Bokstavelig talt

DET VAR EN GANG en knebelsbart. Den var ansiktspryden for 1700-tallets europeiske mann. Men så ble den gjenstand for kvinnesnakk, og ordet ble assosiert med helt andre kroppslige regioner. Barten falt ned i mannens bukser. Det kan vi lese om i romanen The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman fra 1760-tallet. "Selv det beste ord i den beste verdens beste språk ville ha tatt skade av slike sammentreff", skriver forfatteren Laurence Sterne. Romanens sogneprest var bekymret over at de assosiasjoner et ord vekker kan ta makten fra den bokstavelige betydningen. Han ville ha kontroll over verden ved å holde språket fast. Metaforer burde forbys! Derfor skrev han en bok med advarsler mot "farene ved bibetydninger".

John Locke advarte også mot metaforene som misbruk av språket. Assosiasjoner og språkbilder er sanselige og mangefoldige. De lar seg ikke stanse. De truer den klare og entydige tanke - den som forsøker å holde et fast grep på verden gjennom bokstaveligheten. Det er denne bokstavelige tale vi i dag kaller for fornuften, og som har tatt makten på kunnskapsfeltet under navn av vitenskap. I århundredene etter Locke er fantasien og sanseligheten blitt fraskrevet kunnskapsverdi. Tenkningen er blitt skilt fra kunsten, resonnementet fra stil og form. Den bokstavelige tale er opphøyet til objektivitet, og de akademiske genre - artikkelen, avhandlingen og statistikken - har fått monopol på sannheten. Sanseligheten og språkbildene er henvist til diktningen.

DET MODERNE, sier sosiologen Zygmunt Bauman, har vært preget av redselen for tvetydighet. Troen på vitenskapen og fremskrittet har vært knyttet til en klassifikasjonsiver - en trang til entydighet og orden. Det idealet klassifikasjonen søker å realisere, sier han, en "en form for filkabinett". Det rommer alle de ting verden består av, der hver ting holdes adskilt. Det er en nær forbindelse mellom "filkabinettet" i vår tanke og Holocaust, sier Bauman. Orden er å holde noe sammen som en enhet ved å utelukke forskjellene.

Man får tilsynelatende kontroll over verden ved å undertrykke alt som ikke adlyder den strukturelle tvangen i de rene kategoriene. Slik også med kategorien "menneske". Utopien om det moderne samfunnet, det som er styrt av fornuften, har satt sine blodspor. Vi har jaktet på "tvetydige" mennesker - som jøder, tatere, samer, homofile - alt det som avviker fra "det normale".

DET POSTMODERNE er på knebelsbartens parti, den som falt ned i mannens busker og fikk ny betydning. For dagens radikalere, de postmoderne, er ikke idealet fornuften og trangen til bokstavelighet og orden. Idealet er evnen til å tenke nytt - til å se og språkliggjøre nye idéer og erfaringer. Sanselighet og fantasi er satt i høysetet - det som skaper bilder og får knebelsbarter til å flytte på seg. Du finner disse nye radikale på høyst ulike steder, fra universitetene til IT-bransjen, i kunstneratelieret så vel som i moteindustrien. For dem ser samfunnet helt annerledes ut enn for de som slåss for Det Moderne.

Moderniseringen innebar en sektorisering: fremskrittet ville inntreffe, når hver samfunnssfære lukket seg om seg selv og dyrket sine egenart. Slik ble kunst, vitenskap og moral tenkt som tre adskilte sfærer. I Det Moderne har kulturen, politikken og næringslivet voktet seg vel for å overskride grensene til "det andre". Det har nærmest vært uanstendig å si at politikken er en form for "estetikk", eller at Kunsten og Børsen skulle ha noe felles.

De nye radikale, derimot, ser en grunnleggende likhet mellom slike virksomheter. Ta nå bare produksjons- og konsumsfæren, som Det Moderne har villet skille ad: den metaforiske tenkningen - den som tenker i språkbilder og nye betydninger - gjør seg gjeldende begge steder. Både i det offentlige, der det produseres varer; og i det "private" eller "personlige", der det dannes selvbilder, livsstiler og kollektive identiteter. Det ene er like viktig som det andre - både for økonomien og for kulturen. I mange bransjer er det vanskelig å holde dem adskilt. I mediene og i populærkulturen, for eksempel, er det kreative selvet selv blitt en vare.

DE NYE RADIKALE har et annet syn på politikken enn de som slåss for Det Moderne. Den "gamle" politikken var styrt av interesser. De politiske partiene representerte bestemte klasser, næringer og regioner - det være seg bønder, arbeiderklassen, eller utkant-Norge. I Det Postmoderne endrer politikken karakter: den blir en verdipolitikk, som dreier seg om å gi handlingsrom og stemme til nye og andre identiteter og felleskapsverdier enn de som var representert av interessepolitikken. De nye radikale drømmer om et samfunn hvor mangfold og forskjellighet er viktigere enn orden og konsensus.

Det gjenstår å se om det lykkes. De nye radikale har to mektige fiender. På den ene siden står vokterne av Det Moderne. De er blitt konservative moralister, som forteller forfallshistorier og maner til oppslutning om staten og familien. Vi burde skamme oss, sier de, over at vi er blitt "utro" og usolidariske, både i politikken og i det sosiale liv. På den andre siden står nyliberalistene. De er materialister av et særlig slag. Det er markedet som bestemmer, sier de. Og da tenker de på markedet i rene penger, uten forankring i de kollektive identitene som tidligere legitimerte bruken av kapitalen: nasjonen, folket, regionen.

Men hvis knebelsbarter kan bevege seg - de som bokstavelig talt er grodd fast i mannens ansikt - hva kan da ikke skje med mennesket og samfunnet? Når gamle ord får ny betydning, kan hele samfunnsformasjoner oppstå.

Av Siri Meyer
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 8. nov. 2013 13:25