Maktutredning mellom politikk og forskning

En offentlig maktutredning med mandat fra Stortinget er en liten sensasjon i verdensmålestokk. En kan bare prøve å forestille seg italienske politikere komme på noe slikt. Det var regjeringen Bratteli som tok initiativet til den første norske maktutredningen i 1972, kanskje i en fase da styrende politikere følte at taket begynte å glippe. Svenskene fulgte opp på annen halvdel av 80-tallet, da hele den svenske velferdsmodellen slo sprekker. Og regjeringen Jagland tok initiativ til en ny maktutredning mot et nytt århundre, i kjølvannet av danskene, og i lys av nye former for politisk avmakt. Alle politiske partier var enige om at det var en bra idé. Det var en viss uenighet om utformingen av mandatet, men uten avgjørende betydning for hvordan arbeidet legges opp. Forskergruppen fikk ganske frie hender.

Offentlige maktutredninger er først og fremst et skandinavisk fenomen. Ideen er i stil med andre særtrekk ved nordisk politikk og synet på offentlige utredningers rolle. I maktutredningene topper den nordiske samfunnsmodellen seg.

Men dette betyr samtidig at en maktutredning ikke er et vanlig forskningsprogram. Utredningen skal være forskningsbasert, men den er samtidig et politisk tiltak. I forskergruppens første fellesbok står følgende: "En makt- og demokratiutredning bør reflektere over sin egen rolle. Den har selv makt gjennom det den betoner og det den utelater. Den befinner seg også i et politisk landskap der sentrale retningsangivelser akkurat nå er forholdet mellom markedsliberalisme og offentlig styring, mellom det nasjonale og det europeiske eller det globale, mellom mediekritikk og medieforsvar, mellom individualisme og gruppeidentitet. Maktutredningen som sådan har ingen utgangsposisjon innenfor et slikt politisk landskap, men de som driver den, må vite hvordan landskapet ser ut."

Da dette ble skrevet, var det nærmest en teoretisk innsikt. Vi visste at forskning om politikk og samfunn var en form for deltakelse der vinklinger, språklige uttrykk, vektlegging og fremgangsmåte også var politisk ladet. Vi visste at en maktutredning selv inngår i spillet om samfunnsmakten. Nå har vi erfaringer fra halvannet år i et minefelt hvor vi helst ikke vil bli sprengt i luften før sluttrapport er levert i 2003, men hvor vi samtidig ønsker debatt og motforestillinger. Det er blitt mer åpenbart for oss hva det betyr at vitenskap og politikk er ulike kulturer, med forskjellige idealer og normer. I forskningen bedømmes vi etter styrken i argumentet, mens posisjonene vi inntar kommer i annen rekke. I politikken står posisjonen i sentrum, mens argumentet bare er en del av spillet, sammen med overtalelsen, den personlige tilliten, appellen til følelsene, stemningsmusikken, signaleffektene. Forskningen har "oversettelsesproblemer" på den politiske arena. Maktutredningen står i særlig grad overfor en slik utfordring, fordi den er et forskningsprogram som står midt oppe i en politisk sammenheng. Det er ingen enkle måter å løse denne utfordringen på, som også alle tidligere maktutredere har erfart.

Jeg skal belyse hvordan vi tenker gjennom tre eksempler, av økende vanskelighetsgrad for balansegangen mellom det tannløse og det partiske.

Det er umulig å studere makt og demokrati uten å analysere Norges forhold til Europa. Forskergruppen mener at den har ganske godt grep på maktutredningens forhold til EU-spørsmålet. Dette er ekstremt viktig, fordi hele det politiske Norge nylig var delt, og fordi vi her må være særlig opptatt av vår faglige troverdighet. I 1994 var forskergruppen like delt på midten som befolkningen for øvrig; slik sett var vi maksimalt representative. Ingen av oss vet vel hva vi vil mene dersom spørsmålet stilles på nytt om en del år; det vil utvilsomt avhenge av hele situasjonen i Europa. I våre Europa-orienterte studier er vi opptatt av faglig kvalifiserte analyser, med bred forskningsdekning uten hensyn til EU-syn fra fem år tilbake. Vi vil også måtte trekke betydelige veksler på forskningsprogrammer som ARENA, fordi det er sløseri å bruke midler på prosjekter som andre gjør svært godt. Dette feltet tror vi at vi har under kontroll, selv om det selvsagt vil komme enkeltstudier som ikke alle er like glade for. Da vil vi insistere på at argumentasjonen er viktigere enn posisjonen, fordi vi først og fremst må være et faglig program.

Større problemer har vi i forhold til det som kan kalles den tredje kanal til makten. Den første kanalen er den parlamentariske, gjennom partier, valg og representasjon. Den andre kanalen er den korporative, gjennom interesseorganisasjoner, høringer, lobbying og partsrepresentasjon i forvaltningen. Den tredje kanalen er den uformelle, personlige og private. Det er betydningen av nettverkene, bekjentskapene, vennskapsbåndene og uvennskapene, hviskekampanjene, ryktene og de private småklikkene. Bare sjelden kommer de privatiserte korridorene opp til overflaten, gjerne gjennom gravearbeid og avsløring, som i edderkopp-saken i Norge eller Carlsson-affæren i Sverige. Mye vil også tåle dagens lys godt, og kan mistenkeliggjøres som ledd i et maktspill. Problemene oppstår gjerne når legale spilleregler er notorisk brutt, eller når andre har interesse av at det skal se slik ut.

Den tredje kanalen har et nett av selvfølgelige og uunngåelige forgreninger til den parlamentariske og den korporative kanal, ofte på tvers av dem. En maktutredning som glemmer dette bidrar til tåkelegging, samtidig som det er umulig å splitte all tåke. I velvalgte øyeblikk kan en maktutredning skrape i overflaten av nettverksmakten i den privatiserte kanalen, gi glimt av noen betydningsfulle mekanismer.

Til slutt kommer de formene for maktutøvelse der vi har resignert. Vi kommer for eksempel ikke til å lage intensive beslutningsstudier av saken om Gardermoen. Flyplasslokaliseringen er usedvanlig interessant, viktig, og kanskje illustrerende. Vedtaket viste hvordan regionalpolitiske hensyn kan trenge ekspertsyn, økonomiske vurderinger og luftfartsinteresser til side. Selvsagt er dette sentralt. Men maktutredningen er ingen undersøkelseskommisjon. Andre vil være bedre egnet til å finne de enkeltdokumentene eller avdekke de lukkede møtene som kaster avgjørende lys over prosessen. Her må en maktutredning nøye seg med det generelle og prinsipielle, selv om vi også vil komme med konkrete beslutningsstudier. Hva er det så vi gjør, etter det første planleggingsåret? Startfasen har allerede resultert i en rekke rapporter og i hele fem bøker - om globalisering, om identitetsmakt, om politisk lederskap, om maktbegreper og maktteori. I løpet av det nærmeste året kommer en rekke konkrete analyser - av eierskap i næringslivet, av globaliseringens virkninger for makt og folkestyre, av likestillingsspørsmål, av kunnskaps- og ekspertmakt, av den offentlige styringens transformasjon. Vi venter oss atskillig av en større eliteundersøkelse som er under planlegging, parallelt med en stor medborgerundersøkelse omkring deltakelse og politiske ressurser.

Makten formidles. Den formidles gjennom mediene, og massemedia er selv en maktfaktor. Studiet av medier og makt har vi prioritert. Her er mye som fortjener noen blikk. Vi vet at partipressen er avviklet, mediekonkurransen skarpere og utviklingen kommersialisert. Men vi vet ikke hva kommersialiseringen og det nye eierskapet betyr for medias innhold.

Den svenske maktutredningen lærte oss at ideologien i media er tvetydig. Den er "populistisk" i sin pleie av publikum som forbrukere og sin selvoppfatning som "advokat for de stemmesvake". Men den er samtidig "elitistisk" i mye av sin politiske korrekthet og sitt syn på hva publikum bør mene. Vi vet ikke helt hvilken betydning dette har i opinionsdannelsen, og ikke en gang om det er helt treffende. Her er det rom for interessante studier.

Vi vet også at kildene er profesjonalisert, gjennom PR-byråer og regissert lobbying. Vi kjenner noe av omfanget og flyten i karriereveiene. Men vi vet ikke helt hva dette egentlig betyr i spillet mellom publikun, politisk myndighet og massemedier. Bare fliker av medias endrede rolle er belyst og fokusert, og noen dykk kan gi oss viktig innsikt. Maktutredningen vil foreta noen slike dykk.

Ved litt nærmere ettersyn, kan en jo oppdage makt og maktutøvelse over alt. Maktutredningen må balansere uendelig lange ønskelister mot kravet om avgrensning, konsentrasjon og grundighet. Dette er den vanskeligste utfordringen. Vi skal utgi en sluttrapport der trådene blir samlet og de sentrale grepene demonstrert, men grunnlaget for den rapporten vil bli offentliggjort fortløpende.

Publiseringsprogrammet er en løpende invitasjon til debatt. Vi tror vel etter hvert at enkelte sentrale samfunnsspørsmål ikke ville blitt kartlagt, dersom makt- og demokratiutredningen ikke var satt i gang. Vi vet samtidig at vi arbeider innen en politisk kontekst som vi ikke helt kan overskue betydningen av. Vi vet at bare de færreste av dem som etter hvert vil mene noe om maktutredningen, vil ha lest våre bøker og publikasjoner. De fleste vil mene på grunnlag av tredjehånds fortellinger, mediebilder og stereotypier. Dette er filtrene for den symbolske makten; det senmoderne informasjonssamfunnets mekanismer. Slik kan vi også lære om makt gjennom det trollspeilet som følger oss.

Av Øyvind Østerud
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 11. nov. 2013 13:39