Maktens tekster

Høsten 2000 fikk jeg et unnselig dokument inn på skrivebordet, som konsulenten på mitt arbeidssted nettopp hadde hentet ut av e-posten. Om jeg ville se på det? Dokumentets tittel inviterte ikke akkurat til lystlesning: Omorganisering av Unifob. Unifob er en stiftelse som har som erklært mål å være det "sentrale virkemiddel i teknologi og kompetanseoverføring for Universitetet i Bergen", "med et særlig ansvar for spørsmål knyttet til oppdragsforskning, kommersialisering, markedsføring av UiB's forskningsvirksomhet og utvikling av samarbeid med samfunns- og næringsliv." De ville gjerne ha en tilbakemelding på valg av ny avdelingsstruktur: skulle vi gå inn for en stor eller flere mindre avdelinger?

"Heldigvis, det angår ikke meg", tenkte nok mang en forsker på mitt fakultetet; "vi arbeider med språk og kultur". Dokumentet var heller ikke sendt til instituttenes faglige ledelse, men til kontorsjefene med en høringsfrist på syv dager. Ingenting av faglig betydning altså, som man trygt kunne overlate til administrasjonen.

Jeg bladde pliktskyldigst gjenmom et par sider. Men så sperret jeg øynene opp: dokumentet var gjennomsyret av formuleringer som "økonomisk selvbærende enheter" og "eksternt finansiert forskning". Det innholdt dessuten navnet på mitt arbeidsted, et senter for kulturforskning, mens ordet kultur påfallende nok var var fraværende i beskrivlsen av avdelingene. Dermed var saken klar: Jeg tenkte et øyeblikk på Jeanne d'Arc; hun som iførte seg rustning og blåste til krig. Og krig ble det.

Det å strides har vært såre enkelt. Vi skal ikke langt tilbake i historien før du nedkjempet en fiende ved å gå til krig i rustning og uniform. Eller ved å slå ned den som hadde krenket deg på vertshuset. Det var en ærlig sak, og derfor unndratt Loven. Den gang hadde makten ikke bare ansikt; men også kropp: det var en mann av kjøtt og blod. Du kunne se ham inn i øynene og han skrek av smerte når du slo.

Men hvem er motstanderen i dagens stridsspørmål? Og hvor er han? Mitt problem var at fienden var usynlig. Han hadde ikke ansikt og heller ikke kropp: det var ingen å se i øynene som ville skrike om du slo. Nå var det riktignok noen som hadde skrevet navnet sitt under innstillingen. Så de var i live. Men de talte strukturenes, og ikke menneskets språk. De sa ikke: Vi er for Unifob, og arbeider for at organisasjonen skal bli enda større" slik at jeg kunne si: "Jeg, som er kulturforsker, er i mot å bli en del av deres organisasjon". De sa bare: "Dette er en bedre og mer effektiv organisering og styringsmodell". Og de uttalte ordene med vennlighet i stemmen; for de ville deg ikke noe ondt. De forstod til og med mine bekymringer, og sa at de nok også hadde tvilt. Men dette var noe som "kom" uansett; det var så å si bestemt "ovenfra". Og de skulle nok de sørge for at forholdene ble lagt til rette for oss alle når vi først var kommet innenfor. Valget var derfor enkelt og rent strukturelt: skulle forskningen organiseres i én stor eller flere mindre avdelinger? Selv kunne de se både fordeler og ulemper med begge deler.

Min fiende var altså upersonlig og abstrakt. Så hva skal vi kalle ham? Vi velger en bokstav. Og hvorfor ikke M? Ms krig foregikk pr. tekst: han angrep og forsvarte seg med saksdokumenter. Uten dem ville M vært helt hjelpeløs, og ikke en gang vunnet en alminnelig diskusjon på Holbergstuen. M skriver og tenker i forvaltningens kategorier, som er et språk med et alment og upersonlig subjekt. Og han låner autoritet fra andre saksdokumenter og forvaltningsorganer og ikke fra sine egne vurderinger: "Med disse viktige presiseringene legger vi samme oppfatning av Unifobs redskapsfunksjoner til grunn som det som kommer til uttrykk i strategigruppens innstilling og styringsgruppens dokumenter".

M hadde altså ikke skrevet ned sine synspunkter på grunnlag av personlig ervervet erfaring, slik at leseren kunne si: Ja, nå forstår jeg hva det er du mener. Han formulerte seg i et abstrakt språk, hinsides det konkrete og erfaringsnære. M skrev for eksempel om "den eksternt finansiert forskningen" i entall; og ikke "marinbiologisk forskning", "kulturforskning" osv., som er ord som viser til forskning av forskjellig art. Det er dette språket forskeren bruker; han eller hun som taler ut fra en faglighet som er forskjellig fra arbeidssted til arbeidssted. Derfor har forskeren - som skal leve med de konkrete konsekvensene av forvaltningens tekster - heller ingen stemme der. Og derfor var det også vanskelig å mobilisere til krig: ingen kunne se for seg den virkeligheten teksten talte om. Den lot seg rett og slett ikke lese. Men deri lå også dens makt: i et språk teologen og retorikeren Jan Lindhardt kaller for "sort tale".

I den "sorte" tale kunne jeg likevel skimte en tankefigur som må ha ligget M tett på hjernen. For hvilken type forskning ville få det godt i et omorganisert Unifob? Uten tvil: den forskning som slekter på marinbiologien: den som er så viktig og samfunnsnyttig at noen er villig til å frikjøpe hele forskerteam og betale ekstra for bruk av lys og varme. Det er den slags forskning som "lønner" seg. Den gir resultater i nye fiskeprodukter og forbedrer Norges image i internasjonal handel og politikk. Kulturforskning derimot er rene utgiften. Blir vi pålagt et krav om selvfinansiering, vil det gå som med Carl I. Hagen som kulturminister: nedenom og hjem. Opera, sier han, den får dere betale for selv. Det er derfor ikke uten grunn jeg har kalt min fiende for M: det er markedet med sin "frie" konkurranse som fører ordet i M's tale.

Den krigen jeg hadde blåst i gang var altså av et særlig slag: den utspilte seg i et univers av tekster. Tekstuniverset tvang ikke bare min fiende, men også meg, til å slåss innenfor rammene av et markeds- og forvaltningsspråk. Alt annet ble oppfattet som høyst upassende og helt på siden av hva saken egentlig gjaldt. Administrasjonens ansatte anser sitt eget språk som nøytralt og fritt for egeninteresser. For de som skal bære konsekvensene av det, kan det samme språket erfares som et overgrep. Du blir uforvarende tvunget inn i en fortolkningsramme som gir et bestemt blikk på verden, hvor du ikke selv kommer til orde. Og dette kan til og med skje uten at du tenker over det.

I M's maktsfære er det ikke rom for prinsipielle diskusjoner. Sakdokumentene forholder seg bare til små biter av en eller flere beslutningsprosesser, som det kan være vanskelig å overskue konsekvensene av. Og få vil ta ansvaret for mer enn den biten de selv har vært med på å bestemme. Slik kan man komme til å omstrukturere universitetene uten at noen merker det, inntil vi sitter igjen med institusjoner for ren oppdragsforskning og marinbiologi. Og ingen vil noensinne si: det var dette vi ville ha.

Mange kan kjenne seg igjen i denne moderne formen for krigføring. Den berører alle som slåss for noe som ikke "lønner" seg - for kulturen, forskningen, for syke og gamle. Alt det som tiligere hadde et vern i velferdsstaten. Til tross for dette begynner mange av dem som skal representere oss i de demokratisk valgte organer, etter kort tid begynner å tale som M. Og de begrunner gjerne sine beslutninger ved å vise til tidligere vedtak i andre styringsorganer og saksdoumenter. Det er orvaltningens språk som styrer tanken. Slik utøver markeds- og forvaltningsspråket sin makt gjennom lydige og usynlige påvirkningsagenter: de som ikke mener noe "personlig", men som mer enn gjerne legger forholdene til rette for oss andre.

I tidligere tider krevde det en hel arme for å ta makten i et land. I dag er det mye enklere: man ifører seg bare markedets og forvaltningens språk og søker støtte blant dets mest taleføre representanter. Da kan du vinne mer enn hele kongeriket, for denne gruppen mennesker hører til en elite som finnes i mange land.

Står vi overfor et moderne skrekkscenario? Kan det skje at vi - i all vår frihet og med åpne øyne - gir fra oss makten til et kommunikasjonsregime som hersker globalt? Kanskje har det allerede skjedd?

Av Siri Meyer
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 5. nov. 2013 11:40