Makt- og demokratiutredningen - Kronikk

Hvor ble det av individet?

Av Siri Meyer

To små glimt fra den politiske scene. I Frankrike stiller den høyreekstreme Le Pen til valg av president med stor støtte i folket. Le Pen har et klart kulturpolitisk syn. Kultur er operetter. I tillegg vil sikkert fotball, kor, korps og militærmusikk få offentlig støtte

I Norge ble det i 1998 nedsatt en Makt- og demokratiutredning med mandat fra Stortinget om bl.a. å undersøke individets muligheter for å ytre seg og påvirke samfunnet. Det representative demokratiet fornemmes å være i krise.

Holder vi oss til norske forhold, får vi øye på en vesentlig del av svaret. La oss kaste et blikk tilbake på norsk kulturpolitikk gjennom kulturmeldingene. Kulturmeldinger skrives for å skaffe oppslutning om regjeringens forslag til budsjett og forvaltningsreformer på kulturfeltet blant politikerne fra alle partier på Stortinget. Som uttrykk for politikkens gjennomsnittsstemme eller common sense, er de viktige kilder til den norske mentalitetens historie.

Norske kulturmeldinger er bærer av en tung og massiv tanketradisjon. Det begynner allerede med Kulturmeldingen fra 1973/74. Her introduseres det utvidete kulturbegrepet. Kunst og kultur defineres videre enn før, slik at den offentlige kulturpolitikken kan utvide sitt virkefelt. Kulturen skal bli et redskap for distriktspolitikken og det sosiale miljøarbeidet, og bidra til å "jamne ut skilnadene i samfunnet". Kunsten og kulturen underordnes et større prosjekt: byggingen av velferdsstaten.

1970-tallets kulturpolitikk ble styrt av en likhetsideologi, hvor det ikke er noen forskjell mellom det å danne samfunn og det å danne individer - å skape seg et jeg. Det finnes ikke spor av individuelle dannelses- og livsprosjekter i 1970-tallets kulturpolitikk. Alle skal sosialiseres inn i de samme fellesskapsverdiene, som utledes av en abstrakt og almen samfunnsmodell. Staten opptrer i rollen som både pater familias og mater familias: som oppdragende, moralsk lov og beskyttende, omsorgsfull mor. Slik viser staten seg som en normaliseringsmakt. Det er kulturpolitikkens oppgave å skape og opprettholde fellesskapsverdier, det som i meldingen heter "folket sine eigne verdinormer".

Normaliseringsmakten viser seg gjennom valget av metaforer. De ble hentet fra helse- og sosialpolitikken og forteller om en kulturpolitikk som er hygienisk i sin grunntanke. Kunsten har den samme rollen som solen i tidens boligpolitikk. Den skal skape større trivsel - mer lys - og den desinfiserer; fjerner smuss og andre smittekilder.

I 1980-tallets kulturmeldinger fortsetter staten å opptre som normaliseringsmakt. Det gjelder både for Arbeiderpartiregjeringens kulturmelding fra 1981/82, hvor kultur fremdeles handler om velferd og trivsel, og for den borgerlige regjeringens kulturmelding fra 1983/84. Men i den borgerlige kulturmeldingen er det mindre "velferd" og "trivsel" og intet av "folket sine eigne verdinormer". I stedet tales det om "verdier" som "tradisjon", "kulturarv" og "røtter". Men individet som selvstendig skapende aktør glimrer fremdeles med sitt fravær. Det går restløst opp i de almene og abstrakte fellesskapsverdiene.

Kulturmeldingen fra 1991/92 representerer et tidsskille i kulturpolitikken. Kunsten og kulturen er ikke lenger en del av helse- og sosialpolitikken; den er blitt næringspolitikk. Stikkordet er innovasjon og omstilling. Kunsten og kulturen skal brukes til å skape mer konkurransedyktige produkter og gi Norge en bedre merkevareprofil i utlandet. Men vi merker sporene av normaliseringsmakten; man er redd for "det andre" og "forskjellige" som kan true det nasjonale fellesskapet. Språket er allikevel et annet. Staten ønsker seg risiokovillige individer som kan tenke innovativt.

Betyr det at individet endelig er funnet verdig til en plass i offentlig kulturpolitikk? Eller er individualiseringen bare en ny form for displinering og normaliseringsmakt? Språket er fremdeles erfaringsfremmed. Og det er kunstfremmed. De to tingene henger sammen. Vi leser verken litteratur eller går på utstillinger for å bli sosialisert inn i velferd og trivsel, verdier eller røtter, eller for å skape bedre produkter og et konkurransedyktig nasjonalt image. Kunstens plass i våre liv er en helt annen - både for alminnelige mennesker og for profesjonelle aktører i kulturlivet.

Ja, hva betyr kunsten for det enkelte menneske? Et lite eksempel får nøye seg her. I 1995 malte Bjørn Carlsen et bilde med tittelen Solen føder skyggen. Bildet springer ut av tradisjonen. Det henviser til Edvard Munchs fondmaleri i Aulaen, hvor vi ser et norsk fjordlandskap med en strålende sol i midten.. Solen er et velkjent bilde på skaperkraften; det som får både mennesker og natur til å blomstre og vokse. Hos Munch er skaperkraften mannlig. Vi ser solen speile seg i vannet som en fallisk form.

Carlsen har erstattet det mannlige med en kvinne. Hun lyser med en rødglødende glorie - som en Gudsmoder - eller en helliggjort Moder Jord. Kjønnet hennes er bildets midtpunkt og blikkfang. Og det er virkelig en skapende kvinne: hun har nettopp født. Barnet - mannslingen i forgrunnen - sitter litt ustøtt mellom de sprikende beina hennes. Han er fremdeles blodig. Og velskapt er han ikke. På den ene hånden har han bare tre fingre; de mangler helt på den andre, han har ingen bein, og han sleper rundt på en tung pose som vokser ut av navlestrengen. Moren er ikke god. Hun holder en blodig kniv i hånden, og stirrer på oss med øyne som en i død hodeskalle. Det er den kastrerende kvinnen, skaperkraften som destruksjon, vi møter i Carlsens maleri.

Carlsens maleri passer ikke inn i kulturmeldingenes bilde av kunsten som uttrykk for trivsel, velferd, tradisjon eller røtter. Forholdet til tradisjonen og til felleskapsverdiene er tvert imot destruktivt. De sosiale stereotypiene av mannlig og kvinnelig og av skaperkraften selv er snudd på hodet og dissekert. Den skapende far er erstattet av den kastrerende mor. Maleriet er ikke sosialpolitisk og moralsk oppbyggelig. Men det er en del av de eksistensielle prosessene som skaper individer. Det taler til sansene og til refleksjonen hos den enkelte betrakter; går inn under huden på oss og får oss til å tenke etter, sette ord på de erfaringer som skaper et jeg som en mann eller kvinne.

Det som utspiller seg i Carlsens maleri har en gjenklang av noe større. De sosiale prosessene som finne sted i samfunnet - på markonivå - har endret de eksistensielle vilkårene for det å være menneske. Mann eller kvinne, mor eller far, lærer, fisker eller bedriftsleder; det er ikke lenger det samme som det en gang var. Og slett ikke det å være nordmann. I et samfunn med borgere fra vidt forskjellige land leter vi etter nye tankefigurer for sosiale fellesskap, for frihet og solidaritet. På erfaringenivå har vi forlatt de gamle rollemodellene og leter etter feste i noe vi ikke helt kjenner. Men spørsmålet er om staten kommer oss til hjelp - politikken og de offentlige forvaltningsorganene?

Som medlem av Makt-og demokratiutredningen har jeg intervjuet en rekke ledere av norske kulturinstitusjoner. De forteller en historie som jeg også hører fra folk som arbeider i andre sektorer. Den handler om avmakt. Før styrte staten gjennom tildelinger som var øremerket bestemte formål. Det var et rimelig samsvar mellom forventninger og yteevne og derfor lett å tilfredstille arbeidsgiveren. I dag styrer staten gjennom rammebevilgninger. Institusjonene har tilsynelatende stor frihet til å disponere midlene som de selv vil. Men problemet er at forventningene til hva institusjonene skal yte har vokst langt utover hva det er mulig å innfri. Og forventningene beskrives i markedets språk: det handler om besøkstall, evne til egen inntjening og sponsorinntekter. Men uten at markedet er der. Kunsten og kulturen er ikke en bedrift.

Slik er det i forskningen også. Den styres i stadig sterkere grad av bevilgninger gjennom forskningsrådsprogrammer som prioriterer brukervennlighet og instrumentell nytte. Det har ødeleggende konsekvenser for forskningen. Men det er også til stor skade for samfunnet. For resultatet blir ikke nytenkning og innovasjon, men det motsatte - politisk korrekt forskning og markedstilpasset kunst og kultur.

Når avstanden mellom forventningene til hva du skal yte og hva det er mulig å leve opp til blir for stor, blir vi avmektige. Denne avmakten er til og ta og føle på i store deler av det norske samfunnet. Det er ikke noe rimelig samsvar mellom styringsmekanismene og det vi vil gjerne vil bidra med. Styringsredskapene mangler feste i de individuelle erfaringene. I dette gapet mellom individet og staten kan mye skje. Som for eksempel at vi også i Norge får en kulturpolitikk som handler om fotball og operetter, korps og militærmusikk.