Er du en helt vanlig mann som føler deg avmektig? Kommer du ikke til orde i familien? Da har du en stemme i Erlend Loes roman Tatt av kvinnen. Den mannlige hovedpersonen treffer en kvinne som heter Marianne. Før han riktig får tenkt seg om, står hun i leiligheten hans med tolv pappesker og en gul kommode. Hun har flyttet inn. Det nærmer seg jul. "Hvordan skal vi gjøre det i jula?" spør Marianne. Mannen sier litt forbauset at han som vanlig skal til sine foreldre, og foreslår at Marianne besøker sine. Det vil ikke Marianne. Og hun får det som hun vil. For det er hun som behersker følelsenes språk og dermed bestemmer tolkningsrammene for de beslutningene som skal tas. Derfor lykkes hun i å bli invitert hjem til mannens foreldre i julen, og oppnår en sosial godkjennelse av forholdet. Og ikke bare det: Hun får mannen til å tro at det er et uttrykk for hans frie vilje; at det er han som har invitert henne med. For han er vel ikke en egoistisk og ufølsom mann som lar en kvinne sitte alene på julaften?
Loes historie viser oss noe viktig om utøvelse av makt: Det gjelder å beherske det språket som har makten på feltet. For det er dette språket gjør at noen lett får fortalt hva som ligger dem på hjertet, mens andre forblir stumme. Og de stumme blir dobbelt straffet. For maktens språk opprettholdes og beskytter de herskende ved hjelp av en moraliserende tale, som stigmatiserer de som ikke behersker det. Mannen i Tatt av kvinnen styres ved hjelp av et språk som appellerer til moralske verdier, og som skaper skyldfølelse hos den som ikke lever opp til det som sies. Det er en situasjon vi kjenner også fra andre deler av samfunnslivet.
Kunnskapsregime kalles det når en vitenskap eller et ekspertspråk tar makten på andre felt enn sitt eget. Et godt eksempel er sosialøkonomien, som ikke bare bestemmer hvordan vi skal tenke og tale om penger. Denne vitenskapen har spredd seg til politikken og styrer også hvordan man skal tenke og tale der. Nå har sosialøkonomien vært viktig i oppbyggingen av velferdsstaten i hele etterkrigstiden. Men de to siste tiårene har det skjedd et kvalitativt skifte: Sosialøkonomien har gått fra å være et middel - et styringsredskap - til å bli et mål i seg selv. Gerhardsen ville reformere samfunnet og endre livsvilkårene for hele samfunnsklasser. Sosialøkonomien var underordnet dette prosjektet, og skulle bare bidra med sin særskilte ekspertise. I dag taler ikke politikken om sosiale erfaringer, om smerte, glede og fremtidsdrømmer. Samfunnet er til for budsjettbalansens skyld. Velgerne er ikke lenger politikkens subjekter; de som politikerne snakker med og gjennom - som gir stemme til deres tale. De er blitt objekter; noe politikerne snakker om. I det sosialøkonomiske språket objektiveres vi og blir til en post på budsjettet og en kategori i forvaltningen.
Sjelden får vi dette demonstrert så tydelig som i disse dager, når meningsmålingene gir Fremskrittspartiet over 30 % av stemmene. Det har skapt sjokkbølger langt inn i den politiske eliten, blant dem som taler i sosialøkonomiens språk. De forskanser seg bak en moraliserende diskurs, og har et lydhørt redskap i pressen. Her anklages velgerne for å være dumme, korttenkte, egoister, materialister og hva verre er. Folket burde avskaffes og erstattes av et annet, hevder redaktør Steinar Hansson i Dagsavisen, og hylles som en helt av kolleger i andre aviser.
Nå har Stortinget og Akersgata lenge vært tett forbundet. Politikerne trenger journalistene for å få oppmerksomhet, og journalistene må ha gode kontakter i politikken for å fange opp interessante nyheter. Debatten i kjølvannet av de siste meningsmålingene viser at de ikke bare er dypt avhengige av hverandre. De er blitt så samsnakket og samtenkte at de ikke lenger er i stand til å opprettholde en kritisk distanse.
Aslak Bonde peker på noen av årsakene til dette i en innsiktsfull artikkel i Aftenposten den 20. september. Det ligger et krav til forenkling og standardisering i den journalistiske formen som gjør at viktige dimensjoner ved virkeligheten ikke blir språkliggjort. Pressen skaper "skjeve bilder av virkeligheten", og det er "det samme skjeve bildet" i alle aviser. Vår konklusjon er at verken journalister eller politikere ser at de taler maktens språk; et språk som lar over en tredjedel av velgerne forbli stumme.
Opprøret mot den politiske eliten kan tolkes på mange måter. Og de stumme er knapt nok en homogen gruppe som ville si det samme dersom de fikk en stemme i offentligheten. Men noe står allikevel fast. Ingen liker å bli objektivert - å bli en redusert til en post på budsjettet eller en kategori i forvaltningen. Det er noe Hagen har forstått, og som det er god grunn til å protestere mot. Dagens politiske språk er kommet i forlegenhet, og det forsvarer sin makt som Marianne i Tatt av kvinnen: ved å stigmatisere dem som ikke slutter opp om det.
Mange husker fjernsynsprogrammet fra 1980-tallet hvor Lars B. Skytøen slo neven i bordet som et svar på at arbeidsgiverforeningen erklærte landsomfattende lock out. Det var ikke ordene i seg selv, men kroppsspråket som gjorde inntrykk. Gesten ble et symbol på skuffelsen hos massen av trauste og oppofrende arbeidere. Arbeidsgivernes Karl Glad ble sittende og se forlegent på denne kroppsliggjorte maktdemonstrasjonen. Etter dette var lock out'ens skjebne så godt som beseglet: Den kunne ikke bli annet enn en fiasko. Skytøen legemliggjorde noen sosiale erfaringer som ingen ekspertspråk kan erstatte, og som ikke lenger kommer til orde i politikken.
Dagens partier er adskilt og organisert etter gårdsdagens ideologier; de som en gang svarte til klare klasseforskjeller og interessemotsetninger. AP var arbeiderklassens parti, Høyre partiet for arbeidsgivere og borgerskapet, mens Senterpartiet representerte primærnæringene og Kristelig folkeparti en bestemt livsstilsideologi. Klassen var noe du var tildelt fra fødselen av, og den utgjorde et sosialt erfaringsfellesskap som det politiske språket kunne dra veksler på. Når Gerhardsen talte, fikk ordene hans verdi og betydning fra dette assosiasjonsrommet. Og han gav velgerne noe utover dette: en fremtidsdrøm om hvordan samfunnet kunne komme til å se ut. Politikk handlet ikke primært om administrasjon og styring; den skapte nye språklige kategorier for hvordan vi skulle forstå samfunnet og oss selv. I dag er det filmer, bøker, populærkultur, forbruksvarer, reklame og massemediene som representerer denne tolkningsmakten.
Samtidig er identitetsfeltet blitt langt mer sosialt mobilt. Våre livsprosjekter handler ikke lenger om å opprettholde det sosiale fellesskapet vi en gang ble født inn i og om å forstå seg selv innenfor rammene av et fast sosialt hierarki. Vi har hele verden til disposisjon når vi skal hente de rollemodellene og sosiale tegnene som styrer våre liv. Det er noe sammensatt og flytende over vår tids identitetsdannelser.
Men det er bare hvis vi bruker de gamle identitetene som tankemodell. Det er da også det politikerne og pressen gjør, når de anklager Hagen for å være usammenhengende og inkonsekvent. Hagen appellerer til verdier og erfaringer fra ulike sosiale lag og ideologier, og han synes ikke å kreve oppslutning om dem alle hos en og samme person. Han forutsetter ikke en fast og uniform identitet som svarer til ferdiglagde livssynspakker. Når meningsmålingene gir Fremskrittspartiet en oppslutning på over 30 %, så skyldes det neppe at innvandringsfiendtligheten har økt dramatisk de siste månedene. Det er mer sannsynlig et opprør mot den tradisjonelle politiske logikken, som forutsetter at verden og identitetene henger sammen på den samme måten som før.
Den moralen politikkens elite appellerer til i forsøket på å beskytte sin makt finnes ikke lenger. Heller ikke blant maktens utøvere. Politikerne er verken mer nøysomme eller mer omtenksomme enn de velgerne som skjelles ut for å være materialister og egoister. Sosiale prosesser som globalisering og individualisering har for lengst gitt ord som solidaritet og fellesskap et annet innhold enn de hadde i Gerhardsens tid. I det lange løp er derfor moraliseringen til liten nytte.
Vi drømmer om en politikk som ikke bare vi styre, men også gir oss språklige kategorier til å fortolke verden. De må gjerne være nye, slik at vi kan skue inn i en annen verden enn vår egen. Og vi ønsker oss et politisk språk hvor de nye formene for fellesskap og solidaritet får komme til orde. Det må bli et språk som taler ut fra våre eksistensielle erfaringer. Men spørsmålet er: Vil pressen hjelpe oss med dette?