatene (”i arbeidsrett er vi stadig på 1. plassen”). Hvorfor skal man begynne hos Gleiss? Fordi Gleiss har en kollegial arbeidsatmosfære. Og perspektivene for unge advokater er åpenbare: etter tre år er man ”partner” som har krav på delaktighet i firmaets inntjeningssystem; etter fem år partner med alle rettigheter. Det støttes av Gleiss at det arbeides med vitenskapelige bidrag. Lønnssystemet følger et lockstep system, hvor lønnen følger et ansiennitetsprinsipp.

Hengeler Mueller Weitzel Wirtz: Representanten fra Hengeler kommer alene og uten PowerPoint! Han kommer med noen setninger om ranking. Hengeler rangerer bra, men representanten stiller seg litt tvilende til det materielle grunnlaget av slike rankinger, og karakteriserer det hele som litt ”oppblåst ”. Representanten for Hengeler prøver tydelig å presentere en motmodell mot foredragsstilen til de andre firmaene. Begynnere hos Hengeler blir tilordnet to partnere i ni måneder. Deretter kommer det til en tilordning til to andre partnere. Poenget med dette er at man for det første skal bli kjent med forskjellige rettsområder, men for det andre skal også Hengeler blir kjent med medarbeideren. Etter 18 måneder er man med i brevheadingen. Etter det blir man sendt til en annen tysk avdeling av Hengeler i en annen by. Etter det kommer det til et utenlandsopphold, London eller New York er obligatorisk. Dette betyr arbeid i et helt vanlig amerikansk eller engelsk firma. Deretter blir man tilordnet to partnere, men jobber også en god del selvstendig. Etter fem år blir man partner. Hengeler har ingen planer vedrørende flere fusjoner. Dette gjelder også i forhold til utlandet, siden Hengeler vil fortsette å være et rent tysk firma. Hengeler prøver å etablere en firmakultur som er mest mulig konkurransefri. Derfor opereres det bevisst ikke med et assessment system.

Linklaters Oppenhoff: Her brukes det igjen PowerPoint. En advokat er innleder, en medarbeider betjener det tekniske. Ca. 20 tilhørere, 1/5 er kvinner. Det vises med en viss distansering til at markedsføringsavdelingen er ansvarlig for produksjonen og innholdet av PowerPoint presentasjonen. Innlederen er i sin juridiske praksis svært engasjert i å hjelpe universitetsgründere med sine diverse start ups. Linklater Alliance er et planlagt europeisk forretningsadvokatfirma som skal realiseres innen fem år. Grunnlaget handler om sammenslutning av 34 europeiske forretningsadvokat-firmaer. Her finnes det primært to problemområder: for det første kulturelle forskjeller, og for det andre den forskjellige profitabiliteten. Engelske firmaer er mer profitable enn tyske, italienske mer enn engelske. Innlederen kommer med et sukk: ”Det er anstrengende å være så stor.” Men det er en forutsetning for å kunne være et ”one shop”-firma. Deretter skisserer han problemet som mange advokatfirmaer sliter med i dag, nemlig ”overvinnelse av basisdemokratiet”. Man er i forskjellig grad effektiv, og dette medfører høye omkostninger. Det må overvinnes ved en managing struktur, som konkret betyr en organisasjon etter bestemte fagområder (industrier, bransjer). Dette betyr igjen at kunnskap om bransjene blir ekstremt viktig. I forhold til kandidatens satsingsområder, er internasjonal bakgrunn mer viktig enn å skrive en doktoravhandling. Forholdstallet partner/ansatt advokat er i Gleiss i dag 1: 1.6; planlagt er en ratio på 1: 2.8. Man kan bli partner etter seks år.

2.8 Advokatfirmaenes strategiske og organisatoriske svar på globaliseringen

2.8.1 Klientene og deres strukturelle rammebetingelser har forandret seg

I løpet av 1980- og 1990-tallet skjedde det en dramatisk endring i advokatrollen – fra den tilbaketrukne og avventende til advokaten som er del av tjenestesamfunnet, som oppfatter seg som tjenesteyter, og markedsfører seg på lik linje med andre deltakere i markedssamfunnet, og søker etter større enheter. Denne utvikling har bare forsterket seg også inn i dette århundret. Det vil si virksomheten i advokatverden er ikke bare definert ved en høy intern konkurranse om (de store) oppdragene, men også ved klientenes behov. Og de har forandret seg dramatisk i løpet av en veldig kort tidsperiode.

En del artikler publisert i Advokatbladet på begynnelsen av 1990-tallet viser allerede i overskriftene[32] tydelig denne dreiningen, og her nevnes også en del av grunnene for denne dramatiske endringen. Som forandringer i de strukturelle rammebetingelser nevnes i denne sammenheng generelt ”utviklingstendenser man ser både i og utenfor Skandinavia” (Advokatbladet nr. 9/1990, s. 22 flg.). Konkret betyr dette for advokatene at man må søke sammen for å skape et utvidet tilbud for klientene. Dette går for det første på reaksjonstiden, som må økes, hvor både den teknologiske utviklingen – den gangen – med telefaks, og næringslivets transaksjonshyppighet selv kommer inn i bildet. Men det går naturligvis primært på å kunne tilby en større og mer variert spesialistkompetanse. Sakene er rett og slett blitt større og mer kompliserte. Videre kommer det også et internasjonalt moment inn. Man må følge den internasjonale utvikling, også for å sikre ens egen handlingsfrihet: ”Strategisk sett er det etter vår oppfatning viktig å ta signalene både fra EF og resten av verden når det gjelder tendensen til å lage større enheter. Det er her vi finner den vesentligste internasjonale utfordringen” (ibid.).

En av advokatene beskriver denne rivende utvikling ved å minne om en tid kanskje 20 år tilbake, som var karakterisert av en helt annen form for markedsføring eller – bedre sagt – mangel på markedsføring.

De firmaene tenkte overhodet ikke i retning av å skaffe seg klienter, problemet deres var i grunnen å bli kvitt klienter. Klientene – selv om de var direktør i Elkem eller Spigerverket – sto med hatten i hånden og håpet at akkurat den advokaten kunne ta det oppdraget. Det var eliten.

 

I dag er det en voldsom konkurranse om oppdragene (se 2.10). Størrelse gir her åpenbart et konkurransefortrinn. En viss kritisk størrelse X er nemlig nødvendig – og her er samtlige av mine informanter enige – for å kunne innfri klientenes forventningene om større grad av spisskompetanse. Og siden dette juridiske spissproduktet skal leveres raskt, må forretningsadvokatfirmaene kunne operere med en tilsvarende stor stab av høyspesialiserte jurister.

De artikulerer ikke at vi skal organisere oss på noen bestemt måte, men man oppdager jo det at de etterspør på den ene siden ekstrem kvalitet på rådene, og på den andre siden skal rådene helst være der i morgen tidlig. Og det er uforenlige krav hvis du ikke organiserer deg på en måte som gjør at flere kan trekke i samme retning.

 

Men man forventer seg naturligvis også synergieffekter for firmaet fra en fusjon. Men ikke enhver sammenslåing medfører en slik synergieffekt, sammenslåing må ha en industriell virkning.

Det har jo vært mange sammenslåinger i Norge, og noen har vært gode og noen ikke fullt så gode. De som ikke er fullt så gode er ikke det fordi jeg ikke klarer å se den industrielle virkning, jeg klarer ikke å se hva dette selskapet blir.

 

Det er klientene som er blitt større, både nasjonalt og internasjonalt:

Det vi ser, er at klientene blir stadig større, det er konsolideringer både nasjonalt og internasjonalt, så du får større og større grupperinger å forholde deg til, som stiller sterkere krav til juridisk spisskompetanse og bredde i forhold til store saker og prosjekter.

 

Denne utviklingen og de kravene fra klientsiden dette medfører, må igjen ses på bakgrunn av forandrete strukturelle rammebetingelser, som har sitt utspring i den europeiske og internasjonale rettsintegrering, som har å gjøre med et mer og mer globalisert marked.

Grunnen til at juridiske tjenester etterspørres, er at det blir mer og mer komplisert, rettsreguleringen av samfunnet. Jeg oppfatter det slik at det både er mengden av lovreguleringer og mengden av regelendringer, som dels er politisk drevet gjennom europeisk integrasjon/internasjonalisering, som skaper nye problemer. Disse må tenkes igjennom med hensyn til nye rettslige løsninger. Den økonomiske aktiviteten skaper nye relasjoner, nye transaksjoner som må ivaretas rettslig – kontraktsrettslig.

 

Det som synes nokså innlysende, er at advokater som ønsker å kunne forsette å spille i den juridiske Champions League, må etablere organisasjonsmessige, teknologiske og personalmessige tiltak for å kunne innfri disse kravene (se diskusjon omkring advokatfirma som kunnskapsbedrift i del 4 (5.2).

På organisasjonsplanet er advokatenes svar på denne utfordringen å etablere en ny organisasjonsstruktur, der man går ut fra en bransjeforståelse. Bakgrunn for dette er at man er konfrontert med oppdrag som er større og mer komplekse enn tidligere, og med dette dekker flere juridiske deldisipliner.

Jeg tror at jusen i seg selv ikke har utviklet seg veldig mye, men oppdragene trekker nok i mange flere felter av jusen samtidig, samtidig som jeg tror at jusen ikke lenger kan anvendes uten å ha en bransjeforståelse.

 

Jeg vil i neste avsnitt (2.9) kommer mer utdypende tilbake til den organisasjonsmessige konkretiseringen av denne bransjeforståelsen i advokatfirmaene.

2.8.2 Størrelse er et slags suksesskriterium i seg selv

Størrelse er et slags suksesskriterium i seg selv og det er en sånn psykologisk greie, for å fremstå som en av betydning så må du være stor.

 

Det norske advokatmarkedet har i løpet av en svært kort periode forandret seg på en dramatisk måte. Størrelse, eller det å vokse seg stor, har blitt til et krav ved slutten av 1980-årene og inn i 1990-årene, som åpenbart ingen av (de store) advokatfirmaene kan neglisjere.[33]

Ved årsskiftet 1989/1990 ble det innledet et formelt samarbeid mellom de to advokatfirmaene Thommessen & Krefting i Oslo, og Greve, Greve, Greve & Lorentzen i Bergen. Greve, Greve, Greve & Lorentzen (Bergen) ble innfusjonert i 1991. Det nye firmaet fikk navnet Thommessen, Krefting & Greve, og var landets største firma med 61 advokater, hvorav 30 var partnere (Advokatbladet nr. 2/1991, s. 21 og nr. 6, s. 9 f). Som neste skritt på veien til å internasjonalisere seg, og med dette å bli mer konkurransedyktig, annonserte TKG et nært samarbeid med et svensk – Vinge KB – og et dansk – Kromann & Münter – advokatfirma, med sikte på å opprette et felles kontor i London (Advokatbladet nr. 5/1991, s. 8). I 1993 fulgte Lund & Co slik at det endelige navn ble til Thommessen, Krefting, Greve & Lund (TKGL). TKGL opererer pr. i dag[34] med et tall på 124 advokater. I 1990, med virkning fra årsskiftet 1991, kom det en fundamental fusjon til, som etablerte det som i dag er Wiersholm, Mellbye & Bech (WMB). Firmaene som fusjonerte var Wiersholm, Bachke & Helliesen, samt Mellbye, Schjoldager, Seiersted, Tenden og Bech, Hirsch & Co. Allerede den gangen samlet denne fusjonen ca. 50 advokater (Advokatbladet nr. 7/1990, s. 36 og nr. 9/1990, s. 22 f). I dag er det 106 advokater. Det siste firmaet som skal nevnes, er Schjødt. Det er ikke lenge siden, kanskje 20 år, at Schjødt hadde færre enn ti advokater totalt sett, inkludert fullmektiger. Også den gangen var Schjødt et av de store firmaene i Oslo.[35] Men Schjødts endelige opprykk i forretningsadvokatenes eliteklasse kom ikke i stand før årsskiftet 1994 – altså litt senere enn de andre – ved en fusjon mellom tre firmaer; Schjødt, ANS basert i Oslo, Martens, ANS basert i Bergen og Vaagland, ANS basert i Trondheim, ble til syvende og sist til Schjødt AS.[36] I dag har Schjødt 141 advokater, fordelt på 5 byer. Denne forandringen har skjedd over få tiår.

Hvis disse firmaene står for en vekstmodell gjennom fusjon, så har konkurrentene Wikborg, Rein & Co (WR) og Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen (BA-HR) rent tallmessig nådd tilnærmet den samme størrelsen, men dog ved en organisk vekstmodell. Wikborg, Rein & Co hadde en årlig vekst på 30 % fra 81 advokater i 1999, til 142 i 2001. BA-HR opererer med et tall på ca. 110 advokater.

Og andre følger denne vekststrategien

Dette gjelder både konkurrentene fra 2. advokatdivisjon, men også for mindre advokatfirmaer. Fusjonen av Føyen & Co med Simonsen Musæus, med virkning fra 1.4.2001 til Simonsen Føyen, ble i overskriften i Aftenposten kommentert med ”Entrer advokatenes toppliga”. (Aftenposten, 27.2.2001, s. 30). Det fusjonerte Simonsen Føyen har 90 advokater, med målsetning ”å nå opp i 150 advokater i løpet av de neste tre årene”. Eller fusjonen av det norsk-svenske Lindh Stabell med det danske Horten & Partnere, med virkning fra 1.1.2000, til Lindh Stabell Horten. Her ligger hovedbudskapet i artikkelen i Dagens Næringsliv (7.12.1999, s. 23): det handler ”om det første skandinaviske advokatfirmaet med 120 advokater. Målet er minst 200 advokater innen år 2001”.[37] I mellomtiden ble det mellomstore advokatfirmaet Sander, Truyen & Co (23 advokater) innfusjonert med virkning 1.8.2000, og det bergensbaserte firmaet Secher & Co (17 advokater), med virkning 1.1.2001. Lindh Stabell Horten har med dette i Norge 85 advokater og totalt 210. Advokatfirmaet Haavind Vislie er igjen et resultat av en fusjon mellom oslofirmaene Haavind & Haga, Vislie Ødegaard & Kolrud og Hauge & Co, med virkning 1.1.2000. Dette er en fusjon av tradisjonsrike firmaer. Det som senere skulle bli Haavind & Haga ble grunnlagt allerede i 1893, Vislie Ødegaard & Kolrud i 1935. Jens Chr. Hauge som tidligere Milorg-sjef, justisminister og forsvarsminister, grunnla advokatfirmaet Hauge i 1952 (Advokatbladet nr. 10, 1999, s. 26). Grette DA er igjen resultatet av en fusjon mellom Smith Grette Wille DA med Glad, Arnø, Meyer & Co ANS, med virkning 1.1.2001[38] (Advokatbladet nr. 2, 2001, s. 20). Advokatfirmaet Arntzen de Besche er resultat av fusjon mellom Arntzen, Underland & Co og de Besche & Co også med virkning 1.1.2001 (Advokatbladet nr. 8, 2000, s. 27).[39]

 

 

Tabell: Norske advokatfirmaer pr. januar 2002 (antall kvinner i parentes)

 

Firma Partner Fast ansatt Fullmektig Total

WR 46 (2) 31 (10) 65 (22) 142 (34)

Schjødt 45 (5) 23 (4) 73 (28) 141 (37)

TKGL 39 (4) 17 68 (18) 124 (22)

BA-HR 31 (3) 17 (4) 55 (18) 110 (25)

PWC 21 25 (6) 63 (24) 109 (30)

WMB 33* (2) * Inkl. 2 assoc. Partners 71 (26) 106 (30)

Simonsen & Føyen 35 (1) 14 (2) 43 (20) 92 (23)

Lindh Stabell Horten 37 (2) 48 (18) 85 (20)

Selmer 22 (2) 28 (10) 27 (12) 77 (24)

Haavind & Vislie 42 (6) 10 (7) 25 (7) 77 (20)

Andersen Legal[40] 70

Deloitte & Touche 10 27 (4) 28 (10) 65 (14)

Arntzen de Besche 21 (3) 10 (2) 29 (9) 60 (14)

KPMG 60[41]

Kluge 24 (2) 8 (4) 24 (9) 56 (15)

Steenstrup Stordrange 15 (1) 9* (5) 29* (10) 53 (16)

Hjort 24 (6) 4 (3) 21 (10) 49 (19)

Samlet 455 (39) 223 (61) 669 (241)

Andel kvinner 8,6 % 27,4 % 36 %

 

Samarbeidsformer

Som allerede antydet, var 1990-årene ikke bare storhetstiden for fusjoner, men det ble også valgt andre, mindre inngripende samarbeidsformer. TKGs samarbeidsprosjekt er tidligere nevnt i denne sammenheng. I 1991 ble Lex Norvegica stiftet av oslofirmaet Vislie, Ødegaard & Kolrud, Wiig & Co i Bergen, Røstum, Bjerkan & Stav i Trondheim og Bull, Tvedt, Asserson, Thinn & Håland i Stavanger. Samarbeidsprosjektet samlet ca. 40 advokater (Advokatbladet nr. 9/1991, s. 12). I 1992 ble Eurojuris Norge etablert av 36 advokater fra diverse advokatfirmaer fordelt over hele landet. Eurojuris Norge er tilsluttet Eurojuris International (Advokatbladet nr. 4/1992, s. 11).[42]

2.8.3 Men fusjonene har en del ulemper: Fordelingssystemet, og med dette penger, er den viktigste kilden til konflikt

Det er like klart at fusjoner ikke bare har positive sider, men kan skape store belastninger og interne frustrasjoner. Fordelingssystemet mellom partnere synes her å være den viktigste kilden til konflikt. Dette gjelder både ved nasjonale, og enda sterkere ved transnasjonale fusjoner. Det skandinaviske advokatfirmaet Lindh Stabell Horten har derfor valgt løsningen i en kostnadsdeling, men ikke overskuddsdeling, for å unngå tilsvarende problemer som er begrunnet i de forskjellige inntektsnivåene for advokater mellom København, Stockholm og Oslo.

Men det handler også om forskjellige kulturer i de enkelte advokatfirmaene og som kan skape store konflikter. Det tar tid før en felles og ny firmakultur utkrystalliserer seg. En advokat beskriver disse problemene i forhold til et av de store firmaenes fusjoner i 1990-årene, og viser med det samme til firmaets organiske vekstmodell, der man ansetter de mennesker man ønsker. Det hevdes i denne sammenheng at denne modellen til syvende og sist har ført til det samme resultatet, nemlig den ønskede størrelse.

Det som er problemet når man slår sammen to advokatfirmaer, er at man får en gruppe mennesker som ikke fullt ut er tilpasset det samlede firmaets mål og ambisjoner, og man må da foreta en del utskiftninger, og det skaper store belastninger. Særlig når du snakker om partnersiden, hvor du må foreta en viss opprydding, noen mennesker må forlate virksomheten og dette viser seg å skape mye uro og mange kostnader i den forstand at dette er belastende for fellesskapet.[43]

En kilde til konflikt og frustrasjoner er naturligvis følelsen av at man med overgang til en større og mer effektiv enhet, mister intimiteten og pusterommene fra de mindre kontorene man opprinnelig kommer fra.

Det er alltid slik at ved en sammenslåing så mister du det personlige i større grad. Nå er vi delt over flere etasjer, og de som sitter i denne etasjen har jeg mer kontakt med enn de andre. Du føler deg mer som en timemaskin som må produsere så og så mange timer.

 

Kilden til interne frustrasjoner kan naturligvis også være begrunnet i ulempene forbundet med at medarbeiderne muligens må flytte, må venne seg til nye omgivelser, kolleger osv. Karrieremulighetene, spesielt for unge advokater, vil forverre seg etter en fusjon pga. endret forholdstall mellom partner, ansatt advokat og fullmektig, der det legges vekt på mindre vekst blant partnere, og en betydelig vekst i fullmektigstaben og de ansatte partnere. Dette har sine omkostninger.

Yngre fullmektiger eller advokater oppfatter kanskje karrieremuligheten som tøffere, det blir flere om benet, det kan ta lengre tid å bli partner, samtidig så er det jo et større partnermiljø å vokse i.

 

2.8.4 Er norske advokatfirmaer mindre interessante som transnasjonale fusjonsobjekter?

Dette er tydelige tegn på at globaliseringens tid for så vidt også har nådd Norge. Spørsmålet er: Blir vi kjøpt opp eller blir vi utkonkurrert av de utenlandske advokatfirmaene?

Det å fusjonere på nasjonalt plan eller å vokse seg stor på en mer organisk måte, er ikke bare betinget i det strukturelle kravet til en kritisk størrelse for å kunne etterkomme klientenes ønsker etter økt juridisk kompetanse i dybden. Fusjoneringen eller en mer organisk vekststrategi kan for så vidt også betraktes som en motstrategi mot å bli kjøpt opp eller utkonkurrert av utenlandske advokatfirmaer.

De grepene vi har gjort siden tidlig på 1990-tallet er gjort i en offensiv og en defensiv strategi. Vi har jo posisjonert oss for ikke å bli kjøpt opp ved å være fullservice, ha spisskompetanse, ha alt det som skal til slik at vi kan betjene klientene våre uten å bli utkonkurrert hverken på kvalitet eller pris.

 

I denne sammenheng gir den etterstrebte kritiske størrelsen en viss sikkerhet mot å ikke bli en førstekandidat for et eventuelt oppkjøp, fordi det å integrere et litt mindre advokatfirma med løsere struktur i en større advokatfirmakjede, er lettere enn en større organisasjon.

Nå kan det naturligvis spørres hvordan et advokatfirma med selskapsavtale og et partnersjikt på 20–30 partnere, i det hele tatt skal kunne kjøpes opp fra utenlandske interesser? Hvis partnere ikke vil, kan naturligvis en oppkjøpssituasjon ikke oppstå. Faren ligger mer i det å bli utkonkurrert av de internasjonalt lokaliserte store og pengesterke angloamerikanske advokatkjedene. En slik fremtidig utvikling kan føre til en desintegrasjon av et norsk firma, fordi partnere med dette kan miste sin yrkesstolthet og de gode inntjeningsmulighetene.

Og skulle vi oppleve at de oppdragene som vi føler er de riktige plutselig går til Freshfield eller hva som helst, alt går ut av landet, og vi synes ikke at vi er noe kule lenger, og så tjener vi dårlig med penger, og så ser vi at det kommer noen inn her og vil etablere seg her i landet, og vi ser at de har mye bedre inntjening og mye kulere oppdrag, da desintegrerer det, selskapsavtaler eller ikke-selskapsavtaler. Så vi må sørge for at hver enkelt av oss synes at dette er det beste stedet man kan være.

 

Hvor konkret denne frykten for en etablering av pengesterke advokatfirmaer som opererer transnasjonalt i forhold til Norge virkelig er, kan naturligvis diskuteres. På revisjonsmarkedet kan det også i tilfellet Norge observeres et – som en advokat kalte det – ”Andersen-World-Wide-concept”, som leverer sine tjenester på nær sagt alle jurisdiksjoner, og som definitivt har slått gjennom. Men det som vel kan konstateres pr. dags dato, er at

ingen av de store angloamerikanske, tradisjonelle advokatfirmaene virkelig har begynt å interesse seg for det norske markedssegmentet.

 

Når man inntar et skandinavisk eller nordisk perspektiv, så er unntaket det store engelske advokatfirmaet Eversheds, som prøver å ekspandere ved å åpne kontor i Danmark og har fusjonert med et dansk firma. Det andre unntaket er det amerikanske firmaet White & Case, med kontor i Stockholm og Helsingfors.[44]

Hovedbegrunnelsen for denne labre interessen hos de store angloamerikanske advokatfirmaene for å etablere seg i Norge, er – i hvert fall per i dag – at det ut fra lønnsomhetsbetraktninger ikke synes attraktivt nok å komme hit. Det som oppfattes som strategisk viktig for disse globale tungvekterne på advokatmarkedet, er å følge klientene sine og betjene dem overalt. Dette betyr igjen at man først og fremst må være tilstede i de største (europeiske) finanssentrene.

Sånne firmaer som London-firmaene har en helt annen strategisk interesse av å være tilstede i Frankfurt, Paris, Milano, Madrid for å være med i de største transaksjonene, enn de vil ha av å være representert i København og Oslo, og til og med Stockholm. De er rett og slett ikke så skrekkelig interessert, det kommer kanskje på dagsorden senere.

 

Det som også ville vanskeliggjøre enhver integrasjonsprosess mellom et London- eller USA-basert advokatfirma på eiersiden, er de store forskjellene vedrørende inntjeningssiden.

Det er vanskelig å ha eiermessig integrering på en partnerskapstanke hvis man tjener 2-3 ganger så mye på det ene stedet som det andre.

2.9 Paralleller til organisasjoner i næringslivet

Den moderne forretningsadvokaten fra et av de store kontorene er i dag konfrontert med en helt annen oppdragsprofil enn for en del år siden. Disse firmaene interesserer seg primært for det virkelig tunge oppdragsvolumet, det vil si bare for et selektivt markedssegment. Disse oppdragene er regelmessig av svært kompleks art og dekker flere juridiske delfelt. For å belyse denne forandringen i de tunge forretningsadvokatenes hverdag, skal jeg skissere oppgavene som følger med en større transaksjon.[45]

I en oppkjøpssituasjon er det første man ser på hvilken transaksjonsstruktur man skal ha; skal du kjøpe en virksomhet så kan du som oftest enten kjøpe eiendeler og overta gjeld, eller du kan kjøpe aksjer i et selskap. Det kan være en ganske komplisert sak hvor skatt nesten alltid er viktig, avgiftsspørsmål er viktig, konsesjon/myndighetstillatelse er viktig, effekter for avtaleforhold med tredjepart kan være viktig. Så gjennomføres det jo typisk en form for ”due diligence”, en gjennomgang av målselskapet fra juridisk, økonomisk og kommersiell side. Og det innebærer en innhenting og systematisering av juridisk materiale vedrørende selskapet, for så vidt om man representerer en selger eller kjøper så er man involvert i det, representerer man selgeren så forbereder man og tilrettelegger, og representerer man kjøperen så gjennomfører man og dokumenterer undersøkelsen. Og så er det selve kontraktsforhandlingen, som i hver forhandling i større forhold er forskjellig fra den andre, selv om det selvfølgelig finnes maler og utvikler seg praksis etter hvert på hva som er vanlig og ikke-vanlig avtale. Det er de tre hovedkomponentene. I forbindelse med fusjon og oppkjøp så er det ofte omfattende konkurranserettslige problemer. Det er jo gjerne at den som kjøper opp er i samme bransje som den som blir kjøpt opp, og at det er å oppnå synergier som er målet med oppkjøpet, at to pluss to skal bli litt mer enn fire. Og et element i det er jo en økende konsentrasjon i markedet hver gang det skjer, det har en side mot konkurranseretten og Konkurransetilsynet i Norge og Kommisjonen i Brüssel. Så er det jo også mye arbeidsrett involvert, de ansatte har jo rettigheter til å være involvert og dessuten er det jo da ikke sjelden hvis det er samordning at det blir overtallighet, og større nedbemanningsprosesser er jo meget ressurskrevende på det juridiske plan. Som corporate-menneske[46] trekker vi jo på fagspesialister, hvor typisk skatterett, arbeidsrett og konkurranserett kanskje er de mest typiske spesialdisiplinene. Ved oppkjøp av enkelte typer virksomhet så er det også veldig viktig å trekke på immaterialrettseksperter. Så du kan si at den som da er en sånn transaksjonsadvokat blir jo også en slags prosjektkoordinator for dette. Det gjelder å kunne identifisere de problemene hvor man trenger å trekke inn spesialistene og ha tilstrekkelig kunnskap til å forstå hva de sier. Og man må ha en rimelig god forståelse av de forretningsmessige bitene som nødvendigvis er helt sentrale i den konkurranserettslige vurderingen, sånn at man kan kommunisere godt som en slags mellommann mellom de som er forretningsledere og de som er konkurranserettslige jurister.

 

Den oppkjøpssituasjon som er skissert her, samt medfølgende (retts-) problemer, danner bare ett eksempel fra forretningsadvokatens komplekse hverdag. Det kunne naturligvis vises til andre oppdrag med en tilsvarende problemprofil, som for eksempel ved emisjons- eller børsnoteringsprosesser. Forretningsadvokatenes svar på dette arbeidsfeltet, som altså ikke bare er juridisk svært komplekst, er for det første spesialisering. Denne nødvendige spesialisering medfører igjen at slike store og komplekse oppdrag i dag bare kan bearbeides ved et team av høykvalifiserte og høyspesialiserte advokater, inkludert naturligvis spesialister fra andre disipliner.[47] For å imøtekomme denne nye kravprofilen, har samtlige av de store og mellomstore forretningsadvokatfirmaene endret organisasjonsstrukturen på en fundamental måte. Stort sett er det ikke lenger de juridiske deldisiplinene som danner grunnlaget for det interne organisasjonsmønsteret. Viktigere synes den valgte organisasjonsstrukturen å være, som er adressert til klientene eller kundene, hvor man går ut fra en bransjeforståelse. Problemet forsterkes i enda sterkere grad ved at utviklingen fører til at bransjeskiller brytes ned og forsvinner. Adm. dir. Torill L. Rambjør i WMB analyserer følgene av denne utviklingen. ”Konvergens eller sammensmeltning av produkter og funksjoner skjer innenfor og på tvers av bransjene. Digitalisering av de tradisjonelle teknologier har gjort denne utviklingen mulig (IP-telefoni, nett-TV, digital- og bestillings-TV, elektroniske aviser og bøker). Markedsmessig fører dette til at tele-, data- og mediatjenester i stigende grad tilbys som ”et produkt”. På det juridiske området har utviklingen ført til at selskapene i stigende grad opererer på felt som er regulert av ulike typer lover, - hvis de i det hele tatt finnes. Gjeldende lover er også til dels ”foreldet” (Konvergensutvalget utnevnt av regjeringen).[48]

Den beste måten å generere en slik bransjeforståelse, som synes å være nødvendig om et forretningsadvokatfirma skal overleve, er å selv være i den bransjen.

I gamle dager delte man inn firmaene etter fagområder. En bransje derimot har problemer innenfor et vidt spekter, og vi tror vel at for å kunne gi det beste råd til en bransje så må vi ikke bare ha svart belte i finjussen, men også kjenne til de problemene som akkurat denne bransjen baler med. Kunnskapen om bransjene får man hovedsakelig gjennom å organisere seg etter bransjen, for da vil de fleste av dine klienter over tid være i den bransjen og du vil etter hvert akkumulere kunnskap fra bransjen, og du vil ha seminarer og begynne å motta nyhetsbrev fra den bransjen.

 

I denne sammenheng skal jeg sitere WMBs hjemmeside[49], for å belyse forretningsadvokatenes klient- eller kundesentrerte utgangspunkt i en markedsføringsstrategi som er felles for denne bransjen:

Rettssystemet, våre klienters virksomheter og de juridiske problemstillingene er blitt omfattende og kompliserte. For å møte denne utfordringen har vi etablert spesialiserte faggrupper og kundeorienterte markedsgrupper ledet av en av partnerne. ..(...).. Det er samtidig vår hovedoppgave å sette klientens ønsker og behov i fokus og innrette vår virksomhet deretter. Et skritt i den retning er å øke, tilpasse og organisere firmaets intellektuelle kapital til beste for klientene. I dette arbeid er fokus og spesialisering essensielt. ..(...).. Førsteklasses juridisk spisskompetanse innen etterspurte fagfelt forutsettes, og innsikt i og kunnskap om våre klienters bransjer og forretningsvirksomhet forventes.

 

WMBs konkrete organisasjonsstruktur i bransjer eller forretningsmessige områder er som følger: shipping/transport; skatt/avgift; børs/transaksjon; EU/konkurranserett; prosedyre; industri/handel/offentlig virksomhet; bank/finans; energi/entreprise/fast eiendom; IT/tele/media.

Det som her ble illustrert i forhold til WMB gjelder, som sagt, med små variasjoner for samtlige av de store og mellomstore forretningsadvokat-firmaene. Selmer opererer for eksempel med 14 faggrupper som dekker de vesentlige områder i forretningsjusen. I tillegg opereres det med elleve markedsgrupper, hvor organisering etter markedssegmenter er et dominerende trekk. I denne sammenheng nevnes som atskilte markedsgrupper bl.a. energi, bank/finans/forsikring, bygg og eiendom, IKT, media/underholdning/sport, maritim, verdipapirforetak, marine næringer og offentlig sektor. Selmer opererer dessuten, i et dokument som bare foreligger på engelsk, med en imponerende liste ”of important deals in 1999 and 2000” relatert til de forskjellige markedssegmenter.[50] Også dette belyser den dramatiske endringen i advokatenes selvpresentasjon. I dag synes det mer og mer viktig og også akseptabelt å markedsføre seg ved at man viser til sine oppdrag eller ”deals”. Jo større oppdragsvolumet er, eller jo mer imponerende eller mektig oppdragsgiveren er, desto viktigere synes det at oppdragstakeren, det vil si forretningsadvokaten eller hans firma, blir.[51] Det nylig fusjonerte Simonsen Føyen opererer også med fagområder, men har et mer differensiert system med hele 33 områder. Også disse er bare delvis i tradisjonell forstand juridiske, men delvis klart rettet mot næringslivet. Eksempler på det sistnevnte er bl.a. franchise- og lisensieringsavtaler, fusjon og oppkjøp, internettrelaterte spørsmål/e-handel, offshore, olje og gass, shipping, skipsfinansiering, sportsjus og telekommunikasjonsrett. Dessuten opereres det med fire avdelinger, nemlig avdeling for IKT og media, entreprise og eiendom, corporate og skatt, og offshore og shipping. Opprettelsen av avdeling for IKT og media blir fremstilt på firmaets hjemmesidene som en klar reaksjon på at grensene mellom bransjene EDB, telekommunikasjon og mediaindustrien har blitt fjernet. Dette ville man åpenbart reagere på ved selv å komme med en juridisk pakkeløsning til potensielle problemer i denne nye sektoren. I avdelingen corporate og skatt blir denne tette tilpasningen til næringens behov enda tydeligere; ”Arbeidet innen corporate og skatt omfatter problemstillinger i tilknytning til næringslivet, uavhengig av størrelse og organisasjonsform.” Det å kunne løse ”et kommersielt problem”, krever fra advokaten ved siden av den juridiske kompetansen, ”kreativitet og forretningsforståelse”. Organisering i bransje- og faggrupper skjer ”for å sikre videreutvikling av juridisk kompetanse og forretningsmessig innsikt innen de ulike bransjer og fagfelt.”[52] Schjødt opererer igjen med 23 fagområder, av disse har 17 dessuten status som kompetanseområder. Kompetanseområdene viser delvis de samme trekk som hos de andre aktørene på feltet, det vil si en klar tilpasning etter næringslivs eller bransjenes behov. Eksempler er her verdipapir/kapitalmarkedet, venture capital og oppstartsselskaper, bank og finans, fusjoner og oppkjøp, sjøfart og transportrett, havbruk og fiskeoppdrett, entreprise, informasjonsteknologi, telekommunikasjon, medierett og sport/kultur/underholdning.[53] PWC har følgende organisasjonsstruktur: international corporate/tax, national market/tax, E-business, M & A/Tax, M & A/legal, petroleum. Dessuten opereres det med 18 faggrupper og syv bransjer: finans, handel/industri, telekommunikasjon/medier, høyteknologi, energi, offentlig sektor og tjenesteytende sektor[54]. Lindh Stabell Horten er organisert i åtte grupper, nemlig corporate, banking/finance securities, M & A, intellectual property rights/IT/media, tax/administrative law, litigation, construction/property, employment.[55] TKGL opererer igjen med 12 praksisområder; selskapsrett/ kapital/finansmarkeder, oppkjøp/fusjoner, skatt, IT/telekommunikasjon/ medierett, EU- og konkurranserett, immaterialrett, fast eiendom/entreprise, kraftrett, arbeidsrett, prosedyre, miljørett, shipping/offshore.[56] Wikborg, Rein & Co opererer med elleve aktivitetsområder; distribusjon, energi, finansiering, fast eiendom, idrett/underholdning, industri, kapitalmarkeder, oppkjøp/ fusjoner, styreverv, telekommunikasjon/media/IT, tvisteløsning. Til disse aktivitetsområder er det tilknyttet relevante rettsområder.[57] I BA-HR arbeides det i 20 faggrupper, nemlig selskapsrett, skatterett, regnskapsrett, bedriftsovertakelse, børs-/verdipapirrett, corporate finance, bank-/finansrett, forsikringsrett, pris-/konkurranserett, EU/EØS-rett, immaterialrett, shipping/ sjøforsikring, offshore-/petroleumsrett, transportrett, bygg-/entrepriserett, miljørett, forvaltningsrett, telekommunikasjon, konkurs/gjeldsforhandling og prosedyre.[58]

Denne nyorientering og restrukturering av forretningsadvokatvirksomhet etter bransjekonseptet er ikke bare begrenset til det organisasjonsmessige, men har også medført en utvidelse av den tradisjonelle juridiske rådgivning i retning av at forretningsadvokaten også blir mer og mer en kommersiell og strategisk rådgiver. Hovedtyngden av vårt arbeid knytter seg naturlig nok til bistand av rettslig karakter, men i mange sammenhenger arbeider vi også som kommersiell og strategisk rådgiver. Ikke minst gjelder det i forhold til klienter vi har et veletablert forhold til, hvor vi gjennom opparbeidet kunnskap om klienten og erfaring fra næringslivet for øvrig ofte kan være en nyttig medspiller, også utenfor det rent juridiske området. Partnere i firmaet anmodes ofte om å påta seg tillitsverv i ledende selskapsorganer, og stiller seg positive til det når dette ikke strider mot forretningsmessige- eller representasjonsmessige hensyn.[59]

 

Denne skisserte utvidelse av den tradisjonelle juridiske rådgivning i retning av kommersiell og strategisk rådgivning, viser også et annet interessant aspekt som danner en interessant parallell til utviklingen i sosial- og kriminalpolitikken. Jeg tenker her på intervensjonsmodeller som opererer forebyggende eller proaktivt allerede før et samfunnsmessig problem eller en konflikt kan oppstå.[60] Forretningsadvokatens rolle synes parallelt med denne utviklingen å trekke mer i retning fra å være ”bare” en konfliktløser, til å bli en konfliktforhindrer. Den allerede siterte Adm. dir. Torill L. Rambjør, har også her noen interessante tanker om denne utviklingen på WMBs hjemmesider:

Historisk har klientens merverdi ved bruk av advokatbistand, primært vært knyttet til å løse og å unngå konflikter. I årene som kommer vil det skje en vridning, slik at klientens merverdi i større grad vil være knyttet til juridisk rådgivning før konflikter oppstår. En slik utvikling vil primært være drevet frem av den økte kompleksiteten i det lovmessige rammeverk som norske og internasjonale bedrifter er underlagt, og de store negative konsekvenser eventuelle overtredelser kan ha (befriftsoverdragelser, selskapsmessige restruktureringer).[61]

 

Forskjellen mellom den forebyggende og kriseintervenerende strategien på feltet sosial- og kriminalpolitikk og i advokatvirksomheten, må ses fra forskjellig utgangspunkt eller intervensjonsgrunn. Men felles for de to områdene er en overgang til mer ”proaktiv” virksomhet. I det førstnevnte eksemplet er det frykten for påstått tiltakende krisesymptomer i samfunnet. I advokatvirksomheten må denne utviklingen ses på bakgrunn av de enorme økonomiske konsekvenser av eventuelle juridiske konflikter i megaoppdragssammenheng.

2.10 Konkurranse mellom (forretnings-)advokatfirmaene

Det er uten tvil en enorm konkurranse om oppdragene på advokatmarkedet, en konkurranse som fra advokatfirmaene krever en form for markedsføring som var helt ukjent i bransjen for ikke så veldig mange år tilbake. Men denne konkurransen er også en konkurranse som gjenspeiler et klart firmahierarki innen advokatverden.

Spørsmålet om konkurransesituasjonen blir helt generelt karakterisert ved at den er ganske hard og intens, og at konkurransen er enorm og tøff. Konkurransen om oppdragene oppleves i denne sammenheng som en realitet i advokatens hverdag. Karakteristikken om en tøff konkurransesituasjon må igjen ses på bakgrunn av advokatmarkedet helt generelt, som av forretningsadvokatene karakteriseres som egentlig usedvanlig bra.

Men den allerede fra før tøffe konkurransesituasjon mellom forretnings-advokatfirmaene, synes dessuten også å ha blitt mer intens i de siste årene. Dette har noe med forandringen i advokatmarkedet og dens rekonstruering å gjøre. Advokatmarkedet er i dag karakterisert ved at det finnes fire til fem firmaer som oppfatter hverandre som hovedkonkurrenter, men hvor man dog også pleier en viss form for samarbeid. Disse firmaene er TKGL, WRCO, WMB, BA-HR og med visse begrensninger Schjødt. Denne 1. divisjonen i advokatfirmaverden er karakterisert ved å være full-service-firmaer, som fokuserer direkte inn mot forretningsadvokatvirksomhet, og hvor andre ting holdes utenfor. De nevnte firmaene retter seg mot et eget segment i markedet, nemlig klienter med de store sakene. Dette forutsetter naturligvis en viss størrelse på virksomheten, slik at den spisskompetansen, spesialiserings-graden og mannsstyrken som kreves for at et stort oppdrag som for eksempel et oppkjøp, kan bearbeides. Og det er her inntjeningskravene rettet mot firmaene kan realiseres.

Og det er et veldig lukrativt område å jobbe på. Har du et stort oppdrag som går på et oppkjøp, så kan du kaste inn fem til seks stykker og timene bare ruller.

 

De fire fem store forretningsadvokatfirmaene synes tidligere å ha vist respekt overfor hverandres klientbasis. Men dette synes også å være i forandring.

Nå er det jo blitt en veldig utadrettet form for markedsføring advokatfirmaer i mellom, man ringer mer eller mindre opp til hverandres klienter, og spør om man kan komme og gi en presentasjon av seg selv. Og så dukker man opp med videoshow, PowerPoint og Gud vet hva.

 

Det som det gjelder å vise i slike sammenhenger, er at man er flinkere enn de andre, det vil si har høyest faglig kompetanse, best servicegrad, mest konkurransedyktige priser etc. I denne sammenheng prøver samtlige av (de store) forretningsadvokatfirmaene å finne en organisasjonsform som er bransjerettet (se 1.9), man opererer med å sende ut nyhetsbrev til klientene sine, for eksempel om rettsutviklingen på bestemte bransjerettsområder, man arrangerer seminarer innenfor disse fagområdene, og man ringer naturligvis klienten stadig. De kresne klientene er i denne sammenheng mest interessert

...i å få rask oppfølging fra de menneskene de ønsker å få den raske og gode oppfølgingen fra. Får de ikke det så prøver de noen andre.

 

Denne utadrettede form for markedsføring på forretningsadvokatmarkedet er bl.a. også nødvendig fordi det i advokatbransjen ikke finnes noen form for anbud, fordi oppdragenes art medfører at de er forskjellig fra gang til gang, slik at faste priser er umulig å estimere. For så vidt har det etablert seg en annen form for å presentere seg og sin kompetanse, service osv. Det har utviklet seg praksisen at kunden inviterer til såkalte ”Beauty Parades” ”Beauty Contest” eller ”Horse and Pony Shows”, hvor firmaene i timetakt får muligheten for å presentere seg for kunden. I en slik konkurransesituasjon gjelder det å bli oppfattet som best innenfor de forskjellige virksomhetsområdene.

Men tross den harde konkurransen fra oppdrag til oppdrag mellom de store advokatfirmaene, finnes det dog, som allerede antydet, visse former for samarbeid og respekt mellom de fem store (se 2.7). I denne sammenheng har man for eksempel etablert en slags ”klubb” hvor man møtes regelmessig for å ta opp felles spørsmål. Her utveksler man opplysninger som for eksempel går på å utveksle

erfaringstall på forholdet mellom jurister og ikke-jurister i virksomheten, ser på hva de og vi gjør godt – dette er jo stort sett ting som man kan tilegne seg på en annen måte, men man får det litt mer presist, redegjort av kollegaene.

Og det kollegiale forhold viser seg også i situasjoner hvor man henviser oppdrag til hverandre.

Konkurransen i forhold mellom de (fem) store og de firmaene som er i ferd med å vokse seg sterke, de som m.a.o. er ”oppadgående”, synes å være enda hardere. Firmanavn som nevnes er for eksempel Selmer, Arntzen de Besche, Steenstrup Stordrange, Haavind Vislie, eller Simonsen Føyen som ved en nylig gjennomført fusjon plutselig rent tallmessig ble nesten like stor, eller Lindh Stabell Horten som presenterer seg som det eneste nordiske forretningsadvokatfirma i Norge og i Norden. Fra de ”fem store” opereres det for det første med en liten, men ytterst viktig språklig avgrensning. Det snakkes nemlig om ”hovedkonkurrenter” og om ”konkurrenter” i forhold til de nevnte firmaene som er oppadgående. Disse nye konkurrenter har som sagt ført til en hardere konkurranse om oppdragene. Her fremmes det to syn. Det ene synet fremmes av de (fem) store. Etter det viser disse nye konkurrentene i mindre grad respekt overfor hverandres klientbasis.

Det er hverdagen at man må forsøke å stadig gjøre hva man kan for å beholde en klient, og også å forsøke i viss monn å være akvissativ. Men vi merker jo hele tiden det at selv de klientene vi har hatt lenge blir gjenstand for tilnærmelser fra andre advokatfirmaer. Men de siste årene så har det vært en del firmaer som har vært mindre og som har vokst opp. Og de har vært veldig akvissative, og det har skapt en økt konkurransesituasjon, og jeg vil si at konkurransen er mye mer tilspisset enn den var for noen år siden.

 

En annen advokat fra en av de nye konkurrentene på feltet bekrefter på en måte det ovenfor siterte utsagn, men han setter dette også i et generelt perspektiv som tematiserer den forandrete markedsføringssituasjonen sett både fra advokatens, men også fra klientens synspunkt.

Man er varsom med å gå etter andres klienter, men det oppstår jo berøringspunkter og de fleste advokater benytter jo den sjansen til å markedsføre seg selv og sitt firma. Store klienter bruker gjerne flere advokater, kjøper spisskompetanse hos ulike firmaer, og det å utnytte den muligheten til å drive cross sale av andre tjenester er jo en god mulighet til å utvide kontaktnettet.

 

Dette endrete bilde i forhold til konkurranse mellom advokatfirmaene i de siste årene har også medført et endret bilde vedrørende forholdet mellom firmaene og kundene. Det klages, eller mer nøytralt sagt, det konstateres at klientene er mindre lojale enn før, det shoppes mer mellom advokatene.

Jeg tror at de norske konsulentfirmaene som driver research i dette advokatmarkedet viser at det norske advokatmarkedet er preget av nokså liten klientlojalitet.[62] De store klienter i det norske markedet har sjelden eksklusive forbindelser og de skifter forbindelser. Det er en økende tendens.

 

Dette endrete bilde viser seg også i trenden at det stort sett ikke lenger leveres hele det juridiske spekter til en klient, som det var tilfelle for ikke så mange år tilbake.

De største norske selskapene bruker også til en viss grad de billigere advokater på de mer løpende ting, og i stor grad så bruker de interne jurister på løpende ting. Og så kjøper de selektivt tjenester på de virkelig store prosedyreoppdragene og de viktige, store transaksjonene.

 

Denne forandringen vil bare forsterke trenden med at de store forretningsadvokatfirmaene ikke bare henvender seg til et bestemt markedssegment på klientsiden, men også på den juridiske oppdragssiden, nemlig det å levere prosjektbistand på de store og spesielt tunge prosjektene.

Annen halvdel av 1990-tallet (se foran 2.6), da de store revisorfirmaene som opererte internasjonalt – the big five[63] - etablerte egne juridiske divisjoner, spredde det seg en del frykt i det etablerte advokatmarkedet. Man fryktet at de med sin internasjonale kapitalmakt og sine internasjonale nettverk og sin ”one-shop-shopping”-tanke[64], ville kunne bli en like dominerende faktor på advokatmarkedet som de allerede var på revisormarkedet. Men denne frykten synes – i hvert fall til nå – å ha vært ubegrunnet. De store revisorfirmaenes advokatdivisjoner betraktes stort sett bare på ett felt som en sterk konkurrent, nemlig på skattejusen. Som forklaring på denne utviklingen viser en advokat til en grunnleggende forskjell mellom de fem store advokatfirmaene og ”the big five”:

De store ledende advokatfirmaer satser på de store financial centre, de prøver ikke å være alt for alle, men de prøver å være de som leverer de beste tjenester i de største sakene.

 

Det som hevdes, er at revisorfirmaene har en tradisjon for å gå etter de store markedene. Og etter denne advokatens oppfatning burde de også fortsette med det, fordi de har sine store klientmasser her. Dette har igjen to konsekvenser som henger nøye sammen. Fra ståstedet ”de fem store” hevdes det at revisorjuristene har en del problemer med å utvikle

en juridisk kultur som gjør at de kan hevde seg juridisk, og dermed også ha en tilfredsstillende rekruttering i forhold til det.

 

Dette fremmedbilde blir også bekreftet som selvbilde av de revisoradvokatene jeg har snakket med, nemlig at man har litt problemer med å rekruttere ”de beste” (se avsnitt 2.7). Dette generelle problemet i forhold til rekruttering synes å medføre at man ”hjelper” seg på revisoradvokatsiden ved at man, som det hevdes av en tradisjonell advokat, prøver å kapre våre beste fullmektiger mer enn de prøver å kapre klientene våre. Det er ikke overraskende at det samme hevdes fra revisoradvokaters side, nemlig at de tradisjonelle advokatfirmaene igjen prøver å verve de unge dyktige skattejuristene fra dem. Men også den tradisjonelle advokaten er klar over at denne situasjonen ikke må forbli slik. Situasjonsbeskrivelsen tilsier at det bare tar lengre tid å posisjonere seg på markedet:

Jeg er overrasket over at konkurransen ikke er blitt mer markert, men jeg tror ikke det betyr at faren er over. Jeg tror bare den er noe forsinket. Det tar lengre tid for disse revisorfirmaene å bygge opp kredibilitet som gjør det mulig for dem å rekruttere på et høyt nivå.

 

En annen forklaring på at revisoradvokatene – i hvert fall inntil nå – ikke synes å representere noen faretruende konkurranse for de tradisjonelle firmaene, er påstanden fra revisoradvokatens side om et rådgivningsmonopol i forhold til en del områder - for eksempel i store oppkjøpssituasjoner - som de tradisjonelle advokatfirmaene tradisjonelt vokter over. Denne lukkelsestese[65] i forhold til de virkelig lukrative oppdragene på advokatmarkedet, underbygges med påstanden om at det finnes et slags kartell mellom en del meglerhus og en del av de store advokatfirmaene.

Det er jo velkjent i bransjen at en del meglerhus nærmest er gift med et par av de store advokatfirmaene når det gjelder oppdrag som de har kontroll på når det gjelder videre engasjement. Det er ganske vanskelig å få hånd om oppdrag som først har gått gjennom et meglerhus som har blitt gitt oppdrag for å skaffe investor etc. Fordi når det gjelder den juridiske biten så er de veldig raske til å ringe en to tre advokater som de hele tiden jobber sammen med i de største forretningsadvokatfirmaene.

 

Litt senere i intervjuet innrømmer den samme revisoradvokaten at han ikke mener at det ligger noe klanderverdig i det, fordi man ved å velge et slikt firma også vet at man snakker med en forretningsadvokat som har gjort en tilsvarende jobb ofte, og som naturligvis med dette rår over massevis av rutiner og erfaringer slik at han vet nøyaktig hvordan han skal gå frem i et oppkjøp. Og det er naturligvis for en kunde primært viktig.

Det synes også å være en betydelig konkurranse om oppdragene blant revisoradvokatene selv, og det synes å være lite samarbeid mellom dem. Det var nok litt annerledes for et par år siden, hvor det fra Advokatforeningen ble hevdet at revisoradvokatene ikke virkelig var uavhengig av deres tilsvarende storselskaper. Da var det nok en viss solidaritet mellom revisoradvokatene, som delvis oppfattet seg som en gruppe mot de tradisjonelle advokatfirmaene. Med i dag synes bildet mer dominert av lite samarbeid, og hvor det til og med hevdes av en revisoradvokat at et konkurrerende revisoradvokatfirma ”er veldig aggressive når det gjelder å kjøpe ut folk herfra.

Utenlandske advokatfirmaer synes inntil nå ikke å representere en fare for norske advokatfirmaer

Det synes å ha forskjellige forklaringer. For det første kan det naturligvis spørres om det norske markedet representerer et marked som i det hele tatt er økonomisk interessant for store utenlandske advokatfirmaer. For det andre synes det også å være en del strukturelle forhold i Norge som i alle fall ville vanskeliggjøre et slikt etableringsforsøk.

Utenlandske advokatfirmaer forsøker seg jo på å rette seg inn mot norsk virksomhet, men det blir også mer sånn nisjepreget, de vil ikke ha den samme klientkontakten og kompetanse om norske forhold og språk og sånn, det er mange sånne små barrierer som gjør at de bare blir nisjer.

 

Det at Norge i en del (politiske) sammenhenger er et annerledesland, synes med andre ord også her å medføre spesielle vanskeligheter for ikke-norske forretningsadvokater for å kunne konkurrere på lik linje med norske forretningsadvokater.

2.11 Makt og medier: Ranking av advokatfirmaene og dens bruk i konkurransesituasjonen

Det finnes en tese i rettssosiologien om at forretningsadvokater, i motsetning til forsvarere, fører et tilbaketrukket liv i forhold til mediefokusering. Denne individsentrerte observasjon er muligens stadig riktig, i hvert fall som hovedkarakteristikk.[66] Men et annerledes bilde avtegner seg når man inntar et organisasjonssentrert perspektiv og ser på forretningsadvokatfirmaer. Disse er utsatt for en tiltakende konkurranse om de store og lukrative oppdragene (se 2.10). Her gjelder det med andre ord å kunne vise til konkurransefordeler som kan overbevise klientene eller kundene om ens fortrinn i forhold til konkurrenten. Dette krever også en større åpenhet i firmaenes selvrepresentasjon, markedsføring etc. Et uttrykk for dette kan observeres i bruk av Internett, eller mer konkret bruk av hjemmesider til å presentere seg, eller bruk av lekre brosjyrer og avisannonser for å markedsføre seg. Det andre som jeg skal ta opp i dette avsnittet, er den tiltakende invadering av (forretnings-)advokatmarkedet ved diverse ranking-firmaer og markedsføringsspesialister, som gir advokatfirmaene en pekepinn på hvordan de innordnes i en rankingskala i forhold til konkurrenter og rettslige områder. De følgende sitater fra en avis, og fra hjemmesidene av to forretningsadvokatfirmaer, skal brukes som en første illustrasjon:

Forretningsadvokaters elitedivisjon: Resultatene fra den årlige The European Legal 500-undersøkelsen har sendt stemningen i taket hos Advokatfirmaet Steenstrup ANS. For første gang har det relativt unge firmaet fått tre topp-plasseringer i den prestisjetunge undersøkelsen, som utarbeides av det britiske selskapet Legalease Limited.

(Aftenposten, 10.4.1999, s. 2)

 

Uavhengige undersøkelser viser at våre juristers faglige og profesjonelle standard anses som meget høy (TKGLs hjemmeside, 31.1.2001; www.tkgl.no).

Dagens Næringsliv hadde mandag 18.9.2000 et oppslag på side 10, om rangering av advokatfirmaer. Artikkelen tar utgangspunkt i The European Legal 500s kåring av de beste advokatfirmaene i Europa for år 2000. ... Artikkelen nevner Føyen som ledende i forbindelse med IT. Dette er selvfølgelig bra. ”Vi vil imidlertid ikke unnlate å peke på at The European Legal 500 også ratet Føyens Eiendoms- og Entrepriseavdeling på topp blant advokater med denne spesialitet”, sier styreformann Jostein Ramse. Av en eller annen grunn er dette utelatt i artikkelen.

(Føyens hjemmeside, 8.2.2001; www.foyen.no)

 

Sitatene viser advokatfirmaets eller avisens bruk av International Centre for Commercial Laws (icclaw) ranking i publikasjonen The European Legal 500. Law firms in Europe and the Middle East (John Pritchard ed., Leagalease 2000). Den gir en ranking av forretningsadvokatfirmaer i hele verden. Hvert lands avsnitt er delt inn i to deler, en editorial section og en directory section. Den første delen utgjør den egentlige rankingen av forretningsadvokat-firmaene, som da er en blanding av faktiske informasjoner og kommentarer. Den metodiske fremgangsmåten beskrives på den følgende måten: ”The research for the editorial is based on the combined opinions of the many lawyers interviewed in each jurisdiction, commentary from clients and analysis of deals or contentious issues reported” (ibid. S. 12). Man er også ganske klar på at det ikke handler om forskning i dens egentlige betydning: ”Accordingly, it is important to appreciate that the editorial lists should not be taken as a definitive statement on law firms, but rather as a starting point for discussion” (s. 11). Den andre delen – the directory – består av annonser fra forretningsadvokatfirmaene som er basert på firmaenes egne informasjoner. I tilfellet Norge handler det alt i alt om 34 annonser fra en halv til en hel side. Om forholdet mellom de to delene skriver Leagalease: ”... we should stress that these profiles are completely separate and different from the editorial, having been approved by the firms prior to publication...” (ibid. S. 12).

Hovedavsnittet – editorial section – og med dette den egentlige rankingdelen, deler forretningsjusen i delområdene banking and finance, construction, corporate and commercial, electricity, EU and competition, insolvency, intellectual property, labour and employment, litigation and arbitration, maritime and shipping og IT and telecommunications. Hver av disse juridisk-bransjemessige områder er bygd opp på den samme måten, dvs. delt opp igjen i to grupperkategorier: For det første er firmaene listet i grupper etter prioriteringen. Deretter alfabetisk i de enkelte gruppene. I forhold til det første inndelingskriteriet, opereres det med mellom en til fire gruppekategorier. Innen de enkelte gruppene nevnes fra ett inntil 12 firmaer. Hvis jeg tar et eksempel, nemlig banking/finance, så domineres den prestisjetunge første gruppen av ”de fire store” nemlig BA-HR, Thommessen, Krefting Greve Lund, Wiersholm, Mellbye & Bech og Wikborg, Rein & Co: ”Traditionally, banking work has been the territory of the large Oslo-based firms, which continue to have the best reputations. ...” I svært korte karakteristika om de enkelte firmaene, nevnes for eksempel at advokater som BA-HRs Terje Sommer og Rolf Johan Ringdal ”are highly respected finance lawyers”. Og det nevnes individuelle klienter og oppdragsvolumet; ”the firm (TKGL) advises Kværner in the NKr. 4.5bn ($ 500m) IPO for the shares in Aker Maritime AS...” (www.icclaw.com 26.6.01).[67]

Legalease er ikke det eneste forlag som har spesialisert seg på ranking av forretningsadvokatfirmaer i et internasjonalt perspektiv. Chamber and Partners observerer også det norske markedet for forretningsadvokatfirmaer. Til forskjell fra Legalease opereres det hos Chamber and Partners, ved siden av å liste firmaene på samme måte som Legalease, med ranking-kategorien leading individuals på de tilsvarende delområdene i forretningsjusen. Karakteristikkene er her nokså ekspressive, som for eksempel ”a great deal maker” (Carl-Erik Krefting), ”simply excellent” og ”really imaginative” (Erik Thyness) eller ”hard-working and ultra-commercial” (Morten Steenstrup) (www.chambersandpartners.com Norway, corporate/M&A).

Advokatens subjektive syn på rankingen

Hvordan uttaler advokatene seg om rankingen? Det er ikke overraskende at hovedskillet synes å gå mellom advokater fra de fire fem store, oslobaserte firmaene, og de som kunne kalles for utfordrere. Alle er dog enige om at rankingen må tas alvorlig, i hvert fall i et markedsføringsperspektiv, som da igjen viser til den forandrete situasjon på advokatmarkedet, hvor firmaene i mye høyere grad enn tidligere er blitt ”offentlige”.[68] For så vidt brukes en positiv ranking

nokså offensivt i markedsføringen, fordi offentlig omtale er viktig, og fordi jeg absolutt ser at de blir lagt merke til, og blir slått stort opp i avisen.

 

Det er ofte også den som er ansvarlig for markedsføring som holder kontakt med ranking-firmaene. I dette perspektivet er det å ha blitt ranket positivt en verdi i seg selv, uavhengig av at det vel også er en relativt bred oppfatning om at rankingen ikke er 100 % objektiv, fordi ingen vet hvordan utvelgelsen foregår. Utsagn fra en advokat om at

det er selvfølgelig hyggeligere å være omtalt som en av de fremste på sitt område enn å ikke være omtalt.

 

bærer budskap om dette.

Eller som en annen advokat uttrykker det fra et mer kritisk synspunkt;

men det forhindrer jo ikke at det er viktig, fordi de som havner høyt oppe på de listene, kan alltids kokettere med at det ikke er så viktig, men de sørger for det blir kjent.

 

Men det finnes også en del kritiske røster, som viser til rankingens metodiske svakheter;

altså det å måle advokattjenester som kvalitativt er så vanskelig at disse rankinger vil alltid være en god del basert på tilfeldigheter....

 

Krassere utsagn karakteriserer rankingen fra i varierende grad presis, til dårlig og misforstått og til hårreisende galt. Siden det i telefonintervjuene vanligvis oppfordres til å nevne tre til fem firmaer som har profilert seg i særlig grad på et av de forretningsjuridiske delfelt, blir det dessuten hevdet av flere av advokatene at det ved de fire til fem firmaer som alltid nevnes, handler om en slags ”lukket krets”, der det i mer eller mindre klare uttalelser antydes at de stemte på hverandre for å holde de andre utenfor. Et beslektet utsagn fra en advokat fra et revisorfirma, går på noe av det samme;

det er helt klart at vi før var en torn i øyet på de andre advokatfirmaene, så det kunne ikke falle dem inn å nevne noe navn herfra.

 

At det i hvert fall fra resultatet her er en riktig beskrivelse av situasjonen, viser en gjennomgang av ranking-listene, som også ble bekreftet av en advokat fra disse firmaene.

Når du skal se på de firmaene som oppfattes som ledende i Norge, så kommer de ikke fryktelig forskjellig ut på disse rankingene.

 

At dette også har sine objektive grunner i et firmas størrelse, blir tydelig i et utsagn fra en advokat fra ”contender-gruppen”;

det er ingen tvil om at størrelse har vært viktig for å komme godt ut av de listene. Uten størrelse så kommer du ikke tungt inn på de listene i noen større sammenheng, annet enn på enkelte områder, men du kommer ikke inn på noen bredde helt på topp, uten å ha en viss størrelse.

 

Noen metodiske anmerkninger

Hverken Legalease, Chambers and Partners eller det tyske rankingforlaget JUVE (som jeg straks vil komme tilbake til), har karakteren av å være en slags uavhengige stiftelser, som ”kårer” det ”beste” advokatfirmaet eller den ”beste” M&A-advokaten på et empirisk holdbart grunnlag. Alle er privatkapitalistiske forlag som har som målsetning å tjene penger på sin virksomhet. Pengene tjenes i dette tilfelle bl.a. ved å selge annonser til advokatfirmaene.[69] Legalease har (men dette gjelder tilsvarende for alle som opererer i dette markedet) prøvd å gardere seg mot mistanken om at det finnes en sammenheng mellom dette og rankingen. De påstår at det er et klart skille mellom annonsedelen og rankingen: ”... We should also emphasise that taking an entry in the directory section does not necessarily mean that a firm will be mentioned in the editorial section” (s. 12).[70]

Jeg hadde gjerne diskutert dette og andre mer metodiske spørsmål med forlaget. Men flere forsøk på kontakt med Legalease førte ikke frem, slik at jeg sitter igjen med følelsen at Legalease ikke ville la seg kikke i kortene. Det ble reagert helt annerledes på mine kontaktforsøk hos JUVE. Dette forlaget, og resultatene av et intervju med forlagets utgiver og sjefredaktør, er her av interesse, fordi JUVE opererer med den samme metodiske fremgangsmåten som Legalease. Dette er ikke overraskende, fordi begge – Astrid Gerber og dr. Aled Griffiths – har jobbet i Legalease før de startet opp JUVE-forlaget.

I den telefoniske kontakten jeg hadde med Legalease, ble det i forbindelse med den metodiske fremgangsmåten vist til Legal 500-publikasjonen. Men her finnes ikke noe annet enn den allerede siterte setningen; ”The research for the editorial is based on the combined opinions of the many lawyers interviewed in each jurisdiction, commentary from clients and analysis of deals or contentious issues reported” (ibid. s. 12). Det vil si at Legalease ikke gir noen opplysninger om antallet på intervjupersoner som danner grunnlaget for deres undersøkelser.

JUVEs Handbuch 2000/2001 om Wirtschaftskanzleien, opererer i denne sammenheng mer åpent. Håndboken som gir en oversikt over det tyske forretningsadvokatmarkedet, samler informasjoner om over 700 forretningsadvokatfirmaer. Her ble det ført 4 000 helt åpne intervjuer[71] med forretningsadvokatfirmaer, klienter og juridiske akademikere (JUVE Handbuch 2000/2001, s. 12). Disse føres delvis telefonisk, men det skjer også hyppig besøk hos firmaene. Resultatene av denne markedsundersøkelsen karakteriseres innskrenkende på den følgende måten: JUVEs ranking-tabeller ”prøver å gjengi på hvilken måte klienter og advokater snakker og tenker om markedet. Advokater og klienter betegner bestemte firmaer som ”ledende”, eller innordner dem i klasse ”over” andre firmaer. Slike ytringer er subjektive meninger, de kan og skal ikke være noe annet.[72] JUVEs firma-ranking-tabeller er med dette på en måte en grafisk fremstilling av slike subjektive oppfatninger av mange klienter, advokater og akademikere fra inn- og utland” (ibid. s. VIII). Ved vurderingen av et firmas rykte, spiller følgende momenter en rolle: firmaenes rykte på det prestisjetunge delfeltet selskapsrett, firmaenes historiske utvikling og klientenes kvalitet, omfanget av tjenestetilbudet (full-services-firma), den vekselvise suppleringen av rettsområdene i tjenestetilbudet, like høy kvalitetsstandard på alle delområdene, antall av advokatene på et delfelt som blir karakterisert som fremragende jurister, kvalitet av tjenesten, firmaenes strategiske evner i å erkjenne nye trender i rettsmarkedet, firmaenes firmakultur, konsept og filosofi, og kompetanse på det internasjonale markedet (ibid. s. VIII flg.).

Sluttbemerkning

Samlende kan det sies om resultatene av rankingen av de norske forretningsadvokatfirmaene at de synes å være beheftet med betydelige svakheter som medfører at det må settes et stort spørsmålstegn vedrørende deres verdi.

For det første meddeles ikke grunnlaget for undersøkelsen, nemlig antall intervjuer og deres art.[73] Det synes ikke å være tilstrekkelig å understreke listenes subjektive karakter, når man på den andre siden vil drive en form for systematisk undersøkelse; ”It is important to note that the editorial is therefore a subjective overview based on systematic research” (ibid. s. 12).

Et annet beslektet problem er at The European Legal 500 viser mer eller mindre klart at deres ranking ikke intenderer at det kan fastslås hvem som er det ”beste” firmaet i forretningsjussammenheng, eller på et delfelt: ”It should not be inferred in such cases that one firm is ”better” than another; the tables serve only as an indication of suitability” (ibid.). I den tilsvarende tyske utgaven, Kanzleien in Deutschland 1999 av Legalease, er dette formulert enda klarere: ”Det vil være falskt å slutte fra vårt – nødvendigvis subjektive – utvalg om hvorvidt et firma er bedre eller dårligere fordi det ble nevnt i denne boken eller ikke. Vi er av den oppfatningen at det er umulig å påstå at et firma på et bestemt område er ”det beste” eller på ”toppen”, og vi ville bestemt motsette oss en slik assosiering og tolkning av vår bok” (John Pritchard (utg.), Kanzleien in Deutschland, Legalease 1999, s. IX). En slik formulering må nok alltid være med i en ranking-sammenheng ut fra juridiske grunner, nemlig det å hindre klager fra de firmaene som ikke er tatt med i en bestemt liste om et juridisk delfelt. Men på den andre siden suggererer det å bruke tabeller akkurat det man påstår ikke å levere, nemlig en slags matematisk eksakthet, som angir rangeringen mellom forskjellige aktører på feltet forretningsjus. Sitatene helt i begynnelsen av dette avsnitt og diverse utsagn fra advokatene, viser at rangeringen også blir brukt på en slik måte.

For det tredje, og enda viktigere, synes det påståtte vanntette skott mellom den redaksjonelle delen og annonsedelen lite realistisk. Hvorfor skal man som advokatfirma betale så mye for noe som har så lite verdi?

For det fjerde synes diverse utsagn fra advokatene å antyde at fremgangsmåten i rankingen med en viss nødvendighet må føre til en overfokusering på de allerede store og kjente firmaene.

2.12 Hovedfunnene

I del 2 har jeg sett på forretningsadvokatens hverdag i globaliseringens tid. Dette ble illustrert ved å se på advokatenes prototypiske arbeidsdag, samt arbeidstid og inntektssituasjon. Dette ble også sett på vedrørende fullmektigers status og deres rekruttering. Det ble dessuten presentert tall om forretningsadvokatenes styreverv, og det ble diskutert integritetsspørsmål i oppdragsforholdet vedrørende mektige økonomiske aktører.

I underkapitlene hittil har stort sett et individsentrert perspektiv stått i forgrunnen. I de siste fire underkapitlene[74] fokuseres det derimot primært på bransjen selv, og dens dramatiske forandring i globaliseringens tid. Kravene til advokatenes spisskompetanse har på stadig mer kompliserte og komplekse internasjonale rettsområder forandret seg dramatisk, pga. forandringene i næringens strukturelle rammebetingelser som følge av globaliseringen. Advokatene har blitt til tjenesteytere, og deres klienter til kunder. Og advokatfirmaene er i dag organisert som kunnskapsbedrifter for å kunne overleve. Dette forutsetter en kritisk størrelse X, som ingen kjenner størrelsen av. Jeg har illustrert firmaenes forskjellige vekststrategier for å imøtekomme disse kravene i underkapitel 2.8. Fusjon, organisk vekst og dannelse av allianser og kooperasjoner er stikkordene. Men disse vekststrategiene er forbundet med ulemper. Dette illustreres primært i sammenheng med fusjon. Tross at globaliseringens tid uten tvil har nådd Norge og med dette også advokatstanden, synes norske advokatfirmaer inntil nå mindre interessante som transnasjonale fusjonsobjekter. Den viktigste forklaringen synes å være at det under lønnssomhetsbetraktninger for de store angloamerikanske advokatfirmaene, ikke synes attraktivt nok å komme til Norge. Men dette kan endre seg.

De store forretningsadvokatfirmaene konkurrerer i dag om et selektivt markedssegment, det vil si det virkelig tunge oppdragsvolumet. Som det illustreres i underkapitel 2.9, er disse oppdragene regelmessig av svært kompleks art, og dekker flere juridiske delfelt. For oppdrag med en tilsvarende problemprofil, kan det vises til for eksempel oppkjøp eller emisjons- og børsnoteringsprosesser. Advokatenes svar på denne endrete situasjon, er for det første spesialisering og team-arbeid. Men forretningsadvokatfirmaene har også måttet endre sine organisasjonsstrukturer på en fundamental måte. Bransjeforståelse er blitt selve nøkkelen i advokatenes strategiske overveielser, med krav om å organisere seg etter bransjer. Antall tilsvarende ”faggrupper”, ”fagområder”, ”kompetanseområder” og ”markedsgrupper”, varierer i forskjellige advokatfirmaer, men ingen kan likevel unngå å tilpasse seg næringslivets eller bransjenes behov. Denne restruktureringen av advokatenes virksomhet etter bransjekonseptet er ikke bare begrenset til organisasjonsaspektet, men har også medført en utvidelse av den tradisjonelle juridiske rådgivning i retning av kommersiell og strategisk rådgivning. Forretningsadvokatenes rolle synes dessuten og parallelt med denne utviklingen å bli mer og mer en proaktiv konfliktforhindrer, ved siden av den tradisjonelle konfliktløser.

Som det vises i underkapitel 2.10, er konkurransen om oppdragene på advokatmarkedet stor. Dette krever en form for markedsføring som var helt ukjent i bransjen for ikke så veldig mange år tilbake. Men konkurransen gjenspeiler også et klart firmahierarki innen advokatverden. Advokatmarkedet i dag synes å være karakterisert ved at det finnes fire til fem firmaer som oppfatter hverandre som hovedkonkurrenter, men hvor man dog pleier en viss form for samarbeid. Disse full-service-firmaene fokuserer direkte inn mot et eget segment i markedet, nemlig klienter med de store sakene. Disse firmaene synes tidligere å ha vist respekt overfor hverandres klientbasis, men dette synes å være i forandring. Men tross den harde konkurransen finnes det visse former for samarbeid. Konkurransen i forholdet mellom de store og de firmaene som er i ferd å vokse seg sterke, synes derimot å være blitt enda hardere. Det endrete bilde i forhold til konkurranse mellom advokatfirmaene, har også medført et endret bilde vedrørende forholdet mellom firmaene og kundene. Det konstateres at klientene er mindre lojale enn før, det shoppes mer mellom advokatene. De store revisoradvokatfirmaene synes derimot – i hvert fall inntil nå – ikke å representere noen faretruende konkurranse for de tradisjonelle firmaene.

Den tiltakende konkurransen om oppdragene blant advokatfirmaene har medført dramatiske endringer på feltet markedsføring og selvrepresentasjon av firmaene. Firmaenes hjemmesider, presentasjon i lekre brosjyrer, bruk av stillingsannonser m.m., bærer preg av denne forandringen. I underkapitel 2.11 belyses en spesiell underart av dette, nemlig ranking-firmaenes inntog på advokatmarkedet, og advokatfirmaenes bruk av rankingen i markedsførings-øyemed. Dette skjer til tross for at resultatene av ranking av de norske forretningsadvokatfirmaene synes å være beheftet med betydelige svakheter, som medfører at det må settes et stort spørsmålstegn vedrørende deres verdi. Disse metodiske svakheter gjelder for det første uvisshet om rankingens grunnlag, blant annet intervjuenes antall. For det andre vises det til rankingens subjektive karakter, som antyder en slags matematisk eksakthet av rangeringene i ranking-tabellene. For det tredje synes det angivelig vanntette skott mellom den redaksjonelle delen og annonsedelen i rankingen lite realistisk. Ranking-forlagene opererer og er organiserte som privatkapitalistiske forlag, som naturlig nok vil tjene penger med sin virksomhet. Det handler altså ikke om uavhengige stiftelser, som ”kårer” det ”beste” advokatfirmaet eller den ”beste” M&A-advokaten på et empirisk holdbart grunnlag. Tross en nokså uhemmet bruk av rankingen til reklameformål, synes advokatens subjektive syn om rankingens verdi og holdbarhet å være nokså ambivalent.

2 DET GLOBALISERTE ADVOKATMARKEDET: EKSEMPEL TYSKLAND

Intervju med seks forretningsadvokater i Hamburg (5) og i Köln (1) danner det empiriske materialet for denne presentasjonen. Denne informasjonen blir supplert med avisutklipp om den aktuelle utvikling på det tyske og transnasjonale advokatmarkedet, relevante tidsskriftsartikler, og det tyske rettsmarkeds- og rating-forlaget JUVEs publikasjoner ”JUVE Rechtsmarkt” og ”Handbuch Wirtschaftskanzleien” (Köln 2001).

3.1 Informantenes sosiale bakgrunn

Mine informanter har en gjennomsnittsalder på nesten 52 år. Den yngste var 39 år, de eldste 62 og 63 år. Det handlet utelukkende om menn. Alle hadde gode eksamenskarakterer i begge tyske embetseksamener, og tilhører dermed gruppen av eksamenskandidater på 10 - 12 % med de beste karakterene.[75] Fire av informantene hadde dessuten tysk doktorgrad (dr. jur.). En av informantene hadde også lang fartstid som forretningsmann før han startet som forretningsadvokat; en annen hadde tatt bankutdannelse før han startet jusstudiet. Flere av informantene hadde tatt LLM.

Flere av mine informanter var managing partnere i sitt firma. På grunn av den metodiske fremgangsmåten ved utvalget av informantene i Hamburg, hvor det ble valgt å kontakte advokatforeningen i Hamburg, er advokater som er eller var engasjert i Hamburgs advokatforening (Rechtsanwaltskammer Hamburg) overrepresentert i mitt utvalg. I denne sammenheng intervjuet jeg både den sittende formann i Advokatforeningen og hans forgjenger.

Det kan sammenfattende sies om mine informanter at de stort sett er svært veletablerte advokater i store tyske eller internasjonalt opererende forretningsadvokatfirmaer.

3.2 Fra advokatidyll til tjenesteyteren

Det er bare 12-14 år siden at et advokatfirma med ti advokater ble ansett som advokatfabrikk.

 

Det som denne advokaten reflekterer over, illustrerer den dramatiske utvikling i den tyske advokatverden. En annen advokat forteller at hans firma på den tiden han startet som advokat, hadde fem partnere og tre ansatte advokater. Alt i alt hadde firmaet under 20 medarbeidere. Det var i 1970. I slutten av desember 2000 var dette firmaet ved en del nasjonale fusjoner, samt en internasjonal, vokst til i alt 3 000 medarbeidere, av dem 1 300 advokater. Dette skjedde altså i løpet av tre tiår. Dette kan med en annen advokats ord karakteriseres som en revolusjonær utvikling.

3.2.1 Fusjonsbølgene i det tyske advokatmarkedet i et historisk tilbakeblikk

Allerede på midten av 1980-tallet kom det til en første vekstbølge for tyske forretningsadvokatfirmaer. Man ble for første gang konfrontert med en internasjonal konkurranse i Tyskland, og med rettslige endringer i sammenheng med Romatraktatens art. 52 og 59, om fri flyt av tjenester (freedom of etablishment = Abbau der Beschränkungen des freien Niederlassungsrechts) og varer (freedom of supply services = Freier Dienstleistungsverkehr). Man fryktet å miste innflytelsen hjemme i Tyskland på grunn av større og mer mektige angloamerikanske law firms, som man nå – etter Romatraktatens åpninger for fri handel og etableringsrett – måtte konkurrere direkte med. Som motstrategi valgte tyske advokatfirmaer å etablere seg for det første i Brüssel, og for det andre og litt mer nølende, med egne kontorer i andre viktige finanssentra som New York, London, Paris og Tokyo.[76] Dette medførte at tyske advokatfirmaer suksessivt ble engasjert i ”mega-lawyering”. Faktorene som identifiseres som avgrensningsmomenter mellom ”mega-lawyering” og ”ordinary lawyering”, ligger ifølge Galanter på firmaenes organisasjonsplan, operasjonsområdene, forhold til klientene og den operative stilen. ”Mega-lawyering” impliserer for eksempel i forhold til organisasjonssiden, ved siden av større enheter, en større grad av spesialisering, opplæring, koordinasjon, supervisjon og intern lagdeling (Galanter 1983, s. 152 flg.).

Men det var stadig, ifølge den tyske Advokatforskriften Bundesrechtsanwaltsordnung (BRAGO), forbudt å fusjonere over grensene til en regional advokatforening (Rechtsanwaltskammer). Hvis man for eksempel hadde autorisasjon til å drive advokatvirksomhet i Hamburg eller en annen by, kunne man bare slå seg sammen med andre kolleger til et firma i form av tysk ANS der hvor man hadde sin autorisasjon. Tyske advokatfirmaers virksomhet på denne tiden var stort sett konsentrert i Tyskland, og man hadde lite kontakt med utlandet.

Den tyske advokatstand var inntil avgjørelsen av den tyske forfatningsdomstolen i 1987, proteksjonistisk som bare det. Lukning mot konkurranse, og bygge opp et kartellmessig gebyrsystem med minst mulig berøring med utlandet, samt at nesten ingen kolleger som kunne arbeide på engelsk, var situasjonen.

 

Om forbudet mot å fusjonere over grensene til en regional advokatforening, sa tysk forfatningsdomstol i den allerede nevnte avgjørelsen fra 1987[77] at den tilsvarende regelen i det den gang gjeldende BRAGO, var forfatningsstridig.[78] Det store forretningsadvokatfirmaet Oppenhoff & Rädler fremprovoserte dessuten i 1989 en dom fra tysk høyesterett – Bundesgerichtshof (BGH) – som sa at fusjoner over en lokal advokatforenings grenser er lovlig og til og med ønsket (se NJW 1989, s. 2890). Disse to domsavgjørelser utløste i 1990, sammen med gjenforeningen av de to tyske statene, og med dette også parallelt åpningen av det juridiske markedet i de tidligere sovjetiske satellittstatene, den første store fusjonsbølgen i Tyskland. Det handlet dog stort sett ikke om oppkjøp, men om firmaer som fusjonerte, som fra før hadde langvarige kooperasjonsavtaler i et slags best-friend-system. Den første bølgen varte omtrent fra 1990 til 1994. Her gjaldt det altså å demonstrere en forankring i samtlige sentrale næringslivssentra.

Bedriftene var ikke bare lokalisert på ett sted, men var overalt aktive, og de ville overalt ha rettsråd fra det samme firmaet. Rettsavdelingene i disse bedriftene ville ikke mer måtte søke etter firmaer, det ble lettere for dem å koordinere dette.

 

Tre til fire år før århundreskiftet kom den andre, store fusjonsbølgen, men denne gangen også over den tyske landgrensen. Denne utviklingen må også ses på bakgrunn av avtalen om etablering av Den europeiske pengeunionen, med virkning fra 1999. Denne avtalens innflytelse på utvikling av de transnasjonale advokatfirmafusjoner har vært enorm. Med denne avtalen ble de nasjonale regjeringene tvunget til å privatisere statlige bedrifter og virksomheter for å kunne låne kapital på det internasjonale kapitalmarkedet, for å overholde bestemmelsene i avtalen og spesielt dens konvergenskriterier vedrørende bl.a. budsjettsituasjonen i de enkelte medlemslandene.[79] De store tyske, i mellomtiden landsomfattende organiserte forretningsadvokatfirmaene, som allerede delvis hadde etablert kontorer i utlandet (og da primært i Brüssel og i Asia), så etter anglo-forbindelser.[80] Og de store amerikanske og engelske advokatfirmaene, med sin enorme makt og kapitalkraft, utviklet igjen en stadig større interesse for å få innpass i de sentrale europeiske finans- og næringslivssentra. Tyskland gjelder i denne sammenheng som det viktigste vekstmarkedet økonomisk sett nå for tiden.[81] Det er i denne sammenheng aktuelt å snakke om den andre bølgen av US-amerikanske forretningsadvokatfirmaer som etablerer seg i Tyskland, etter en treg start på begynnelsen av 1990-tallet. Det etableres ikke bare nye kontorer, men det shoppes denne gangen også tyske firmaer. Grunnen til denne utviklingen etter ca. 2000, er bl.a. at man rett og slett følger klientene, samt den rollen Tyskland og dens industri spiller for den europeiske økonomien. Den europeiske økonomien orienterer seg igjen, ifølge US-amerikanske advokater, mer og mer i retning kapitalmarkeder, og er mer internasjonale.[82] Den følgende tabellen viser i utsnitt noen av aktørene i denne fusjonseksplosjonen.

Tabell: Store nasjonale og transnasjonale (tyske) forretningsadvokatfirmaer (pr. 1.8.2000)[83]

 

Rang Navn Antall advokater Antall kontorer

Tyskland Utlandet Tyskland Utlandet

1 Freshfields Bruckhaus Deringer 363 1 850 9 30

2 Clifford Chance Pünder 351 3 187[84] 5 29

3 Oppenhoff & Rädler Linklaters Alliance 284 12 5 7

5 Wessing 213 29 7 3

6 Andersen Luther 201 2 950[85] 11 94

7 Gaedertz 195 9 9 1

8 Lovells Boesebeck Droste 195 957 6 18

10 White & Case, Feddersen 160 1 140 5 33

12 Hengeler Mueller Weitzel Wirtz 151 8 7 4

13 Haarmann, Hemmelrath & Partner 141 93 6 12

14 Baker & McKenzie/Döser Amereller Noack 140 2 755 4 60

18 PriceWaterHouseCoopers Veltins 105 7

20 Graf von Westphalen Fritze & Modest 89 5 8 2

22 Coudert Schürmann 75 700 3 29

23 Shearman & Sterling 75 850 3 14

29 Allen & Overy 45 877 1 22

 

Tabellen viser det store engasjement av engelske og US-amerikanske advokatfirmaer på det tyske markedet i de siste årene. Den viser videre det store engasjementet av noen eksponenter av Big Five-gruppen innen det globalt opererende revisoradvokatfirma-segmentet. Men det viser også at det er en god del store, rent tyske advokatfirmaer tilbake, som enten inntil nå ikke er fusjonert med angloamerikanske firmaer, eller har den strategiske oppfatning at man vil forbli et rent tysk firma.[86] Som kuriositet kan nevnes at den allerede siterte Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien, illustrerer denne dramatiske konsentrasjonsutviklingen på advokatfirmasiden med fusjonsstamtre. Det synes også nødvendig, fordi i noen tilfeller har det i tidsrommet 1990-2000 blitt gjennomført fusjoner med et inntil 20-talls aktører.[87]

3.2.2 Momenter for forandringen; fra selgers til kjøpers marked

En informant fortalte at det tidligere fantes perioder hvor det var så rolig at han fikk tid til å rydde opp i biblioteket. Disse tidene er ifølge den samme advokaten forbi. Man jobber nå kontinuerlig på et veldig høyt nivå. Arbeidstid for mine informanter ligger i gjennomsnitt på ca. 64 timer, med en minimumsarbeidstid på 60 timer. Flere av advokatene har ”avtaler” med sine ektefeller for å kunne yte denne maksimale innsatsen konsentrert.

Jeg har en slags avtale med kona, at jeg i uken kan bli så lenge jeg vil, og at jeg mandag til fredag står til rådighet for kontoret uavhengig av tiden, og at jeg kjører barna om morgenen og ellers kommer hjem nokså sent på kvelden, men er hjemme i helgene.

 

Men det finnes naturligvis også her andre strategier, hvor en advokat for eksempel setter sin ærgjerrighet inn på å være hjemme litt før klokken åtte om kvelden.

Da kan jeg si god natt til mine små barn og etter det snakke med mine større. Den som får dette til, har det som advokat ganske bra. Men det finnes også noen hos oss som sitter hver dag til klokken ti om kvelden.

 

Denne arbeidsinnsatsen kan igjen transformeres til billable hours. Det opereres med 2 000 timer pr. år for ansatte advokater, og 1 800 til 2 000 for partnere.[88] Disse tallene synes høye, men det rapporteres også om US-amerikanske advokater som opererer med betydelig høyere tall.

Det finnes også advokater i USA som skriver opp 3 000 timer og får dem også betalt. Spørsmålet er bare om de også får lov å komme inn døren hos sine familier.

 

Det kan ikke besvares om det her ligger en slags avlastningsfunksjon for egen arbeidsbelastning, en distansering av en enda større rovdrift med kreftene, eller begge deler. En annen advokat fortalte en i advokatmiljøet kjent vits. Den handler om advokaten som er kommet til himmelen. Ifølge hans time sheet er han allerede 104 år gammel, men i realiteten bare 56. Advokaten jeg intervjuet kommenterer denne vitsen med at en slik kultur finnes i hvert fall ikke i hans firma. Men dog kan det konkluderes med at tyske forretningsadvokater på toppnivå jobber mye[89], og det gjelder i enda større omfang for yngre advokater som er underordnet partnerne.

Jeg har én til en og en halv juridiske medarbeidere. Den som jeg har er nå med i tre til fire år og med dette relativt erfaren. Han overtar mye av mitt arbeid. Men gjennom det at han har overtatt mye fra meg, er han nå selv beskjeftiget til langt ut på natten.

 

En advokat forteller om den tiden for fem seks år siden, hvor han etter å ha fått et navn som dyktig advokat, var konfrontert med en stor og voksende etterspørsel etter hans rådgivningskompetanse. På dette tidspunktet var det mulig å trøste en klient med å vise til at man vil få tid om et par uker.

Dette er forbi, De må være raske og fleksible, og må snakke flere språk. De må være beredt på å innstille seg på de forskjellige forestillinger om disse tjenesteytelser. Dette er en grunnforutsetning for å kunne overleve i markedet.

 

Dette betyr igjen, ifølge den samme advokaten, at det må tenkes i kategorier som for eksempel å etablere en egen branding, man må gjøre seg kjent med sine spesialområder og interessefelt. Man må også søke i sakene etter momenter som muligens er interessante i forhold til mediene.

De kan ikke bare trekke seg tilbake i dette elfenbenstårnet og si: Jeg er uavhengig rådgiver, kom til meg, jeg selger dere timen til 2 500 kroner. Dette fungerer ikke. Det må nok gå litt annerledes. Det er det jeg mente med endringen fra selgers til kjøpers marked.

 

Dette gjelder naturligvis ikke bare for den individuelle advokaten, men også for forretningsadvokatfirmaene. Lekre brosjyrer designet i høyglanspapir, med DIN A 4 farvebilder, gir informasjon om firmaet på tysk og engelsk – About us -, om filosofien – Our philosophy -, om strategien – Our strategy -, om ytelsesspektre – Our portfolio, om firmaets kultur – Our culture, om firmaets krav – Our ambition og firmaets standarder – Our standards. Baksiden av brosjyren demonstrerer firmaets internasjonale preg ved å oppføre adressene til kontorene i inn- og utland. Det er gjerne også med en oversikt over partnerne, hvor de blir presentert med bilde og en mer eller mindre utdypende curriculum vitae med sine arbeidsområder.[90]

Denne overgangen fra å være et uavhengig organ i rettspleien til å bli en tjenesteyter eller en rettskjøpmann, medfører at man prøver å gi klientene best mulig service. Man har begynt å oppdage sponsing som markedsføringstrategi.[91] Man publiserer rundskriv, publiserer annet gratis informasjonsmateriale og arrangerer seminarer i en langsiktig strategi for å binde klientene til sitt firma eller rekruttere nye. Annonseringen i avisene for å vise til nye medarbeidere eller sponsing, tjener også i hovedsak reklameøyemed. Det er i det hele tatt iøynefallende at det føres de samme debattene om management-strukturene som i næringslivet (se allerede 2.9).

I 80-årene gjaldt det å diversifisere, siden 90-årene heter det å fokusere på kjerneområdene – dette management-språket – vi har ført de samme debattene i advokatstanden. Skal man ha et full-service-firma, eller skal man si at vi konsentrerer oss om områder hvor vi virkelig er gode.

 

Men dette gjelder ikke bare for et firmas strategi, det synes i det hele tatt som om det har skjedd en viss

tilpasning av strukturene og organisasjonsformer til de store forretningsadvokatfirmaene i retning næringslivet. Nå for eksempel, som følge av denne fusjonen, forandrer vi akkurat vår partneravtale, og vi diskuterer akkurat hvordan vi kan få til en fornuftig management-struktur, og vi har mer eller mindre besluttet at vi vil ha en slags bedriftsledelse og et slags styre – vi vil altså på en måte ha strukturen av et kapitalselskap.

 

3.2.3 Klientundersøkelse: Hva mener klientene om forretningsadvokatenes tjenester?

Jeg baserer meg i det følgende på JUVEs 2. klientundersøkelse fra 2001.[92] Grunnoppfatningene av klientene har ikke forandret seg siden den første klient-spørreskjemaundersøkelsen ble gjennomført i regi av JUVE.[93] Den service-orienterte, faglig gode og kvalitetsbevisste rådgivning, spesielt på spesialområdene, er etterspurt. Ved valget av advokatene fra de forskjellige firmaene står den enkelte advokaten, og ikke firmaet, i forgrunnen. Det viktige her er om advokaten er kjent fra før, og hans individuelle ekspertise og kunnskap. Jo mer ansett advokaten på motsiden er, dess mer må det settes opp mot ham. Det shoppes også fra flere firmaer for en og samme sak. Klientene ble spurt om antallet av advokatfirmaene som det gis oppdrag til. Førtifem prosent gir oppdrag til inntil tre firmaer, 29 % gir oppdrag til mer enn tre firmaer. Klientene ble også spurt hvorfor de skifter ut advokat? Utvalget er som sagt sterk personavhengig, for så vidt følges advokaten ved overgang fra et firma til et annet.[94] Men stort sett skjer utskifting av advokater ut fra andre grunner. Det som nevnes hyppigst er utilfredshet med ytelsene og servicen. Interessekonfliktproblemet blir også nevnt her, fordi man ikke ønsker å ha en advokat som i andre rettssaker har stått flere ganger på den andre siden. I de siste to årene hadde 20 % av klientene skiftet advokat. Om det skal foretrekkes et stort eller mindre firma, besvares forskjellig. I denne sammenheng ser klienten på den aktuelle utvikling i retning større enheter med skepsis. Det klages over mangel på personlig kontakt, og at det på grunn av fusjonene kan komme til interessekonflikter. Det klages også over synkende kvalitet. I store deals velges stort sett store firmaer, men ved mindre deals gis det også oppdrag til mindre firmaer på grunn av mindre salæromkostninger. Klientene ønsker den juridiske pragmatikeren som ikke opptrer som juridisk problemprodusent. En god advokat må kunne svare allerede i den første telefonsamtalen, raskt, effektivt og praksisorientert. I denne forbindelse ytres det forbehold mot yngre advokater for ofte å være for ”juridiske”. Klientens forhold til advokatenes salærer går fra en viss likegyldighet til mer eller mindre stor forståelse for forsøket om å finne en akseptabel løsning. Det sistnevnte medfører at man for eksempel satser på beauty contests, for å presse ned omkostningene av advokathonorarene. Et annet firma reduserer generelt 20 % av salærregningene, uten at advokatfirmaene noen gang har klaget. Grunnen til dette er at det påstås at salærregninger ofte er lite transparente, og med det ikke kan kontrolleres.

3.2.4 Ulemper med fusjonene

Det klages også over byråkratiseringstendenser i de større firmaene. En fusjon er ofte begrunnet med at den skal gi synergieffekter og mindre administrasjon. En advokat mener at en fusjon på feltet advokater fører til mer administrasjonsutgifter.

Jeg har snakket med en advokatvenn som er med i et firma med fem partnere, og han sa til meg at han hadde brukt ca. ti timer på partnerskapssaker i det siste året. Og jeg sa til ham, hos meg var det snarere 300. Og tid er våre penger.

 

Et annet tema i sammenheng med veksten av advokatfirmaene de siste ti årene, er interessekonflikter slik at saker ikke kan tas. Problemet her synes ofte å være del-interessekonflikter. En informant husket flere tilfeller hvor det var spørsmål om å få en stor transaksjonssak for kjøpersiden, men hvor en partner fra et annet kontor fra det samme firmaet i en annen by allerede hadde vært involvert på selgersiden. Det handlet med andre ord ikke om en klassisk interessekonflikt, men konstellasjonen kan ifølge denne advokaten by på problemer med selskapet som står på den andre siden. Dessuten kan en slik konflikt, stadig ifølge denne advokaten, føre til en belastning på partnersiden fordi den ene partneren naturligvis gjerne vil overta saken, mens den andre partneren vil vise til sine allerede etablerte interesser. Alle forretningsadvokatfirmaene er derfor stadig konfrontert med vanskelige conflict checks.

Det påstås at det ved de store amerikanske firmaene finnes 10-20 medarbeidere som ikke gjør noe annet enn å undersøke interessekonflikter.

 

Et siste tema som følge av fusjoneringsprosessene er refleksjoner om en tiltakende avindividualisering av partner-styringsmodellen i et advokatfirma. Med et visst vemod rapporteres det om de tider da samtlige partnere var samlet for å avklare hvilken modell av en ny kopieringsmaskin som skulle kjøpes.

Det vil si at mange advokater måtte i løpet av disse fusjoneringene løsrive seg fra sitt tradisjonelle advokatbilde.

 

Dette er ikke bare begrunnet i selve den kvantitative forandringen – et firma med tre partnere styres etter andre regler enn et med 150 partnere. Innføringen av den US-amerikanske management committee-modellen som styringsredskap for de nye transnasjonale firmaene, støter mot tyske advokaters tradisjon med demokratiske avgjørelser i sine firma. Denne ulike advokatkulturen er en stadig kilde til konflikt.[95] Denne avindividualiseringen i advokatvirksomheten viser seg kanskje enda sterkere på symbolplan i det å være representert med eget navn i firmaets nye felles navn. Det kan her minnes om det som ble sagt i sammenheng med fusjonsstamtre. Et i Hamburg tradisjonelt sterkt forankret advokatfirma som Berenberg-Gossler & Partner, med en tradisjon som går 125 år tilbake, skal brukes som eksempel. Ved tre store fusjoner i løpet av 1990, 1998 og 1999 kom det som følge av den første fusjonen til etablering av Wessing Berenberg-Gossler Zimmermann Lange, gjennom fusjon nummer to til Wessing & Berenberg-Gossler, og etter den tredje fusjonen til etablering av det endelige firma Wessing.[96] Det er klart at det i denne fusjonsprosessen har forsvunnet mange tradisjoner utviklet gjennom mange år. Og det er motstand mot denne utviklingen som er styrt også av den moderne markedsføringen, med krav om korte og treffende navn som kan symbolisere et markedsprodukt. I sammenheng med at det hurtigst voksende firmaet på det tyske advokatmarkedet, Haarmann, Hemmelrath & Partner, ønsket å omdøpe seg til Haarmann Hemmelrath av markedsføringsgrunner, blir dette på en nesten tragikomisk måte synlig. Forslaget fikk nemlig ikke flertall i partnerforsamlingen, hvor det ifølge partneravtalen for bestemte avgjørelser kreves et flertall på 90 %. Her var altså ønsket å være representert i navnet redusert til det allerede anonymiserte ordet ”partner”. Advokaten Kreifels karakteriserer i en fersk artikkel om fusjoner mellom tyske og angloamerikanske advokatfirmaer, valget av den fremtidige kortbetegnelsen av de fusjonerte firmaer som ”et av de mest delikate temaer” (Kreifels 2002, s. 9).

3.3 Tvangen til spesialisering, og dens implikasjoner

Hovedgrunnen til at det ikke finnes noen vei tilbake til de mer idylliske arbeidsforhold i advokatstanden, er at sakene er blitt mye mer komplekse og store. Det som av Galanter ble identifisert som mega-lawyering for US-amerikanske advokatfirmaer fra 1980-tallet, kan i enda større målestokk nå virkelig konstateres for det tyske forretningsadvokatmarkedet fra slutten av 1990-tallet.

Hvis man tidligere hadde solgt eller kjøpt bedrifter, og en gang i et år hadde en transaksjon på 100 millioner (tyske mark), så var dette årets bragd. I dag oppnåes 1 milliard flere ganger i året. Vi lever stadig best av transaksjoner mellom 100 og 500 milloner transaksjonsverdi, dette var tidligere en sjelden gang tilfelle, men har forandret seg enormt.

 

To av mine informanter var – dog litt mer perifert plassert – delaktig i forhandlinger mellom den engelsk/amerikanske telegiganten Vodafone og det tyske Mannesmann-konsernet (bl.a. med mobiltelefonselskapet D 2). Det handlet om et fiendtlig oppkjøp. I ukevis kunne tyske avislesere studere helsides annonser plassert av de to aktørene i de store tyske landsdekkende aviser, hvor man prøvde å argumentere for sine motstridende strategier, nemlig det at de to konsernene måtte fusjoneres på grunn av globaliseringens krav (Vodafone), eller at det tradisjonsrike industrikonsernet Mannesmann måtte forbli tysk. Mannesmann ble etter en lang dragkamp solgt for nesten ufattelige 400 milliarder tyske mark, den til dags dato høyeste salgssummen i verden for en individuell transaksjon[97] (FR, 9.1.2001, s. 9).

Fusjonsfeber og fusjonenes økonomiske resultater

Denne fusjonsfeberen kan generelt observeres på det internasjonale plan. Ifølge konsulentfirmaet M & A International og Thomson Financial ble det i 1999 gjennomført 1 845 fusjoner med tyske aktører, som representerte et transaksjonsvolum på 389 milliarder tyske mark. Fusjonsfeberen steg et hakk i 2001, til 1 972 transaksjoner med et volum på 935 milliarder tyske mark (FR; 9.1.2001, s. 9). Size-matters synes her å være den sentrale drivkraften for denne utviklingen. Grunnene til fusjonene og transaksjonene i næringslivet er mangfoldige. Liberaliseringen og avmonopoliseringen av bransjer, som for eksempel på energimarkedet og telekommunikasjonen, konfronterer bedriftene med større markeder som igjen krever en nybestemmelse av bedriftenes optimale størrelse for å kunne overleve i en hardere konkurranse. Transaksjonsdata fra Thomson Financial bekrefter dette ved å vise at størsteparten av fusjonene og oppkjøpene i 1999 foregikk i den samme bransjen. Men fusjoner og bedriftsovertakelser ligger også i tidsånden, og kan ofte virke begrunnet kun i suksesskriteriet størrelse.

Det synes som om fusjonene ofte også er motivert av metoden prøv og feil. Dette har å gjøre med at hverken den ”riktige” størrelse av en bedrift, eller økonomisk virksomhet for det globaliserte markedet, er kjent. Det er heller ikke sikkert om fusjonene og bedriftsoppkjøp er den beste eller eneste veien til størrelse. Konsulentfirmaet A. T. Kearney undersøkte 130 fusjoner i hele verden, og fant at 57 % av bedriftene etter fusjonen var mindre profitable enn før (Dostert 2001). Konsulentfirmaet KPMGs analyse av 700 av de største fusjonene over landegrensene til og med 1998, viser at 83 % av alle fusjoner som ble undersøkt ikke ga noe medverdi til aksjonærene. I 53 % av tilfellene var fusjonen eller oppkjøpet negativt for aksjonærenes verdier. Bare i 17 % av tilfellene var resultatet positivt (Dagens Næringsliv, 29.2.2000, s. 25). På bakgrunn av dette er det heller ikke overraskende at to av tre nordiske fusjoner går galt eller dårlig.[98]

Et annet aspekt i fusjonsdiskusjonen er at veksthistorien for 2001 viser, for første gang siden 1995, en sterk tilbakegang i volum i verdensmålestokk. I 1995 lå den tilsvarende omsetningen på 952 milliarder dollar, vokste seg opp i toppårene 1999 og 2000 til mer enn 3 200 milliarder dollar, og falt i 2001 pr. november til 1 715 milliarder dollar, til et nivå tilsvarende for 1997 (kilde: SDC, Merrill Lynch, sitert etter FR, 29.11.2001, s. 9).

Forretningsadvokatene er kanskje ikke de mest sentrale medhjelperne i disse transaksjonene – denne rollen er nok forbeholdt gruppen investment bankers – men de inntar en viktig rolle som igjen representerer et enormt inntjeningspotensiale. Hvor stort dette honorarvolumet for hele forretningsadvokatmarkedet er, finnes det ikke noen samlede tall på.[99] I forhold til segmentet ”middelstore” firmaer, fikk jeg opplyst fra en advokat det følgende tall:

De store firmaene går bevisst til de middelstore firmaene. Dette markedet er det mest interessante i Europa. Det representerer et honorarvolum på ca. 30 milliarder (tyske mark).[100]

 

Den akselererende størrelsen på disse transaksjonene tvinger forretningsadvokatene på sin side igjen til å operere også selv med større enheter, for å kunne innfri storklientenes krav om spesialisering og spisskompetanse på de i denne sammenheng relevante juridiske delfelt. Og oppgavene for de juridiske ekspertene er uten tvil blitt mer og mer komplekse.

Klientene er blitt mer kravstore, og de kikker mer nøye inn i sakene. Tidligere kjøpte man bare en bedrift, og forlangte kanskje en garanti for at balansen var okay. I dag kjøpes det egentlig ingen bedrift mer, uten at man har undersøkt den nøye. Dette er disse såkalte due diligence-undersøkelsene som er svært arbeidskrevende.

 

Hvis motivasjonen for storfusjonene ofte synes å være begrunnet i en slags ideologi om at det er størrelsen som teller, så synes advokatenes reaksjon på denne utviklingen som om den i større grad er ledet av rasjonelle og hensiktsmessige overveielser. På et felt som allerede fra før viser en sterk konsentrasjon med få aktører igjen, krever for eksempel vurdering av det konkurranserettslige aspektet en nøye undersøkelse som bare en høyspesialisert jurist kan gjennomføre. Men dette er bare en kompliserende faktor. Som et full-service-firma må det kunne tilbys samtlige delrettsområder eller bransjerettsområder som er relevante i denne sammenheng. Men denne etterspurte spisskompetansen kan bare utvikle og utfolde seg hvis advokaten også kan arbeide spesialisert på et slikt felt, og dette forutsetter som regel en viss størrelse på et forretningsadvokatfirma.

Og hvis han sier jeg nå vil utdanne en konkurranserettslig mann eller en næringsmiddel-mann, da må han ha så mye oppdrag i konkurranserett eller i næringsmiddelrett at han kan betjene en spesialist med dette. Det nytter ikke hvis man har en person og sier: Du er nå næringsmiddelekspert, og så gjør han alt mulig annet hele dagen. Siden rådgivningens kvalitet i spesialområdene egentlig stiger pr. definisjon med spesialiseringen, behøver man en viss størrelse for å kunne tilby denne etterspurte spesialiseringen.

Men de transaksjonene som her diskuteres er ofte så kompliserte og komplekse at også et full-service-firma vil være tvunget til å søke etter ekstern eksperthjelp. Det kan handle om forsikringsmatematikere som får i oppdrag å beregne avsetningene for pensjoner, eller ingeniører som undersøker mulig jordforurensninger ved å gjennomføre en boring osv. ved kjøp eller salg av bedrifter. Det er klart at slike komplekse saker krever et team av eksperter. Mine informanter rapporterer om ikke uvanlige team-størrelser på 20 eksperter som er involvert i store due-diligence-oppgaver. Og dette er kostbart.

Da kommer altså team på 20 personer – i et tilfelle har jeg nå hørt at det kom 70 sammen en gang – og prøver å undersøke bedriften. Dette koster ofte 1 million (tyske mark) og mer for kjøpsinteressenten, før man starter med kontraktsforhandlingene. Og advokatene spiller da en relativt viktig rolle. I engelske og amerikanske sammenhenger leder de denne prosessen mer eller mindre regelmessig, og dette kan man bare som et stort firma, og ikke ved siden av andre ting.

 

Denne tvangen til tiltakende spesialisering i forretningsadvokatverdenen må også ses på bakgrunn av et mer og mer utdifferensiert rettssystem i Tyskland (og i andre land). En informant viser som illustrasjon til utviklingen i tysk forvaltningsrett. Det som tidligere av forvaltningsrettslig diskusjon ble publisert i Neue Juristische Wochenschrift (NJW), som utkommer hver uke, finnes nå i et eget tidsskrift Neue Zeitschrift für Verwaltungsrecht.[101] Tysk standardkommentar for forvaltningsdomstolsordningen (Verwaltungsgerichts-ordnung) – Kopp (1998) – som engang var en nokså tynn kommentar, har i sitt 11. opplag flerdoblet sitt volum.[102] Denne utviklingen har ifølge den samme informanten medført til å gjøre et hvert rettsområde uoversiktlig.

I Tyskland er det slik at den sterke aksjonisme av lovgiveren og det faktum at det finnes mer og mer rettspraksis og denne vanvittige tyske presisjon for å gjøre mest mulig, fører til at et hvert rettsområde blir uoversiktlig.

 

3.3.1 Vi har egentlig alltid løpt etter klientene

Først var det i denne sammenheng viktig å være landsdekkende lokalisert i Tyskland. I løpet av 1990-tallet fusjonerte via flere skritt, forretningsadvokatfirmaer med base i Hamburg og Frankfurt – som her skal danne mitt illustrasjonscase - først i 1992 til det landsdekkende firmaet Feddersen Laule Scherzberg & Ohle Hansen Ewerwahn. I 1999 ble denne tyskbaserte fusjonsbølgen avsluttet med etableringen av Feddersen Laule Ewerwahn Scherzberg Finkelburg Clemm, som da et år senere igjen fusjonerte med det amerikanske White & Case til White & Case, Feddersen. Siden 1992 startet prosessen med å få etablert kontorer i Berlin, Dresden, Brüssel, Praha, Budapest, Warszawa og Düsseldorf.

Etter det kom tiden hvor vi har diskutert hvordan det egentlig går videre her i Tyskland, og vi har merket oss at vi på mange utenlandske plasser må forsvare oss hvor klientene investerer, men hvor vi egentlig ikke kan følge. Og så kommer andre firmaer og sier, kjære klient, veldig fint, vi vil gjerne bli din rådgiver her, men vi kan gjerne også blir din rådgiver i Tyskland og vi vil gjerne presentere vårt firma hos deg.

 

Det som altså er av sentral betydning i denne sammenheng, er at advokaten eller advokatfirmaet i disse tilfeller er representert med kontor hvor de store og tunge klientene holder til med sin virksomhet. Disse vil igjen, som allerede nevnt, helst få rådgivning fra et og samme firma.

Vi har alltid løpt etter klientene. Det har aldri vært slik at vi har sagt at vi posisjonerer oss der, og venter på at det kommer noen.

 

Det er klart at slike investeringer i nye kontorer koster penger, og ikke alle – spesielt ikke de eldre – partnere er villige til å investere hvis de ikke vil kunne se den kortsiktige gevinsten for seg selv. Men på grunn av at man kunne basere seg på et etablert og ofte langvarig arbeidsforhold til en klient, kunne disse nye kontorene skrive relativt raskt – ofte allerede etter ett år – svarte tall. Dette gjelder også for utenlandske kontorer, og med dette utenlandske rettsområder. Strategien var her ofte å basere sin virksomhet på innfødte advokater fra for eksempel Polen eller Tsjekkia, med tilleggsutdannelse i Tyskland.

3.3.2 Common law-innflytelse på tysk rett?

Svarene til advokatene er her ikke entydige. Det kan formodes at denne ambivalensen reflekterer de forskjellige arbeidsfelt og arbeidserfaringer mine informanter er konfrontert med. Man er dog enige om at common law-innflytelsen er blitt større i den siste tiden. Dette har blant annet med det å gjøre at finansieringen av for eksempel transaksjonene, ofte går via angloamerikansk-dominerte investment-banker, og dermed følger også kravene og tankestrukturer fra det internasjonale kapitalmarkedet.

Det er ikke retten, men det er mer tanke- og transaksjonsstrukturer. Som eksempel kan det i denne sammenheng nevnes det offentlige overtakelsestilbud. Dette fantes tidligere ikke i Tyskland, men allerede ganske lenge i England og USA. I en slik sammenheng kan jeg ikke si at dette er for komplisert for meg, dette kjenner vi ikke i tysk rett. Min oppgave blir her å finne en løsning i den tyske retten. Og det er også dette som er morsomt.[103]

 

Denne advokaten tilsto helt eksplisitt at han ikke kunne mer om amerikansk eller om engelsk rett, enn det han lærte på et år. Men dette var ikke det viktigste her. Det viktigste her er overføringsprosessen av de tilsvarende kapitalmarked-orienterte internasjonale tankestrukturer til tysk rett.

Det skjer ofte, for eksempel ved en transaksjon, at advokaten prøver å overbevise klienten (som ofte er utenlandsk) om at mange av vilkårene i det tilsendte common law-baserte kontraktsutkastet ikke behøves, fordi dette allerede følger av tysk lov. Hvis advokaten er heldig, følges hans forslag. Men det finnes naturligvis også andre klienter som sier ”det tror vi ikke, dette er for farlig”, eller ”dette er vi ikke vant til”. Dette medfører igjen et betydelig merarbeid for advokaten, fordi det nå må sjekkes nøye om kontraktutkastet ikke har regler som ifølge tysk lov egentlig er mer ugunstig for klienten, eller fører til andre resultater eller til interne motsigelser i kontrakten. En slik gjennomgang av et kontraktutkast krever en betydelig ressursinnsats.

Advokater har med andre ord i de siste tiårene lært å håndtere forskjellige rettssystemer og internasjonale sammenhenger, det vil si at det på noen delfelt er etablert en international practice of law. Denne utviklingen er karakterisert ved at det for typiske internasjonale og grenseoverskridende sammenhenger, i en viss utstrekning finnes en standarddokumentasjon, for eksempel for kapitalmarkedtransaksjoner og oppkjøp av virksomheter. Men dette har ifølge en intim kjenner av den internasjonale advokatvirksomheten, Past President International Bar Association Rechtsanwalt dr. Böhlhoff, ikke medført etableringen av også en internasjonal rett. De (amerikanske advokater) kom med sine standardkontrakter etter retten i New York eller Delaware, fullt med garantier og forpliktelser. Dette var et kultursjokk for europeiske selgere av virksomheter som var vant til korte kontrakter etter den kontinentale industri- og bankpraksis. Dette var ikke practice of international law, men eksport av nasjonal rett (Böhlhoff 2002, s. 14).

 

3.4 Den videre veien: Riktig størrelse, nisjefirmaenes sjanser, fusjon eller konsentrasjon om en tysk løsning eller allianser?

3.4.1 One law firm around the world?

Jeg har nå gjort rede for et advokatmarked i Tyskland som er preget av etableringen av større enheter på nasjonalt og transnasjonalt plan. Om forretningsadvokatene er tvunget til denne utviklingen på grunn av utviklingen i den økonomiske sektoren med sine globaliseringstrekk, kan forbli et åpent spørsmål. Men det kan vises til en del tegn som underbygger en tett sammenheng mellom utviklingen på advokatmarkedet og utviklingen i den økonomiske sektoren. Jeg tenker her på nødvendigheten av å spesialisere seg på grunn av mer komplekse strukturer i nærings- og finanssystemet. Jeg tenker på strukturforandringene i forretningsadvokatfirmaene som delvis følger strukturene i næringslivet.[104]

I denne sammenheng foregår det innen advokatstanden en permanent strategisk diskusjon om hvor stor man burde vokse seg. Finnes det en slags kritisk størrelse for et forretningsadvokatfirma? Når man leser engelske eller tyske tidsskrifter som i de siste årene har oppdaget advokatene som et interessant satsingsområde, så synes utviklingen i USA og England å være dominert av etablering av en ”magic circle” av advokatfirmaer som har en spesiell status avgrenset mot andre firmaer. Denne spesielle (elite-)statusen er definert i forhold til profitabilitet, klientakkvisisjon og rekruttering. I New York snakkes i denne sammenheng om den lille gruppen av ”White Shoe-firms”. I London er det fem firmaer som danner den såkalte ”magic circle”: Clifford Chance; Slaughter and May; Allen & Overy; Linklaters og Freshfields.[105] Selv om dette er en oppfinnelse av interesserte journalister, og selv om det ikke finnes noen tilsvarende markant forskjell mellom disse og andre store firmaer (slik sistnevnte vil hevde), så brukes dette skillet gjerne i en markedsføringsstrategi av de nevnte firmaer (JUVE Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien, s. 4). En annen parallell det trekkes veksler på, er utviklingen på revisorfirmasiden. Her kan det i hvert fall konstateres etableringen av et world-wide-konsept, som er dominert av fem firmaer som opererer transnasjonalt og lokalt. Det tenkes her naturligvis på de før nevnte PWC, Arthur Andersen, KPMG, Deloitte & Touche og Ernst & Young.

Spørsmålet er om det tyske (eller europeiske, og litt mer langsiktig også det globale) advokatmarkedet vil få en utvikling preget av et lite antall store firmaer som dominerer advokatmarkedet? En managing partner i Freshfields Bruckhaus Deringer, det største tyske advokatfirmaet, spår at det i løpet av ti til femten år, i hele verden bare vil finnes ti store internasjonale advokatfirmaer (FR, 16.8.2000, s. 13). Dette firmaet står med dette for den dominerende strategien for de tyske store forretningsadvokatfirmaene, nemlig det å prøve å alliere seg med store angloamerikanske firmaer som allerede opererer globalt. Andre i denne sammenheng er Clifford Chance Pünder eller Linklaters Oppenhoff & Rädler[106] eller Lovells Boesebeck Droste, for å nevne de største. Det handler med andre ord om etablering av det globaliserte forretningsadvokatfirma gjennom fusjon.

Mine informanter svarte nokså forskjellig på spørsmålet om det finnes en kritisk størrelse for et advokatfirma, åpenbart avhengig av egen firmakultur og strategiske overveielser der. En modell her synes å være å prøve å være representert med egne kontorer eller ved å innfusjonere mindre advokatkontorer lokalisert i de viktige finans- og næringslivsentra.

Man følger rett og slett klienten, og grensen er å være representert i alle økonomiske sentra.

 

Denne world-wide-modellen er en strategi som følges av for eksempel White & Case, Feddersen. Når vi betrakter den aller siste utviklingen i denne strategien i første halvåret av 2001, så har dette firmaet i begynnelsen av året innfusjonert et italiensk advokatfirma med kontorer i Roma og Milano med ca. 30 advokater. I mai ble stockholmskontoret forsterket, og er nå på 25 medarbeidere (Juve Rechtsmarkt 2001, nr. 2, s. 33 og nr. 6 s. 25).

Firmaet Hengeler Mueller Weitzel Wirtz som, ifølge en av mine informanter fra et annet stort firma, gjelder som det mest renommerte firma i Tyskland, følger derimot strategien å konsentrere seg utelukkende om Tyskland. Hengeler er dessuten et firma som har fulgt en organisk vekstmodell siden 1990, hvor det nåværende firmaet ble etablert ved en fusjon mellom et düsseldorf- og et frankfurtbasert firma.

Ja, i hvert fall mener de (Hengeler Mueller Weitzel Wirtz) at størrelse åpenbart ikke er alt, og at også kontorer i utlandet ikke er så nødvendige som vi mener. Dette er åpenbart også en vei som kan tas.

 

Et svært ungt firma som Haarmann, Hemmelrath & Partner, dannet i 1987 i München av en håndfull advokater og revisorer, fremstår i dag som det firma i Tyskland som har vokst fortest av samtlige tyske advokatfirmaer. Haarmann, Hemmelrath & Partner har pr. september 2001 650 faglige medarbeidere av i alt 1000 medarbeidere lokalisert i 21 kontorer, av dem 13 i utlandet (bl.a. London, Tokyo, Singapore, Paris, Brüssel). Haarmann, Hemmelrath & Partner følger for det første strategien å konsentrere seg om å vokse seg stor med egen kraft. Haarmann, Hemmelrath & Partner er dessuten det advokatfirma i Tyskland som mest ettertrykkelig har valgt strategien å etablere seg som et multidisiplinært firma med en multidisiplinær rådgivningskultur, som inkluderer advokater, revisorer og skatterådgivere (Steuerberater) i et felles rådgivningskonsept.[107] Delvis representeres disse funksjonene av en og samme person, dette gjelder for eksempel for firmaets medgründer Wilhelm Haarmann selv.[108] Ifølge ham vil bare de forretningsadvokatfirmaene overleve, som har et globalt konsept. I dette konseptet er Haarmann, Hemmelrath & Partners strategi ikke å fusjonere med for eksempel et engelsk firma, men selv å bygge opp mindre kontorer og muligens innfusjonere passende lokale enheter. Dette er ifølge Haarmann den riktige strategien på veien til et ”europeisk og senere globalt partnerskap” (Haarmann, Auf dem Weg zur europäischen Partnerschaft: Mit eigenen Büros und ohne Fusionen, i: www.kanzleien-handbuch.de). Hvor stort firmaet må vokse seg for å kunne innfri den skisserte strategien, synes å være et åpent empirisk spørsmål.

Dette er i øyeblikket det vanskeligste spørsmålet fordi vi ikke vet hvordan det skal forsette. Vi antar at vi må ha en bestemt størrelse for å kunne være med i de virkelig store sakene. Det vi ikke vet, er hvor stor man må være. Hvor stor man må være, og når det hele blir til en ulempe? Dette vet vi bare ikke.

 

3.4.1.1 Ekskurs: Utviklingen av kategorien ”big” i sammenheng med amerikanske advokatfirmaer, og teorier om denne utviklingen

 

Hvis man går et århundre tilbake i tid, til 1903, så fantes det utenfor New York ingen advokatfirmaer med flere enn ni advokater. På det samme tidspunktet fantes det i hele USA 210 advokatkontorer med flere enn fire advokater (Galanter/Palay 1991, s. 15). Begrepet ”law factory” ble allerede brukt i 1906, hvor de største firmaene hadde færre enn 20 advokater (Sander/Williams 1992, s. 391). I dagens terminologi ville denne størrelsen kvalifisere til betegnelsen ”nisjefirma”. På begynnelsen av 1960-tallet fantes det i hele USA knapt 40 advokatfirmaer med flere enn 50 advokater (Galanter/Palay ibid. s. 22). På begynnelsen av 1990-tallet hadde begrepet ”law factory” igjen skiftet mening. Nå hadde de største firmaene vokst seg opp til flere enn 1000 advokater, og over 50 firmaer hadde flere enn 300 advokater (Sander/Williams ibid. s. 392). I 1998 hadde det største advokatfirmaet – Baker & McKenzie – 2 343 advokater (523 partnere). Nr. 30 – Orrick, Herrington & Sutcliffe L.L.P. - hadde 529 advokater (178 partnere). Nr. 250 – Patterson, Belknap, Webb & Tayler L.L.P. - hadde 147 advokater (44 partnere) (Disterer, BRAK-Mitt. 1/99, s. 31 f).

Det som kan konstateres på bakgrunn av dette tallmaterialet om advokatfirmaveksten i USA, er at det kan observeres en gjennomgående veksttilstand for de siste hundre årene. Om det finnes noen ”riktig” eller ”tvingende nødvendig” størrelse for et advokatfirma som ønsker å operere globalt, kan ut fra den skisserte utvikling ikke avleses.

Som forklaring på advokatfirmaenes vekst hevdes for det første tesen om eksistensen av ”economies of scale”. Ifølge denne tesen gir forretningsdrift i stor målestokk økonomiske fordeler ved at de totale gjennomsnittskostnader blir redusert. Dette henger sammen med at et hvert advokatfirma med ambisjoner, har en god del fikserte omkostninger som bibliotek, administrativ medarbeiderstab, computere, kommunikasjonsnettverk osv. Hvis nå det samme firma ansetter 50 % flere advokater, ville disse omkostninger ikke stige så mye, men på den andre siden ville inntjeningsmulighetene stige overproporsjonalt (Sander/Williams 1992, s. 393).

Gilson og Mnookin tilbakeviser denne tesen, og hevder isteden humankapitalens sentrale betydning som vekstvariabel for store advokatfirmaer. En hver seniorpartner er en bærer av enormt mye humankapital, som stadig er truet av at man for eksempel kan miste en viktig klient eller at den teknologiske situasjonen endrer seg. ”The law firm, according to Gilson and Mnookin, solves this problem by serving as a kind of human portfolio. Lawyers of different specialities gather together in a law firm and agree to share profits. Risks are diversified by an agreement to share profits equally rather than on the basis of individual contribution. The law firm, then, is a vehicle for risk sharing” (ibid. s. 395).

 

Nelson igjen, viser til at advokater som presenterer store forretningsbedrifter ofte har langvarige relasjoner med sine klienter. Dette henger sammen med at firmaene stadig har behov for rettsråd på den ene siden. På den andre siden har advokaten over lang tid ”investert” sin humankapital i denne rådgivningen. Han har med dette akkumulert mye spesifikk kunnskap om bedriftens struktur, forretningsstrategi osv., slik at han kan operere mer effektivt. ”Thus, any long-standing lawyer-client relationship creates ”sunk costs” on both sides; as long as the lawyer does his work well, and the client pays the bills, they both have a good reason to maintain continuity.” I et neste skritt vil denne advokaten muligens involvere andre advokater fra sitt firma i dette spesifikke advokat-klient forholdet, fordi han muligens blir konfrontert med et rettsproblem som ligger utenfor hans egentlige kompetanse. I denne utvidelsen kan det ligge noe som siviløkonomer vil kalle ”economies of scope”. Denne større bredden i rådgivningen vil implisere breddefordeler som igjen kan være utgangspunkt for diversifisering av firmaet, som igjen medfører fordeler for firmaets ”branding” eller ”brand name” (ibid. s. 397).

Teoriene presentert til nå forklarer advokatfirmaenes stadige vekst med økonomiske faktorer. Galanter og Palay prøver å inkludere en intern økonomisk logikk i disse forklaringsmodellene. Som Galanter og Palay viser til, eksperimenterte advokatfirmaer fra Wall Street allerede ved overgang fra 1800-tallet til 1900-tallet med å ansette unge kandidater fra elite law schools. Dette gav mening: “By hiring associates, the partners could accept more work (and hence increase their profits) without losing either control of the work product or rapport with the client. In essence, the hiring of associates provided senior lawyers with a very safe mechanism for ”loaning” their human capital” (ibid. s. 399).

 

Galanter og Palay hevder i neste omgang at et advokatfirmas vekst med dette blir geometrisk: “As long as the partner/associate ratio and the associate promotion rate remain stable, the firm must grow 50 % every 7 years (and double in size every 12)” (ibid. s. 401).[109]

Denne modellen impliserer en slags institusjonell evolusjon hvor det konkurreres blant de ansatte unge advokatene om et kostbart gode, nemlig muligheten til å bli partner. Denne ”tournament of lawyers” vil ifølge Galanter og Palay produsere større og større advokatfirmaer.

Galanter og Palays teori er igjen blitt kritisert av Sander og Williams, fordi den ikke inkorporerer i modellen vekst av inntjeningen. ”And the revenue of individual large firms can only grow if the number of competing firms are shrinking or if the demand for big firm services is growing” (ibid.).

 

3.4.2 Samarbeid og kooperasjoner

Men det benyttes også andre metoder for å demonstrere den åpenbart ønskede globaliserte virksomhetsprofilen. En strategi innebærer å velge veien å samarbeide istedenfor å fusjonere. Med dette blir det åpnet opp for en tredje vei mellom fusjon og stagnasjon for mindre eller mellomstore forretningsadvokatfirmaer. EWIV (Europäische Wirtschaftliche Interessen-vereinigung) er blitt mer og mer populær blant advokatene. Denne spesielle supranasjonale rettsform, som rettslig kan sammenliknes med en tysk forening som er registrert, muliggjør grenseoverskridende kooperasjon av advokatfirmaer med tett organisatorisk samarbeid, uten at firmaene må fusjonere. EWIV er den første europeiske forretningsform, og er skapt ved en forordning av 1985 (EU-Recht-VO EWG-Nr. 2137/85). Forordningen gjør det mulig for advokatfirmaer å tilby også andre medlemsfirmaer og deres klienter sin fagviten. Dermed åpnes veien også for mindre advokatfirmaer til å kunne konkurrere med større firmaer på et høyspesialisert faglig nivå internasjonalt. Kvalitetssikring er et viktig anliggende i denne sammenheng. De enkelte kooperasjoner rår mer og mer over egne interne datanettverk slik at man, ved for eksempel arbeidet med et kontraktutkast, veldig raskt kan kommunisere mellom en skatteadvokat, handelsrettsspesialist, ingeniør, revisor osv. For å nevne noen av disse kooperasjoner: Eurojuris Deutschland e.V. har siden etablering i 1989 vokst seg sterk, til 180 medlemsfirmaer og 800 advokater i Tyskland alene. Eurojuris International EWIV samler i alt 3 000 advokater. Consulegis har også en fartstid på ca. ti år. Consulegis representerer i dag 120 firmaer - 85 i utlandet - i 32 land.[110]

Men det har etter hvert vist seg at det er en del ulemper forbundet med EWIV i forhold til de mer sentralistiske og transnasjonale enheter, som i den siste tiden har medført en mer nøktern vurdering av EWIV-konsepsjonen. Siden disse er mindre homogene, og med dette mindre slagkraftige, har håpet om å kunne bli en potent konkurrent for storfirmaene ikke blitt en realitet[111] (Se mer utdypende Fochem 1999, s. 11 f og Tillmanns 2001, s. 32 flg.).

3.4.3 Gyldne sjanser for mindre firmaer

Problemet med tiltakende interessekonflikter på grunn av fusjonene og spesialiseringskravet, og med dette konsentrasjon om de mest lukrative markedssegmenter (se foran 3.2), medfører at store firmaer som opererer globalt etterlater et interessant tomrom for mindre firmaer, for eksempel høyspesialiserte nisjefirmaer.

Den enorme konsentrasjonen på den øvre enden av skalaen medfører at i området under dette kommer det gyldne sjanser for mindre firmaer. For det finnes mange som ikke vil samarbeide med et 1 000-manns advokatfirma.

 

Det blir en mengde områder udekket, som ikke blir bearbeidet av de store. Og så finnes det også svært gode folk på spesialområder som gjør det svært godt med sitt nisjefirma.

 

I denne sammenheng skal jeg som illustrasjon vise til et, riktignok ekstremt, eksempel på mulighetene som ligger her. Det handler om salget av det tyske bryggeriet Beck & Co til det engelske Interbrew. Verdien av transaksjonen var på 3,5 milliarder tyske mark. Aktørene i dealen var på salgssiden det tyske advokatfirma Rittstieg Rechtsanwälte, og som investment-bank hadde man Goldman Sachs. Interbrew ble i kontraktsforhandlingene presentert av Sullivan & Cromwell. Clifford Chance sto for gjennomføring av due diligence. Ved Rittstieg Rechtsanwälte handler det om et nydannet firma med to (!) partnere og to ansatte advokater. Firmaets navngiver hadde skilt lag med Freshfields Bruckhaus Derringer i august 2000 og etablert sitt lille nisjefirma. Strategien er å konsentrere seg utelukkende om transaksjonssegmentet og agere for klientene som ”business-angel” (JUVE-Rechtsmarkt 9/2001, s. 24 f).

3.4.4 Men det er også andre med gode sjanser på det tyske advokatmarkedet

På grunn av den sterke regionaliseringen av det tyske næringslivet vil forretnings-advokatfirmaer med en tradisjonell sterk lokal eller regional forankring stadig kunne dominere disse markeder, eller i det minste være sterke konkurrenter til de store, transnasjonale forretningsadvokatfirmaer som dominerer transaksjonssegmentet. Dette er begrunnet i at disse regionalt sterkt posisjonerte forretningsadvokatfirmaer har en svært forskjellig klientstruktur, som krever en annen full-service-rådgivning enn for eksempel forretningsadvokatfirmaer i London, med sin sterkere posisjonering i retning finans og investment-bankers. Her vil det også i fremtiden være et interessant og lukrativt arbeidsfelt for slike firmaer.

I denne sammenheng må også nevnes revisoradvokatfirmaene eller MDPs. Jeg kan vise til tabellen (3.2) som viser at ”the big five” på revisormarkedet også i Tyskland har etablert seg på en – også rent kvantitativt – markant måte. Navn som Andersen Luther[112] og PriceWaterHouseCoopers Veltins kan nevnes. De ligger henholdsvis på en 6. og 18. plass i tabellen over størrelsen på tyske advokatfirmaer. Tallene på advokater i forhold til Andersen Luthers virksomhet, men også totaltallene for Andersen Legal, viser at det ligger et enormt potensiale hos revisoradvokatfirmaene. Mine informanter synes dog pr. i dag ikke å frykte konkurransen fra disse. Det vises her til problemet interessekonflikter, og til problemer med å bygge opp egne enheter.

Man har først forsøkt å bygge opp egne enheter, men man har i mellomtiden skjønt at dette er ganske vanskelig, altså prøver man det nå for tiden gjennom fusjoner med tyske advokatfirmaer.

 

Og her har en god del tradisjonelt orienterte advokater problemer, fordi avstanden mellom et tradisjonelt advokatfirma og revisoradvokatfirmaene synes stadig svært stor.

Det kan en tysk advokat som holder på postulatet om advokatens uavhengighet egentlig ikke forene med sin samvittighet, og med sin holdning til partnerskapet i et advokatfirma.

 

Det betyr ikke at man ikke frykter en fremtidig utvikling hvor disse virkelig vil kunne konkurrere på lik linje med de store forretningsadvokat-firmaene.

De spiller hos oss pr. i dag ikke en viktig rolle. Men man må regne med at det vil komme. De har så mye penger, og de kan shoppe folk på en slik rå måte at det nok kan utvikle seg til en trussel.

 

Men det kan også handle om en normaliseringsprosess dominert etter hvert av et slags ”do ut des”-prinsipp. De tradisjonelle firmaene har nemlig over lang tid profittert på revisoradvokatfirmaets reservoar vedrørende gode skattejurister og revisorer, og blir med dette mer like revisoradvokatfirmaene. Nå prøver revisoradvokatfirmaene det samme ved å shoppe hele advokatteam med spisskompetanse.[113]

3.5 Advokater og tysk Bundesliga, finnes det paralleller?

Det tyske advokatmarkedet er preget av store bevegelser. Det er nesten vanskelig å følge med i fusjonsprosessene, etterfølgende avspaltninger, og overganger av advokater eller hele advokatgrupper - ofte høyspesialiserte team på bestemte bransjefelter – fra et forretningsadvokatfirma til et annet. Det som for ikke alt for lang tid siden preget advokatmarkedet, nemlig at man nærmest var ”gift” med sitt firma, synes mer og mer å bli erstattet av en stadig høyere gjennomgangshastighet. Det minner om fotballens verden, hvor stjernene spiller der det betales best.

Jeg kan bruke mine informanters firmaer som et illustrerende materiale. Jeg intervjuet tyske advokater i tidsrommet fra slutten av desember 2000 til januar 2001. Jeg vil her rapportere om et tidsrom på ca. seks måneder.

I januar 2001 kunne lesere av JUVE Rechtsmarkt lese om en planlagt fusjon mellom de tyske firmaene Graf von Westphalen Fritze & Modeste og Bappert Witz & Selbherr og deres britiske kooperasjonspartner Osborne Clark (JUVE Rechtsmarkt 1/2001, s. 18). I april 2001 begynte Osborne Clark å etablere eget kontor i Frankfurt, på grunn av langvarige restruktureringsforhandlinger i Graf von Westphalen Fritze & Modeste (JUVE Rechtsmarkt 4/2001, s. 26). Seniorpartner dr. Graf von Westphalen selv nektet en fusjon med Osborne Clark fordi han fortsatt ville jobbe i et selvstendig tysk firma og ”hverken rapportere til London og heller ikke til Bristol”. Men utviklingen sluttet ikke med dette. I midten av året ville ni partnere eller juniorpartnere, samt ti associates, forlate Graf von Westphalen Fritze & Modestes kontor i Köln, og bygge opp et nytt kontor for Osborne Clark i Köln (JUVE Rechtsmarkt 5/2001, s. 20).

Det neste firmaet i denne sammenheng er Gaedertz. Gaedertz var i intervjutiden allerede involvert i langvarige fusjonsforhandlinger med det britiske firmaet Norton Rose. Etter at Gaedertzs hamburgkontor fusjonerte med det US-amerikanske firmaet Latham & Watkins til Latham & Watkins & Schön Nolte i januar 2001, kollapset den opprinnelig planlagte fusjonsprosessen ved at det landsdekkende Gaedertz oppløste seg i sine tidligere regionale firmaer (JUVE Rechtsmarkt 2/2001, s. 20). I mai 2001 ble Gaedertzs kontor i Leipzig oppløst. Størstedelen av advokatene har tilsluttet seg Haarmann, Hemmelrath & Partner. To advokater gikk til KPMG Treuhand & Goerdeler (JUVE Rechtsmarkt 5/2001, s. 22). De tidligere kontorene i Köln og München har i mellomtiden fusjonert til Norton Rose Vieregge og kontoret i Frankfurt til Mayer, Brown & Platt Gaedertz (JUVE Rechtsmarkt 6/2001, s. 34).

Det tredje firmaet jeg kontaktet – White & Case, Feddersen – ble allerede nevnt med en innfusjonering og en større satsing på stockholmskontoret (se fotnote 44). Det fjerde firmaet jeg kontaktet – Lovells Boesebeck Droste – vil fusjonere med franske Siméon & Associés (Paris) med dato 1.11.2001. Etter fusjonen vil det nye firmaet ha 1 400 advokater med 26 kontorer (JUVE Rechtsmarkt 7/2001, s. 24). Lovells Boesebeck Droste hadde allerede pr. 1. mai 2001 innfusjonert det hollandske firmaet Ekelmans Den Hollander (JUVE Rechtsmarkt 2/2001, s. 32). Det femte firmaet jeg kontaktet – Wessing – er allerede nevnt i sammenheng med overgang fra Meibom-teamet til Andersen Luther (se fotnote 113). Også mitt siste kontakt-firma – Haarmann, Hemmelrath & Partner – er allerede nevnt i sammenheng med kollapsen til Gaedertz.[114]

Den virksomheten som er skissert her for de seks forretningsadvokatfirmaer jeg var i kontakt med, danner et mønster som er typisk for hele det tyske advokatmarkedet på topplan. Et tidsskrift som JUVE Rechtsmarkt, som publiseres hver måned eller delvis også har relevante avisartikler i landsdekkende aviser, bekrefter inntrykket av et marked preget av en stadig foregående nystruktureringsprosess, presset frem av globaliseringens krav. Denne prosessen materialiserer seg i fusjoner, innfusjoneringer, fisjoner på nasjonalt og transnasjonalt plan, samt nyetablering av kontorer i inn- og utlandet og etableringer av kontorer i Tyskland fra US-amerikanske firmaer. Dette medfører en hyppig veksling av advokater eller hele advokat-team fra det ene firmaet til det andre. Det kan i denne sammenheng sikkert ikke tales om fotballiknende tilstander, men det er tendenser som trekker i den retning.

DEL III ADVOKATENES åRHUNDRE? UTVIKLINGEN I RETNING TRANSNASJONAL RETT OG ADVOKATENES VOKSENDE MAKT

4 ET FøRSTE RISS

Hvis jeg skulle oppsummere et tilfeldig utvalg av den aktuelle litteraturen om retten i den globaliserte verden, og om advokatens eller juristens rolle der, så viser denne litteraturen følgende bilde: Statens rettsmonopol, og spesielt dens lovgivningsmonopol, er truet av transnasjonale makter. Statens plass er overtatt av svært forskjellige organisasjoner og kooperasjoner. Ikke en enkelt government, men en mengde governance regimes eller kvasi-regjeringer preger dagens globaliserte rettssituasjon. I denne konteksten er ikke den abstrakte lovregelen lenger etterspurt som regulativ for samtlige mulige sakskonstellasjoner. Snarere er privatrettslige avtaler etterspurt, og med dem mer fleksible enkeltløsninger som passer for den konkrete saken.[115] Governance regimes rettslige ideal blir med dette kontrakten.

For utvikling og praktisering av denne nye ”retten” behøves i første rekke ikke lovgiveren eller dommeren, men advokaten. Det er disse som med sin legalistiske tenkning bestemmer globaliseringens mekanismer. Advokatene og juridiske eksperter danner innflytelsesrike og transnasjonalt organiserte nettverk. De utvikler sammen med andre strategiene for konserner som opererer globalt, og utvikler og fortolker verdenshandelens regler. I denne sammenheng er det et faktum at det finnes en advokatstand som opererer transnasjonalt, og dessuten en global lawyering-kultur som identifiseres som trussel for statenes suverenitet, fordi den ikke bare begrenser seg til rettsanvendelse, men også driver produksjon av rett.[116] I det følgende skal denne skissen utdypes litt mer.

4.1 Globaliseringen og dens følger for nasjonalstaten: er statens rettsmonopol truet av transnasjonale makter?

Jeg har i innledningen referert til den amerikanske økonomen Edward Luttwaks illustrerende beskrivelse av globaliseringen, som et økosystem bestående av større og mindre innsjøer, vann og småvann, forbundet med elver og kanaler. Som globalisering beskriver Luttwak det som skjer når man fjerner demningene og slusene. Luttwaks bilde anskueliggjør at det ved globalisering handler om et ”flertydig” og ”mangfoldig” begrep (Østerud 1999, s. 11). Tranøy og Østerud har i denne sammenheng foreslått å differensiere mellom følgende begrepsaspekter: For det første mellom et diagnostisk aspekt, hvor vår tid blir attestert å vise en ”radikalt ny form for samtidighet, der både informasjon og økonomiske transaksjoner sveiper over kontinenter på sekunder”. For det andre beskriver globaliseringen ikke et egentlig fenomen, men en utvikling som har ”både økonomiske, teknologiske, kulturelle, rettslige og økologiske dimensjoner”. For det tredje står teknologiske innovasjoner, primært på feltene IT-industri og Internett, sentralt i globaliseringen. For det fjerde identifiseres med begrepet en maktforskyvning fra nasjonalstaten til det økonomiske systemet, og i denne sammenheng til storkonserner og investeringssyndikater som er strukturert transnasjonalt, og som opererer transnasjonalt. Globaliseringsbegrepet er med dette beslektet med ”internasjonalisering” og ”transnasjonalisering”[117] (Tranøy og Østerud 2001, s. 9 f).

I et slikt sosialøkonomisk perspektiv beskrives rettens funksjon i globaliseringen stort sett som å formalisere rettslig den nye vektfordelingen mellom statlige og økonomiske aktører. Retten registrerer den enorme maktomfordelingen som er basert på økonomiens globale fortrinn, og utvikler passende regler, prinsipper og metoder for dette (Teubner, i: FR, 31.10.2000, s. 20). Nasjonalstaten gis i denne sammenheng en redusert rolle som lovgiver, til fordel for kvasi-suverene governance regimes som opererer transnasjonalt.

Slike kvasi-autonome aktører for transnasjonaliseringen av retten er, som allerede nevnt, WTO, IMF og Verdensbanken.[118] Nasjonalstatene og deres regjeringer har spilt en viktig rolle i etableringsprosessen og sammensetning av disse. Også ved formulering av de politiske målene henviser embetsverket til at disse internasjonale institusjonene bare utfører felles beslutninger for medlemsstatene. Men det finnes dog blant disse internasjonale institusjonene noen som fører en mer eller mindre selvstendig rettspolitikk, mer eller mindre uavhengig av de nasjonale regjeringene. Et ekstremt tilfelle danner EU, som supranasjonal organisasjon med en egen lovgivningskompetanse. I det følgende skal vi se litt på WTO som en viktig aktør på feltet transnasjonalisering av retten.

WTO[119] ble grunnlagt i 1994, og står som et sentralt eksempel for den suksessive rettsliggjøring av den transnasjonale handelen. WTO har sitt grunnlag i GATT[120]-avtalen fra 1947, som ved etableringen av WTO videreføres i en reformert form. WTOs primære målsetning er å sørge for en liberalisering av verdenshandelen gjennom nedbygging av handelsbegrensninger. Anti-dumping-regler og nedbygging av tollsatser, import- og eksportreduksjoner, spiller i denne sammenheng en sentral rolle. Ved slutten av 2000 hadde 140 stater tilsluttet seg WTO. Med WTO handler det folkerettslig om en internasjonal organisasjon med egne kompetanser. En umiddelbar og kvasi-autonom innflytelse på den transnasjonale ”lovgivning” utøves av WTO gjennom et flertrinns tvisteløsningsorgan. Avgjørelsene til dette domstolslignende organet er bindende for WTOs medlemsstater. Denne tvisteløsningen blir overvåket, koordinert og styrt ved en Dispute Settlement Body (DSB) med sete i Geneve.[121] På WTOs første trinn av tvisteløsningen prøver konfliktpartene å komme til en minnelig løsning ved konsultasjoner. Etter en frist på 60 dager, kan en av konfliktpartene kreve nedsetting av et panel med tre voldgiftsdommere, for å vurdere lovligheten av et tiltak. Etter seks til ni måneder gir panelet en anbefaling til tvisteløsningsorganet, som bare kan forkastes ved ”negativ konsensus”. Det finnes også en ankeinstans – Appelate Body – som består av syv dommere. Disse er stort sett ikke eksperter i handelsrett, men i internasjonal rett og folkerett. DSB har å akseptere ABs avgjørelse hvis den ikke med en negativ konsensus[122] beslutter å ikke akseptere avgjørelsen. I førstnevnte tilfellet er ABs rapport bindende for konfliktpartene. WTOs tvisteløsning er i hovedsak utformet som en voldgiftsliknende fremgangsmåte, men WTO vokser med dette til en kvasi-judikativ makt. Dessuten vokser denne form for tvisteløsning, med sin nødvendige utstråling på rettsutvikling, generelt også til en kvasi-lovgivende virkning. Det som også er interessant i denne konteksten, er at konfliktpartene etter ABs avgjørelse kan bli representert ved advokater. Det er klart at det her ligger et ytterst lukrativt marked for topp-forretningsadvokater (Günther/Randeria 2001, s. 77 flg.).

Det som her ble beskrevet med utgangspunkt i WTOs tvisteløsningssystem og dens følger for den transnasjonale rettsutformingen, kunne også illustreres ved å vise til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondets enorme innflytelsespotensiale på den nasjonale lovgivningen i enkelte land. En nasjonal lovgiver som er konfrontert med alternativet å ikke få flere internasjonale støttekreditter eller mer utviklingshjelp, med mindre han implementerer en sivil- og handelsrett etter vesteuropeisk eller angloamerikansk mønster, har i praksis få valgmuligheter. Denne internasjonale innflytelse på den nasjonale lovgivningen blir igjen formidlet ved private juridiske eksperter, de såkalte legal counsels. Den praktiske gjennomføring av dette arbeidet ivaretas i tilfellet USA oftest av advokatfirmaene. I EU-sammenheng og i Tyskland, handler det derimot oftest om juridiske eksperter fra universitetene, som handler på oppdrag fra private eller (halv-)statlige organisasjoner (Günther 2000, s. 245 f).

4.1.1 Ekskurs: Maktens nye geografi (Sassen)

Saskia Sassen identifiserer som følge av globaliseringen, en ny geografi av makten. Et av disse aspektene er at konserner og bedrifter i dag uten problemer kan operere transnasjonalt eller grenseoverskridende. Men det er spesielt et annet moment som til nå ikke er blitt behandlet, som er av større interesse.[123] Dette momentet identifiserer en territorial konsentrasjon i forhold til de spesifikke territoriale enheter, hvor en stor andel av globaliseringen materialiserer seg i spesifikke institusjoner og virksomheter. Denne utviklingen impliserer elementer av en subnasjonaliseringsprosess som støter an mot nasjonalstatenes tradisjonelle oppgaver, og med dette mot deres suverenitet.

For det første er firmakonglomerater i denne sammenheng overproporsjonalt konsentrert i industrilandene, og der igjen i de byer som Sassen kaller for ”global cities”. Disse produserer de sentrale funksjonene for konsernenes og bedriftenes management, finans, planlegging, regnskap osv., og koordinasjon av den globaliserte økonomien. Men denne utviklingen kan ikke bare identifiseres i forhold til bedriftsinterne og -eksterne tjenester (corporate services complex), men også på området finanssentra: institusjonelle finansmenn forvalter ifølge Sassen 12 000 milliarder dollar i hele verden. For årsskiftet 1997/1998 ble det taksert at 25 byer var ansvarlig for ca. 83 % av pengeanbringelsene i verdensmålestokk. Dette kan igjen relateres til seks syv byer. Av disse noterte London, New York og Tokyo på samme tidspunkt for en tredjedel av aksjeformuen under institusjonell forvaltning for hele verden. London og New York sto alene for ca. 50 % av avviklingen av valutamarkedet i hele verden. Disse to byene karakteriseres av Sassen blant global cities som ”powerhouses”, som alltid er sentrale aktører ved de største transnasjonale emisjoner, om det nå handler om Britisk Telecom eller France Telecom (Sassen 1999).

4.2 Lex mercatoria

Som illustrasjon på utviklingen av transnasjonal rett uavhengig av den tradisjonelle nasjonale lovgiveren, vises det gjerne til lex mercatoria. Lex mercatoria er ikke noe nytt fenomen, men har en lang tradisjon tilbake til middelalderen som en ”universal sedvanerett for den internasjonale kjøpmannsstanden” (Röhl/Magen 1996, s. 33). Også den nåtidige lex mercatoria kan betraktes som supplement til nasjonal rett, som ble oppfattet som mangelfull.[124] Man hjalp seg med å erstatte nasjonal rett gjennom standard- og mønsterkontrakter. Dens tolkning ble lokalisert til internasjonale voldgiftsdomstoler. I lex mercatoria har denne praksis utviklet seg gjennom internasjonal handel, og materialisert seg til en organisatorisk og institusjonell voldgiftspraksis. Ifølge Teubner handler lex mercatoria om

The most succesful case of law without the state (...), a transnational legal order of global markets that has developed outside national and international law. Multinational enterprises now arrive at contracts which they submit neither to national jurisdiction nor to national substantive law. They agree on international arbitration and on the application of a transnational commercial law that is independent of any national law[125]

(Teubner 1997 b, s. 769).

 

Det som Teubner og andre med dette peker på, er utviklingen av en transnasjonal handelsrett som en autonom rettskilde. Basismaterialet for denne ”rettsliggjøring uten staten” er (handels-)kontraktene, som i en selvvalideringsprosess i den internasjonale voldgiftspraksisen blir til, uavhengig av den nasjonale lovgiveren. Det handler med andre ord om utviklingen av en hel del refleksive mekanismer hvor rettspraksis, kommersiell praksis og rettsvitenskap er blitt til et sammenhengende system. Voldgiftsdommere refererer stadig hyppigere til egne eller andre voldgiftsdomstolers avgjørelser, og utvikler med dette etter hvert en voldgiftsspesifikk case-law (Röhl/Magen ibid.). Den internasjonale voldgift har i denne sammenheng hatt en eventyrlig utvikling i de siste 20 årene. Ifølge Sassen fantes det i 1991 120 internasjonale voldgiftsdomstoler (her er ikke tatt med den tradisjonelle voldgift på områdene sjørett og handelsrett), 1993 kom syv nye til. I 1990 fantes det 1 000 voldgifts-”dommere”, i 1992 hadde dette tallet doblet seg (Sassen, i: FR, 18.9.1999, s. 11).

Tolkning av lex mercatoria som en slags front-runner for en selvstendig transnasjonal rett, er svært omstridt. Det spørres for det første om en selvvalidering av kontrakter er mulig, uten å være relatert til eksterne rettskilder. Omstridt er også spørsmålet om den nye transnasjonale handelsrett virkelig er pluralistisk, eller om det ikke i virkeligheten handler om en ekspansjon av amerikansk handelsrett, hvor amerikanske advokatfirmaer inntar en dominerende rolle. Sassen har i denne sammenheng snakket om en ”americanization of law” (Sassen 1996, s. 16 f). For det tredje vises til at voldgiftsdomstoler i konfliktsaker trenger sanksjonsmakt. Her er lex mercatoria stadig avhengig av nasjonalstatens voldsmonopol[126] (Günther/Randeria 2001, s. 39).

Lex mercatoria er bare ett, men dog det mest prominente, eksempel på dannelsen av transnasjonal rett mer eller mindre uavhengig av den nasjonale lovgiveren. Andre eksempler i denne konteksten er lex laboris internationalis hvor industriforetakene, fagforeningene og interessegrupper er de dominerende rettsskaperne (Bercusson 1997, s. 133 flg.). Menneske-rettighetene kan også nevnes i denne sammenheng. Her fremheves det av Bianchi at de nasjonale lovgivernes monopol på denne sektoren er i ferd å bli erstattet av ikke-statlige aktører som NGOene, profesjonelle organisasjoner, offentligheten, mediene og de juridiske ekspertene.[127] Det kunne i denne sammenheng også nevnes sektorer som Internett eller idrett, hvor det diskuteres etablering av et globalt rettslig regime (Teubner 1997 b, s. 770).

4.2.1 Ekskurs: Den globaliserte advokatverden: eksemplet forum shopping

Forum shopping skal her diskuteres under to varianter. For det første kan transnasjonalt organiserte advokatfirmaer bli til viktige aktører når klientene gis strategiske og rettslige råd om hvilke internasjonale lokaliseringer som gir de mest fordelaktige vilkår vedrørende skatte-, konkurranse-, arbeidsrettslige og andre spørsmål. Den andre varianten av forum shopping tematiserer bruk av et annet lands jurisdiksjon fordi den gir bedre vilkår, for eksempel vedrørende klager på skadeserstatning og oppreisning på grunn av den langt gunstigere produktansvarretten for forbrukeren i USA. I Tyskland kan det i denne konteksten identifiseres en trend for å søke om en rettslig avgjørelse i USA, på grunn av de (i forhold til tysk praksis) enorme summene for skadeerstatning og oppreisning som amerikanske domstoler er villig til å pålegge saksøkte.[128] Noen tyske advokater har i den siste tid forsøkt å se om den amerikanske jurisdiksjonen i saker som omhandler røykere, kan brukes i sammenheng med klager.[129]

Concorde-ulykken[130] og Eschede-ulykken.[131] danner to konkrete, internasjonale eksempler på en slik fremgangsmåte. Ved Concorde-ulykken var tilknytningspunktet til den amerikanske jurisdiksjonen at flypassasjerenes billetter var one-way-tickets. Grunnen til dette var at størsteparten av flypassasjerene – blant andre 96 tyskere – hadde bestilt en rundtur i det karibiske hav. Med begrunnelse i Warszava-avtalens art. 28[132], ble New York som destinasjon, utpekt som mulig verneting. Flypassasjerene skulle nemlig reise videre fra USA til sine hovedreisemål, med andre reiseoperatører. Et slikt søksmål ble reist av noen av ofrenes etterlatte. Om saken har blitt tatt til følge, er ikke kjent. Men klagetrusselen medførte muligens grunnlag for å fremme en minnelig løsning mellom hovedgruppen av etterlatte, og saksøkte Air France og selskapets forsikringsselskap. Summen som til syvende og sist ble utbetalt, skal ifølge presseoppslag beløpe seg til drøyt 4 milliarder kroner, og orienterer seg med dette i retning av den amerikanske utviklingen vedrørende tilsvarende saker. I tilfellet Eschede er begrunnelsen for å påberope seg den US-amerikanske jurisdiksjonen, blant annet at det ved siden av tyske statsborgere, også befant seg statsborgere fra USA og andre nasjoner i toget. Med dette var det internasjonale aspektet i saken begrunnet. Dessuten ble det argumentert med at den tyske statlige jernbanen (Deutsche Bahn) gjennom sin virksomheten på sektoren frakt, hadde hatt jevnlige forretningskontakter til USA. I denne argumentasjonen var det dessuten viktig at produsenten av togenes hjul, som var årsaken til ulykken – Thyssen-Krupp-konsernet – hadde og har tette forretningsforbindelser til USA, med blant annet egne datterselskaper.

Dette er bare noen få eksempler på valget av en slik forum-shopping-strategi. Denne strategien ble for eksempel også valgt for å tvinge den tyske staten til å betale erstatning til slavearbeidere under 2. verdenskrig. Man kan regne med at enkelte advokater vil spesialisere seg videre på slike klager, og at situasjonen på området skadeerstatning og oppreisning i USA vil influere på rettsutviklingen også i andre land. For så vidt viser dette eksempelet også en transnasjonalisering av retten, gjennom en transnasjonalisering av bruk av USAs (og andre lands) jurisdiksjon(er), med en viss backlash.

4.3 Økonomisk og rettslig globalisering – en sammenknyttet utvikling?

Det kan ikke være tvil om at det ved globalisering, når dette reduseres til sin egentlige kjerne, handler om et økonomisk fenomen. Man behøver bare å minne om medienes stadige avisoppslag om den siste megafusjonen mellom konsern x og y. Til denne beskrivelsen hører også en henvisning til veksten i den internasjonale handelen og de internasjonale finansmarkeder, og bruk av Internett med dens enorme potensiale for å utvide volumet og tempo til disse virksomhetene.

Det synes også nokså opplagt at en slik utvikling i retning av et sterk liberalisert frihandelssystem, er avhengig av effektive rettsinstitusjoner. Dette gjelder primært på sektorene handels- og sivilrett, inkludert konkurranserett og beskyttelsesrettigheter for kreditorene. I forbindelse med diskusjonen om lex mercatoria og andre tilsvarende transnasjonale rettsfenomener, berørte jeg nasjonalstatens avtakende betydning som lovgiver. Denne utviklingen ble med Teubner karakterisert som rettsliggjøring uten stat. ”Rather, hard-core social reality made law´s paradoxes visible – in this case: fragmented globalization. It is the difference between a highly globalized economy and a weakly globalized politics that presses for the emergence of a global law ...” (Teubner 1997 a, s. 771 f).

Og enda tydeligere, litt tidligere i den samme artikkelen, identifiserer den samme forfatteren den materielle basis som grunnleggende for transnasjonaliseringen av selektive (handels-)rettsfenomener: ”While postmodern legal theorists claim to have revealed the paradoxial foundations of law (...), they would do better to make the ”material basis” responsible for the revelation and not the ”superstructure” (Teubner 1997 b, s. 770).

Om Teubner med denne antydningen vil hevde at den skisserte transnasjonale rettsutviklingen stort sett bare følger de økonomiske funksjonsimperativene eller den økonomiske strukturen i dens globaliserte drakt, vil kanskje være å tøye hans utsagn for langt. Men han ville i tilfellet befinne seg på trygg grunn. Det er en lang tradisjon i rettssosiologien for å argumentere på bakgrunn av en strukturalistisk teoriforståelse. Denne forståelsen baserer seg til syvende og sist på Durkheims funksjonalisme, som forklarte det moderne samfunnets rettsliggjøring med den akselererende differensiering av det sosiale arbeidet (Durkheim 1977). Denne arbeidsdeling har med globaliseringen fått en verdensomfattende karakter. Röhl og Magens diskuterer i sin viktige artikkel om rettens rolle i globaliseringen blant annet med grunnlag i en slik teoriforståelse, og innrømmer altså (de økonomiske) strukturene en forrang i forhold til retten. ”Retten følger strukturen; globale strukturer produserer global rett” (Röhl/Magen 1996, s. 30).

4.4 Advokatenes og advokatfirmaenes rolle og funksjon i den trans-nasjonaliserte retten?

Det er allerede antydet at amerikanske advokater og advokatfirmaer spiller en sentral rolle i utformingen av lex mercatoria og det ekspanderende voldgiftsmarkedet. Dezelay/Garth mener å kunne identifisere en amerikanisering av de globale rettsforhold. Det handler ikke bare om en dominans som er basert på USAs økonomiske makt og den medfølgende rettsregulering, men også om en slags ”utdannelsesimperialisme” av de amerikanske law schools (Dezelay/Garth 1996, s. 313 f).

Jeg skal her belyse advokatenes eller advokatfirmaenes rolle og funksjon, ved et – riktignok ekstremt – eksempel, som viser hvor langt advokatens kreative aktiviteter kan tøyes i retning av å bli en sentral aktør for mektige økonomiske interesser som vil etablere en lovgivning som er ledet av spesifikke interesser.[133] Problemet som skulle løses var den rettslige anerkjennelse av clearing-avtaler ved insolvens av en kontraktspartner ved derivathandel. Slike avtaler kan få et ganske stor omfang, og siden de også ofte er gjort gjensidig, var det ved insolvens fare for en kontraktspartner at også den andre ble insolvent, fordi de enkelte handlene ikke kunne cleares med hverandre etter den daværende tyske insolvensloven. Bostyreren kunne nemlig i et slikt tilfelle i form av cherry picking, kreve oppfyllelse av de avtalene som er gunstige for konkursmassen, og vise de andre konkurskreditorene til massen. På grunn av denne risikoen kom den internasjonale derivathandelen i en faresone. Transnasjonalt organiserte advokatfirmaer reagerte på dette problemet ved at man i sammenheng med derivathandel handlet – online - ut clearing-avtaler seg imellom, for klientene som var lokalisert for eksempel i Frankfurt, New York og Hongkong. For å sikre seg at disse private avtalene også ble akseptert av de nasjonale insolvensordninger, begynte man å utøve press på de nasjonale lovgivere, hvor argumentet om konkurranse på det internasjonale finansmarkedet spilte en sentral rolle. Etter at USA hadde reagert først, valgte den tyske Bundestag en helt usedvanlig fremgangsmåte for å kunne innfri så raskt som mulig et tilsvarende lovendringsønske for det tyske markedet. Det tyske parlamentets justiskomité tok en regel om anerkjennelse av clearing-avtaler, som var del av et langsiktig prosjekt om reform av insolvensretten, ut av denne planlagte lovgivningsprosessen, og implementerte den i et annet lovprosjekt som var kommet langt på vei i beslutningsprosessen. På denne måten kunne kravene fra finansmarkedet innfris på noen uker. Tyske Bundestag stemte uten videre kommentar for dette forslag.[134] I begge tilfellene var tysk lovgiver i sin formell-rettslige funksjon aktiv, men det kan spørres om denne ikke bare sanksjonerte hva det internasjonale kapitalmarkedets behov for handelssikkerhet krevde, og hva advokatene i de transnasjonale advokatfirmaene i form av rettskreative løsninger omformet til regler.[135]

4.5 Advokatenes makt i kontekst, etablering av transnasjonal rett

Gjennom å karakterisere vår egen samtid som advokatenes århundre, indikeres en betydelig maktposisjon. Denne ”makten” går langt ut over den makten forretningsadvokatene vanligvis – avhengig av den situasjonspregete konteksten – rår over, og som beskrives som mer eller mindre betydelig makt. Dette går på advokatenes funksjon som rådgiver, og inkluderte det å gi rettskreative råd.[136] Det som er diskutert i den siste delen går langt ut over denne formen for makt. For det første må dette ses i sammenheng med de virkelig store, transnasjonale gigantfusjonene på advokatmarkedet, som igjen har ført til en akkumulering av betydelig økonomisk makt som sådan. Fusjonen av det britiske Clifford Chance med det amerikanske Rogers & Wells[137] og det tyske Pünder, Vollhard, Weber & Axster i begynnelsen av 2000, til verdens største advokatkonsern med ca. 2 700 advokater, 30 kontorer og en årsomsetning på ca. 8 milliarder kroner, er i seg selv en betydelig økonomisk, og med dette også samfunnsmessig og politisk, maktfaktor[138] (Evening Standard, 25.5.1999; FR, 12.7.1999).

Men det som i hovedsak er blitt fokusert på, er at mektige advokatfirmaer som opererer transnasjonalt, selv initierer og skaper en global sivil- og handelsrett. Netting-eksemplet tydeliggjør at det blant advokater eller advokatkontorer som opererer transnasjonalt, finnes eksempler hvor det kan påvises at de har gått over fra å gi (rettskreative) rettsråd, til å komme inn i en kvasi-lovgivende funksjon. Men også ved denne advokatmakten, som i et historisk perspektiv kommer nær den juristmakten Aubert har tilskrevet juristene i Norges moderne nyetableringsfase som selvstendig stat gjennom 1800-tallet, handler det om avledet makt.

Også global lawyerings toppadresser i New York, London, Hongkong eller Frankfurt, handler til syvende og sist på oppdrag fra klientene sine. Men disse oppdragene impliserer å omformulere eller gjøre økonomiske funksjonsimperativer kompatible med et transnasjonalt rettssystem som er under oppbygging. Her ligger et stort maktpotensiale. Den globalt opererende advokat, de globalt opererende nettverk av advokater og advokatfirmaer, lokalisert i finanssentra som først og fremst New York og London, men også Tokyo, Hongkong og Frankfurt, har for lenge siden lagt bak seg rollen som en slags rettslig rørlegger. Nå konkurreres det med nasjonale lovavdelinger om formulerings- og utformingsmakten av reguleringen av den internasjonale handelen. I denne konteksten kan disse advokatoriske nettverk med Stichweh karakteriseres som ”globaliseringens motor”. Slike organisatoriske nettverk eller medlemsforbund er karakterisert ved en høy internorganisatorisk bevegelighet av personalet. Ved evnen til å etablere kontorer mange andre steder, og ved en høy utviklet kommunikasjon (Stichweh 1999, s. 293 f).

DEL IV FORRETNINGSADVOKATENE I ET MAKTPERSPEKTIV

 

Inntil nå har forretningsadvokatene både i Norge og Tyskland, konfrontert med globaliseringskravene, stått i fokus. Den analytiske tilnærmingen har vært styrt av metodegrunnlaget som ble valgt, nemlig intervju med advokatene, og med dette et subjektivt perspektiv, og gjennomgang av en del av den relevante diskusjonen i litteraturen.

I det følgende skal advokatenes og advokatfirmaenes eventuelle makt diskuteres. I denne sammenheng vil jeg bruke tre teoretiske perspektiver for å analysere mitt empiriske materiale. Teorikonseptene er forbundet med navnene Weber, Bourdieu og Luhmann. Mitt utgangspunkt danner Webers klassiske definisjon av ”makt”, som fokuserer på aspektet viljefenomen (5). Dernest vil jeg diskutere advokatens status og prestisje i lys av Bordieus habitus- og kapitalbegrep, og de distinksjonsgevinster i forhold til andre klasser og andre advokater som ligger i dette (6). Weber har dessuten introdusert det sosiale-lukkelses-konseptet, som viser til at en hver økonomisk virksomhet med en tiltakende organiseringsgrad vil prøve å ”lukke” seg i forhold til mulige konkurrenter på feltet, og danner et slags monopol. Med andre ord står advokatmakten som kollektivt fenomen i fokus. Dette konseptet er, på bakgrunn av et systemteoretisk utgangspunkt, videreutviklet av Luhmann (7).

Det etterstrebes ikke å kombinere disse teoriene til et slags felles konsept, for et slikt formål er disse teoriene for disparate. Målsettingen er derimot et flerdimensjonalt maktbegrep. Det kan naturligvis alltid strides om valg av teorikonsept. Hvis jeg for mitt formål har konsentrert meg akkurat om Weber, Bourdieu og Luhmann og ikke om andre mulige maktkonsepsjoner (se Engelstad 1999), så er det begrunnet i at disse teorikonsepsjonene på bakgrunn av mitt materiale synes å ha mest forklaringskraft i et første forsøk på et deskriptivt plan, å beskrive advokatenes eller advokatfirmaenes eventuelle makt.

5 AKTøRPERSPEKTIV 1: FORRETNINGSADVOKATENE I ET MAKT-PERSPEKTIV (WEBER)

I siste avsnitt ble det for advokatkontorer som opererer transnasjonalt, vist at advokater kan igjen komme inn i en kvasi-lovgivende funksjon (se netting-eksemplet (4.4). Men også ved denne advokatmakten, som i et historisk perspektiv kommer nær den makten Aubert har tilskrevet juristene i Norges nyetableringsfase som selvstendig stat på 1800-tallet, handler det om avledet makt. Også internasjonale toppadvokater handler til syvende og sist på oppdrag fra klientene sine.

I dette underavsnittet vil jeg først diskutere en del dimensjoner i makten på bakgrunn av Hernes´ begrepsanalyse (Hernes 1975), og anvende dette på Webers kjente maktdefinisjon (5.1). Dernest diskuterer jeg tesen om advokatenes – stort sett – avledete makt på bakgrunn av mitt empiriske intervjumateriale (5.2). Dette materiale vil bli supplert av en ekskurs med to case-studier som omhandler MeritaNordbankens oppkjøp av Kreditkassen, og Sampos oppkjøpsforsøk av Storebrand (5.2.1). Deretter skal det ses på unntaket hvor advokaten blir til en rettslig nyskaper (5.3).

5.1 Noen generelle overveielser

”Makt” er et vanskelig og mangfoldig begrep innen sosiologien, som et aktuelt teoretisk diskusjonsbidrag innen makt- og demokratiutredningen viser[139] (Engelstad 1999). I Hernes´ begrepsanalyse av maktbegrepet (Hernes 1975) vises det til en del eksempler fra dagligspråket for å beskrive maktforhold, så som innflytelse, vold, autoritet, tvang, dominans, osv. (ibid. s. 15). En stor andel av problemene i sammenheng med de ulike maktdefinisjoner skyldes ifølge Hernes at man har benyttet seg av det samme navn for ulike fenomener. I denne sammenheng viser Hernes til åtte forhold som maktdefinisjoner har søkt å beskrive, nemlig maktens fordelingsaspekt, forbindelsesaspekt, beslutningsaspekt, realiseringsaspekt, kollektivaspekt, informasjonsaspekt, teknologiaspekt og avmakt.[140] Fra disse åtte dimensjonene, skal fire her betraktes som mest relevante for mitt formål.

Den første dimensjonen – maktens fordelingsaspekt – fokuserer på dens positive aspekt i evnen til å realisere ens interesser. En aktør vil i denne sammenheng ha mer makt enn en annen. I maktdimensjonen forbindelsesaspekt fokuseres på makt over andre, og med dette på de direkte og indirekte avhengighetsforhold mellom aktørene. Den tredje dimensjon som her skal fokuseres på, er maktens informasjonsaspekt. Den som kontrollerer kunnskap får makt.

Disse tre dimensjoner av makten kan være nyttig å ha i mente når det individuelle forhold mellom advokat og klient skal analyseres. Forretningsadvokatenes handlekraft som gruppe eller stand derimot, blir beskrevet gjennom maktdimensjonen kollektivaspekt, hvor altså dens handlekraft står i fokus (ibid. s. 15 flg.).

Advokater i dag har, i motsetning til hva man kan lese seg til i Aubert m.fl.s (1960) undersøkelse av juristene på 1800-tallet, ingen formell avgjørelses- eller beslutningsmakt innen det politiske systemet, eller direkte innflytelse på lovgivningen som advokater eller som advokatstand.[141]

Juristenes funksjon/rolle for Norge kan ses i at de spilte en avgjørende rolle da den norske stat ble til etter oppløsningen av unionen med Danmark (nation-building). Juristene var på denne tiden den største ekspertgruppe med akademisk utdannelse. I integreringsprosessen skapte juristene grunnlag for tillit i et mer anonymt samfunn, sammenliknet med bondesamfunnet. Jurister og deres ekspertise står i denne konteksten for forutberegnelighet, regelbundenhet og fredelige løsninger av konflikter. Den sentraliserte og standardiserte juristutdannelsen i Norge har igjen gitt juristene en slags brobyggerfunksjon. Tross mange konfliktmuligheter, kunne man snakke samme språket (Aubert 1967, s. 237 flg.).

Jeg er her ikke interessert i unntakene fra hovedregelen om manglende beslutningsmakt i det politiske systemet, nemlig det at det naturligvis også i dag kan nevnes jurister som inntar posisjoner som politikere. Men da får de formell beslutningsmakt ved sin funksjon som politiker.

Jeg er primært interessert i å se på det potensiale som ligger i jusen selv i et maktperspektiv. Rettssosiologen Albrechtsen har i denne sammenheng oppfattet jusen som ”språk”, som transformerer teknologiske, bedriftsøkonomiske og andre saksforhold til relasjoner mellom personer – det vil si til begreper som gjelder rettigheter, plikter og kompetanseforhold. Dette medfører igjen, ifølge Albrechtsen, at jurister har særlige forutsetninger for å tre inn i posisjoner med typiske samordnings-, representasjons- og styringsfunksjoner – og altså kan operere på et høyt nivå innen næringslivet (Albrechtsen 1974, s. 87 flg.). Albrechtsen har analysert juristenes, og delvis advokatenes, deltakelse i styresammenheng med store forretningsforetak, og med hovedstilling innen bedrifter og organisasjoner.[142] Øvrelid har i sin avhandling om bakgrunnen for den norske forvaltningsloven identifisert jusens ”språkbruk” som påvirkningsinstrument for næringslivet, for å få kontroll på statens reguleringsforsøk i etterkrigstiden (Øvrelid 1984). Hennes analyse viser at næringslivets press virkelig fikk slagkraft da næringslivets argumenter ble omformulert og presentert ”i en allmenn rettslig form, av fagjurister som ikke samtidig var økonomisk og politisk plassert, men som fremsto som nøytrale” (Mathiesen 2001, s. 121 i sin sammenfattende presentasjon av Øvrelids analyse).

Selv er jeg her i mindre grad ute etter forretningsadvokatenes økonomiske virksomhet som næringsdrivende, bedriftsledere, styreledere osv.[143] Det er klart at ved å bygge seg opp aksjeposter eller overta styreverv i sentrale næringsvirksomheter, kan forretningsadvokater få stor makt, men den er, som sagt, operasjonalisert gjennom økonomiske interesser. Som eksempler i denne sammenheng vises gjerne til advokatene Ole Lund i BA-HR eller Jon Gundersen i WRCO.[144] Bakgrunnen for mitt valg er at det er vanskelig å skille mellom jusens bidrag til denne konkrete makttilføyelsen, og personens valg å satse på en karriere i næringslivet. Sitter disse juristene i disse funksjonene på grunn av sin juridiske ekspertise eller på grunn av den funksjonen Albrechtsen identifiserer i jusen som ”språk”, eller fordi de for eksempel er vokst inn i en funksjon som kompetente næringsdrivende, dyktige styreledere, strategisk tenkende konsernbyggere osv.?

For denne undersøkelsen av advokatens individuelle makt (5 og 6) og advokatstandens makt som profesjon (7), tar jeg utgangspunkt i Webers klassiske definisjon som fokuserer på aspektet viljefenomen: ”Macht bedeutet jede Chance, innerhalb einer sozialen Beziehung den eigenen Willen auch gegen Widerstreben durchzusetzen, gleichviel worauf diese Chance beruht” (Weber 1922 og 1976, s. 28 (§ 16).[145]

I Norge brukes vanligvis Dag Østerbergs oversettelse av Weber, som lyder ”Ved ”makt” vil vi her allment forstå et eller flere menneskers sjanse til å sette gjennom sin egen vilje i det sosiale samkvem, og det selv om andre deltakere i det kollektive liv skulle gjøre motstand.” (Weber 1971, s. 53). Østerbergs oversettelse av Webers ”maktdefinisjon” er også basert på Webers 1922-utgave av Wirtschaft und Gesellschaft (del III, kap. 4, s. 631), men ikke på hans kategorilære der.[146] Den stammer derimot fra den tredje og siste delen av Wirtschaft und Gesellschaft (Typen der Herrschaft), og der igjen fra kap. 4 Klassen, Stand, Parteien. Når man sammenlikner disse to begrepsdefinisjoner blir det klart at det i den tekstintegrerte definisjonen, som ofte er brukt i den norske diskusjonen (se for eksempel Mathiesen 2001, s. 117), kan komme til en overfokusering på tvangsdimensjonen: Jeg kan gjennomføre det jeg vil gjennomføre (intensjonalt aspekt). Ved tvang kan jeg for eksempel gjennomføre internering av en person som anses som farlig for samfunnet (relasjonelle aspekt). I eksempelet er også det tredje momentet ivaretatt, nemlig at maktutøvelsen medfører et resultat i selve interneringsakten (kausalt aspekt). Men i Webers begrepsdefinisjon i hans kategorilære, åpnes det mer tydelig enn i den tekstintegrerte definisjonen for bruk av andre virkemidler eller ressurser enn tvang, for å oppnå ønsket resultat. Dette går ut fra tilføyelsen ”gleichviel worauf diese Chance beruht”, som kan oversettes med ”uansett grunnlag hva denne sjansen (nemlig det å gjennomføre sin egen vilje; tilf. K. P.) beror på” (min oversettelse, K. P.). Det kan naturligvis diskuteres om denne – etter min oppfatning likevel viktige – nyanse har ført til at Webers sistnevnte – viktige – moment, på grunn av valg av definisjonen bare i mindre grad blir lagt vekt på i den norske diskusjonen. Det synes ikke slik. Aubert diskuterte for eksempel allerede for ca. 25 år siden forhold mellom tvangslovgivning og ressurslovgivning. Ressurslovgivningen ble i denne konteksten tilvist en sentral posisjon som styringsredskap, inklusivt i forhold til forsøket ”på å forandre samfunnet og bidra til utjevning” (Aubert 1976, s. 317).[147] Men dette ble ikke relatert til maktbegrepet.

Et advokat- og klientforhold er vanligvis definert ved at klienten gir advokaten et bestemt oppdrag. Det er klart at advokater i et klientforhold, for eksempel i en funksjon som juridisk rådgiver, ikke vil komme i en situasjon som er dekket av Webers maktdefinisjon der tvangsaspektet dominerer. Tvert om synes det egentlig ved første blikk slik at det egentlig er klienten som sitter i maktposisjonen, fordi det er han som definerer både oppgaven og hvem som skal bli betrodd med gjennomføring av denne. Men advokaten er i dette forhold selv ikke uten makt, fordi han sitter på kunnskap klienten ikke rår over. Advokaten kan påvirke utfall av saker fordi han rår over kunnskap som kan rasjonalisere, sikre, konservere og legitimere klientenes virksomheter. I denne konteksten er altså de første tre maktdimensjonene – maktens fordelings-, forbindelses- og informasjonsaspekt - i høyeste grad tilstede.

Advokatkontoret som kunnskapssamfunn

Den samfunnsmessige betydning av det å ha kunnskap versus ikke-kunnskap, er et sentralt diskusjonstema innen statsvitenskap og sosiologi. Det påpekes for eksempel i forbindelse med nasjonalstaten at dens fundament trues av globalisering, digitalisering og overgang til et kunnskapssamfunn. Det å kunne hanskes med kunnskap blir i denne konteksten tillagt sentral betydning i en fremtidig transnasjonal styringsoppgave (Willke 2001, s. 20). Men kunnskap versus ikke-kunnskaps-spørsmålet, er ikke bare av sentral betydning på dette globaliserte planet. I min sammenheng er det fristende å trekke noen veksler fra diskusjonen innen informasjonsteknologien (IT).[148] Her karakteriseres informasjonssamfunnet som å befinne seg i en krise på grunn av informasjonsoverflod. Kunnskapssamfunnet er det nye slagordet, og kunnskap tilskrives å være den viktigste ressursen i næringslivet og forvaltningen. Her er det kunnskapsnivået, samt evnen til å utnytte dette, som vil kunne danne et skille mellom den effektive og den mindre effektive (kunnskaps-)bedriften. Kunnskapssamfunnet er ifølge Gottschalk blant annet ”kjennetegnet av en ny generasjon informasjonsteknologi som vil utnytte dagens underliggende nettverksstruktur og bringe kunnskapsdimensjonen inn i de verktøy vi bruker til daglig” (s. 7). Det sentrale poeng her, er at den samme informasjonen er tilgjengelig for alle medarbeiderne på samme tid. IT byr på økte muligheter for ”søk, sammenstilling, lagring og distribusjon av informasjonen”. Den kan ved blant annet ”ekspertsystemer og søkeagenter bidra til å samle og systematisere kunnskap”. Og den kan dele og distribuere kunnskap ved gruppevarer og intranett, web-publisering, e-post osv (s. 7 f). Advokatfirmaer eller advokater karakteriseres i denne sammenheng som å være klassiske kunnskapsarbeidere, fordi de er spesialisert ”på effektivitet og kvalitet innenfor utvikling og formidling av rettslig kunnskap” (s. 64). Gottschalk har analysert norske advokatfirmaer. Ifølge hans analyse har mange av de store og mellomstore advokatfirmaene vist betydelig interesse for IT-støttet kunnskapsforvaltning i den siste tiden. Det ansettes IT-medarbeidere[149] og anskaffes applikasjoner for kunnskapsforvaltning. Gottschalk identifiserer to grunner til denne utviklingen. For det første håper man å kunne effektivisere advokatarbeidet. For det andre for å minske trusler fra firmaer som opererer internasjonalt, og som kombinerer moderne informasjonsteknologi med for eksempel konsumenttjenester.[150] Gottschalks feltundersøkelse blant annet i TKGL, viser at man i TKGL ”har stor tror på potensialet som ligger i økt bruk av IT” (s. 67).

Advokaten rår, som skissert, over en spesifikk jus-språkkunnskap i forhold til klienten. Dette ”språket” danner grunnlaget for å skape den legale konstruksjonen av forretningsverdenen ved å rasjonalisere, sikre, konservere og legitimere klientenes virksomheter. Denne spesifikke kunnskapsmakten advokaten rår over, må på bakgrunn av informasjonsoverflod og de store advokatfirmaenes reaksjon på dette, bare anslås å være blitt enda større. Klientene er i tråd med denne utviklingen blitt enda mer avhengig av advokatenes legalistiske konstruksjonsevner. Dette er begrunnet i at advokatenes legalistiske konstruksjonsevner er blitt enda mer eksklusive, på bakgrunn av utviklingen på informasjonssektoren, og med dette også kontrollen over informasjonen.[151]

Advokaten som kunnskapsarbeider kan i en rådgivningssituasjon få (betydelig) makt. Men naturligvis kan advokatens rådgivning også mislykkes, og i verste fall påføre klienten (store) tap.[152] Dette viser advokatenes maktposisjon i advokat-klient-forholdet. Men til forskjell fra klientens opprinnelige maktutøvelse – den beror for eksempel på egen kapitalinnsats – er advokatens maktutøvelse avledet. Jeg skal komme tilbake til dette.

Jeg vil i det følgende operasjonalisere maktbruken i det konkrete juridiske arbeid forretningsadvokater i sin daglig praksis er konfrontert med.

5.2 ”Maktens” konkrete utforming i forretningsadvokatens hverdag

Forretningsadvokatenes makt er avhengig av den situasjonsbestemte konteksten hans rettslige tjenester i videste forstand inngår i. For så vidt er det påkrevet å diskutere maktaspektet i forhold til slike forskjellige juridiske tjenester og roller advokaten inntar i forhold til oppdragsgiveren. Naturligvis vil også klientens rolle og status som næringsdrivende medbestemme den eventuelle makten advokaten har. De følgende sitater er tenkt som en illustrasjon på spennvidden av det empiriske mangfold her.

Jeg som forretningsadvokat har lite innflytelse, 90 % av avtalene blir uthandlet av kjøpmenn, jeg er bare med etter at kontrakten er signert, eller muligens senere som trouble shooter. Dessuten brukes for eksempel på IT-sektoren i stor utstrekning standardkontrakter hvor jeg som advokat ikke er involvert i det hele tatt.

 

Forretningsadvokater er til forskjellen fra forsvarsadvokater tendensielt i lommen til klienten. De må strekke seg langt, og må stå på pinne.

 

Det er klart at forretningsadvokater har makt. Jeg tror vel kanskje at næringslivet har makt i Norge mer enn de kanskje har hatt før, selv om man ikke skal se seg blind på det, for veldig mye av den makten går hånd i hånd med det offentlige, så det er ikke bare næringslivet som har makten. Men de har det, og vi er rådgiverne deres, så sånn sett har vi også innflytelse. Det er sjelden at vi fatter beslutninger, men vi kan være med på å understøtte den ene eller andre løsning, og derved at en beslutning faller ned på en side som vi støtter.

 

Jeg vil absolutt si at vi har makt eller innflytelse. Det er derfor klienten oppsøker advokater for å få en tyngde, og få en kompetanse og kunnskap, få kvalifisert bistand.

 

Det første som interesserer meg her er et aktørperspektiv dannet av forholdet mellom forretningsadvokat og klient.[153] Når en tenker på tvangsmomentet i makten, kan det sikkert sies at advokaten ikke rår over makt i forhold til klienten sin. Med unntak av situasjoner hvor advokaten kan trekke seg (mer eller mindre eksplisitt) fra klientoppdraget, etter en vurdering at klientens ønsker juridisk befinner seg i grenselandet til det kriminelle. Her kan det være påkrevet å vise makt som advokat, det vil si holde på sine integritetskrav også i forhold til mektige næringslivstopper.

Innenfor valget av ti helt forskjellige, helt lovlige og helt etisk forsvarlige handlingsmønstre, så er det selvfølgelig klienten som bestemmer, da er det ikke behov for makt. Det er når situasjonen oppstår at det blir behov for å vise makt, og da er makt et speilbilde av integritet. Integritet er noe som klienten ofte opplever som en hindring, ikke som et pluss.

 

Slike situasjoner synes likevel å være det store unntaket, fordi det støter mot mer langsiktige interesser.

Hvis det er juridiske råd, så langt jeg vet følges de rådene, og noe av bakgrunnen av det tror jeg er at jeg jobber mye mot grensen mot det som gir straff, altså konkurranserett. Den andre siden av det er at du risikere å få straff, så det er ikke veldig klokt å vise meg at man ikke har tenkt å følge de rådene. Da må de gjøre det selv, og sørge for at advokaten deres ikke vet noe om det.

 

Men det er som sagt unntaket. Det er mer interessant å se på forretningsadvokatens hverdag for å få belyst maktaspektet i forholdet mellom forretningsadvokaten og klienten. For det første vil dette forholdet vanligvis være dominert av at det er klienten som kommer til advokaten, eller som i hvert fall tar opp kontakten for å få løst et aktuelt problem. Det eventuelle rådet som advokaten vil gi, vil klienten lytte til, for ellers hadde han ikke kommet, og hadde ikke villet betale for tjenesten. I denne settingen kommer informasjonsaspektet i advokatens makt tydelig frem.

Jeg vil nok i hvert fall tro at jeg har noen innflytelse, for klienten kommer ikke til meg hvis han ikke har tenkt å høre på det jeg har å si.

 

Makten i forhold til forskjellige juridiske oppgaver

Den neste analytiske differensieringen går på klientens oppdragsoppgave. Veldig forenklet består den av to ting. Den ene er å levere juridiske tjenester, og den andre er å være rådgiver i mer strategiske spørsmål som har juridiske aspekter ved seg.[154] Det er klart at maktaspektet ved den første arbeidsoppgaven spiller en helt ubetydelig rolle.

Når du utfører rent juridisk arbeid så har du ikke mye påvirkning, du bistår i en tvist og utferdiger dokumentasjon hvor du ikke har påvirkning i det hele tatt, det kan være lånedokumentasjon, osv.

 

I en slik arbeidskontekst, som nok er nokså dominerende for advokaten, er advokatens rolle redusert til å være en slags jushåndverker eller justekniker, uten noen store påvirkningsmuligheter. Advokatene selv – både i Norge og i Tyskland – definerer seg her gjerne som samfunnets rørleggere.

Så vi er mer en rørlegger som ikke har noen påvirkning. Hvis det skal bygges et hus så har vi kanskje stor påvirkning på hvor rørene skal legges, men hvordan huset blir oppfattet av deg som bruker og hvordan det blir seende ut, har vi ikke noen kontroll over.

 

Det er klart at det stiller seg annerledes i en rådgivningssituasjon, hvor advokaten for eksempel er med i overveielser om klientenes strategiske valg, og hvor beslutninger om større virksomhetskjøp, salg eller omstillinger fattes. Det vil ofte være sånn at klienten egentlig ønsker seg en (juridisk skolert) fornuftig sparringspartner, som skal svare på spørsmålet hva ville du ha gjort hvis du satt i min stol, uten at spørsmålet direkte blir stilt av klienten. Men ut fra sin erfaring i slike rådgivningssituasjoner antesiperer advokaten dette likevel, og henvender seg til klienten på den egentlig ønskede måten.

Jeg ser at jusen tilsier dette og det ser sånn ut for meg, og da ville jeg ha gjort sånn.

 

Her kan det nok ligge betydelig makt for advokaten, når det gjelder hans egentlige domene, nemlig det å klarlegge de rettslige rammebetingelser i en konkret sak. Maktspørsmålet kommer konkret opp både i en forretningsavgjørelse hvor beslutning faller på en side som han har støttet, - og kanskje enda sterkere - hvis advokaten ut fra sin rettslige vurdering kommer til en negativ bedømmelse.

Hvis man sier at dette lar seg ikke gjøre, så har man innflytelse på det.

 

Advokatenes makt forutsetter et utdifferensiert nettverk av (forretnings-)forbindelser. Men advokatens virksomhet i en slik rådgivningssituasjon er ikke bare begrenset til å være rettet mot klienten. Et oppdrag fra klienten vil ofte være forbundet med å ha kontakt med myndigheter og andre forbindelser. For å kunne gjøre gjeldende klientens syn, er det for advokaten naturligvis av stor interesse å kunne rå over et betydelig nettverk både i næringslivet og hos myndigheter. Et slik nettverk kan helt klart gi et konkurransefortrinn i en forhandlingssituasjon.

Det kan hende at vi bli hørt på mer enn vi ville gjort hvis vi ikke hadde den erfaring, at vi kan vise til at de kjenner oss og at vi har bistått dem, og at de har sett oss i andre saker av betydning enn de ellers ville gjøre.

 

Konkurransefortrinn i forhold til andre advokater ligger altså i momentet at argumentene til en slik advokat med et stort nettverk blir hørt mer på. Naturligvis vil man som klient foretrekke en slik advokat fremfor en annen, fordi man bygger på hans påståtte og muligens tidligere opplevde innflytelse på forhandlingspartneren.

Advokatenes makt er for det første avledet i forhold til kapitalsiden

Advokatens makt som rådgiver er tilstede uten at den kan kvantifiseres. Kvantifiseringen er et empirisk spørsmål, og med dette avhengig av den konkrete rådgivningssituasjonen og hvor villig aktrisen er til å binde advokaten nærmere til seg som en slags superrådgiver i klientens ledergruppe.

Noen klienter bruker jo en jurist som en veldig ren jurist, noen man stiller spørsmål til og får svar av, mens andre trekker juristen inn i sin ledergruppe i vedkommende prosess, og man fungerer veldig integrert i den, og man får samme rolle som andre ledende aktører i vedkommende prosjekt.

 

Men makten advokaten får på denne måten, og som gir ham innflytelse på lik linje med for eksempel investmentbanksiden eller skattesiden, er ikke selvskapt og opprinnelig, fordi det er ingen beslutningsmakt som er basert på kapitalmakten. Det handler med andre ord om avledet makt. Noen av forretningsadvokatene har reflektert over begrensningen av sin makt veldig bevisst.

Man kan ha makt på vegne av klienter overfor den offentlige argumentasjon på basis av rettslige argumenter, presse rettstilstanden på en rekke områder, men det er innenfor nokså snevre rammer. Det er klart at advokater gjennom sin argumentasjon overfor offentlig myndighet kan ha en ikke ubetydelig innflytelse, men det blir likevel en innflytelse diktert av klientens interesse. Og det er nokså sjelden at advokatens innflytelse går på hvorvidt klienten gjør det som er det grunnleggende målet.

 

Det er til syvende og sist den næringsdrivende som for det første kommer med sine forretningsideer, og for det andre avgjør om disse skal realiseres.

Advokaten kan dog igjen få en viss indirekte innflytelse på den generelle avgjørelsen dersom forretningen – for eksempel i en oppkjøpssituasjon - skal realiseres eller ikke, hvis den andre siden for eksempel stiller for ugunstige vilkår, eller at det vises til de rettslige konsekvenser av den planlagte forretningen. Her kan det hende at advokaten sier at ”dette bør du ikke godta”. Det kan være at man påpeker at

sånn som den skattemessige effekten av dette blir, så blir verdien for deg annerledes enn du trodde”, eller ”dette ser konkurranserettslig så håpløst ut at du er best tjent med å ikke prøve.

 

Men advokatens råd vil sjelden være etterspurt ved spørsmål om et planlagt oppkjøp blir for dyrt, eller om det er strategisk feil eller riktig. Her kommer altså i tillegg også psykologiske momenter eller menneskelige drivkrefter inn i bildet, som advokaten heller ikke har styring over.

Det er to ting som styrer finansmarkedet og næringslivet generelt, og det ene er kapitalkreftene – hvor arbeider pengene best – og det andre er menneskelig følelse og psykologi og slike ting – kall det mer irrasjonelle ting, men man ønsker å ha en bedrift her, selv om det ikke er optimalt.

 

Advokatens innflytelse ligger derimot mer på den instrumentelle siden, nemlig på hvilken måte forretningen skal og kan realiseres.

Mer typisk er det at man har en viss innflytelse på prosessen, og bidrar til at man får en annen transaksjonsstruktur enn man opprinnelig hadde tenkt seg.

 

Advokatenes makt er for det andre avledet i forhold til advokatfirmaets renommé

Advokatenes eventuelle makt eller innflytelse er ikke bare begrenset i forhold til kapitalsiden, den er også avledet av advokatfirmaets renommé og rykte blant klientene og konkurrentene. Advokaten representerer nemlig i en oppdragssituasjon ikke bare seg selv som en klok og dyktig advokat, men han kan også være partner i et større advokatfirma, som igjen representerer et av Norges ledende forretningsadvokatfirmaer. Det er klart at det handler om et forhold preget av en viss vekselvirkning, men dog med en overvekt på firmaets renommé.

Den største innflytelsen vi har er vel i kraft av firmaet og firmaets forbindelser, mer enn det er den enkelte partner.

 

En annen advokat er enda klarere om dette forholdet.

Hvis jeg hadde satt opp eget messingskilt og begynt for meg selv, og så representerer et lite Petter Smart-firma, så ville jeg ikke ha hverken makt eller innflytelse. Jeg har makt som seniorpartner, men den er knyttet til en posisjon. Hvis jeg går ut herfra så legger jeg makten igjen her, jeg tar den ikke med meg.

 

Denne observasjonen av en overføring av forretningsadvokatfirmaenes renommé og rykte på dens aktører som en vekselvis prosess, gjelder partnersjiktet. Men også unge advokater og til og med advokatfullmektiger, synes å kunne trekke veksler på sitt firmas, og for så vidt også klientenes, renommé.

Jeg har tenkt mye på det, når det gjelder våre unge advokater. Jeg har merket selv at unge advokater fra en del store firmaer, kommer inn alene i et rom som de på en måte fyller med autoritet som de overhodet ikke representerer, men fordi de strør rundt seg med visittkort fra dette advokatfirmaet og har den riktige klienten, så lytter alle andektig.

 

Advokatenes makt er for det tredje avledet av klientenes renommé

Advokatens eventuelle makt er også avledet i forhold til klientens renommé og rykte.

Min makt og innflytelse er delvis en funksjon av at jeg vanligvis opptrer på vegne av klienter som har en posisjon.

 

I dag, kunne det tilføyes, illustreres dette forholdet også gjerne ved henvisning til størrelsen av ”dealen”, som er forbundet med et oppdrag et bestemt firma eller noen navngitte advokater har bearbeidet, i for eksempel en megafusjon. I engelske eller tyske advokatblader, som kommer en gang i uken eller måneden, kan dette fenomenet studeres.

Forretningsadvokatens eventuelle makt eller innflytelse er for så vidt avledet makt i tredobbelt forstand. Men det kan ikke være tvil om at advokatenes eventuelle makts avhengighet av kapitalsiden her er viktigst.

5.2.1 Ekskurs: MeritaNordbankens oppkjøp av Kreditkassen og Sampos oppkjøpsforsøk av Storebrand, to case-studier[155]

Advokatenes eventuelle makt i den juridiske hverdagen har inntil nå bare blitt belyst på bakgrunn av analysen av intervjumaterialet. For så vidt har advokatenes subjektive oppfatning vedrørende dette spørsmål stått i forgrunnen. Jeg vil i det følgende supplere dette materiale med to case-studier, hvor jeg vil analysere forretningsadvokatenes delaktighet i to aktuelle og store oppkjøp eller oppkjøpsforsøk av norske bedrifter. Den ene, MeritaNordbankens oppkjøp av Kreditkassen, førte som kjent frem. Den andre, Sampos forsøk på å kjøpe opp Storebrand, førte ikke frem - til nå i hvert fall. Jeg skal i det følgende vise at rollene advokatene spilte i disse - i en nordisk kontekst enorme – transaksjonene, kan være svært forskjellige. I denne sammenheng vil også advokatenes eventuelle makt bli diskutert.

5.2.1.1 MeritaNordbankens oppkjøp av Kreditkassen

I løpet av en ettårsperiode kunne norske avislesere være med i en av de dramatiske oppkjøpsforhandlingene med det svensk-finske MeritaNordbanken og den norske Kreditkassen. Denne transaksjonen dannet materiale for en virkelig thriller hvor finansverden, politikk og et mangfold av andre interesserte aktører, inkludert medarbeiderne i Kreditkassen, dannet rammen og aktørsjiktet i en langvarig politisk påvirknings- og avklaringsprosess. For å starte med resultatet: I juni 2000 kom endelig klarsignalet fra flertallet i Stortinget om salg av statens aksjer i Kreditkassen, og i oktober 2000 ble handelen perfekt. Med dette lyktes til syvende og sist det svensk-finske MeritaNordbanken med sin strategi i å posisjonere seg som et ledende nordisk finanskonsern, ved å sikre seg en sentral aktør også i Norge.

Kreditkassens historie som statskontrollert forretningsbank, må ses i sammenheng med bankkrisen og statens inngripen i desember 1991 for å hindre bankens konkurs. Gjennom Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond sikret Regjeringen seg et nasjonalt eierskap. Tross forståelse for at norske banker er små i internasjonal sammenheng, førte flere forsøk på å fusjonere Kreditkassen i 1990-tallet ikke frem.[156]

Allerede på dette tidspunktet ble det ført strategiske diskusjoner på tankemessig plan, om et eventuelt oppkjøp av Kreditkassen ved – som den denne gangen het – Nordbanken. Men disse overveielsene kom ikke ut over det tankemessige stadiet på grunn av at bankkrisen også hadde begynt å ramme svenske banker, og spesielt MeritaNordbanken. Så skjedde det ikke noe mer på mange år. Men så begynte man ca. fra 1998 i Nordbanken igjen å diskutere mulighetene omkring å etablere seg som nordisk bank, ved blant annet oppkjøp av en norsk bank. DnB og Kreditkassen ble begge vurdert. Kreditkassen ble vurdert som den mest aktuelle oppkjøpskandidat, da det ble ansett politisk lettere å kjøpe Kreditkassen enn DnB, og da personkjemien på ledelsenivået i MeritaNordbanken og Kreditkassen var svært god.

Selve budet på Kreditkassen ble presentert offentlig 20. september 1999. Budet priset Kreditkassen til 44 kroner per aksje, og lå med dette nesten 30 % over markedsverdien. Vatnaland og Ekberg karakteriserer budets funksjon som en ”brekkstang inn i en latent politisk situasjon” som førte til en omfattende politisk debatt i mediene (Vatnaland og Ekberg 2001, s. 8). Budstrategien ble akkompagnert ved at MeritaNordbanken kjøpte aksjer av Kreditkassen til markedspris 9,9 % på Oslo Børs. Dermed kunne MeritaNordbanken selv blokkere et hvert oppkjøpsforsøk fra andre interesserte.[157]

Spørsmålet om en nasjonal fusjonsløsning i finanssektoren (”norskeid finansnæring”) eller en nordisk løsning og de implikasjonene dette måtte ha, danner et svært interessant og illustrerende materiale for et studium om næringslivets påvirkningsmakt over strukturutviklingen i banknæringen. I dette første case lyktes næringslivsaktørene, fordi man for det første kunne skape situasjoner som tvang politikerne til å revurdere politikken om statlig eierskap av banken. For det andre ble denne strategien perfeksjonert ved at næringslivsaktørene skapte muligheter til å kunne fungere som premissleverandører for politikernes virkelighetsforståelse innen finanssektoren.[158]

Hva er nå forretningsadvokatenes rolle og funksjon i denne prosessen? Spørsmålet skal først besvares på bakgrunn av en analyse av fremstilling av deres rolle i mediene.[159]

”Budrunden” på Kreditkassen ble ifølge Dagbladets fyldige og frodige rapport innledet på fredag 17. september 1999, med en middag i forretningsadvokaten Carl Erik Kreftings hjem, under deltakelse av Kredittkassens administrerende og viseadministrerende direktører Tom Ruud og Baard Syrrist, samt MeritaNordbankens konsernsjef Hans Dalborg. Krefting fra TKGL er MeritaNordbankens norske advokat (Dagbladet, 21.9.1999). Ifølge den samme artikkelen fortsetter TKGLs arbeid også på søndag: ”... Arbeidet med å orientere landets sentrale stortingspolitikere er i full gang. Noen blir innkalt til kontoret, andre blir informert per telefon” (Dagbladet ibid.). Mandag 20. september 1999 offentliggjøres oppkjøpsforsøket. I Dagens Næringslivs rapport om hendelsen ble Krefting fremstilt som den ”norske nøkkelperson i arbeidet med budet. For å unngå oppmerksomhet ble middagen holdt hjemme hos forretningsadvokaten i firmaet Thommessen Krefting Greve Lund” (Dagens Næringsliv, 21.9.1999). I en ny artikkel i Dagens Næringsliv ca. en måned senere, argumenterte advokat Krefting som del av en slags informasjonsstrategi for MeritaNordbankens anliggende. Krefting påpekte at aksjonærene i Kreditkassen kunne akseptere budet uten å frykte at de ville gå glipp av et høyere bud. Krefting hadde dessuten allerede tidligere opplyst til Dagens Næringsliv at budfristen ville bli forlenget ”hvis de politiske myndighetene har behov for å bruke mer tid på å diskutere statens post på nesten 35 % i Kreditkassen” (Dagens Næringsliv, 21.10.1999). I slutten av januar 2000 er Krefting igjen i mediene, denne gangen sammen med MeritaNordbankens to sjefer Hans Dalborg og Markku Pohjola. Bankinvesteringsfondet hadde vært verten. Man hadde vurdert MeritaNordbankens bud, og ikke akseptert dette: ”Tydelig skuffet småløper de i retning Kreftings kontor, noen hundre meter lenger oppe i Haakon VIIs gate” (Aftenposten, 22.1.2000). I midten av februar 2001 rapporteres det i Aftenposten om at seks av åtte styremedlemmer i Kreditkassen erstattes av ”svenske nordeatopper”, med ett unntak: ”Fire menn i Nordeas hovedledelse i Stockholm, anført av toppsjef Thorleif Krarup, rykker inn. Det gjør også Nordeas fremste våpendrager i Norge, advokat Carl Erik Krefting. Det var Krefting som var Nordea-ledelsens mann i Norge under planlegging og gjennomføring av Kreditkassen-oppkjøpet” (Aftenposten, 15.2.2000). I begynnelsen av juli 2000 var MeritaNordbankens viseadministrerende direktør Markku Pohjola i Stortinget ”på høflighetsvisitt” for å informere regjeringspartiene om fusjonen med det danske Unidanmark: ”Han (Pohjola) ble geleidet av Brynjulf Moe, som er venstremann og var innom i Gudmund Restads politiske stab i Finansdepartementet i cirka åtte måneder fra desember 1997. Nå er han advokatfullmektig hos advokatfirmaet Thommessen Krefting Greve Lund, som er MeritaNordbankens juridiske rådgiver i forbindelse med budet på Kreditkassen” (Dagens Næringsliv, 7.3.2000).

Advokatens rolle og eventuelle makt i denne konflikten[160]

Som allerede nevnt, ble advokat Carl Erik Kreftings funksjon i dette oppkjøpet karakterisert som ”døråpner”, ”norske nøkkelperson i arbeidet med budet” og ”Nordeas fremste våpendrager i Norge”. Det som allerede her kan fastslås, er at Krefting hadde en viktig funksjon i dette oppkjøpet. Hvor viktig den var, skal i det følgende utdypes primært også på bakgrunn av det – inntil nå – utviklede begrepsverktøy vedrørende advokatmakt.

Som allerede antydet, har oppkjøpet av Kreditkassen ved MeritaNordbanken en forhistorie som går helt tilbake til bankkrisen i 1991. Allerede denne gangen var Krefting den sentrale diskusjonspartner i Nordbankens konsernsjef Dalborgs strategiske planer. Disse første strategidiskusjonene var, som helt nødvendig forutsetning, basert på et godt og nært forhold mellom de to aktørene.

I juni 1999 fikk TKGL oppdrag fra MeritaNordbanken om å forberede oppkjøpet av Kreditkassen. Dette oppdraget var, som vanlig ved oppkjøp av denne størrelsesorden, ganske omfattende. Dets børs- og finansrettslige sider måtte bearbeides. EU-, konkurranseretten og skatteretten var med. Og så skulle den svært arbeidskrevende due diligence av Kreditkassen gjennomføres. Dette krevde team-arbeid med et antall på omtrent ti TKGL- advokater involvert.

Men det var naturligvis ikke bare TKGL som var aktør i dette oppkjøpet. Alt i alt kan det regnes med at det på oppkjøpssiden jobbet 60-80 personer med saken. Deriblant Lazard Brothers som investment-bank og hovedrådgiver, Pareto, revisorer og Burson-Marsteller som medieekspert.

Så langt kan det sammenfattende sies at TKGL med advokat Carl Erik Krefting i spissen, kunne tilby sin juridiske ekspertise i dette oppkjøpet. I et maktperspktiv kan det med andre ord snakkes om kunnskapsmakt (se diskusjonen i avsnitt 5.1). Men som allerede antydet gikk Kreftings og hans TKGL-teams delaktighet i dette oppkjøpet mye lengre enn ”bare” å tilby og utarbeide det juridiske verktøyet for dette oppkjøpet. Ut over dette kunne han tilby et gode som i denne saken må vurderes som svært viktig for hele oppkjøpsprosessen. Jeg tenker her på et intimt kjennskap til det norske politiske systemets grunnlag og tenkemåte, og et uunnværlig topplastet nettverk til akkurat politikken og finans- og næringslivet. Det er advokatens døråpnerfunksjon jeg snakker om.

Denne døråpnerfunksjonen var svært viktig spesielt i dette oppkjøpet, fordi det norske politiske liv, i hvert fall på denne sektoren, synes å være annerledes enn andre steder. Finansnæringen syntes i denne sammenheng å representere en siste skanse, hvor norsk politikk kjempet en innbitt kamp for å holde denne kjernevirksomheten under norsk kontroll. Dette kunne man fordi man stadig hadde store aksjeinteresser styrt av Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond og Kredittilsynet. Kreftings primære oppgave, tiltenkt ham av MeritaNordbanken konsernsjef Hans Dalborg, ble her å overbevise det norske politiske systemet om riktigheten av den planlagte internasjonaliseringsprosessen ved å skaffe en nordisk konkurransedyktig aktør på feltet.[161]

I denne prosessen var det strategisk helt avgjørende å bruke den nødvendige tiden. Om akkurat dette spørsmålet hersket det strategisk uenighet i oppkjøps-teamet. Krefting argumenterte for en forsiktig fremgangsmåte, hvor hovedvekten måtte ligge på å skaffe en felles forståelsesramme for oppkjøpsnødvendigheten som også omfattet det politiske systemet. En slik strategi som satser på forståelse, er en møysommelig vei, og krever tid og tålmodighet. MeritaNordbankens sjefer skjønte dette.

I en slik overbevisningsprosess er det gamle romerske prinsippet om ”do ut des” stadig av stor betydning. MeritaNordbanken måtte gi en slags ekvivalent for utsalget av Kreditkassen, og det ikke bare på symbolsk plan. I denne strategien blir det viktig å vise til at det ikke handlet om et fiendtlig oppkjøp, men om etablering av en nordisk bank hvor også Norge kunne vinne noe. Kreftings forslag, lansert i et styremøte i MeritaNordbanken, var å bygge en egen fiskeriavdeling hvor alt fiske i Norden burde legges under den annonserte norske konserndelen, altså ikke bare – som allerede planlagt – shipping. MeritaNordbanken ville med dette blir den største fiskeribanken i Europa. Dette skulle bidra i påvirkningsprosessen av norske politikere, fordi forslaget impliserte at det også kunne bygges opp fremtidig kompetanse og ekspertise i Norge på disse to delfelt, som kunne være nyttig for Norge på sikt.

Denne politiske påvirkningsprosessen ble dessuten ført av kommunikasjons-byrået Burson-Marsteller. Forholdet til pressen skal ivaretas, pleies og styres. Dette gjelder kontakt med journalister og forberedelse av pressekonferanser. I denne sammenheng er oppgaven til konsernets politiske eksperter, ofte personer som selv hadde hatt topptunge politiske verv, å påvirke det politiske systemet i henhold til oppdragsgiverens strategiske ønsker.

Når jeg har karakterisert Krefting i dette oppkjøpet som en slags døråpner, så ligger i denne karakteristikken implisitt en forståelse av at Merita-Nordbanken som oppdragsgiver ønsker å benytte advokaten som en person som fremstår utad. Dette er en helt annen rolle enn den rollen forretningsadvokatene normalt helst vil innta, nemlig det å føre et liv i det stille. Her ønsker derimot klienten ”å kjøre advokaten frem”. Dette var i hvert fall delvis tilfelle i denne saken. Det er to begrunnelser for et slikt ønske fra klientens side. For det første er det å operere med en kjent forretningsadvokat fra et velrenommert advokatfirma strategisk riktig, fordi dette vitner om ens egen saks seriøsitet og kvalitet. Den andre begrunnelsen for å bruke en advokat som er kjent i næringslivet, er antakelsen om med dette å få en riktigere vinkling, eller riktigere publisitet, på saken.

I et maktperspektiv betyr dette følgende: For det første kan det sies at eksemplet representerer et forhold mellom oppdragsgiver og oppdragstakere som er preget av høy grad av nærhet. For det andre har advokaten allerede i en veldig tidlig fase av prosessen vært en sentral strategisk diskusjonspartner for klienten. Disse strategiske overveielsene blir igjen transformert og operasjonalisert til juridiske arbeidsskritt: på hvilken måte kan den valgte strategien gjennomføres på best juridisk måte. For det tredje ble akkurat denne advokaten valgt, og ikke for eksempel en yngre, fordi slike komplekse transaksjoner over landegrenser krever mye erfaring, som igjen krever at man har vært gjennom slike og har økonomisk kunnskap. Men det er et fjerde moment, som er minst like viktig; tidligere prosesser. Bare det andre moment er egentlig juridisk. Faktor 1 og 3 krever derimot psykologi i denne prosessen. Advokaten er selv med i styrearbeid, og det ikke bare i denne saken. I praksis betyr dette at advokaten her er med på å ta beslutninger som kan ha stor innflytelse i forretningsmessige sammenhenger. I en slik sammenheng, hvor disse faktorene er til stede, kan det snakkes om bestemmende innflytelse.

Det som ut over i dette oppkjøpet er viktig, er at klienten i et klient-advokat forhold ikke bare ”kjøper” advokatens juridisk-strategiske kompetanse, men at han i den politiske påvirkningsprosessen spiller på hans ”navn”, og med dette på hans renommé. Det viser seg her en tydelig parallell til advokatens bruk av klientenes rennomé, men her under omvendt tegn (se 5.2).

Men også her er det slik at advokaten i et maktperspektiv ikke har egentlig beslutningsmakt. Denne makten lå hos MeritaNordbankens ledelse, som både tok beslutningen at de ville gjøre oppkjøpet, og besluttet å gjennomføre de nødvendige skritt i denne transaksjonsprosessen. På den andre siden var det politikken eller Stortinget som til syvende og sist tok en ny beslutning som tillot å selge Kreditkassen ut av landet. I disse sentrale beslutningsprosesser var advokaten ikke med. Men det han var med på, og dette i en sentral posisjon, var å påvirke denne beslutningsprosessen i den retningen som oppdragsgiveren (og han selv) anså som riktig for Norge.

5.2.1.2 Sampos oppkjøpsforsøk av Storebrand[162]

Det finske finanskonsernet Sampos oppkjøpsforsøk av det norske Storebrand, beskrives av Ekberg og Vatnaland som et studium av en omfattende styringsavmakt, hvor et nær samlet Storting ikke klarte å sette sin vilje gjennom i en sak man mener er av vital interesse for Norge, nemlig det at dette flaggskipet i norsk finansvirksomheten skulle forbli norsk.[163]

Denne konflikten henger tett sammen med den politiske striden om Kreditkassens videre skjebne i sammenheng med MeritaNordbankens oppkjøpsbud. Våren 2001 foregikk det en intens debatt om hvilke strukturelle løsninger som fantes for DnB og Kreditkassen generelt. Resultatet ble at man ville konsentrere seg om DnB for å utvikle en sterk finansinstitusjon med norsk eierskap, og selge Kreditkassen. Det som her hele tiden lå i kortene var en sammenslåing av DnB og Storebrand.

Men så skulle det skje noe. Mandag 21. mai 2001 ble det klart at Sampo hadde lagt inn et oppkjøpsbud på Storebrand om kjøp av selskapets aksjer for NOK 75,- pr aksje, eller alternativt 0,9 aksjer i Sampo for hver aksje i Storebrand. Fra politikerhold var man skeptisk, mens flertallet i Storebrands styre anbefalte budet. Det kom nå til en omfattende offentlig debatt, med mer eller mindre realistiske forslag fra politikerhold om hvordan dette kunne stoppes. Politikerne forsto raskt at deres handlingsrom var svært begrenset, men det gjaldt ikke for DnB. DnB brukte samme strategi som MeritaNordbanken, og kjøpte seg frem mot budfristen opp til en 10 % eierandel i Storebrand, med tilsvarende blokkeringsmuligheter mot Sampos oppkjøpsforsøk. Med dette vant også politikerne tilbake en viss styringsmulighet over utfallet av saken.[164] Ved utløpet av tilbudsfristen 10. juli 2001, hadde Sampo fått aksept fra 83,5 % av aksjonærene. Dette holdt ikke etter norsk særlovgivning til å kunne overta Storebrand. Sampo valgte likevel en dag senere å søke om tillatelse til å erverve mer enn 50 % av aksjene i Storebrand, som nå krevde at det ble gitt dispensasjon fra regelverket jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd nr. 6. Parallelt med denne søknaden ble budfristen så utvidet til 10. august 2001, i håp om å få akseptantandelen opp i 90 %. Dette lyktes ikke.

Den juridiske tolkningsstriden

Med det gikk saken over til å bli av mer juridisk art, der den norske konsesjonsloven og dens tolkning i sammenheng med en del unntaksbestemmelser, spilte en viktig rolle. Denne striden på rettsplanet skal først presenteres, inkludert en fremstilling av denne konflikten i mediene.[165]

Sampos norske advokater i Wikborg, Rein & Co’s (WRCO) første trekk, var å hevde at Sampos oppkjøp ikke ble rammet av 90 % aksept ved å vise, som sagt, til finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 annet ledd, nr. 6. Etter denne unntaksbestemmelsen kan utenlandske finansinstitusjoner som har etablert seg med datterselskap i Norge unntas kravet om 90 % aksept. WRCOs advokater hadde i konsesjonssøknaden vedlagt brev fra Finansdepartementet til ESA av 22.3.2001, hvor Finansdepartementet selv hadde presisert at denne unntaksregelen åpnet for at utenlandske finansinstitusjoner kan eie 50-100 % av en norsk finansinstitusjon. Dette ble av WRCOs advokater kommentert med: ”Dette er ikke en kreativ løsning fra vår side, men en hjemmel som har vært der lenge, men som av en eller annen grunn ikke er trukket frem i Sampo-saken” (Aftenposten, 12.7.2001).[166]

Sampos advokater kjørte dessuten en slags dobbelstrategi ved å vise til EØS-avtalens bestemmelser. Disse bestemmelsene skulle trekkes frem hvis de skulle få avslag på sin søknad om konsesjon. I konsesjonssøknaden hadde Sampos advokater pekt på at fusjonsforordningens artikkel 21[167], jf. EØS-avtalens artikkel 57 (2) a og protokoll 24, art. 7, ekskluderer norske myndigheters rett til å avslå søknaden av konkurransehensyn. Ifølge fusjonsforordningens bestemmelse har EU-kommisjonen enekompetanse til å vurdere konkurransemessige forhold i tilknytning til transaksjoner av en viss størrelse. Denne bestemmelsen i EUs fusjonsordning er blitt til norsk rett gjennom art. 57 (2) a i EØS-avtalen, og den tilhørende protokoll 24, art. 7. Norge vil da i praksis ikke kunne kreve en bestemt ”finansstruktur” med for eksempel bare helnorsk eide finansinstitusjoner, og bare kunne avslå konsesjon hvis soliditeten til det nye selskapet ikke blir god nok (”fit and proper”). Dette synet støttes også av advokat og EØS-ekspert Harald Evensen hos advokatfirmaet Selmer (Aftenposten, 19.7.2001).

Konsesjonssøknaden førte til mye avisdekning og en omfattende juridisk tautrekking om tolkning av regelverket, mellom Sampos advokater, konsesjonsmyndighetene i Kredittilsynet og Finansdepartementet, og ESAs representanter.

Kredittilsynets mottrekk var å vise at unntaksregelen i finansierings-virksomhetsloven § 2-2 nr. 6 ikke kunne komme til anvendelse, fordi Sampo ikke tilfredsstilte et annet unntak i forsikringsvirksomhetsloven § 3-5 nr. c.[168] De resterende aksjonærer i Storebrand måtte ifølge Kredittilsynets lovfortolkning være finansinstitusjoner for at Sampos søknadshjemmel skulle kunne komme til anvendelse. Av de 16,5 % av storebrandaksjonærene som ikke hadde takket ja til Sampos bud, var det flere private eiere som ikke var finansinstitusjoner. Kredittilsynet ble støttet i sin oppfatning av ”en av de fremste eksperter i finansjus, professor og advokat Per Christiansen, tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementets finansmarkedsavdeling” (Dagens Næringsliv, 13.7.2001). Ifølge Sampos advokater var dette ikke treffende, fordi Storebrand ASA måtte regnes som et holdingselskap og ikke et forsikringsselskap.[169] ”Holdingselskapet Storebrand eier”, sa advokatene, ”i sin tur banker, som Storebrand Bank og Finansbanken, og forsikringsselskaper” (Aftenposten, 13.7.2001). Storebrand ASA driver imidlertid ikke med forsikring, og det var ikke hjemmel for å behandle et holdingselskap som om det var et forsikringsselskap eller en bank. Kredittilsynet mente derimot at det relevante skillet måtte være hva selskapet i hovedsak drev med, og ikke hvordan det var organisert. Dette var Sampos advokater enige i – man fremhevet at Storebrand ASA ikke hadde konsesjon for, og heller ikke drev med, forsikringsvirksomhet. Denne juridiske striden gikk altså på hvorvidt holdingselskapet Storebrand juridisk sett måtte klassifiseres som forsikringsselskap eller holdingselskap. I førstnevnte tilfelle ville forsikringsvirksomhetsloven kommer til anvendelse, med den følgen at konsesjon ikke ville kunne innvilges. I motsatt tilfelle slik Sampos advokater hevdet, ville unntaket i forsikringsvirksomhetsloven ikke komme til anvendelse, med den følge at konsesjon ville kunne godtas.

Generelt kan det sies at det juridiske tolkningsspørsmålet om det her relevante regelverket, og advokatens rolle i dette, er preget av stadig skarpere tone – i hvert fall i medienes fremstilling. Aftenpostens artikkel av 15.8.2001 er illustrerende: ”Fronten skjerpes i striden om Storebrand. I et syv sider langt brev til Kredittilsynet nærmest belærer Sampos jurister norske myndigheter hvordan de kan – og ikke kan – ferdigbehandle søknaden om å få overta Storebrand” (Aftenposten, 15.8.2001).

Kredittilsynet behandlet Sampos søknad 23. august 2001. Sampos søknad om å erverve mer enn 50 % av aksjene i Storebrand ble avslått. Ekberg og Vatnaland karakteriserer denne ”juridiske uklarheten” eller kampen om gjeldende rett som interessant, fordi den ”åpner opp for å bringe inn faktorer av ikke juridisk art i den juridiske behandlingsprosessen. Faktorer som i sin tur, ved den samme uklarhet, igjen kan kamufleres i den endelige juridiske beslutning” (Ekberg/Vatnaland; kommer). Denne konflikten danner et illustrerende eksempel av den i rettssosiologien diskuterte ”synkrone” eller samtidig foregående påvirkning av en juridisk behandlingsprosess, gjennom – i dette tilfelle - den norske politiske makteliten.[170]

Kort tid etter den siste budfristen utløp 28. september 2001, trakk Sampo sitt bud på Storebrand. Begrunnelsen var at budprosessen hadde dratt uforholdsmessig langt ut, og at Storebrands kursutvikling og den generelle markedsutvikling etter 11. september 2001 hadde vært lite tilfredsstillende. Det som Sampo viser til, er for det første den enorme motstanden i Norge mot oppkjøpsforsøket av Storebrand. For det andre hadde de økonomiske rammebetingelsene for budet endret seg dramatisk etter 11. september. Aksjekursene hadde rast nedover, og med dette hadde naturligvis verdien av kjøpsobjektet med sin store og internasjonalt spredte aksjeportefølje, sunket dramatisk.

 

 

Advokatenes rolle og makt i denne konflikten?

På overflaten kan det sikkert argumenteres for at deltakerne på det juridiske feltet – og i det følgende vil jeg konsentrere meg om WRCO-advokatenes andel i denne – ikke hadde noen egen makt. Den var lokalisert hos Sampos konsernsjef og konsernstrateg Bjørn Wahlroos, med sine visjoner om ved oppkjøpet av det norske Storebrand å konstruere en konkurransedyktig nordisk player på feltet finansvirksomheter.

Men WRCO-advokatenes bidrag for å realisere denne visjonen har likevel vært stort – dog i hovedsak konsentrert om det juridiske feltet. Due diligence ble foretatt av et større team av WRCO-advokater. Sammenslåingsavtalen ble igjen forhandlet frem av et annet advokat-team i WRCO. Sammenslåingsavtalen inneholdt blant annet hovedretningslinjene for den fremtidige integrasjon av selskapene. Tilbudsdokumentet/prospektet og konsesjons-søknaden ble igjen formulert av en annen advokatgruppe i WRCO. Ved siden av WRCO var to andre store advokatfirmaer involvert i denne transaksjonen.[171] Dessuten en investment-bank og tre meglerfirmaer. I alt jobbet flere titalls rådgivere med denne saken for Sampo, inkludert due diligence.

Det vil si at det var mange flinke hoder involvert i denne prosessen, med forskjellige disiplinære spesialiseringer. Det som WRCOs advokater kunne bringe inn som sitt spesielle bidrag, var å danne et forbindelsesledd til den norske retten og dens forståelse.

Kunnskap er makt. Jeg har allerede diskutert dette tidligere (5.1). Ved å kjøpe seg inn i det juridiske tjenestetilbudet til et av de store norske advokatfirmaene, kunne Sampo nyttiggjøre seg WRC-advokatenes juridiske spesialistkompetanse på norsk rett og dens fortolkning i sammenheng med EØS-regelverket, og deres nettverk og nærhet til den politiske eliten. Det handler med andre ord om den tradisjonelle juridiske rådgiverrollen som WRCOs advokater inntok i denne prosessen.

Men det er kanskje et annet aspekt som er mer interessant i denne sammenheng. Det omhandler advokatenes funksjon og makt i forhold til sine norske forhandlingspartnere. I departementene og etatene - og dette gjelder naturligvis også i høyeste grad for Finansdepartementet og Kredittilsynet – er kunnskapen om tilsvarende felt tradisjonelt samlet. Ofte kan det snakkes om et slags tolkningsmonopol. Dette tolkningsmonopolet kan fortette seg til et slags ”kunnskapsmaktmiljø”. Men etter hvert kan det komme andre miljøer til, som suksessivt vil kunne bygge opp egen kompetanse. Kunnskap på det EØS-rettslige feltet danner her et illustrerende eksempel. Dette er et felt som er relativt nytt og svært komplekst. Norge har dessuten med EØS-avtalen også anerkjent dens fire friheter. Her ligger det med andre ord på lang sikt mye juridisk sprengstoff som vil danne interessante og lukrative oppdrag for fremtidige advokatgenerasjoner med en tilsvarende spesialisering.

Ved å bygge seg opp som advokat med egen kompetanse, vil det etter hvert også kunne bygges opp en annen argumentasjonslinje mot norske myndigheter, i form av en slags motmakt[172] mot de sentrale institusjoners tolkningsmonopol. I Norge står tradisjonelt forvaltningen, med dens skjønnspregede avgjørelser, sterkt. Med EØS-reglene kommer en mer legalistisk preget tenkning inn i bildet. Disse to tradisjonene eller tenkningsmønstre støter mot hverandre. Den europeiske dimensjon kan med andre ord trekkes inn av advokatene i den norske diskusjonskonteksten. Advokatene vil med dette kunne ”etterprøve” departementenes vurderinger, og med dette også true deres tolkningsmonopol.

På bakgrunn av min argumentasjon kan WRCOs bidrag i denne prosessen i forhold til oppdragsgiveren, igjen, ikke vurderes høyt nok. De juridiske rammespørsmålene som her er skissert, danner det helt avgjørende nåløyet for å få denne transaksjonen i havn. Og dette gjelder til tross for muligheten til å benytte den juridiske uklarheten i saken, og spesielt fra politikerhold. Det jeg her med andre ord vil hevde, er at WRCOs advokater som kunnskapsarbeidere, selv sitter på et avgjørende kunnskapsmonopol i forhold til oppdragsgiveren. Her kan det ligge et stort maktpotensiale. Men hvor spinkel denne makten til syvende og sist igjen kan bli, eller hvor avhengig retten er av de politiske – og senere de økonomiske – rammebetingelser tross enorme juridiske tolkningskonstruksjoner, viser denne saken på en nesten ironisk måte.

5.3 Makt over retten: Kreative løsninger og rettslig nyskapning

Forretningsadvokatenes evne til å bli til kvasi-lovgivere i en internasjonal sammenheng er blitt diskutert i del 3 (se netting-eksemplet, 4.4). I det følgende vil jeg diskutere dette spørsmål i forhold til den norske situasjon.

I rettssosiologien har Erling H. Albrechtsen i en lengre artikkel diskutert forholdet mellom jurister og rettslige nyskapningsprosesser (Albrechtsen, Erling H. Kritikk av den rene jus. I Jus og politikk, i: TfS 1974, s. 1 flg.). Han konsentrerer seg om rettslige nydanningsprosesser som skjer på randen av gjeldende rett, og dels i utvekslingsforhold mellom instanser på rettssektoren og interesser særlig i den private sektor. Albrechtsen identifiserer den private eiendomsretten med dens medfølgende styrings- og råderett, og den alminnelig avtalefriheten som de to fundamentale faktorer. Jurister anses i dette perspektivet som eksperter i rettslige nyskapningsprosesser. Dette illustreres gjennom eksemplene finansieringsselskaper, skattearrangementer og datter-/holding-selskaper. Den omfattende, generelle privatrettslige kompetansen gir muligheter for å realisere sin rettsforståelse. Disse innovative rettslige nydanningsprosesser kan få status som gjeldende rett på to måter: Enten ved at initiativtakernes praksis blir utgangspunkt for senere utforming av rettsregler på slike områder gjennom lovgiverorganenes arbeid; eller ved at praksis får direkte gjennomslag som gjeldende rett (s. 15). Albrechtsen karakteriserer dette som en delegasjon av politisk makt gjennom rettsordenen og dens institusjoner eiendomsrett og avtalerett.[173] De beslutningsprosesser som ligger til grunn for de rettslige nydanningsprosessene, karakteriseres av Albrechtsen som ikke-demokratiske.

Det sier seg selv at med den metodiske tilnærming som ble valgt for mitt prosjekt, er det ikke mulig å ta opp trådene fra Albrechtsen forskning. Dette hadde forutsatt å nærme seg dette feltet på en tilsvarende metodisk måte, nemlig gjennom en grundig analyse av (forretnings-)advokatenes deltakelse i økonomisk dominert virksomhet. Dette var blant annet på grunn av begrensete ressurser ikke mulig. Men likevel skal noen av forretningsadvokatenes svar på mitt spørsmål om relevansen av rettslig nyskapning i det juridiske arbeid presenteres kort. Jeg siterer først et utsagn fra en forretningsadvokat som jobber i et høyspesialisert nisjeadvokatfirma med spesialisering på IT-rett.

Vi er i front, det vil jeg si, hvert fall når det gjelder det fagfeltet som jeg jobbet innenfor. Vi har ikke noen rettskilder, dette er helt nytt, du har ikke noen dommer fra Høyesterett på dette, det finnes ingen ting. Du har noen voldgiftsdommer som sier litt, men dette feltet her er helt nytt. Utviklingen skjer så fort, her er det snakk om to års perspektiver. Et softwareprogram har kanskje en levetid på to år og så kommer det noe helt nytt, og sånn går det hele tiden. Hastigheten er mye høyere, og det eneste vi bygger på er vanlige kontraktsrettslige prinsipper. Så har vi rammeverk å holde oss innenfor, forvaltningslovgivningen, arbeidsrett og sånne ting, men det vi gjør er å tilpasse disse kontraktsrettslige prinsippene slik at vi får en balansert kontrakt mellom leverandør og kunde.

 

Her er det avtalefriheten som blir helt avgjørende. Man følger for så vidt britisk-amerikansk kontraktstradisjon, hvor man prøver å regulere alt.

Her er det snakk om en kontrakt på 20 annekser – 20 bilag – med en hovedtekst i størrelsesorden tre til fire hundre sider. For man tør ikke la domstolen komme inn og finne ut hva som er riktig.

 

Praksis for denne forretningsadvokaten er altså så ny at man ikke har noe valg, fordi det ikke finnes noen rettstradisjoner på dette feltet. Avtalefriheten og bruk av britisk-amerikansk kontraktstradisjon muliggjør for dette feltet den nødvendige rettslige nyskapningsprosessen.

Et annet svar jeg fikk, dekker mer området regelbundet innovasjon i forretningsjuridisk sammenheng. Det vil si, her er utgangspunktet ikke en teknologisk utvikling hvor retten henger etter, men det å gi tradisjonelle rettsråd på grunnlag av et eksisterende regelverk.

Nå er du veldig lovgivningsjuridisk i din innfallsvinkel til fenomenet innovasjon i forretningsjuridisk sammenheng. Innovasjon betyr selvfølgelig i praksis at man forholder seg til regler på andre måter enn man har gjort før, så sånn sett er det riktig, men det oppstår jo visse sånne nærmest flow charges for hvordan gjør man denne typen prosesser. Og det er klart at den som er dyktig og innovativ vil se at det er ikke ...”vel riktignok var det sånn vi gjorde det sist, men denne gangen er det og det forskjellig og da bør vi gå en annen vei”, det behøver ikke å være noe som er juridisk nytt, det kan være at vi ser at regelen er sånn og slik, men vi kan snu litt på det og ta en annen vei. Det er i høyeste grad det skattejuristene driver med hele tiden, at vi skal fra A til B, men vi kan komme dit på tre til fire veier, og den habile men ikke briljante skattejurist vil da se på de to vanlige veiene hver gang, mens den briljante vil gå en helt annen vei enn noen har tenkt på før, og få bedre resultater for sin oppdragsgiver.

 

At en hver rådgivningssituasjon, og i denne sammenheng igjen de som er nyskapende, impliserer en far for glidende overganger som kan medføre problemer i forhold til advokatens integritet, er åpenbart. En annen advokats svar bekrefter denne påstanden.

Det er klart at vi forsøker å være løsningsorienterte på planleggingsstadiet, og vi forsøker å komme oss i førersetene i forhold til en del av våre klienter. Det er klart at det er en viktig del av advokatens jobb i dag. Men ... det kan bli litt skummelt å forveksle rollen mellom det å klargjøre hva rammebetingelsene er og det å komme med forslag til hvordan de kan utnyttes og omgås. Du skal tråkke varsomt i det grenselandet der.

6 AKTøRPERSPEKTIV 2: ADVOKATENS STATUS OG PRESTISJE I LYS AV BOURDIEUS BEGREPSBRUK[174]

6.1 Bourdieus kapitalformer

Kapital er vanligvis et økonomisk begrep. I dagligspråket betegnes med kapitalbegrepet pengeverdier og saksverdier som benyttes i produksjon og handel. Hos Marx er kapital tilknyttet eiendommen til produksjonsmidlene, hvor kapitaleierne utbytter lønnsarbeiderne. Relasjonen mellom eieren av produksjonsmidlene og lønnsarbeideren er altså preget av sosial ulikhet og utbytting. Bourdieu diskuterer nå – som Marx – ikke bare den økonomiske funderingen i kapitalbegrepet, men utvider den til å omfatte også som noe som virker mer subtilt i samfunnet. Det å kunne rå over økonomisk makt garanterer ikke alene å være i en maktposisjon. Men økonomisk kapital medfører, ifølge Bourdieu, bare sosial avstand under forutsetningen at den transformerer seg til to andre kapitalformer, nemlig kulturell kapital og sosial kapital.

Kulturell kapital, som Bourdieu betrakter som den viktigste, betegner den kapitalformen som erverves først og fremst i utdanningssystemet. Kulturell kapital er med dette primært utdanningskapital. Jo høyere utdanningen og formelle utdanningskvalifikasjoner i form av titler er, dess større er den kulturelle kapitalen. Kulturkapital er ingen individuell størrelse, men er ved familietradisjon et arvegods og kan dessuten vokse. Er et universitetsstudium den ”normale” utdanningsveien for generasjoner i en familie, så eksisterer en slags selvfølgelig og normal omgang med utdanningsinstitusjonene. Disposisjonsmuligheten over kulturell kapital medfører en bestemt habitus.[175] inkludert et bestemt språk, klesdrakt osv., som tjener internt samhold og ekstern avgrensning. Denne kulturelle kapitalen blir ved samfunnets utdanningssystemet og familiearv stadig reprodusert på nytt. Den økonomiske kapitalen er i denne sammenheng ikke helt uten betydning, fordi den danner fundamentet for å kunne nyttegjøre seg utdanningssystemet.

Bourdieu differensierer så mellom forskjellige former for kulturell kapital (Bourdieu 1997, s. 55 flg). Med ”inkorporert kulturkapital” beskrives tilegningsprosessen (incorporation) som individuell innsosialiseringsprosess som er nødvendig for at en person kan tilegne seg kulturell kapital. Denne bruken av – primært – tid kan ikke delegeres, den er altså individuell. Kulturell kapital blir for det andre ofte ”objektivert”. Med dette er det ment at kulturell kapital kan overføres til materiell ved for eksempel kjøp av malerier, kostbare, antikke bøker osv. I sin objektiverte form er kulturell kapital her knyttet tett til økonomisk kapital. Uten et visst fundament i økonomisk kapital, er presentasjon av kulturell kapital i sin objektiverte form ikke mulig. Den tredje form for kulturell kapital er ”institusjonalisering”, primært i form av skoleeksamen. ”Tittelen fra skolen er et vitnemål for kulturell kompetanse som overfører dets innehaver en konvensjonell verdi som er varig og rettslig garantert” (Bourdieu 1997, s. 61). Weber brukte i denne sammenheng begrepet ”Bildungspatente” (eksamensvitnesbyrd)[176] for å karakterisere utdanningens betydning som legitimeringsmekanisme. Også tittelen står i et nært forhold til økonomisk kapital i en dobbelt og tett forstand: ”Fordi tittel er et produkt av en transformering av økonomisk til kulturell kapital, er bestemmelsen av den kulturelle verdien av en tittelinnehaver sammenlignet med andre uoppløsbart knyttet til den pengeverdien, som den kan byttes i på arbeidsmarkedet; fordi investering i kunnskap er bare meningsfull hvis den opprinnelige forvandling fra økonomisk til kulturell kapital kan garanteres objektivt minst delvis” (Bourdieu 1997, s. 62 f).

Den tredje kapitalformen Bourdieu diskuterer er, som allerede nevnt, sosial kapital. Med dette menes de sosiale nettverk og kontakter en person disponerer over. Den sosiale kapitalen fungerer, i motsetning til de andre to kapitalformer, utelukkende på symbolsk plan, og er ikke-materiell. Opprinnelig hadde Bourdieu betegnet denne kapitalformen også som symbolsk kapital og som reproduksjon av relasjonelle forhold som må opparbeides ved presanger, ekteskapsinngåelse osv. Denne kapitalformen som relasjonelt forhold, det at man kjenner hverandre og anerkjenner hverandre, er knyttet til å høre til en bestemt gruppe. ”Den samlede-kapital som de enkelte gruppemedlemmer har, tjener for alle som sikkerhet og tildeler dem – i den videste ordets mening – kredittverdighet” (Bourdieu 1997, s. 63). Eksistensen av et sosialt nettverk er ikke noe som på en naturlig måte bare oppstår og videreeksisterer. Den er tvert imot avhengig av et stadig pågående institusjonaliseringsarbeid. ”Med andre ord, det sosiale nettverket er produktet av individuelle og kollektive investeringsstrategier, som bevisst eller ubevisst er rettet på å skaffe eller ivareta sosiale relasjoner som tidligere eller senere antas å gi umiddelbar nytte. I denne sammenheng blir tilfeldige relasjonelle forhold, for eksempel i naboskapet, ved arbeidet, eller til og med blant slektninger, transformert i spesielt utvalgte og nødvendige forhold som medfører varige forpliktelser” (Bourdieu 1997, s. 65).

I alle samfunn blir den symbolske kapital brukt til å tilsløre økonomisk kapital.

De forskjellige kapitalformer er ifølge Bourdieu gjensidig konverterbare, det vil si økonomisk kapital kan transformeres i kulturkapital, og motsatt. Men dette forutsetter mer eller mindre store utgifter - oftest tidsbruk – for transformasjonsarbeidet (Bourdieu 1997, s. 70).

De gruppene med tilgang til mest kapital, lokaliseres av Bourdieu i det han kaller for maktfeltet, som da ikke utgjør en uniform herskerklasse, men består ”av ulike eliter som baserer sin posisjon på ulike typer kapital” (Danielsen/Hansen, i: Engelstad ibid. S. 49). Disse forskjellige elitene står ifølge Bourdieu i en stadig pågående kamp om å fastsette verdien i samfunnet for de forskjellige kapitalformer.

Bourdieus tese om at den økonomiske kapitalen gir distinksjonsgevinster i forhold til andre klasser bare under den forutsetning at den kan transformeres i kulturkapital er, ikke minst på bakgrunn av globale forandringer i sammenheng med utviklingen av kapitalismen, blitt kritisert. Lamont kommer i en sammenliknende undersøkelse av utvalgte byer i USA og Frankrike, til resultatet at Bourdieus antakelser kun gjelder i forhold til Paris. I andre byer, som for eksempel Clermont-Ferrand, New York eller Indianapolis, er derimot sosiale avgrensningsmekanismer som yrkesposisjon, karriere, pengeformue og økonomisk suksess sentralt, eller – i hennes egne ord – ”how much money you make”[177] (s. 62 ff).

For Paris gjelder i denne konteksten at det handler om hovedstaden i en sentralstat, hvor elitene fra forskjellige samfunnsområder er konsentrert. For mitt formål stiller jeg spørsmål om også Oslo – med alt forbehold vedrørende størrelse av landet og byen sammenliknet med Frankrike og Paris – har trekk som kan støtte Bourdieus antakelser. I denne sammenheng fokuseres på forretningsadvokater. Mitt hovedformål vil være å spørre etter verdien av det å bruke Bourdieus begrepsapparat i denne norske kontekst.

6.2 Forretningsadvokatenes kapital og dens omforming til makt i det konkrete arbeid

I underavsnittet om rekruttering av fullmektiger til de store forretningsadvokatfirmaer (del 2 (2.7) ble det redegjort for at det er bare en liten gruppe av kandidatene som har sjansen til å komme gjennom nåløyet dannet av advokatfirmaenes relevante utvalgskriterier. Karakter spiller her en avgjørende rolle. I Bourdieus begrepsapparat kan det snakkes om utdanningskapital. Det forventes med andre ord av den juridiske studenten med tilsvarende ambisjoner at han viser en individuell innsats for å inkorporere utdanningskapitalen for å nå de fra forretningsadvokatfirmaene etterspurte (karakter-)kravene. Naturligvis vil det for en student som kommer fra en familie fra et etablert oslomiljø falle lettere å inkorporere seg denne viten. Dette er begrunnet både i at disse familiene allerede har investert i lang tid med hensyn til dette, og at de kan gi den nødvendige økonomiske støtte til et studium. Kulturell (og naturligvis også sosial) kapital kan med andre ord ”arves”, uavhengig av den individuelle evne (Bourdieu 1997, s. 53 ff). Hvis innsatsen til den juridiske studenten medfører det ønskede resultat i form av bestått eksamen, vil dette bli dokumentert gjennom eksamensbevis, og vil med dette få sin institusjonaliserte kapitalform.

Utdanningskapitalen i sin institusjonaliserte form består ikke bare av skole- og andre eksamensbevis. I det relativt egalitære Norge synes det inntil nå ikke å ha vært så påkrevet eller ”matnyttig” for en forretningsadvokat å komplettere utdannelsen med for eksempel en doktortittel. Likevel er det interessant å etter hvert oppdage blant partnere i forretningsadvokatfirmaene, den ene etter den andre advokat med doktortittel. Om det viser seg en utvikling her som går mer i retning av den kontinentaleuropeiske situasjonen, kan vi bare spekulere over. Dette vil i tilfelle, hvis man for så vidt vil følge Bourdieu, bety at denne kulturkapitalen i form av utdanningskapital er konvertibel i økonomisk kapital. I denne sammenheng synes to – motstridende – utviklingstrender i den tyske forretningsadvokatverden interessant. For det første viser det seg tendenser til å devaluere en doktortittel i favør av en internasjonal bakgrunn når det gjelder utvalgskriterier for unge toppjurister i dag (se foran 2.7). For det andre kan det i økende grad observeres at tyske topp-forretningsadvokater fra de tunge forretningsadvokatfirmaene ikke bare opererer med en doktortittel, men i tillegg også med professortittel[178] (se del 2 (3).

Forbindelsesleddet mellom kulturkapital og økonomisk kapital eller muligheten til å transformere kulturkapital til økonomisk kapital, ligger selvsagt i fullmektigers, ansatte advokaters og partneres inntjeningsmuligheter. Det synes i denne sammenheng opplagt at de gode kandidaters karakterresultater vil korrelere med de beste lønnsvilkår. En flink og fersk nyutdannet kandidat vil kunne regne med en begynnerlønn på mellom 370 000 og 390 000 kroner[179] i et av de store firmaene. I forhold til de ansatte advokatenes og partneres inntjeningsmulighter kan det vises til tallene presentert i del 2 (2.4). Det kan med bakgrunn i disse tall ikke være tvil om at utdanningskapital har konvertert seg til økonomisk kapital for denne gruppen.

Sosialkapital betegner, som allerede nevnt, de sosiale nettverk og kontakter som en person disponerer over. Sosialkapitalens størrelse er ikke bare avhengig av nettverkenes kvantitative omfang, men også av omfanget av kapitalformer som representantene for dette nettverket representerer (s. 64). Mine informanter rapporterer om bruk av nettverk i stort omfang som et tvingende nødvendig redskap i det daglige arbeid.

En del av vår virksomhet er jo å ha kontakt med myndigheter og forbindelser, og det er klart at når vi utfører et oppdrag så vil vi benytte vår posisjon til å gjøre gjeldende klientens syn der hvor vi har kontakter. Og i og med at vi har et betydelig nettverk både i næringslivet og hos myndigheter så kan det hende at vi bli hørt på mer enn vi ville gjort hvis vi ikke hadde den erfaring at vi kan vise til at de kjenner oss og at vi har bistått dem og de har sett oss i andre saker av betydning.

 

At selve lokaliseringen av advokatkontorene her kan spille en betydelig rolle som materielt grunnlag for å kunne ivareta og pleie disse nettverkskontaktene, kommer frem i svaret fra en annen advokat.

Det er vel en effekt av at næringslivet også ligger på et lite område sentralt og praktisk. Det er jo gjerne det finansielle sentrum som ligger på Aker Brygge.

 

Et ønsket resultatet av denne lokaliseringen[180] på Aker Brygge og i Vika, er rett og slett også å kunne opparbeide og møte sitt nettverk hyppig. Dette uttrykkes også av adm. dir. Geir Saastad i meglerfirmaet Akershus Eiendom. ”Mange store klienter innen bank, forsikring og finans holder til i området rundt Vika. Advokatene vil holde til i nærheten av disse og nær hverandre, for å kunne gå til fots når de skal i møter” (Advokatbladet nr. 5/2000, s. 18). Totalkapitalen som de enkelte nettverksdeltakere rår over, kan igjen ifølge Bourdieu betraktes som en slags sikkerhetsskjerm som i seg selv gir kredittverdighet (s. 63). Det kan i denne sammenheng spørres om denne tanken om en slags aura av en felles kredittverdighet i et slikt nettverk, ikke på den andre siden kan medføre en lukking i forhold til personer eller interesser som ikke er representert i et slikt nettverk på grunn av deres antatt manglende kredittverdighet (se senere under avsnitt 7).

Nærmest alle de store forretningsadvokatfirmaene publiserer tall som viser deres omsetning, i en markedsføringsstrategi. WMB angir for eksempel sin totalomsetning med 250 millioner kroner for regnskapsåret 2000; det tilsvarende tall for Simonsen Føyen er på 170 millioner kroner. I disse tallene materialiserer seg firmaenes økonomiske kapital. Siden advokatfirmaene ikke tilhører den produserende sektoren i næringslivet, men må subsumeres under kunnskapsbedrift, er disse tallene imponerende, og de gir en antydning om hvor mektige disse firmaene er rent økonomisk som bedrift betraktet. Dette perspektivet kan også individualiseres ved å minne om inntjeningstallene for den enkelte partner i de store firmaene (se del 2 (2.4).

Det kan observeres at denne økonomiske kapitalen igjen transformeres i kulturkapital i sin objektiverte form. Det kan formodes at det i forbindelse med markedsføringsformål, ved siden av å demonstrere ren økonomisk suksess og med dette størrelse, finnes andre, mer subtile virkemidler i form av andre kapitalformer som kan vise en forretningsadvokats renommé og tyngde. Her kan det vises til selve lokaliseringen. Det er i denne sammenheng naturligvis viktig å være lokalisert i nærheten av sine store klienter. Men dessuten vil det også ligge mye symbolkraft i å være lokalisert i et område hvor de virkelig tunge næringslivsaktører sitter. Noe av den glansen som forbindes med Aker Brygge og Vika som Norges finans- og næringslivssenter, vil automatisk også falle på advokatfirmaene lokalisert her. Adresser som Haakon VIIs gt. 10 (TKGL); Haakon VIIs gt. 2 (Lindh Stabell Horten); Olav Vs gt. 6 (eller nå med ny inngang i Kronprinsesse Märthas pl. 1) (WRCO); Stranden 1 (BA-HR); Ruseløkkvn. 26 (WMB); Dronning Maudsgt. 11 (Schjødt); Støperigt. 2 (Selmer) taler her et tydelig språk.[181] Andre store advokatfirmaer står nærmest i kø – hvis man skal tro Advokatbladet (nr. 5/2000, s. 18) som igjen refererer til en artikkel i Dagens Næringsliv – for å skaffe seg lokaler i dette ettertraktede området. Dette er vanskelig fordi det i det aktuelle området er svært få lokaler ledig, og det er heller ikke plass til noen nybygg på kort sikt. Dette synes ifølge Advokatbladet også å forsinke store advokatfusjoner, eller medfører at det tross en gjennomført fusjon ikke umiddelbart blir en felles lokalisering i nye lokaler. Dette gjelder for eksempel for det nylig fusjonerte advokatfirmaet Simonsen Føyen.[182] Et annet problem med å være presentert i dette mest ettertraktede området, er at en del av de store forretningsadvokatfirmaene som allerede er lokalisert på Aker Brygge eller Vika, har vokst seg ut av sine lokaler. Schjødt har i denne sammenheng leid en såkalt ”satellitt”, det vil si tilleggslokaler i nærheten. TKGL har løst problemet ved å ”snekre litt internt”, med den følge for partnerne at de må finne seg i å ha mindre kontorer. Det har allerede blitt antydet en tese om å være nær klientene som grunn til denne store interessen for å være lokalisert akkurat her. Eiendomsmegleren Saastad mener i denne sammenheng ”at det også ligger noe snobberi bak vikaområdets popularitet. Det finnes nok lokaler i osloområdet, for eksempel rundt sentralbanestasjonen. ”Dit vil advokatene imidlertid ikke, .... De sitter i det dyreste området, og ville spare på å flytte” (Advokatbladet nr. 5/2000, s. 18). Det som han sammenfattende karakteriserer som snobberi, kan ligge i den auraen av økonomisk makt som samles her. Utsikten over fjorden som disse lokaladressene dessuten har, kan muligens få betydning som et tilleggsmoment i å omforme økonomisk kapital i kulturkapital. Det er i et sammenlikningsperspektiv i hvert fall bemerkelsesverdig at toppadressene i Hamburgs forretningsadvokatverden er lokalisert slik at man har utsikt fra kontorlokalene over Binnenalster, det vil si en oppdemmet innsjø i Hamburgs mest sentrale sentrum. Også her handler det om de dyreste kontorområdene. Det synes med andre ord å ligge svært mye symbolkraft i det å være lokalisert også i et landskapsmessig attraktivt område.[183]

Men det er ikke bare lokalisering som for forretningsadvokatene danner eksempel på at økonomisk kapital transformeres i objektivert kulturkapital. Nesten alle mine informanter ble intervjuet på arbeidsplassen. Mitt inntrykk fra disse kontorbyggene og deres arkitektur, interiør, kvantitativ og kvalitativ bemanning med kontorpersonale osv., er at det finnes et entydig klasseskille mellom en advokatfullmektigs lokalisering i et åpent kontorlandskap, til et ”vanlig” advokatfellesskap, eller til en funksjonærsadvokat (in-house-lawyer) med en mer eller mindre tradisjonell og funksjonell innretning, og til de store og tunge toppadressene innen forretningsadvokatverdenen, med sine gedigne, eksklusive innretninger. Sistnevnte har gjerne en lokalisering litt høyere opp i kontorbygningen.[184] Noen av firmaene er synlige allerede når man nærmer seg dem, ved store synlige navn- eller logoskilt plassert ved inngangen av kontorbygningene eller på husfasadene. Andre unnlater helt denne form for markedsføring. Etter å ha tatt heisen opp står man som besøker umiddelbart foran resepsjonen, hvor det vanligvis sitter en til to kvinnelige personer som betjener telefonanlegget, loser besøkende videre til deres advokater eller sitter foran en pc. Vanligvis er det også slik at det tett innpå resepsjonen er lokalisert et antall mer eller mindre store konferanserom. Konferanserommene som er i bruk er vanligvis utstyrt med te, kaffe, mineralvann osv., og gjerne også med kjeks eller med snitter. Ofte er en sittegruppe med sofa, bord og stoler plassert tvers over resepsjonen. På bordet ligger gjerne dagens aviser og en bukett av finansaviser (Dagens Næringsliv, Finansavisen, Financial Times, Dine Penger m.fl.), og gjerne også lekre mapper med informasjon om firmaet. Men det opereres også med for eksempel et stativ eller et lite bord hvor avisene og tidsskriftene er plassert. Eksklusiviteten symboliseres også ved å plassere kunstkataloger eller kataloger fra Bukowski på bordet. En materialisering av transformeringsprosessen fra den økonomiske til kulturkapitalen i sin objektiverte form blir endelig overtydelig i at resepsjons- og anliggende områder gjerne er utstyrt med malerier, kunstobjekter, skulpturer, antikvariske bokverk i monter, bokhyller fylt med gedigent utseende rettspraksissamlinger, juridiske kommentarer osv.

At det materialiserer seg et klasseskille mellom et advokatfellesskap som opererer tradisjonelt og de store forretningsadvokatfirmaene her, viser en kommentar fra en advokat om akkurat denne objektivering av kulturell kapital.

Det er jo også en ond sirkel, for det første at de har vanvittig dyre kontorlokaler, de betaler en husleie som ikke ligner grisen, og så utstyrer de dem med interiører og kunst og greier ... skipsplank på gulvet, og jeg har jo sett de mest groteske utslag. Jeg får helt hakeslepp når jeg ser hvordan de utstyrer sine kontorer, og hvorfor – jo for å gjøre inntrykk på sine store forretningsklienter. ... På den annen måte så er det også en måte å rettferdiggjøre høye salærer på; vi har så store utgifter.

 

Jeg har her ikke beskrevet kontorene til et bestemt forretningsadvokatfirma, men har tatt observasjonsmomenter fra flere for å sette dette sammen som et helhetlig bilde. Jeg har med dette også beskrevet lokalisering, arkitektur og interiør til topp-forretningsadvokatfirmaene i Hamburg og Köln.[185] Globaliseringen av advokatverdenen viser seg også på dette planet. Og dette er ikke bare betinget av funksjonelle krav, men har sitt utspring i en konkurranse og en tilsvarende markedsføring, som åpenbart krever en presentasjon ut over en synliggjøring av økonomisk suksess. Denne synes dessuten å måtte transformeres – nettopp – i kulturkapital for virkelig å kunne vise at man tilhører den elitære gruppen av elitefirmaene.

Det har her naturligvis ikke vært målsetningen å ”bevise” Bourdieus tese, om at den økonomiske kapitalen bare gir distinksjonsgevinster i forhold til andre klasser under den forutsetningen at den kan transformeres i kulturkapital, i forhold til Oslo. Til dette er mitt materiale for spinkelt, og analysen for overfladisk. Men det som er den materielle bakgrunnen for Bourdieus påstand for Paris, nemlig en elitærs kulturs fortrinn i den sosiale rangering på grunn av dens sentralisering akkurat i hovedstaden over lang tid, kan muligens for Oslos og Norges vedkommende, suppleres med dens egalitære ideologi. Man kan naturligvis være rik, men rikdommen må ikke akkurat vises. Her kan det være greit å kunne skjule den eller kunne vise den i en transformert og objektivert form, som kulturell kapital. Tross dens skjulte form kan det ikke være tvil om at forretningsadvokatene tilhører maktfeltet eller makteliten i Norge, dertil er de for sentralt plassert i samtlige av de tre kapitalformer diskutert av Bourdieu.

7 PROFESJONSPERSPEKTIV: FORRETNINGSADVOKAT-MARKEDETS MAKT I LYS AV WEBERS LUKKELSESTESE

Det ligger i Bourdieus kapitalkonsept og de distinksjonsgevinster som rådighet over kapitalformene innebærer, implisitt en monopolisering av advokatvirksomhet på topplan.

I denne sammenheng er det interessant at Rogowski (1995, 114 flg.) nylig fremsatte en tese om at den seneste utvikling av forretningsadvokatmarkedet i Tyskland med Weber og Luhmann kan beskrives som en prosess av sosial lukkelse i et autopoietisk system.

Det sosiale-lukkelses-konseptet er introdusert av Weber i analysen av vergesellschaftungs-prosesser i sammenheng med det økonomiske systemet. Weber diskuterer her ”åpne” og ”lukkete” økonomiske virksomheter. Sistnevnte er regelmessig preget av konkurranse om økonomiske sjanser. Med et tiltakende antall av konkurrenter i forhold til konkurransefeltet, stiger interessen for å begrense konkurransen. Gjennom dannelse av særinteressegrupper (Interessentengemeinschaften) av en del medkonkurrenter og etablering av en felles statutt eller ordning, etableres et monopol som ifølge Weber er en prosess av sosial lukkelse som gjelder generelt. ”Det helt klare formål er: i et eller annet omfang alltid lukkelse av de tilsvarende (sosiale eller økonomiske) sjanser mot utenforstående” (Weber 1976, s. 199 flg. (202).

På bakgrunn av mitt materiale presentert i del 2, kan Webers lukkelsesteori illustreres ved en del momenter som synes å være karakteristiske for virksomheten til forretningsadvokatene i den prestisjetunge førstedivisjonen av advokatverdenen. For det første er virksomheten karakterisert ved å handle om en spesialisering på et dobbelt eksklusivt arbeidsområde innen rettshjelpssegmentet, nemlig forretningsjus og i denne sammenheng igjen de største og med dette lukrative oppdrag. Dette medfører for det andre de beste inntjeningsmulighetene, og med dette også høy inntekt. At det for det tredje rekrutteres kandidater med de beste karakterene til denne virksomheten, medfører igjen en slags videre underbygging av et tilsvarende inntrykk en eksklusiv virksomhet. Dette gjelder også for lokaliseringen av forretningsadvokatfirmaene i en bys mest prestisjetunge og attraktive områder, samt deres indre arkitektoniske innretninger, eller transformeringen av økonomisk kapital til kulturkapital.[186] Avgrensningsmekanismer i forhold til konkurrerende advokatkontorer kan også identifiseres i etableringen av felles utdannings- og diskusjonsfora eller møteplasser for et lite og selektivt utvalg av de virkelig prestisjetunge firmaene.[187] Alle disse momentene er med for å sementere inntrykket av eksklusivitet, høy status, og med dette også lukking i forhold til konkurrentene.

Webers teorikonsept kobles av Rogowski i et neste skritt til Luhmanns systemteori. Forretningsadvokater som gruppe danner ifølge Rogowski (og Luhmann) et subsystem innen det lukkede jussystemet som, likt andre systemer, primært er ledet av nødvendigheten av selvreproduksjon og autopoiesis. Luhmann har rundt 1980 gjennomgått et såkalt paradigmeskifte (autopoietisk dreining). Systemer er ikke lengre bare karakterisert ved system-omverden-differens, men ved den såkalte selvreferens eller autopoiesis. Med dette begrepet beskriver Luhmann at seleksjonsprosesser som er nødvendige for at det kan danne seg et system, blir stadig mer kompliserte. Systemer blir stadig mer lukkete, refererer til seg selv, organiserer seg ut fra seg selv. Dette er ment med begrepet selvreferens eller autopoiesis[188]. Omverden blir vedrørende systemets fortsettelse uviktig, til og med overflødig. Ifølge Luhmann konstituerer nødvendigheten av selvreproduksjon den sentrale faktor vedrørende utviklingen av systemer. Jussystemet forstås i dette perspektivet som et lukket system som stadig er beskjeftiget med sin autonomi og reproduksjon av autopoiesis: ”Deres kjennetegn er: at de selv produserer og avgrenser de operative enheter av sine elementer (altså for vårt område: rettslig relevante hendelser og avgjørelser) gjennom operasjonene av sine elementer, og at det akkurat er denne autopoietiske prosessen som gir systemet sin egen enhet” (Luhmann ibid., s. 355).

Hvis dette teorikonseptet anvendes på forholdet mellom subsystemet forretningsadvokater på den ene siden og forretningsverden på den andre, så er relasjonen mellom dem bare indirekte: “The legal system constructs its own reality of the corporate world according to legal norms. The corporate lawyer who acts within the legal system as a broker shapes the legal construction of the corporate world. In litigation he intervenes strategically on behalf of his clients by construing the facts of the cases and influencing the development of legal doctrine by proposing specific argumentative or discursive figures” (Rogowski 1995, s. 129). Innflytelsen som advokatene i dette forhold til klienten måtte ha, beror ifølge Rogowski ikke på å være deltaker i nærings- og finansverdenen, men være konsentrert på jussystemet. ”In contrast, corporate lawyers have to be regarded as influential and successful within the legal system in order to maintain their influential role within corporate decision-making. Thus it is closeness to the legal system which makes them attractive for business” (Rogowski 1995, s. 130).

Det synes å foreligge et paradoks. På den ene siden kan det identifiseres en prosess av sosial lukkelse, karakterisert ved intern spesialisering og differensiering i advokatstanden og spesielt forretningsadvokatverden. På den andre siden har jeg skissert dramatiske endringsprosesser i måten advokatene organiserer seg og omstrukturerer tradisjonelle juridiske arbeidsområder i forhold til klientene i næringslivet og nærmest i takt med utviklingen der.[189] Det vil si at mitt materiale viser at man som forretningsadvokat ved siden av all spesialisering, også må være veldig åpen til omverden og med dette til utviklingen i nærings- og finansverden og den teknologiske utvikling.

Med Luhmann kan dette paradokset forklares med at et system – i mitt tilfelle subsystemet forretningsadvokater – kan kombinere åpenhet og lukkethet, ved at det på den ene siden er normativt lukket og på den andre siden opererer som et kognitivt åpent system. ”Det kan derfor også mobilisere i høy grad evnen til å lære, men alltid relatert til enheten (Einheit) av sin normativt-lukket selvproduksjon” (Luhmann ibid., s. 357).

Det er her spørsmål om ikke utviklingen har gått mye lengre enn det , i hvert fall i de aller siste årene. Det må spørres om ikke forretningsadvokatstanden med dens dramatiske omstrukturering til å bli en del av det globaliserte tjenestesamfunnet, er kommet langt på vei, i hvert fall siden 1990-tallet, til å få en overfokusering på de økonomiske aspekter av rettsprosessen til ulempe for den egentlige juridiske kjernen. Det synes som om forretningsadvokatene som tjenesteytere nærmest er forpliktet som overlevelsesstrategi til å reagere på nærmest en hver forandring i næringen eller mer generelt materialitetens verden, og tilpasse seg den. Naturligvis vil forretningsadvokatens oppgave stadig være å legitimere klientenes virksomhet eller skape den legale konstruksjonen av forretningsverden. Men det som oppleves i dag, kan medføre en juspraksis som er mindre knyttet til den juridiske dogmatikken enn tidligere. For å bruke Luhmanns terminologi kunne det med andre ord konstateres at delsystemet forretningsjus og dets kognitive evner, synes å gå langt over det som er krevet for selve selvreproduksjonsprosessen i et autopoietisk perspektiv. Dette er også Rogowski inne på: ”Reforms to liberalize regulation of the German legal profession were directly or indirectly instigated by corporate lawyers, who applied the strategies of corporate restructuring which are used by their clients. This reflexive application of corporate strategies, which is proposed to restructure the legal profession, ultimately undermines the legal basis of the profession. The goal of this modernization process is the transformation of the legal profession into a industry for legal services and thus carries the risk, by over-emphasizing the economic aspects of lawyering, that legal practice faces deprofessionalization” (Rogowski, s. 131).

8 MAKT REVISITED OG SLUTT

Med dette kan maktdiskursen i forhold til forretningsadvokatenes makt konkretiseres i forhold til advokatenes individuelle makt som juridisk eller strategisk rådgiver, eller som rettslige nyskapere. Denne differensiering følger ut fra metodiske grunner. I forretningsadvokatens hverdag vil disse rollene eller funksjonene kunne foreligge samtidig, slik at det kan komme til en funksjonsblanding. Den siste begrepsdifferensiering av advokatmakt skjer i forhold til kollektivaspektet eller i forhold til advokatstanden. Også i forhold til det individsentrerte og det kollektive maktperspektivet kan det foreligge mer eller mindre store avhengighetsforhold.

Det individsentrerte maktaspektet

For det første valgte jeg en individsentrert presentasjon av advokatenes makt. Mitt teoretiske utgangspunkt dannet Webers klassiske definisjon av ”makt”, som fokuserer på aspektet viljefenomen. Min analyse viser at advokaten som juridisk rådgiver i forhold til klienten, rår over makt fordi han sitter på kunnskap klienten ikke rår over. Advokatens eventuelle makt er med andre ord kunnskapsbasert. Advokaten kan påvirke utfall av saker fordi han med sine juridiske instrumenter kan rasjonalisere, sikre, konservere og legitimere klientenes virksomheter. Den eventuelle makten advokaten rår over i denne konteksten er instrumentell. Hans rådgivning går på hvilken måte forretningen skal og kan realiseres. Størrelsen på advokatens makt som rådgiver er et empirisk spørsmål avhengig av den konkrete saken. I denne konteksten er advokatens makt avledet i tredobbelt forstand. Den er avledet i forhold til kapitalsiden. Den er avledet i forhold til advokatfirmaets renommé. Og den er avledet i forhold til klientenes renommé. Oppgaven advokaten på dette planet overtar, kan være så stor og juridisk interessant og kompleks som tenkes kan. Og inntjeningsmulighetene så enorme som tenkes kan. Men advokaten vil på dette planet ikke kunne sprenge rollen og funksjon som en - dog eksepsjonelt godt betalt - juridisk rørlegger. I forhold til feltet eller motparten vil han kunne gjenvinne betydelig makt hvis det lykkes ham å oppbygge en slags argumentativ motmakt i forhold til et tradisjonelt tolkningsmonopol eller kunnskapsmaktmiljø på feltet, gjerne representert gjennom den administrative eliten i departementene.

I dette perspektivet vil forretningsadvokaten som strategisk rådgiver komme betydelig nærmere maktens økonomiske kjerne. Han vil i denne konteksten ikke bare kunne influere på utfallet av saken med sin juridiske argumentasjon, men også på selve de strategiske veivalg som ligger forut for realiseringen av dem. Advokatens makt i dette henseende vil kunne transformeres til bestemmende innflytelse i tilfeller hvor advokaten er med i styrets beslutninger. Advokaten forlater her rollen som rørlegger til fordel for rollen som (firma-)arkitekt eller (firma-)døråpner. En slik funksjonsovertakelse forutsetter at advokaten rår over et betydelig nettverk både i næringslivet og hos myndighetene.[190] I en slik setting vil klienten også kunne ”spille” på advokatens omdømme eller anseelse, ved ”å kjøre ham frem” ved enkelte saker. Advokatens kredittverdighet (Bourdieu) i ordets videste mening kan med andre ord bare fremstilles i det tilfellet der advokaten rår over den nødvendige sosiale kapitalen. Dette forutsetter igjen et langvarig og stadig pågående institusjonaliseringsarbeid. Her kommer også lokaliseringen av advokatkontorene tett innpå næringslivstoppene, inn i bildet.

Advokaten i rollen som kvasilovgiver eller juridisk planlegger kommer i et historisk perspektiv mest nær den formelle juristmakten, som Aubert har tilskrevet juristene i Norges nyetableringsfase som selvstendig stat på 1880-tallet. Ifølge Albrechtsen kan advokatenes innovative rettslige nyskapningsprosesser, som nevnt, få status som gjeldende rett på to måter: enten ved at deres praksis blir utgangspunktet for senere utforming av rettsregler gjennom lovgiveren; eller ved at praksis får direkte gjennomslag som gjeldende rett. Dette er den tradisjonelle nasjonale komponenten. Det anførte netting-eksemplet (se 4.5) illustrerer dessuten advokatenes enorme maktpotensiale i globaliseringens tid, når krav fra det internasjonale kapitalmarkedet på transnasjonalt plan står i fokus. Som netting-eksemplet (se 4.4) viser, var tysk lovgiver riktignok i sin formellrettslige funksjon til syvende og sist aktiv. Men det kan spørres om lovgiveren ikke bare sanksjonerte hva det internasjonale kapitalmarkedets behov for handelssikkerhet krevde. Disse oppdragene impliserer å omformulere eller gjøre økonomiske funksjonsimperativer kompatible med et transnasjonalt rettssystem som er under oppbygging. Her ligger dog et enormt maktpotensiale for advokater som opererer transnasjonalt. Den globalt opererende advokat, de globalt opererende nettverk av advokater og advokatfirmaer, lokalisert i finanssentra som først og fremst New York og London, men også Tokyo, Hong Kong og Frankfurt, konkurrerer med nasjonale lovavdelinger om formulerings- og utformingsmakten av reguleringen av den internasjonale handelen. I denne konteksten kan disse advokatoriske nettverk karakteriseres med Stichweh, som ”globaliseringens motor”. På dette global-lawyering-topplanet får slagordet om ”advokatens århundre” sin fulle berettigelse.

Men også denne makten er til syvende og sist avledet av klientenes interesser, strategiske overveielser, og med dette igjen kapitalsiden.

Advokatenes kollektive makt

Weber, Luhmann (Rogowski) og Bourdieus teoretiske konsepsjoner gir et teoretisk redskap for å forklare åpenbare tendenser innen advokatstanden, hvor en gruppe inntar en privilegert plass på bakgrunn av den valgte interne spesialisering og differensiering innen forretningsjusen. Denne privilegerte plassen kan empirisk beskrives blant annet ved advokatgruppens gode karakterer, til disse advokatene, deres felles utdannings- og diskusjonsfora eller møteplasser, deres lokalisering nær toppnæringslivet og konsentrasjon om de store, lukrative oppdragene med de beste inntjeningsmulighetene. Jeg minner i denne sammenheng bare om omsetningstallene i milliard-krone-klassen som de største advokatfirmaene opererer med. Disse advokatfirmaene – eller bedre sagt advokatkonsern – er i seg selv betydelige økonomiske, og dermed også samfunnsmessige og politiske maktfaktorer. Lukkelsestesen illustreres og begrunnes ifølge Weber ved den økonomiske trangen som ligger i en hver økonomisk virksomhet til å monopolisere sin virksomhet ved å avgrense seg fra konkurrentene. Luhmann ser derimot denne lukkelsesprosessen begrunnet i at et hvert system, og dermed også subsystemet forretningsadvokatstanden, er ledet av selvreproduksjonens nødvendighet. Bourdieus teoretiske blikk og hans fornyede diskusjon og revitalisering av kapitalbegrepet, hjelper igjen for å forstå etablering av en advokatelite som kan avgrense seg fra andre. Og dette ikke bare økonomisk, på grunn av bedre inntjeningsmuligheter, men også – og i Bourdieus tenkning – muligens primært på bakgrunn av den økonomiske kapitalens transformering til kulturkapital. Her ligger ifølge Bourdieu de destinksjonsgevinster som gjør en tilhørende makteliten.

FORKORTELSESLISTE

 

BA-HR Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen

GATT General Agreement on Tariffs and Trade

IMF International Money Fund

SEC Security and Exchange Commission

TKGL Thommessen, Krefting, Greve & Lund

WMB Wiersholm, Mellbye & Bech

WTO World Trade Organization

WRCO Wikborg, Rein & Co

LITTERATUR

Abbot, Andrew The System of Profession: An Essay on the Division of Export Labour, University of Chicago Press 1988

Albrechtsen, Erling Advokatene i norsk rettsorden. Magisteravhandling i sosiologi, Universitetet i Oslo 1971

Albrechtsen, Erling Kritikk av den rene jus I: Jus og politikk, i: Tidsskrift for samfunnsforskning 1974, s. 1 flg

Albrechtsen, Erling Kritikk av den rene jus II: Jurister og kapital-interesser, i: Tidsskrift for samfunnsforskning 1974, s. 87 flg.

Andenæs, Mads Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, Bedrifts-økonomenes Forlag, Oslo 1998

Aubert, Vilhelm Rettssosiologi, Universitetsforlaget 1967

Aubert, Vilhelm Likhet og rett, Pax Forlag 1972

Aubert, Vilhelm Om lovers virkninger, i: Samtiden 1976, s. 308 flg.

Aubert m.fl. Akademiker i norsk samfunnsstruktur, i: Tidsskrift for samfunnsforskning 1960, s. 185 flg.

Bahus, Marianne Advokatstanden i Norge. En rettssosiologisk studie av Klungland advokatene i Norge, med vekt på faglig og sosial bakgrunn, yrkesvalg, arbeidserfaring, inntekt og likestillingsproblematikk. Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Avdeling for rettssosiologi. Universitetet i Oslo. Skriftserie nr. 71/2001 a

Bahus, Marianne Kvinner i advokatyrket – proletarer i advokatfullmektigham, i: Klungland Lov og rett nr. 7, 2001 b, s. 413 flg.

Bercusson, Brian Globalizing Labour Law: transnational Private Regulation and Countervailing Actors in European Labour Law, i: Teubner, Gunther (ed.), Global Law without a State, Aldershot m.fl. 1997a, s. 133 flg.

Bertilsson, Margareta Professions on the Road to Global Power: The case of the legal Profession (udatert og upublisert paper)

Bourdieu, Pierre Entwurf einer Theorie der Praxis auf der Grundlage der kabylischen Gesellschaft, Frankfurt/M. 1979

Bourdieu, Pierre Die verborgenen Mechanismen der Macht, VSA-Varlag Hamburg 1992 (2. opplag 1997)

Danielsen, Arild/ Hansen, Makt i Pierre Bourdieus sosiologi, i: Engelstad

Marianne Nordli (red.): Om makt. Teori og kritikk, Ad Notam Gyldendal 1999, s. 43 flg.

 

Deutscher Bundesstag (sit: Drucksache 14/6910). Drucksache 14/6910 (13.9.2001). Zwischenbericht der Enquete-Kommission. Globalisierung der Weltwirtschaft – Herausforderungen und Antworten

 

Dezalay, Yves /Garth, Dealing in Virtue. International Commercial Arbitration and

Bryant the Construction og a Transnational Legal Order, London/New York 1996

 

Dingwall, Robert Introduction, i: Dingwall/Lewis (eds.), The Sociology of the Professions. Lawyers, Doctors and Others, Oxford Socio-Legal Studies 1992, s. 1 flg.

Disterer, Georg Weiteres Wachstum: Top 30 der US-Großkanzleien, i: BRAK-Mitteilungen 1/1999, s. 31

Dostert, Elisabeth Der Club der 100: Zwischen Globaliserung und Gigantismus. Das große Aufräumen. I: Süddeutsche Zeitung, 31.8.2000, s. 26

Eckhoff, Torstein Rettskildelære, 5. utgave ved Jan Helgesen, Universitetsforlaget 2001

Ekberg, Espen/ Vatnaland, Strukturutvikling i norsk finanssektor, En historie

Jon om politikkens avmakt, Konferansepapir til Felleskonferansen for den danske og den norske maktutredningen, Vedbæk, Danmark 23. – 24. august 2001

 

Emberland, Marius Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og norske maktstrukturer, i: Tranøy/Østerud (red.), Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom, Gyldendal Akademisk, 2001, s. 103 flg.

Engelstad, Fredrik (red.) Om makt. Teori og kritikk, Ad Notam Gyldendal 1999

Eskeland, Ståle/ Finne, Just Rettshjelp, Pax Forlag 1973

Fjell, Elisabeth/ Ring, Lillian Jurister i forvaltningen. Særavhandling ved Det juridiske fakultetet, Institutt for rettssosiologi, Oslo 2000, publisert i Skriftserie nr. 68, Avdeling for rettssosiologi, Oslo 2001

 

Fochem, Achim R. EWIV als Chance zur Wettbewerbsstärkung, i: Vermögen & Steuern 5/99, s. 11 f).

Galaasen, Tone Christin/ Advokater eller kvinnelige advokater? En studie av

Nilsen, Hildur kvinnelige advokatfullmektigers og advokaters arbeidssituasjon i Norge. Særavhandling ved Det juridiske fakultetet, Institutt for rettssosiologi, Oslo 1995, publisert i Skriftserie nr. 53, Institutt for rettssosiologi, Oslo 1995

 

Galanter, Marc Mega-law and mega-lawyering in contemporary United States, i: Dingwall/Lewis (eds.), The Sociology of the Professions: Lawyers, Doctors and Others, London 1992 (1983), s. 152 flg.

Galanter, Marc/ Palay, Tournament of Lawyers. The Transformation of the

Thomas Big Law Firm, The University of Chicago Press, Chicago and London 1991

 

Gottschalk, Petter IT-ledelse for kunnskapsbedrifter, Universitets-forlaget 2000

Griffiths, Aled Die zweite Welle. US-Kanzleien entdecken Deutschland wieder, i: JUVE-Rechtsmarkt 4/2001, s. 6 flg.

Günther, Klaus Alles richtig! Otfried Höffes Entwurf einer subsidiären und föderalen Weltrepublik auf der Basis des Allgemeinmenschlichen, i: Rechtshistorisches Journal 19, 2000, s. 232 flg.

Günther, Klaus/ Recht, Kultur und Gesellschaft im Prozeß der Globalisierung,

Randeria, Shalini Schriftenreihe Suchprozesse für innovative Fragestellungen in der Wissenschaft, Heft Nr. 4, herausgegeben vom Programmbeirat der Werner Reimers Konferenzen, Bad Homburg 2001

Haugen, Merethe S./ Det udekkede behov for rettshjelp – en uløst

Vigerust, Elisabeth problem. Rapport fra en undersøkelse i Oslo og Akershus 1991, Særavhandling ved Det juridiske fakultet, Institutt for rettssosiologi, Oslo 1992

 

Hernes, Gudmund Makt og avmakt, Universitetsforlaget 1975

Huff, Martin W. Marktentwicklung der deutschen Anwaltschaft 1991 bis 2001, i: BRAK-Mitteilungen, 1/2002, s. 3 flg.

Hughes, E.C. The Sociological Eye, Aldine 1971

JUVE Verlag JUVE Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien, 3. opplag Köln 2000/2001

Kopp, Ferdinad Otto Verwaltungsgerichtsordnung, 11. opplag, C.H. Beck (München) 1998

Kosing, Alfred Wörterbuch der marxistisch-leninistischen Philosophie, Berlin 1989

Kreckel, Sighard ”Leistung” und ”Erfolg”. Die symbolische Ordnung der Marktgesellschaft. I: Barlösius/Müller/Sigmund (red.), Gesellschaftsbilder im Umbruch. Soziologische Perspektiven in Deutschland, Opladen 2001

Lamont, Michèle Money, Morals and Manners. The Culture of the French and the American Upper-Middle Class, University of Chicago Press 1992

Luhmann, Niklas Rechtssoziologie, Westdeutscher Verlag (Opladen), 1987 (3. utg.)

Martinek, Michael McLaw´s – Franchising in der Anwaltschaft? I: Anwaltsblatt 1/2001, s. 3 flg.

Mathiesen, Thomas The Defences of the Weak, Tavistock Publications 1965

Mathiesen, Thomas Rett og samfunn, Pax Forlag 1977

Mathiesen, Thomas Ideologi og motstand, Pax forlag 1979

Mathiesen, Thomas Makt og Motmakt, Pax Forlag 1982

Mathiesen, Thomas Skjellig grunn til mistanke? En studie av forhørsretten, Pax Forlag 1989

Mathiesen, Thomas Retten i samfunnet, Pax Forlag 2001 (4. utg.)

Mundaca, Gabriela/ Strand, Norsk økonomisk politikk og økt åpenhet i

Jon internasjonale kapitalmarkeder, i: Tranøy/Østerud (red.), Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom, Gyldendal Akademisk, 2001, s. 268 flg.

 

Neumann, Iver B. Maktens strateger, Pax Forlag A/S 2000

Paasch, Rolf Die Amerikanische Inquisition. Bill Clinton und die Herrschaft der Rechtsanwälte, i: FR, 13.2.1999, s. 8;

Papendorf, Knut Tysklands forfatningsdomstols Maastrichtdom av 12. oktober 1993 og dens følger for den videre europeiske integrasjonsprosessen, i: Europa i dag, nr. 2/1996, s. 6 flg.

Parsons, Talcott The professions and the Social Structure, i: Social Forces, 17, s. 457 flg.

Parsons, Talcott Social Theory and Modern Society, Free Press 1967

Röhl, Klaus F./ Magen, Die Rolle des Rechts im Prozeß der Globaliserung, i:

Stefan Zeitschrift für Rechtssoziologie 1/1996, s. 1 flg.

 

Rogowski, Ralf German corporate lawyers. Social closure in autopoietic perspektive, i: Dezalay/Sugarman (eds.), Professional Competition and Professional Power. Lawyers, Accountants and the Social Construction of Markets, London/New York 1995, s. 114 flg.

 

Sander, Richard H./ A Little Theorizing about the Big Law Firm:

Williams, E. Douglass Galanter,Palay, and the Economics of Growth, i: Law and Social Inquiry 1992, s. 391 flg.

 

Sassen, Saskia Loosing Control? New York 1996

Sassen, Saskia Verlust der Kontrolle. Wie sich mit der Globalisierung die Funktion von territorialen Einheiten verändern, i: FR, 18.9.1999, s. 11

Steckel, Susanne Tabak & Co. Produkthaftung, Schadensersatz und Schmerzensgeld in Deutschland, i: JUVE-Rechtsmarkt 9/2001, s. 14 flg.

Stichweh, Rudolf Zur Genese der Weltgesellschaft – Innovationen und Mechanismen, i: Manfred Bauschulte, Volkhard Krech, Hilge Landweer (red.), Wege – Bilder – Spiele. Festschrift zum 60. Geburtstag von Jürgen Frese, Bielefeld 1999

Stobbe, Ulrich Die Ausbildung künftiger Juristen und Juristinnen und die europäische Rechtsharmonisierung, i: Anwaltsblatt 3/2001, s. 136 flg.

Teubner, Gunther (ed.) Global Law without a State, Aldershot m.fl. 1997a

Teubner, Gunther The King´s Many Bodies: The Self-Deconstruction of Law´s Hierarchy, i: Law & Society Review, Volume 31, Number 4 (1997b), s. 763 flg.

Teubner, Gunther Das Recht der globalen Zivilgesellschaft, i: FR, 31.10.2000, s. 20

 

Tillmanns, Christoph Zum Jubiläum die Revolution. Kanzleiwerke: raus aus der EWIV, rein ins Internet, i: JUVE Rechtsmarkt 1/20001, s. 32 flg.

 

Toft, Martin Lønn bestemmes ikke av karakterer, i: Uniforum 9/32. august 2001, s. 5

Tranøy, Bent Sofus Politikk i spekulasjonens tid, i: Tranøy/Østerud (red.), Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom, Gyldendal Akademisk, 2001, s. 303 flg.

Tranøy, Bent Sofus/ Globaliseringen og Norge, i: Tranøy/Østerud (red.),

Østerud, Øyvind Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom, Gyldendal Akademisk, 2001, s. 9 flg.

 

Ulfstein, Geir Folkeretten og norsk miljøpolitikk – muligheter og begrensninger, i: Tranøy/Østerud (red.), Mot et globalisert Norge? Rettslige bindinger, økonomiske føringer og politisk handlingsrom, Gyldendal Akademisk, 2001, s. 41 flg.

Vatnaland, Jon/ Ekberg, Markedsinitiert responspolitikk i finanssektoren? En

Espen saksstudie av MeritaNordbankens oppkjøp av Kreditkassen, Konferansepapir til Felleskonferansen for den danske og den norske maktutredningen, Vedbæk, Danmark 23. – 24. august 2001

 

Vismann, Cornelia Das Jahrhundert der Rechtsanwälte. Verträge statt Gesetze: Der Staat muß sein Monopol mehr und mehr aufgeben, FR, 14.3.2000, s. 22;

Weber, Max Makt og byråkrati, Gyldendal Norsk Forlag 1971

Weber, Max Grundriss der Sozialökonomie. III. Abteilung. Wirtschaft und Gesellschaft, J. C. B. Mohr (Paul Siebeck) 1922

Weber, Max Wirtschaft und Gesellschaft, Fünfte revidierte Auflage, 1. Halbband J. C. B. Mohr (Paul Siebeck) 1976

Westby, Eva ”Advokatens fremtid” – ”Advokatens kostnadsnivå”, i: Den Norske Advokatforening, temaheft nr. 69, Faglig utdrag fra 2000-landsmøtet, Oslo 2000, s. 160 flg.

Willke, Helmut Die Ordnung der Diversität, i: FR: Forum Humanwissenschaften, 20.2.2001, s. 20

Young, Brigitte/ Hegelich, Die spekulative Erwartung exorbitanter Umsätze.

Simon Shareholder Value – Standortpolitik im Schatten der USA, i: FR, 9.8.2001, s. 7

 

Øvrelid, Ragnhild Rettssikkerhet eller demokrati? Universitetsforlaget 1984

Østerud, Øyvind Globaliseringen og nasjonalstaten, Ad Notam Gyldendal 1999

Åkvåg, Inger Marie Bodin Jusstudentene fra A til Å. Særavhandling ved Det juridiske fakultet, Institutt for rettssosiologi Oslo 2000.

Årvåg; Inger Marie Bodin Jusstudentens rekrutteringsbakgrunn og yrkesplaner, i: Juss-Buss (red.), Tvers igjennom lov til seier, Unipax 2001, s. 280 flg.

 

VEDLEGG

1 Metode

Prosjektet startet med hovedarbeidet i juni 2000. Metodisk er undersøkelsen basert på en delt fremgangsmåte:

Den metodiske tilnærming til prosjektet er basert stort sett på metodene deltakende observasjon (1.1), intervju (1.2), dagbok (1.3), innholdsanalyse (1.4) og litteraturanalyse (1.5).

Det vil si at det kom til en metodisk bred tilnærming til feltet forretningsadvokater. Dette har blant annet noe med den begrensete tilgangsmuligheten til feltet å gjøre. I utgangspunktet var jeg interessert i å observere forretningsadvokatene på deres arbeidsplass eller i arbeidssituasjonen. Det viste seg relativt rask at dette ikke kunne realiseres, tross at jeg selv er jurist og har (tysk) advokatbevilling. Grunnen til dette er det spesielle forholdet mellom advokat og klient, som er preget av en høy grad av fortrolighet og diskresjon. Her må en tredje observerende person uten tilknytning til firmaet virke forstyrrende. Utveien å praktisere eller hospitere selv i et forretningsadvokatfirma, kunne ikke realiserers på grunn av manglende tidsressurser.

1.1 Deltakende observasjon

I denne sammenheng ble det i feltet i perioden april 2000 til mars 2001 foretatt fire observasjonsstudier. Disse var stort sett konsentrert om å delta i fora der forretningsadvokater samles i større antall. Jeg har deltatt på to kurs arrangert av Juristenes Utdanningssenter, i generalforsamlingen av Norsk-Tysk handelskammer, og på en personalmesse for jurister (JURAcon) i Berlin, der ledende og stort sett transnasjonale advokatfirmaer blant annet presenterer seg for den juridiske kandidateliten.

Disse observasjoner hadde til hensikt å observere, men også å knytte kontakter til, mulige informanter som senere kunne intervjues (se 1.2).

Observasjonene ble dokumentert i form av dagbok, som ble ført like etter observasjonen. På en av observasjonene (JURAcon) kom det dessuten til et intervju av arrangørens daglige leder, fra firmaet IQB som er spesialisert på personalmarketing og campus-recruitment (se 1.2).

Det ble brukt en ustrukturert observasjonsmetode, som synes passende både på bakgrunn av de få anledningene denne metoden kom til anvendelse, men også på bakgrunn av den eksplorative karakteren av denne undersøkelsen som naturlig nok ikke kan etterstrebe noen form for representativitet.

1.2 Kvalitativt intervju

Videre var jeg interessert i å få dokumentert forretningsadvokatenes subjektive oppfatning av et bredt spekter av spørsmål, under overskriften ”forretningsadvokaten i globaliseringens og fusjoneringens tid”. Her synes en kvalitativ tilnærming via intervju å være den beste metoden. Den kvalitative metoden vil primært være rettet mot å generere forståelse. Intervjuene ble gjennomført med hjelp av intervjuguide (se vedlegg). Denne intervjuguiden ble utviklet på bakgrunn av litteraturanalyse, og testet i noen pilotintervjuer. Dernest ble det intervjuet en gruppe tyske forretningsadvokater (6) fra – stort sett - store transnasjonale forretningsadvokatfirmaer lokalisert i Hamburg og Köln.

Dessuten ble det intervjuet 19 norske advokater og en administrativ leder, fra - stort sett - store og mellomstore forretningsadvokatfirmaer. Men det ble også lagt vekt på å intervjue noen advokater fra en del mindre firmaer, samt advokater i privat virksomhet, for å få et bredere spekter av mulige organisasjons- og arbeidsformer i advokatnæringen. Av blant andre arbeidsøkonomiske grunner ble det foretatt en avgrensning til Oslo i utvalget av informanter. Dessuten ble daglig leder for JURAcon og sjefredaktør og utgiver av det tyske ranking-forlag JUVE Verlag intervjuet. Et planlagt besøk til det engelske ranking-forlaget Legalease, kom ikke i stand på grunn av deres manglende kontaktvilje.

Samtlige intervjuer fant sted på informantenes arbeidssted. Denne fremgangsmåten ble valgt for ikke å bruke unødvendig mye av informantenes tid. Dessuten var jeg interessert i å få et inntrykk av forretningsadvokatenes lokalisering, og den i forhold til klientene valgte selvrepresentasjon.

1.3 Dagbok

Ved siden av bruk av dagbok i sammenheng med deltakende observasjon, ble også intervjusituasjonene samt lokalisering av forretningsadvokatfirmaene og presentasjon ved valg av interiør, kunst osv. dokumentert i form av dagbok. Notatene ble som regel gjort like etter intervjuene.

1.4 Innholdsanalyse

I denne sammenheng ble det analysert relevant mediamateriale fra både Norge og Tyskland om prosjekttemaet, det vil si avis- og tidsskriftartikler om forretningsadvokater og forretningsadvokatfirmaer. For å få en bedre innsikt i forretningsadvokatfirmaets selvrepresentasjon i forskjellige medier, valgte jeg for Norges vedkommende å analysere annonser fra advokatfirmaer om opptak av partnere, faste advokater og stillingsannonser. Dessuten ble det i denne sammenheng gjort en analyse av forretningsadvokatfirmaenes selvpresentasjon på Internett og i presentasjonsmapper.

1.5 Litteraturanalysen

Det ble gjennomgått en del av den relevante diskusjonen i rettsteorien, sosiologien og rettssosiologien i forhold til rettens forandring i en globalisert verden, og konsekvensene for (forretnings-)advokatene og -firmaene.

2 Intervjuguide

 

1 Personlige opplysninger

  • Alder?
  • Stilling/funksjon i firmaet?
  • Hvor lenge har du vært i firmaet?
  • Annen jur. jobbakgrunn?
  • Hvordan har du fått jobben (selvvalgt, annonsering, headhuntet, etc.)?
  • Hva er ditt spesialfelt innen forretningsjus?
  • Har du styreverv og hvis ja, hvor?
  • Arbeidstid i gjennomsnitt pr. dag og pr. uke?
  • Hvilke språk snakker du ved siden av norsk?
  • Karakter?
  • Lønn?
  • Fars, mors yrke?

 

 

 

2 Firmaopplysninger, bransjer

  • Hvor mange jur. medarbeidere jobber i ditt firma?

Partnere?

Faste advokater?

Advokatfullmektige?

Kontorpersonale og andre medarbeidere

 

  • Har ditt firma kontorer utenfor Norge? Hvis ja, i hvilken land og byer?
  • Arbeidsområder?

Kontraktsrett

Selskapsrett

Skatte- og avgiftsrett

Arbeidsrett

Bygg- og entrepriserett, fast eiendom, Utbyggingsprosjekter, Bolig og Husleie

EDB-, Informasjonsteknologi, Telekommunikasjon

Forretningsutvikling, Finansiering

Konkurranserett, Markedsføringsrett, EU-/EØS-rett

Konkurs og Gjeldsforhandlinger

Aksjerett

Børsrett

Mergers & Acquisitions (M& A)

(Spesifikasjon av forretningsadvokatenes felter i Pritchard 1992, 125 flg.)

Annet?

 

  • Kan du skissere en slags dagsprofil for en helt vanlig og karakteristisk arbeidsdag i ditt arbeidsfelt?
  • Hvordan er rekrutteringspraksis i ditt firma? Hvilke momenter blir det i denne sammenheng lagt vekt på?
  • Er det inkorporert andre disipliner (revisor, regnskapsfører, ulike typer konsulenter osv.) i ditt firma?
  • Føler du deg i en konkurransesituasjon i forhold til andre (forretnings-) advokatfirmaer? Hvis ja, hvorfor?
  • Føler du deg i en konkurransesituasjon i forhold til de store revisorfirmaene med sine jur. avdelinger?
  • Hvordan vil du karakterisere din status i forhold til andre advokater og/eller jurister som jobber i næringslivet eller i administrasjonen?
  • Medfører det å være forretningsadvokat å tilhøre en lukket advokatgruppe?

 

3 Firmahistorie?

  • Når ble ditt firma etablert?
  • Organisk vekst?
  • Fusjonering? Med hvilke firmaer?
  • Har du vært med i diskusjoner og/eller avgjørelser om fusjonering/kooperasjon med andre firmaer?
  • Hva var grunnene til fusjoneringen?
  • Kan du nevner fordeler og/eller ulemper ved fusjoneringen?

 

 

 

 

4 Forretningsadvokatenes og -firmaenes profil? (Hva gjelder det å kunne tilby som spesielle kunnskaper, individuelle ferdigheter osv. ?)

  • Må den ”moderne” forretningsadvokaten i dag, ut over den jur. utdannelse, ha tilleggskvalifikasjoner som for eksempel som revisor og/eller skatteekspert?
  • Er spesialisering svaret på en tiltakende kompleksitet i samfunnet?
  • Kreves det i dag dessuten å samarbeide med andre disipliner? Grunnene til dette?
  • Er teamarbeid en tvingende nødvendighet for internasjonal opererende forretningsadvokatfirmaene? Hvis ja, nevn noen grunner til dette?
  • Er forretningsadvokater ”eksperter i rettslige innovasjonsprosesser”? (Albrechtsen: kontraktsfrihet)
  • Operes det med spesielle nasjonale og internasjonale nettverk?
  • Standard og relevans av det tekniske utstyr for forretningsadvokater? (for eksempel klient- og saksdatafiler, firmaforvaltningsprogram)
  • Deltakelse på finjuss-diskusjonen på eget arbeidsfelt ved bidrag til for eksempel jur. tidsskrifter?
  • Er arbeidstid for (unge) forretningsadvokater ubegrenset?
  • Firmaidentitet, firmalogo, firmanotatpapir, møbler, dekorasjon og mengden av lekre kunstobjekter som uttrykk på den elitære og internasjonale karakter av et forretningsadvokatfirma?
  • Har du blitt konfrontert med noen rankingfirmaer for advokatfirmaer? (for eksempel International Centre for Commercial Law)
  • Har du selv blitt tilsendt spørreskjema fra et rankingfirma og/eller blir
  • intervjuet i telefon?
  • Hvor viktige er plassering for deg og/eller ditt firma i slike rankinger?

 

5 Internasjonalisering/ Globalisering/ Fusjonering

  • Hva er grunnene til fusjoneringen av forretningsadvokatfirmaer internasjonalt?
  • Er fusjoner innen forretningsadvokatverden det adekvate svaret på den internasjonale veksten i forretningsverden eller på globaliseringen? Følger forretningsadvokatenes firmaenes fusjonering m.a.o. stort sett bare utviklingen i makroøkonomien?
  • Hva forventer internasjonal lokaliserte og opererende klienter fra deres rådgivere på det juridiske felt? (geografisk lokalisert tilbud for løsning av deres (retts-) problemer og hvor hele det komplekse rettsproblemet blir profesjonelt bearbeidet fra et firma)
  • Grunnene til vekst?

Press på å spesialisere seg?

Teamarbeid i forhold til M&As?

Nødvendigheten av å være representert i de internasjonale klientenes land?

Tiltakende konkurranse med store internasjonale Law-firms?

 

  • Problemer med klienter ved fusjoner (interessekollisjoner)?
  • Hvis forretningsadvokater forlater det nye firma etter en gjennomført fusjon, hva kan være grunnene til dette?
  • Former advokatene med deres ”legalistiske tenkning” og med deres problemdefinering fra et juridisk perspektiv også en tilsvarende problemløsning? (for eksempel i Europas sammenslåing eller i de globale mekanismer som styrer verden)
  • Blir nasjonale og internasjonalt opererende forretningsadvokatfirmaer av en bestemt størrelse mer og mer like, fordi nasjonale firmaene har et tett nettverk i forhold til internasjonale firmaene?
  • Tema: Forhold mellom ”in-house-lawyers” i store banker, forsikringsselskaper osv. og forretningsadvokater. Trekkes det i større omfang inn forretningsadvokater ved gjennomføring av riskante transaksjoner, fordi ”in-house-lawyers” gjelder som ”brakemen”?
  • Medfører globaliseringens krav nye og andre ”moderne” livsløp? (Stikkord: denasjonalisering/nomadisering)

 

6 Hva betyr dette for den norske utvikling?

  • Hva betyr denne utviklingen for den norske situasjonen?
  • Er forholdet mellom forretningsadvokaten og klienten i ferd med å endre seg i dag? Hvis ja, på hvilken måte og hva er grunnene til dette?
  • Er det fare for at forretningsadvokaten mister uavhengigheten og integriteten sin pga. for tett samarbeid med tunge næringslivsaktører?
  • Er situasjonen i dag karakterisert ved etableringen av en ”grådighetskultur”?
  • Tilbyr enkelte i forretningsadvokatbransjen i dag et kunnskapsredskap som kan nyttiggjøres instrumentelt for en hver økonomisk målsetning uavhengig av dens moralsk verdi?
  • Er rettssikkerheten truet pga. at ressurssterke næringslivsaktører kan manipulere tilgangen til advokattjenester ved å bruke så mange av de gode at det blir et kapasitetsproblem?

 

 

 

7 Maktkategori? Hvordan kan ”makt” av de (innflytelsesrike) aktører innen forretningsadvokatfirmaene operasjonaliseres?

 

  • I Auberts undersøkelse hadde advokatene formell makt. I dag er ”makt” mer utydelig. Hvordan vil du operasjonalisere det å ha makt som forretningsadvokat i dag? (Medinnflytelse for å sikre og konservere avgjørelser?)
  • Ofte opptrer advokatene som en slags ”rådgiver”. Hva er denne rollen karakterisert av?
  • Er advokatenes makt i for eksempel en avtalesituasjon bare diffus, fordi den er avledet?
  • Kommer advokater bare inn i bildet som trouble shooter?
  • Eller er forretningsadvokater kvasilovgiver og sosiale entreprenører som kan ta innflytelse på en næringslivsvennlig lovgivning og/eller representerer med dette et forbindelsesledd for makt på den nasjonale og globale plan?
  • Hva er egentlig det spesielle bidraget av de juridiske aktørene? Er det primært det juridiske perspektivet og/eller må forretningsadvokaten erverve omfattende økonomiske kunnskap for å kunne være deltaker i det økonomiske Champions League?
  • Hva gjør egentlig forretningsadvokatene attraktive for næringslivet? Er det å ikke være deltaker i det økonomiske system. Er det den tette forbindelse til jussystemet og forretningsadvokatenes innflytelse og suksess i forhold til jussystemet som gjør dem attraktive for forretningsverden? (Rogowskis tese)
  • Av og til kan man lese at noen forretningsadvokater betegnes som ”firma-arkitekts”. Kan det forstås som å betrakte dem som nøkkelpersoner i forandringsprosessene innen forretningsverden?
  • Hvordan vil du karakterisere oppslag i næringslivsaviser (portretter) om innflytelsesrike aktører i forretningsadvokatbransjen innen næringslivets ”takeover-games”? Passer det egentlig til advokatrollen?
  • Er det en korrelasjon mellom et forretningsadvokatfirmas størrelse og dets tilknyttelse til makt og penger?

 


[1] Begrepet internasjonalisering brukes vanligvis om de sammenslutningsprosesser, for eksempel av handelen, som naturligvis fantes mye tidligere, helt tilbake til middelalderen (se om dette historiske aspektet Østerud 2000).[]

2 Globaliseringsbegrepet mer generelt vil bli diskutert senere (del 3 (4.1)).[]

3 Det spekulative momentet i derivat eller opsjonshandel, er kjøp eller salg av en vare (griser, verdipapir eller valuta) alene pga. håpet om å dra en gevinst ut av en ventet prisendring gjennom senere salg eller tilbakekjøp. []

4 Om tilsvarende tall for aksjefondenes, pensjonskassenes og forsikringsselskapenes vekst, se Mundaca og Strand 2000, s. 269 f. []

5 Den rettslige kanalen peker på Norges forpliktelse til å rette seg etter EUs lovgivning og EF-domstolens rettspraksis på avtakerelaterte rettsområder. Markedskanal-begrepet illustrerer hvordan en global konkurranse på markeder som tidligere var geografisk adskilt, påvirker de nasjonale myndighetes styringsmuligheter for eksempel i sammenheng med pengepolitikken. Med idékanal-begrepet siktes til en virksomhet hvor nasjonale politikere og byråkrater lærer av sine internasjonale kolleger (Tranøy 2000, s. 308 flg.).[]

6 Jeg vil bevisst bruke en del av den engelsk/amerikanske sjargongen jeg ble møtt med i kontakten med advokatverden i den videre presentasjon av mitt materiale. Jeg gjør dette for å illustrere den store forandringen advokatverden er konfrontert med pga. globaliseringen, og hvor vi finner globaliseringens drivkrefter.[]

7 Det er for så vidt ikke overraskende at en advokat fra et mindre advokatfellesskap på Kolbotn innledet sitt foredrag på Advokatforeningens landsmøte 2000 om juristenes fremtidsutsikter, ”muntert” med ”at man merker lite til globaliseringen på Kolbotn” (Advokatbladet nr. 7/2000, s. 5; se også Westby 2000, s. 160 flg.).[]

8 Se for en sammenfatning og diskusjon av resultatene i de nevnte avhandlinger Mathiesen 2001, s. 98 flg. og 132 flg. Når det tas utgangspunkt i det videre profesjonsbegrepet, så kan det bl.a. vises til undersøkelser fra instituttet om juristprofesjonen i et historisk perspektiv (Aubert m.fl. 1960), domstolenes virksomhet (Aubert 1972; Mathiesen 1989), de privatpraktiserende advokatenes og forretningsansatte advokaters virksomhet (Albrechtsen 1971 og 1975) og fri rettshjelp (Eskeland og Finne 1973, Haugen og Vigerust 1992). Se sammenfattende Mathiesen 2001.[]

9 For en mer utdypende presentasjon av profesjonssosiologien, se Dingwall 1992, s. 1 flg. og Bertilsson udatert.[]

10 Åkvågs funn fra spørreskjemaundersøkelsen av juridiske studenter, kan i denne sammenheng trekkes inn som supplerende materiale. Ifølge Åkvåg har 5 % av alle jusstudenter mor eller far som er lege. De tilsvarende prosentandeler for jurist er 10 %, for økonom 12 %, for ingeniør 14 % og for lege 25 % (Åkvåg 2001, s. 283). Bahus spørreskjemaundersøkelse av advokater viser at det er dobbelt så stor prosentandel kvinnelige advokater kontra mannlige advokater med en mor som er akademiker eller lege. Bahus diskuterer i denne sammenheng tesen om at kvinnelige advokater trenger mer ”kulturell kapital” (se for en diskusjon av dette begrepet avsnitt del 4 (6) enn menn, for å gi seg ut i advokatvirksomhet (Bahus 2001 a, s. 47 f).[]

11 Svarprosenten totalt sett er på 41 %. Innenfor de ulike gruppene varierer svarprosentene fra 37 % (de minste firmaene) til 73 % (de største firmaene). For så vidt synes disse tallene for mitt formål – å tallfeste inntektsnivået for advokatene i de største firmaene – nokså pålitelig.[]

12 Se om dette senere i dette avsnittet under stikkordet leverage ratio.[]

13 Gjennomsnittlig lønnsvekst var på 24 % i perioden, gjennomsnittlig omsetningsvekst var i den samme perioden på 35 %.[]

14 Se ellers del 4 (5.3) Kreative løsninger og rettslig nyskapning.[]

15 WMB er ikke det eneste firmaet som har benyttet seg av denne muligheten til å spare skatt. TKGL har vært organisert med et indre selskap helt siden 1990. Dette gjelder også for flere meglerhus. Å organisere sin virksomhet i et indre selskap kan ha legitime grunner. Det gir for eksempel mulighet til å fordele ansvaret i et firma på en forskjellig måte enn andre selskapsformer (Aftenposten, 26.4.2001, s. 30).[]

16 I en nylig publisert artikkel over skattetoppene, i Aftenposten (11.10.01, s. 42), blir dette inntrykket igjen bekreftet for inntektsåret 2000. Under rubrikken ”lov og rett” er det oppført en del forretningsadvokater med en tilsvarende inntekt liggende fra ca. 8 til nesten 11 millioner kroner.[]

17 Nå Lindh Stabell Horten[]

18 Nå Haavind Vislie[]

19 Undersøkelsen er basert på Kierulfs håndbok 1971 og opplysninger fra handelsregistre og årsberetninger og liknende, se ellers Albrechtsen 1974, s. 99 fotnote 84. []

20 Albrechtsens egentlige spørsmålsstilling og resultat, nemlig det høye antallet av jurister generelt med enten hovedstilling innen bedriftene og organisasjonene eller jurister blant kapitalforvalter, kan her ikke forfølges videre. Grunnen til dette er at Albrechtsen bare i liten grad skiller advokatgruppen ut av juristgruppen som sådan. Albrechtsen hadde i den førstnevnte sammenheng vist en særlig konsentrasjon av jurister i de større enheter – storbankene, forsikringsselskapene, industrikonsernene, storrederiene, samt kapitalinteressenes store bransje og næringsorganisasjoner lokalisert i Oslo-området (Albrechtsen 1974, tab. 2 på s. 98).

[21] Mer viktig vedrørende en redusering av denne betalingsformen kan likevel her bli den aktuelle utviklingen på aksjemarkedet, med en dramatisk synkende aksjeverdi globalt, samt krisen i IT-start-up-bransjen som etter hvert kan fortone en betaling i aksjer som lite attraktivt.

 

[22] MDP=multidisciplinary practises sikter til rådgivningsfirmaer som tilbyr klientene totalløsninger innenfor finans, skatt, bedriftsorganisasjon, EDB mv., og som også har åpnet ”legal departments”.[]

23 Det kan i denne sammenheng tilføyes temaet habilitetsregler og uavhengighetsregler for advokatfirmaer som er under sterk diskusjon i USA. De amerikanske SSI-reglene forbyr nærmest en hver form for samarbeid mellom advokatfirmaer med revisjonsfirmaer. Dette har blitt konkretisert i den aller siste tiden. New York Bar Association har i denne sammenheng med virkning 1.11.2001 vedtatt nye regler for yrketsutøvelse. Disse regler er strenge: For det første har ikke en ikke-advokat lov til å kontrollere advokatarbeidet i det tilsluttede firma. Klienten må informeres om eventuelle kooperasjoner mellom den multidisiplinære praksis og advokatvirksomheten, og han må gi sin aksept til dette skriftlig. Dessuten kan ikke en ikke-advokat være partner i et advokatfirma, og heller ikke innta management-funksjoner. En salærfordeling mellom de forskjellige virksomheter er også forbudt (JUVE Rechtsmarkt 8/2001, s. 32).[]

24 TKGL er Kværners advokatforbindelse.[]

25 Bahus’ undersøkelse viser i denne sammenheng at det bare er 36 % kvinner blant fullmektigene, til tross for at andelen kvinner blant juristene er vel 50 % (Bahus 2001 b, s. 413 flg.).[]

26 Dette er ikke en ny utvikling. Galanter har diskutert noe av det samme for USA allerede for 1970-tallet i sammenheng med etableringen av mega-lawyering i USA. Dette medførte ifølge Galanter bl.a. til en sterkere hierarkisering av advokatfirmaene. ”The number of partners in proportion to all lawyers has fallen dramatically” (Galanter 1983, s. 156).[]

27 Jeg vil straks prøve å underbygge denne tesen.[]

28 Se underavsnitt 2.4 []

29 Bahus diskuterer i en nylig publisert artikkel en del organisasjonsmessige momenter som medfører at kvinnelige advokater og advokatfullmektiger velger seg vekk fra advokatyrket. ”De fleste kvinnelige partnere og fullmektiger ønsker sterkere formalisering, og mente at den uformelle kulturen var lite befordrende for integrasjon og deltakelse. ... Det er ikke mye plass for idealisme i et slikt system. ... Kvalte idealer, pengefokusering og tilhørende konkurransementalitet har nok bidratt vel så sterkt til at kvinnene velger andre arbeidssituasjoner enn å kjempe mot å nå det gode selskap blant godt betalte partnere” (Bahus 2001 b, s. 420).[]

30 Arrangørfirmaet – IQB (Initiative Qualifizierung im Beruf) – ble etablert i 1995 som et studentprosjekt ved Universitetet i Frankfurt, men har relativt rask fått et profesjonelt preg. Et av hovedproblemene for IQB var i begynnelsen å overbevise forretningsadvokatfirmaene om nytteverdien av slike messer, eller om nødvendigheten av å presentere seg som firma i en offensiv markedsføringsstrategi for mulige fremtidige medarbeidere. ”Kunsten” som slike arrangører av personalmesser må beherske, er første og fremst å kunne presentere nok av det ettertraktede ”gode”, nemlig de gode juridiske kandidatene. Dette synes ifølge IQBs daglig leder Stephen – O. Nündel, å lykkes.[]

31 Med dette menes åpenbart at Haarmann, Hemmelrath & Partner kan se tilbake på organisk vekst uten fusjon med et angloamerikansk firma.[]

32 ”Fusjonsbølgen: Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?” er referatartikkelen om et medlemsmøte arrangert av Oslo krets av Den Norske Advokatforening, hvor bl.a. temaet ”Fusjonsbølgen blant advokatfirmaer” ble diskutert (Advokatbladet nr. 1/1991, s. 10 flg.). Eller ”Fremtiden for store firmaer ligger i internasjonalisering” (Advokatbladet nr. 6/1991).[]

33 Bare i den korte perioden jeg intervjuet informantene mine, faller en fusjon og en innfusjonering (Føyen AS med Simonsen Musæus og Lindh Stabell Horten med Sander Truyen & Co). I intervjufasen i Tyskland i begynnelse av 2001 var utviklingen i retning fusjon eller fisjon hos mine informantfirmaer enda mer markert ( se 3.2).[]

34 Pr. januar 2002. Dette gjelder også for de følgende tall.[]

35 I 1993 fantes det knapt 20 firmaer med mer enn 15 advokater i Norge (opplyst av advokat Ringdal (BA-HR) i Advokatbladet (nr. 4/1993, s. 15).[]

36 De samme firmaene hadde allerede fra årsskiftet 1991 inngått en landsomfattende kontorfellesskap med etablering av 10 faggrupper på tvers av firmagrensene. Men firmaene var likevel fortsatt selvstendige enheter (Advokatbladet nr. 1/1991, s. 14).[]

37 Det var vel her tenkt på å rask innfusjonere en finsk partner for å kunne oppfylle ambisjonene om å bli et nordisk advokatfirma (Dagens Næringsliv, 7.12.1999, s. 23). Men i dag er representanter fra Lindh Stabell Horten nok mer reservert til denne tanken pga. bl.a. antatte kommunikasjonsproblemer med finnene – man ville måtte innføre engelsk som konsernspråk på bakgrunn av at finnene ofte ikke snakker svensk – og vel også på bakgrunn av opplevde kulturforskjeller i forhold til de gjennomførte fusjonene.[]

38 En større fusjonsløsning som også inkluderte advokatfirmaet Ræder, Wisløff, Aasland som ble annonsert i Dagens Næringsliv (29.2.2000, s. 17) kom ikke i stand. Dette planlagte nye firmaet skulle telle rundt 50 advokater. Som begrunnelse for denne planlagte sammenslåingen ble det antydet en bedre utnyttelse av teknologien og advokatfullmektigenes kapasitet. Det ble også uttrykt håp om at et større firma lettere vil tiltrekke seg dyktige jurister og utenlandske klienter. Men det kom i stand en mindre fusjonsløsning med virkning oktober 2000. Firmaet opererer nå under navnet Raeder, Wisløff, Aasland & Ottesen, og har ca. 25 advokater.[]

39 Denne fusjonsvirksomheten er ikke bare et oslofenomen. Det drammensbaserte advokatfirmaet Svensson Nøkleby ANS er en fusjon av Svensson & Co ANS og Wahl, Nøkleby & Co DA, med virkning 1.9.2000 (Advokatbladet nr. 9, 2000, s. 27). I 1997 hadde allerede med virkning 1. september det – også – drammensbaserte Advokatfellesskapet Centrum AS og Darbo & Co AS fusjonert til Advokatfellesskapet Centrum AS (Advokatbladet nr. 7, 1997, s. 39). Den for sommeren 2000 planlagte fusjonen av de tromsøbaserte advokatfirmaene Rekve, Pleym & Co og Seljevoll, Hamnes & Engstad (se Advokatbladet nr. 5, 2000, s. 8) kom ikke i stand pga. uenighet om partneravtalen til én partner. []

40 På Andersen Legals hjemmeside angis som totalantall på advokater i Norge tallet 60. På verdensbasis angis 3600 advokater i 100 kontorer i 36 land (www.arthurandersen.com).[]

41 KPMG var ikke interessert i gi en mer spesifisert oversikt over den juridiske medarbeiderstaben. En slik oversikt mangler også på KPMGs hjemmeside. Her fant jeg bare det siterte totaltallet på 60 advokater og 800 kunnskapsarbeidere for hele Norge (www.kpmg.no).[]

42 Se også i denne sammenheng del 2 (3.4) for den tyske situasjonen.[]

43 I fusjonsforhandlinger mellom det norske Telenor og det svenske Telia viste kulturforskjellene seg mellom den svenske og den norske forhandlingskulturen som så store at også sosialantropologen Eva von Hirsch som ”flue på veggen” ikke kunne dempe dem ved sin tilstedeværelse. Som kjent kollapset fusjonsforhandlingene fullstendig. Se også Aftenposten, 21.5.2000, s. 41 ”Svensker er tørrpinner – nordmenn useriøse. Telenor hadde egen konsernantropolog.”[]

44 Min informant snakket om et ”bitte lite” kontor i begge byene. Etter den aller siste utviklingen er denne beskrivelsen ikke lenger treffende for Stockholm. Det tyske tidsskrift JUVE Rechtsmarkt rapporterer i sitt hefte juni 2001 (s. 25), at med tilvekst av to nye svenske partnere vil White & Case-kontoret har 25 medarbeidere.[]

45 I det angloamerikaniserte dominerte forretningsjusspråket handler det m.a.o. om M & A- deals (Mergers and Acquisitions).[]

46 Advokat med en sterk fundering i selskapsrett.[]

47 Jeg tenker her for eksempel på kapitalsiden og med dette spesielt på investment-banker.[]

48 Forretningsadvokatvirksomhet – nye krav og forventninger? I: http://www.wiersholm.no[]

49 http://www.wiersholm.no[]

50 http://www.selmlaw.no[]

51 Jeg vil senere i sammenheng med presentasjon av det transnasjonale forretningsadvokatfirmaet (del 2 (3.3) kommer tilbake til dette aspektet.[]

52 http://www.foyen.no[]

53 http://www.schjodt.no[]

54 http://www.pwcglobal.com[]

55 http://www.lsh-law.com[]

56 http://www.tkgl.no[]

57 http://www.wrco.no[]

58 http://www.BA-HR.no[]

59 http://www.BA-HR.no[]

60 Stobbe beklager at den fantasien som juristen trenger når han skal gi rettsråd med tyngdepunkt i rettskreative eller forebyggende aspekter, i hovedsak ikke finnes i den tyske juridiske utdanning (Stobbe 2001, s. 138).[]

61 Forretningsadvokaten – fra konfliktløser til rådgiver? I: http://www.wiersholm.no[]

62 Det handler om undersøkelse fra konsulentfirmaer som ikke offentliggjøre sine resultater, men som kan kjøpes av de interesserte advokatfirmaene.[]

63 Ernst & Young, PWC, Arthur Andersen, KPMG, Deloitte Touche. Arthur Andersen avslutter virksomheten sin som revisorfirma i USA pga. Enron-fiaskoen i begynnelsen av september 2002. Denne utviklingen samt følgevirkninger for de nasjonale Andersen revisor- og advokatfirmaer kunne pga. avslutning av manuskripet ikke behandles i denne rapporten.[]

64 Denne forretningsideen om å shoppe alt i et hus, går på at revisoradvokatfirmaene med sitt tette samarbeid med revisor, med finansielle rådgivere, med konsulenter i det internasjonale nettverk etc. ikke bare kan tilby sine juridiske tjenester, men alt som kreves, for eksempel i en kompleks oppkjøpssituasjon.[]

65 Jeg vil i slutten av del 4 (7) gi en redegjørelse for denne teorien som Max Weber lanserte. Se ellers Rogowski 1995, s. 114 flg.[]

66 Men også her er vi vitner til store endringer i mediebildet – i hvert fall gjelder dette for den angloamerikanske advokatstanden. Engelske advokater for eksempel, kan velge ut fra et enormt tilbud vedrørende publikasjoner adressert til advokatmarkedet. New Law Journal eller Solicitor´s Journal eller The Gazette gjelder i denne sammenheng som ”seriøse” publikasjoner. Deretter følger publikasjoner som Commercial Lawyer, Legal Business, Legal Week og The Lawyer. De to førstnevnte publiseres månedlig, de resterende ukentlig.

[]

67 Dessuten ordnes firmaene alfabetisk og etter størrelse, deretter følger korte informasjoner (en knapp halvside) om Norge generelt, det økonomiske klima, advokatfirmaenes marked, faktureringspraksis, markedsføring og advokatfirmaenes utenlandske forbindelser.[]

68 At rankingen tas alvorlig, bekreftes også fra tyske advokater. En kunne i denne sammenheng rapportere om praksis i hans firma som gikk på å analysere hvor godt firmaet hadde gjort det i rankingen på de forskjellige juridiske deldisipliner. Etter hans utsagn var det spesielt yngre advokater som var interessert i ranking-resultatene. En annen tysk advokat fokuserer på rankingens kontrollaspekt: Det er egentlig for advokatene ganske bra at det snakkes om dem og at det snakkes om kvalitet eller ikke-kvalitet (4*)[]

69 I intervjuet med JUVEs Handbuch 2000/2001, ble det av redaktørene nevnt en pris på DM 12 200 (ca. NOK 50 000) pr. side. Men dette er maksimalprisen, det opereres for så vidt også med rabatt- og tilbudspriser. []

70 En nesten likelydende setning finnes også i tilfellet JUVE: ”Presentasjon av de listede firmaer representerer ingen reklame og kan ikke kjøpes” (s. VII).[]

71 Fremgangsmåten i begynnelsen var å benytte seg av et snøballsystem, der man på bakgrunn av anbefalinger av intervjupersoner kom til flere intervjuobjekter. Men det kom også til intervjuer i sammenheng med mottakelse av forretningsadvokatfirmaer, konferanser, seminarer og andre foranstaltninger.[]

72 I det muntlige intervjuet med Griffiths og Gerber ble dette enda mer tilspisset, ved utsagn at ”dette er svært subjektivt og må behandles med den ytterste varsomhet”.[]

73 Om JUVES fremgangsmåte er mer ryddig enn Legaleases, kan her pga. manglende opplysninger i forhold til sistnevntes fremgangsmåte, ikke besvares.[]

74 Fusjoner og andre vekststrategier (2.8), nyorganisasjon i bransjer (2.9), konkurranse (2.10)

inkludert ranking av firmaer (2.11).[]

75 Det betyr å ha fått ”voll befriedigend i begge eksamener ”.[]

76 Se mer utdypende om dette Rogowski 1995, s. 122 f[]

77 BverfGE 76, 171 flg og BverfGE 76, 196 flg. Se også BverfG i NJW 1988, s. 191 flg.[]

78 I 1994 ble BRAGO tilpasset tilsvarende. []

79 Se for en mer utdypende drøftelse av disse spørsmål, Papendorf 1996, s. 6 flg.[]

80 At en del av de store tyske forretningsadvokatfirmaene var svært ivrige i denne sammenheng, kan delvis også ligge begrunnet i yngre partneres ønsker om raskt å gjennomføre det nødvendige generasjonsskiftet og strukturelle forandringen i firmaene i fusjonsprosessen med en utenlandsk partner (JUVE Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien, s. 3).[]

81 JUVE Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien, s. 4[]

82 JUVE Rechtsmarkt 4/2001, s. 6 flg.[]

83 Denne tabellen representerer en fortettet utgave av tabellen i JUVEs Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien, Köln, 3. opplag 2000/2001, s. 509[]

84 Legal advisers[]

85 Andersen Legal[]

86 Jeg vil straks komme tilbake til dette punktet.[]

87 Se Handbuch 2000/2001. Wirtschaftsanwälte, s. 515 flg. []

88 At kravene vedrørende billable hours for partnere ligger litt lavere enn for ansatte advokater, må ses på bakgrunn i partnernes tilleggsbelastninger, for eksempel i firmanes administrasjon. En av advokatene tallfester denne tilleggsbelastning med 2 til 2 ½ timer pr. dag.[]

89 Denne arbeidsbelastning viser seg ikke bare i selve arbeidstiden, men for eksempel også i mye reisevirksomhet forbundet med virksomheten som advokat. En advokat rapporterer i denne sammenheng om 80 dobbelte flyreiser på en dag i det siste året. Til dette kommer en del reiser med tog. []

90 Jeg har med dette skissert et firmas presentasjon i brosjyren. Men det er iøynefallende hvor like disse presentasjonene er. Litt spøkefullt kunne det nærmest formodes at det finnes en internasjonal standard for slike selvpresentasjoner. I denne sammenheng er det ikke overraskende hvis også advokater selv mener at forretningsadvokatfirmaene i globaliseringsprosessen er blitt mer og mer like. Jeg vil komme tilbake til dette under avsnitt 6.2.[]

91 JUVE-Rechtsmarkt har nylig publisert en hel artikkel om de store forretningsadvokatfirmaenes sponsing på den tyske (privat-)universitetssektoren (10/2001, s. 6 flg.).[]

92 Se JUVE-Rechtsmarkt, juni 2001, s. 32 flg. Undersøkelsen er basert på spørreskjema tilsendt 11 000 personer i tyske bedrifter, sammen med utsendelse av JUVE Handbuch 2000/2001. Wirtschaftskanzleien. 336 bedrifter svarte. Dessuten ble disse resultater supplert ved flere titalls intervjuer med klienter. Resultatene er selvsagt ikke representative, men vil kunne avspeile tendenser i klientenes oppfatninger om den tjenesten som advokatene deres yter.[]

93 Se JUVE Rechtsmarkt 3/2000.[]

94 Dette blir mer og mer viktig fordi det tyske advokatmarkedet er sterk preget av spin-off prosesser. Jeg vil under avsnitt 3.5 komme tilbake til dette.[]

95 Jeg vil under punkt 3.4 kommer tilbake til dette.[]

96 Wessings stamtre er tatt fra JUVE Handbuch 2000/2001 Wirtschaftskanzleien, s. 525.[]

97 Det høres også med til denne historien at den tidligere sjefen for Mannesmann, Esser, fikk en fallskjerm på 60 millioner tyske mark. Dette har ført til undersøkelser fra tyske påtalemyndigheter.[]

98 Det viser en analyse av 30 fusjoner i børsnoterte nordiske selskaper, gjennomført av konsulentselskapet A. T. Kearney i perioden 1994-1998. Aksjekursene hadde ifølge A. T. Kearneys analyse, utviklet seg dårligere enn gjennomsnittet av børsnoterte selskaper i samme bransjen (Aftenposten, 6.12.1999, s. 27).[]

99 Ifølge de tyske advokatforskriftene har advokatene ikke lov til å reklamere med tall for omsetningen (se § 6 ledd 3 BORA).[]

100 Ifølge andre kilder ble dette tallet anslått å gjelde for honorarvolumet for hele forretningsadvokatmarkedet i Tyskland (Huff 2002, s. 4).[]

101 Som kuriositet vises av den samme informanten i denne sammenheng til publikasjonen av et eget juridisk tidsskrift Recht und Sport, som kommer hver måned.[]

102 Kopp, Verwaltungsgerichtsordnung, 11. opplag C. H. Beck (München) 1998[]

103 Den EU-forordningen denne advokaten snakker om, er blitt vedtatt i mellomtiden og skal gjelde fra 2005 som felles regler for grenseoverskridende firmaovertakelser. Kjernen i regelen går ut på å forplikte styret til nøytralitet, i et firma som er konfrontert med et fiendtlig oppkjøpsbud. Tysklands regjering motsetter seg stadig dette kompromisset, og har truet med en nasjonal løsning (FR, 7.6.2001, s. 9).[]

104 Se foran 2.9[]

105 Med unntak av Slaughter and May er samtlige av disse firmaene representert i Tyskland – stort sett ved fusjoner med tyske firmaer (se foran 3.2 (tabell).[]

106 For å illustrere kompetansen sin i akkurat transnasjonale fusjoner tallfester Linklaters Oppenhodd & Rädler (eller Linklaters & Alliance) i en annonse sin rådgivning i sammenheng M & A for 1999/2000 til mer en 2 billioner US-Dollar (JUVE Rechtsmarkt 02/20001, s. 27).[]

107 Ifølge § 59 BRAGO kan advokater danne et partnerskap med såkalte yrker med advokatfirmaevne, det vil si pr. i dag skatterådgiver, revisorer, patentadvokater og utenlandske advokater. I den aller siste tiden er det tegn til utvidelse av denne praksisen. Etableringen av Pietschmann Rechtsanwälte und Beratende Ingenieure er i denne sammenheng åpenbart et første forsøk for å fremprovosere en avgjørelse fra den tyske advokatforeningens yrkesutvalg, og senere av høyere domstoler. Ingeniører tilhører etter § 59 a BRAGO ikke til den gruppen av yrkesgrupper som advokater kan gå sammen med i et partnerskap. Men eksemplet viser i hvert fall sterkere tendenser til etablering av multidisiplinære advokatfirmaer med et enda større nedslagsfelt vedrørende delaktige yrkesdisipliner.[]

108 Se mer utdypende www.hhp.de

[109] Regnestykket er ifølge forfatterne som følgende: Utgangspunktet er et tenkt advokatfirma med 20 partnere, hver av dem skal ha to associates. Disse kan bli partnere etter syv år. Et slik firma vil altså bestå av 20 partnere og 40 associates. Om syv år vil ti associates bli partnere. Firmaet vil med dette ha 30 partnere og 60 associates. Syv år senere vil firmaet ha 45 partnere og 90 associates osv.

 

[110] For flere slike kooperasjoner kan det vises til advoselect, claonline, diro, eurolawyers, iag og mego.[]

111 Jeg viser avslutningsvis til noen advokatfirma-nettverk som opererer transnasjonalt og som er etablert i USA eller i Storbritannia. Lex mundi, som et av de mest kjente globale nettverk med 155 medlemsadvokatfirmaer i 150 jurisdiksjoner, står i denne sammenheng som en modell, med sete i Houston/Texas. Det svenske advokatfirmaet Vinge – i Sverige nr. 4 – er nylig blitt medlemsfirma i lex mundi (JUVE Rechtsmarkt 10/20001, s. 29). D&P er et annet nettverk etablert av det britiske firmaet Dibb Lupton Alsop (DLA) med nå syv medlemsfirmaer med lokaler i Storbritannia, Kontinentaleuropa og Asia. Dette nettverket har nylig tilsluttet seg det skandinaviske Lindh Stabell Horten.[]

112 Andersen Legal, det internasjonale advokatnettverk av Arthur Andersen-gruppen, hadde et honorarvolum på 528 millioner dollar i forretningsåret 1999/2000 (pr. 31.8.2000). Pr. 1.9.2000 var 3 418 advokater i virksomhet for Andersen Legal i 35 land (JUVE Rechtsmarkt 1/2001, s. 27).[]

113Konkurranserettseksperten Meibom med sitt teams overgang fra Wessing til Andersen Luther, synes her symptomatisk (JUVE Rechtsmarkt 6/2001, s. 18).[]

114 Ellers har Haarmann, Hemmelrath & Partner problemer med den i mai 2000 gjennomførte innfusjoneringen av det østerrikske advokatfirma Hügel & Partner fordi den wienske advokatforening har klaget på dette pga. at Haarmann, Hemmelrath & Partner ikke bare besto av advokater, men også revisorer. I Østerrike er inntil nå bare advokater aktive i advokatfirmaene (JUVE Rechtsmarkt 4/2001, s. 30 f).

[]

115 Som illustrasjon kan det vises til den tiltakende innflytelse av commen law for eksempel i land med kontinentaleuropeiske rettstradisjoner (se allerede 3.3).[]

116 Se i denne konteksten for eksempel Vismann, i: FR, 14.3.2000, s. 22; Paasch, i: FR, 13.2.1999, s. 8; Teubner 1997a og b; Dezalay/Garth 1996[]

117 Om globaliseringen av verdenshandelen m.v. er en positiv eller negativ utvikling, er et komplekst og kontroversielt spørsmål. Ifølge Davidsen fører globaliseringen til en endeløs konkurranse om lavere skatter og reduserte utgifter. Dette impliserer en nedadgående konkurransespiral hvor skattenivå, offentlige utgifter og sosiale kostnader er innsatsfaktorene. Det fører til en omfordeling nedenfra og oppover, og en undergraving av velferdsstaten (Jan Davidsen i en kronikk i Aftenposten 18.6.1998). Snoen står for en motposisjon. Ifølge hans perspektiv har globaliseringen bidratt til enorm fremgang i velferd i mange u-land. Hundrevis av millioner mennesker i Sørøst-Asia har i løpet av bare én generasjon blitt løftet ut av fattigdommen (Jan Arild Snoen i en kronikk i Aftenposten, 14.4.1998). Den diskusjonen, som er mye mer kompleks enn skissert her, kan i denne sammenheng ikke forfølges videre. Se for den aktuelle tyske situasjon Den tyske Bundesstags enquete-kommisjons rapport Globalisierung der Weltwirtschaft – Herausforderungen und Antworten (Drucksache 14/6910).[]

118 Jeg støtter meg i det følgende på Günther/Randeria 2001.[]

119 For en drøfting av WTO med fokus primært på miljøpolitikken se Ulfstein 2001, s. 48 flg.[]

120 General Agreement on Trade and Tariffs[]

121 Se mer utdypende om DSBs saksgang Ulfstein 2001, s. 54.[]

122 ”Negativ konsensus” betyr i denne sammenheng at rapporten ikke får den bindende virkning jf. Art. 16 ledd 4 DSU bare hvis den blir tilbakevist ved konsensus.[]

123 To andre komponenter som hun diskuterer er allerede blitt behandlet, nemlig etableringen av et nytt rettssystem til å styre de transnasjonale økonomiske transaksjoner. Den tredje komponenten er observasjonen at en voksende del av den økonomiske virksomheten foregår i det elektroniske feltet (Sassen ibid.).[]

124 Manglene ble identifisert primært hos domstolene, og deres sene og kompliserte avgjørelsesmetoder. I denne sammenheng ble dessuten domstolenes tolkningsmetode og dens grunnlag i nasjonal rett kritisert. Denne metoden medførte ikke, sa kritikken, den sikkerheten som internasjonal handel, forankret som den er i forskjellige lands rettssystemer, forutsetter.[]

125 For en aktuell diskusjon av lex mercatoria se for eksempel Mertens 1997, s. 31 flg. []

126 Men det er naturligvis et nærliggende spørsmål som kan reises om ikke statene eller deres nasjonale parlamenter mer eller mindre bare er nødvendige medhjelpere i en legitimeringsdiskurs av den globaliserte handels- og finansverden. []

127 For et norsk perspektiv kan det vises til Emberland 2001, s. 103 flg. Han diskuterer i denne sammenheng Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og dens følger for maktforhold i Norge.[]

128 Dette skyldes bl.a. de såkalte punitive damages (straffeskadeerstatning) som medfører en dramatisk stigning av skadeserstatningen.[]

129 For de involverte tyske advokater er naturligvis også de etter US-amerikansk rett mulige salæravtaler på suksessbasis, som impliserer sammenliknet med den statlig regulerte salærordningen i Tyskland (BRAGO) helt andre og enorme inntjeningsmuligheter, svært interessant.[]

130Den 25. juli 2000 styrtet et Concorde-fly fra Air France rett etter starten like ved flyhavn Charles de Gaulles. Det handlet om den verste flykatastrofen i Frankrike, med 113 døde. Årsaken til ulykken var en metalldel som var falt av et annet fly som hadde startet like før Concord-flyet. Metalldelen førte til at et av Concordens hjul eksploderte. Deler av hjulet traff igjen et av flyets vinger med innebygd kerosintank. Kerosinen tok fyr med de kjente, katastrofale følger.[]

131 Største togulykke til nå i tysk historie, med 101 døde. I Eschede i nærheten av Hannover var den 3. juni 1998 pga. brudd av et hjul et hurtiggående ICE-tog kommet ut av sporet, da den hadde en hastighet over 200 km. Jeg baserer meg i det følgende på Steckel 2001, s. 14 flg.[]

132 Etter denne regelen kan etter saksøkerens valg også destinasjonen av en flyreise danne vernetinget, hvis det ikke handler om en tur-retur reise eller en rundreise.[]

133 Jeg støtter meg i det følgende på Günther 2000, s. 246 f.[]

134 Günther viser i denne sammenheng til et tilsvarende eksempel for en ytterst suksessrik instrumentualisering av den tyske lovgiveren i sammenheng med å innføre en strafferegel mot innsidehandel på børsen. Her hadde man satset på selvregulering og selvkontroll. Men det internasjonale kapitalmarkedet ville gjerne kunne aktivere strafferettens symbolverdi for å kunne nyttegjøre seg straffens avskrekkningsvirkning for å kunne opprettholde kapitalmarkedets funksjonsevne. Også her var tysk lovgiver raskt ute for å innfri disse ønsker (Günther ibid).[]

135 Det er kanskje ikke helt fjernt fra denne virkeligheten å se disse advokatene nærmest i en rolle i lovgivningsprosessen som tidligere ble ivaretatt av departementale lovavdelinger.[]

136 Jeg vil komme mer utdypende tilbake til dette under del 4 (5.2).[]

137 Roger & Wells hadde i 1999 – altså før fusjonen - en omsetning på 253 millioner dollar. Firmaet inntok med dette en 18. plass vedrørende omsetningen for advokatfirmaer lokalisert i USA. På omsetningstoppen lå i det samme året Skadden, Arps, Slate, Meagher & Flom med 1.025 millioner dollar. På andre plassen lå Baker & McKenzie med en omsetning på 818 millioner dollar (Griffiths 2001, s. 15).[]

138 Tiden vil vise om at det kan hindres at den forskjellige kulturen mellom disse firmaene, for eksempel på sektoren overskuddsfordelingen, ikke medfører dyptgående konflikter. Clifford Chance opererer i denne sammenheng med et lockstep-system, Rogers & Wells med et ”eat-what-you-kill”-fordelingssystem. (Evening Standard ibid. Se også foran Del 2, 2.7) For å minske problemene vedrørende mulige kulturforskjeller fra begynnelsen av, får nye medarbeidere i det fusjonerte firma et intensivt innføringskurs i firmaets spesifikke kultur: ”Bringing together about 20 ”new hires” from Madrid to Moscow, Gerard Tanja, the firm’s director of European education, organised an intensive introduction of the Clifford Chance culture. In many ways this is ground-breaking work. Following its recent merger with strong firms in both the USA and Germany the newly fused firm’s culture is only now in embryo form (Edward Fennell, Team-building goes global, i: The Times – Law – 19. sept. 2000).[]

139 Se også Neumann 2000[]

140 Mathiesen har i sin bok Makt og motmakt supplert dette perspektivet med en analyse av betingelsene for motmakt. I dette perspektivet danner menneskenes vilje (til motmakt) og med dette en teoriforståelse inspirert av Weber det teoretiske utgangspunktet (Mathiesen 1982).[]

141 Med unntak der hvor advokaten vokser over til å bli en rettslig nyskaper (se om dette 5.3).[]

142 Se under punkt 2.5 i del 2 med en del tallmateriale om advokatens presentasjon i styresammenheng.[]

143 Dette har bl.a. med metodevalg, men også med oppgaves fokusering å gjøre. Men det er klart at det kunne være fristende i en neste omgang å videreføre Albrechtsens sekundæranalytiske forskningsmetode for å få en mer inngående oversikt over forretningsadvokatens næringslivsinteresser i dag som kunne sammenlignes med Albrechtsens funn.[]

144 Begge var tidligere partnere i et høyspesialisert nisjefirma.[]

145 Denne definisjonen stammer fra Webers sosiologiske grunnbegrep i hans kategorilære, som igjen danner en slags sammenfatning av hans sosiologiforståelse (Soziologische Kategorienlehre i kapitelet Soziologische Grundbegriffe under § 16). Den sosiologiske kategorilæren ble utviklet av Weber helt i slutten av hans liv. Wirtschaft und Gesellschaft ble publisert to år etter Webers død i 1922, av hans kone Marianne og hans assistent Johannes Winckelmann.

[]

146 ”Unter ”Macht” wollen wir dabei hier ganz allgemein die Chance eines Menschen oder einer Mehrzahl solcher verstehen, den eigenen Willen in einem Gemeinschaftshandeln auch gegen den Widerstand anderer daran Beteiligten durchzusetzen.”[]

147 For en generell diskusjon av noen relevante momenter i Webers kategorilære, se Mathiesen 1977, s. 22 flg.[]

148 Jeg støtter meg i denne sammenheng stort sett på Gottschalk (2000).[]

149 TKGL var i denne sammenheng først ute med å ansette en Knowledge Manager (s. 72).[]

150 Arthur Andersens og KPMGs advokatfirmaene hadde langt større vekst enn en del av de store, tradisjonelle advokatfirmaene (s. 65, tab. 2.2).[]

151 For en diskusjon av aspektet ”eksklusivitet” i kontekst makt og informasjon, se Hernes ibid. s. 100 flg.[]

152 For så vidt er det ikke overraskende at det kreves at en hver advokat har en obligatorisk skadeforsikring for slike tilfeller.[]

153 Naturligvis kan de to partene advokat og klient her ha forskjellige syn på advokatenes makt. Faktorer som å være oppdragsgiver eller oppdragstaker, volumet av oppdraget, advokatenes rykte osv. kan muligens influere på vurderingen av den makten advokaten rår over i en bestemt kontekst. For en diskusjon av en del faktorer som kan influere synet på maktforholdet mellom fanger og fangevokter, se Mathiesen 1965. Som et tilleggsproblem for min analyse må det dessuten vises til at den for mitt formål valgte metodiske fremgangsmåten, kvalitative intervjuer av advokater, bare kan speile ett syn i denne konteksten, nemlig advokatenes subjektive syn.[]

154 På siden av advokatens funksjon som jurist, ligger styreoppdrag hvor man sitter i beslutningsorganet selv. Dette skal, som sagt, ikke behandles her.[]

155 Jeg bygger her på et forskningsmateriale i sammenheng med en hovedfagsavhandling i sosiologi av Jon Vatnaland og Espen Ekberg. Prosjektet tar for seg sentrale problemstillinger knyttet til tema ”Innflytelse, makt og avmakt over strukturutvikling i norsk finanssektor etter bankkrisen”, og skal lede ut i en rapport i makt og demokratiutredning. Veileder i dette prosjektet er Fredrik Engelstad. Jeg er samtlige svært takknemlig for generøs bruk av deres materiale, hjelp ved kontakter og bruk av tidsressurser for mitt eget prosjekt.[]

156 Se om detaljene Vatnaland/Ekberg ibid, s. 3 flg.[]

157 Dette følge ut av finansieringsvirksomhetetslovens § 2-2, den såkalte 10-% regelen. For at et selskap skal få konsesjon til å overta et annet selskap, må man få tilslutning fra mer enn 90 % av dette selskapets aksjonærer som hovedregel. Oppnår man en slik tilslutning, kan man tvangsinnløse resten av aksjonærene og overta selskapet. I realiteten vil en aksjonær som kontrollerer nesten 10 % kunne blokkere et hvert oppkjøpsforsøk.[]

158 Dette er hovedfokus i Vatnalands og Ekbergs prosjekt som her ikke kan forfølges videre, se Vatnaland/Ekberg 2001 og Ekberg/Vatnaland 2001.[]

159 Bakgrunnsmaterialet danner søk i Atekst med søkeordene ”MeritaNordbanken” og ”Carl Erik Krefting”.[]

160 Denne analysen bygger på et intervju med TKGLs partner Carl Erik Krefting.[]

161 I denne påvirkningsprosessen var det også nyttig at et tidligere medlem i Stortinget og statssekretær i Finansdepartementet nå var advokatfullmektig i TKGL. []

162 Jeg baserer meg her på Ekberg/Vatnaland 2001.[]

163 Det høres paradoksalt fordi politikerne fikk det som de ville til syvende og sist. Ekberg/Vatnaland mener likevel at dette ikke begrenser verdien av deres analyse, nemlig påstanden om en generell avmakt i det politiske systemet i forhold til omstruktureringsprosesser i norsk finansnæring (Ekberg/Vatnaland 2001, s. 21).[]

164 Ekberg og Vatnalands analyse er konsentrert om å vise hvorfor politikernes styringsambisjoner for finansnæringen ikke synes å kunne bli realisert. Dette er ifølge forfatterne begrunnet i politikernes manglende evne til å formulere politiske strategier for hvordan deres politiske ambisjoner på denne sektoren skal realiseres. Men politikernes problemer er også begrunnet bl.a. i et begrenset handlingsrom pga. det gjeldende regelverket på denne sektoren. Forfatterne avslutter analysen med å diskutere i denne sammenheng tre former for avmakt politikerne står foran, nemlig kollektiv, kognitiv og strukturell avmakt. Denne interessante diskusjon kan her ikke forfølges videre.[]

165 Bakgrunnsmaterialet danner søk i Atekst med søkeordene ”Sampo ”.[]

166 I mediene ble denne unntaksregelen presentert som om den var helt ukjent. Dette gjelder sikkert ikke advokatene, men dog politikerne. I mediene blir denne – kjente – regelen dessuten presentert og karakterisert som ”lovsmutthullet” (Dagens Næringsliv, 13.7.2001).[]

167 Rådsforordning 4064/89 av 21. desember 1989.[]

168 ”I forsikringsselskap som er datterselskap av utenlands forsikringsselskap, kan aksjer for øvrig bare eies av norske finansinstitusjoner eller utenlandske forsikringsselskaper.”[]

169 Den juridiske konflikten om tolkning av det her relevante regelverk, ble i medienes fremstilling skjøvet på et høyere konfliktnivå ved at en av WRCs advokater siteres på følgende måte: ”Det er en del spørsmål i jusen som er enkle og en del som er vanskelige, dette er blant de enkle. Det er ikke noe som helst grunnlag for å bruke paragraf 3-5 i forsikringsvirksomhetsloven i denne saken, fordi Storebrand er et holdingselskap mens denne paragrafen omhandler forsikringsselskap, sier han” (Aftenposten, 27.7.2001). I et intervju i Dagens Næringsliv karakteriseres denne rettsoppfatningen som ”glassklar” (Dagens Næringsliv, 27.7.2001).[]

170 Se om begrepene ”synkront” og ”diakront” forhold mellom makt og rett Mathiesen 2001, s. 123 flg.[]

171 Det svenske Mannheimer Swartling (i begrenset grad) og det finske Roschier-Holmberg & Waselius.[]

172 Motmaktbegrepet brukes normalt i sammenheng med ressursfattige grupper. Se for eksempel Mathiesen 1982. I vårt tilfelle er motparten (av for eksempel et departement) en pengesterk og mektig aktør fra næringslivet. []

173 I sin rettskildelære gir Eckhoff en rekke eksempler på det. Det kan nevnes i denne sammenheng salgspant, sikringscession, avbetalingssalg med eiendomsforbehold, leasing og factoring (Eckhoff 2001, s. 245 flg.).[]

174 Jeg baserer meg her stort sett på Bourdieus artikkel Ökonomisches Kapital – Kulturelles Kapital – Soziales Kapital (i: Bourdieu 1997, s. 49 flg). Det handler opprinnelig om et originalbidrag (oversatt av Kreckel) i spesialbindet Soziale Ungleichheiten av tidsskriftet Soziale Welt utgitt av Kreckel (1983). For en norsk diskusjon av Bourdieus maktforståelse se Danielsen/Hansen i: Engelstad (red.) 1999, s. 43 flg.[]

175 Med habitus forstås i hverdagsspråket den totale opptreden av et mennesket. Bourdieus habitus-begrep identifiserer denne personlige atferdsstilen og dens særegenheter i motsetning til hverdagsforståelsen ikke som personlig men samfunnsmessig. Ifølge Bourdieu tjener habitus-begrepet til å overvinne det kunstige skillet mellom objektivisme og subjektivisme (Bourdieu 1979, S. 164 flg.). I habitus av et menneske er det fremtredende som gjør ham til et samfunnsvesen, nemlig tilhørighet til en bestemt gruppe eller klasse, og det preget han har erfart gjennom tilhørighet til denne.[]

176 Se Weber 1971, s. 154 f.[]

177 Denne kritikken kan ikke forfølges videre her. Men det identifiseres i all korthet, som følge av globaliseringen, en transformasjon av den moderne sosialordningen inn i et ”markedsamfunn” som gjennomsyrer hele samfunnet. Kulturkapitalen mister sin betydning som indikator for den sosiale rangering i favør av økonomisk suksess og velstand alene. Dette medfører igjen en nyvurdering av ytelsesbegrepet. En langvarig investering i kunnskap synes her gammeldags og muligens også overflødig hvis suksessen av aksjespekulanter og såkalte ”raidere” og gründere av start-up firmaer blir samfunnsmodeller for den sosiale rangering i markedssamfunnet (Se mer utdypende Kreckel 2001).[]

178 Det synes i denne sammenheng interessant at dette i et enkelttilfelle i mellomtiden også kan observeres i Norge: Advokat Ola Mestad fra BA-HR er i skrivende stand (2002) (deltids-)professor ved det Juridiske Fakultet i Oslo som vikar, og (deltids-)advokat i BA-HR.[]

179 I det tyske forretningsadvokatmarkedet kan en fersk kandidat (med begge tyske embetseksamener) regne med en lønn på mellom DM 90 000 og 140 000. I forhold til de største 20 til 30 forretningsadvokatfirmaene betales det stort sett rundt DM 120 000 (ca. 500 000 kroner) (JURAcon Jahrbuch, 2. opplag 2000, s. 30).[]

180 Lokaliseringsaspektet skal det straks kommes tilbake til.[]

181Albrechtsen (1975, s. 23 flg.) har tidligere vist den store konsentrasjon av advokatnæringen med kontoradresse i Oslo. I 1971 var over 40 % av Advokatforeningens aktive medlemmer lokalisert innenfor et område på snaut en kvadratkilometer (s. 56).

[]

182 Og det gjaldt for det fusjonerte firma Haavind Vislie på tidspunktet for publisering av Advokatbladets artikkel (nr. 5/2000, s. 18). Haavind Vislie ventet på ombygging av Norske Hydros gamle hovedkontor i Bygdøy allé.[]

183 Det var i et tilfelle i den fasen jeg intervjuet forretningsadvokater i Hamburg at jeg ved en feiltakelse fra min side kom til noen kontorlokaler som ikke hadde denne utsikten. Det viste seg imidlertid raskt at jeg ikke hadde vært oppmerksom på at gatenummereringen gikk i motsatt retning på gatesidene, slik at jeg måtte snu og landet etterpå på riktig sted – en kontorbygning med tilsvarende utsikt over Binnenalster.[]

184 I Hamburg har det inntil nå ikke vært ”passende” å være lokalisert over butikklokaler.[]

185 Kanskje med et lite forbehold; kanskje virker noen av de kontorbyggene, inkludert interiør, kunst osv. mine forretningsadvokatfirma-informanter er lokalisert i, enda mer luksuriøse og gedigne enn de norske. Her finnes ikke bare malerier på veggene, men her arrangeres også hyppig kunstutstillinger osv. Dette har muligens noe å gjøre med at det her må materialisere seg enda mer kulturell kapital pga. selve størrelsen av disse, betinget i at navnene til disse firmaene jeg oppsøkte gjerne begynner med Lovells osv. eller White and Case osv. Det vil si globaliseringprosessen av tyske forretningsadvokatfirmaene har kommet mye lengre enn i en norsk kontekst (se allerede del 2 (3). []

186 Se allerede del 4 (6)[]

187 Bare som en ytterligere illustrasjon av dette: Det handler om en fotballturnering i Frankfurt, den såkalte Angels Cup. Navnet kommer fra forretningsadvokatfirmaet Freshfield Bruckhaus Deringers firmalogo, med den hellige St. Mikael som hovedingrediens. Dette firmaet er nemlig initiativtakere for turneringen. Idrettsanlegget man benytter seg av, befinner seg tvers over Den Tyske Bundesbank. De ni deltakerfirmaene tilhører ”topp-adressene innen transaksjonsforretningen”. Fra advokatverden er dessuten Clifford Chance Pünder, Baker McKenzie og Hengeler Mueller representert. Samtlige tilhører de virkelige prestisjetunge tyske forretningsadvokatfirmaer. Fra investment-bankenes side er Merrill Lynch, Goldman Sachs og Morgan Stanley med.

Deltakerne er ifølge avisoppslaget veldig tilfreds med denne muligheten til å møte kolleger i andre omgivelser. Og det vil kanskje også hjelpe til å få et mer nyansert bilde om den andre siden: ”Allerede i denne uken vil L. og hans kollega igjen møte sine konkurrenter – men ikke på fotballplassen, men i konferanserom. Som alltid vil advokatene og banker forhandle på en temmelig tøff måte med hverandre, men ”det ville være fint hvis vi kunne bevare noe av det avspente klima fra Angels Cup”, sier L. (FR, 26.6.2001, s. 32).

Det er for det første klart at det ikke er tilfeldig hvem som er med i denne turneringen. Men det er for det andre også svært interessant å se at lukkelsestesens empiriske verdi for så vidt ikke bare gjelder i forhold til toppadressene innen forretningsadvokatverden, men – i dette tilfellet – for en utvidet krets, nemlig den mest eksklusive deltakerkretsen i transaksjonsforretningene.

Det vil si at lukkelsestesen ikke bare er begrenset til å gjelde for én profesjon, men gjelder i dette tilfelle for et helt virksomhetsområde og deltakerne i dette.[]

188 Begrepet eller konseptet autopoiesis har Luhmann overtatt fra biologen Maturana (se Luhmann, ibid. s. 355 fotnote 3). []

189 Se for eksempel del 2 (2.8 og 2.9).[]

190 Dette gjelder naturligvis også i forhold til rollen som juridisk rådgiver. Men i forhold til rollen som strategisk rådgiver, synes muligheten til å kunne benytte seg av et kvalitativt høytstående nettverk i næringslivet og hos myndighetene enda mer påkrevet.

Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 25. sep. 2017 11:32