FRANSKE MARIANNE - hun som farer over revolusjonsmarken i Delacroixs maleri Friheten på barrikadene (1830) - er dårlig kledd. Langt fra tidens moteideal. Hadde hun vært som Emma Bovary i Flauberts roman, ville vi sett henne i klokkeformede skjørter kantet med engelske kniplinger og lange silkehansker. Men ville det blitt revolusjon med slike klær?
MOTEN har vært avfeiet som overfladisk og umoralsk. Den har vært henvist til kvinne- og privatsfæren; foraktet av vitenskapen og de intellektuelle. De alvorlige menn har konsentrert seg om det allmenne og prinsipielle; det som er viktig for å forstå samfunnet. Og dette almene, samfunnsmessige har de lokalisert til hodet. De satt et skille mellom mennesket som samfunnsborger og som privatperson. Grensen går ved halsen, der hodet skiller lag med kroppen. Og med kroppen har både individet og moten falt ut av synsfeltet.
I tidligere tider fortalte klesdrakten hvem som hadde makten i samfunnet. Det var klare regler for valg av drakter, farger og stoffer. Et av de mest detaljerte klesregimene finner vi i den tyske staten Würtenburg, der hertug Eberhard Ludwig i 1712 delte folket inn i hele ni klasser. Bare førstestanden som bestod av overhoffmarskalker, statsråder og høye militære, fikk lov til å kle seg etter eget ønske. Men det var ett forbehold: gull- og sølvstoffene tilhørte hertugen. Bare de fem øverste stendene kunne kle seg etter fransk mote, det vil si med parykk eller fiskebensskjørt. De laveste stendene måtte gå i mørke fager; den stålende og spektakulære delen av fargeskalaen var forbeholdt de med mer makt. Bare skogvoktere gikk i grønt, mens kunstnere og verthusholdere hadde det privilegium at de kunne bære smykker. Og slik kunne vi fortsette.
Endringer i klesdrakten kan også følge en slik klasselogikk. Man kler seg for å vise sosial posisjon og markere distanse til dem som befinner seg under en i hierarkiet. På 1800-tallet signaliserte borgerskapet avstand til arbeiderklassen ved å kle seg "opp". De etterlignet overklassens klær. For at overklassen skulle beholde sin maktposisjon, måtte de skifte til noe annet. Slik ble det skapt noe nytt. Det samme skjedde da vi fikk haute couture og de store designere som Coco Chanel. Antrekkene var kostbare og kunne bare erverves av de få. Men de ble begjært av mange, som skaffet seg billige kopier gjennom konfeksjonsindustrien. Så snart massene hadde erobret de rikes former, måtte de rike finne noe nytt å ha på seg.
INDIVIDET med kropp og sjel har ingen plass i dette bildet av samfunnet. I klassesamfunnet var det individuelle en restkategori; det som blir tilbake når det allmenne, samfunnsmessige er trukket fra. Ved inngangen til et nytt årtusen er individet blitt selve grunnformen. Og individet følger de samme lengsler som moten: begjæret etter å se og bli sett. Tidligere holdt draktens grunnform seg relativt stabil, slik det er med dagens smoking. De individuelle valgene begrenset seg til et repertoar av tilbehør: knapper, bånd o.l. Nå har vi et handlingsrom for å være synlig som individ gjennom frie valg fra topp til tå.
Vi etterligner ikke lenger noen som står over oss. Det handler ikke om dyre, eksklusive klær med elegante snitt og virtuositet, men om å være sporty, ledig og usnobbet. Ungdommelighet har erstattet rang som sosial verdi. Nesten alle går fra tid til annen i jeans; et plagg som tidligere ble brukt av gullgravere, kvegfarmere og andre som trengte praktisk arbeidstøy. Eller i T-skjorte. Og selv de rike går i joggesko, mens dronninger kjøper smykker av plast. Gull og silke har tapt sin symbolske makt.
Det sosiale fellesskapet kan ikke lenger fastholdes i en enkel samfunnsmodell. Forestillingen om et enhetlig og stabilt hierarki, der alle er enige om hvem som har makt og posisjon, har tapt troverdighet. Derfor er det vanskelig å kle seg "opp" i dagens samfunn. Vi befinner oss heller ikke på samme plass i systemet gjennom et helt liv. De sosiale fellesskapene følger individualiseringens og ikke klassenes logikk. Det er individet, med kropp og sjel, som er dagens samfunnsborger.
DRØMMER om meningsfylde og livsintensitet er motens domene. Moten fortryller verden. Og den gjør det på demokratisk vis. Det 20. århundres ideologier var altoppslukende og fanatiske. De krevde opplsutning om et kollektivt subjekt; det være seg "Folket", "Nasjonen", "Gud" eller "Arbeiderklassen". Ideologiene la beslag på hele personligheten; noe man skulle underkastes og ofre seg for. Derfor har de skapt enøyde og endimensjonale mennesker. Det har de gjort i troen på utopien, på noe som skulle komme.
Moten derimot dyrker øyeblikket og nåtiden. Næroptimisme fremfor ideologiens fjernoptimisme. Moten fordrer hverken offer eller underkastelse. Du kan kle deg i tegn fra ulike kulturer - samtidig. Eller være dresskledd forretningskvinne om dagen, og kle deg i "safari look" om kvelden. Vise deg som high school girl om dagen, og ta på deg den lille sorte om kvelden. I moten kan du leke, eksperimentere og spille ut ulike sider av personligheten. Den gir rom for forskjeller og ulike stemmer. Du skaper synlige bånd til dem du etterligner; enten det er afrikanske rastafletter eller norske fjellanorakker. Moten er sosialt uttrykksfull, på en personlig måte. Derfor opprettholder den en beredskap mot masseutryddelse og hellige kriger.
DAGENS MARIANNE ligner de unge kvinnene som stormet inn på en bar den 12. desember i fjor for å se Norge spille VM-kamp i håndball mot Frankrike på TV. I fritiden jobbet de for Amnesty og Bellona. De var kledd i tunge Shetlandsgrensere, men under hadde de lange, svarte kjoler i forskjellige varianter. Dypt utringet, med splitt i siden. Klærne hentet uttrykkkskraft fra ulike sosiale situasjoner; fra fjellturen til nyttårsfesten. Men sammenstillingen av de sosiale tegnene var individuelle. Klærene er genuine uttrykk for demokratiets idealer, de Marianne kjempet for under den franske revolusjonen: frie individer som foretar selvstendige valg. Dagens Marianne kan være revolusjonær i moteplagg.