Kjønn og makt - Flaskehalser i rekrutteringsprosessen

"Usynlige grenser - kjønn og makt"

Oslo, 11.-12. november 1999


Elisabeth Rogg


"Finner en mann ett gullkorn, blåser han det svært opp, men om kvinner finner mange gullkorn, roter de dem bort i bisetninger"

Overskriften er et sitat fra en mannlig professor om kvinnelige og mannlige hovedfagsstudenter og doktorgradskandidater som kan gi et lite bidrag til å forstå hvorfor kvinneandelen i faste vitenskapelige stillinger øker langsommere enn forventet i forhold til veksten i kvinneandelen blant rekruttene.

Utsagnet sier noe om forestillinger om gruppen kvinner og gruppen menn, hvor kvinner kan sees eller bedømmes som gruppe, mens menn bedømmes som enkeltindivider. Men sier utsagnet også noe om forskjeller mellom kvinner og menn i virkeligheten?

Jeg skal belyse dette med et materiale som er samlet inn fra dr.polit-kandidater og veiledere i forbindelse med den nasjonale evalueringen av forskerutdanningen i samfunnsfagene. Materialet er samlet inn sommeren og høsten 1999 og består av et surveymateriale over kandidatenes vurderinger av sin studiesituasjon, samt av materiale fra kvalitative gruppeintervjuer med kandidater og individuelle intervjuer med erfarne veiledere. Det kvalitative materialet dekker problemstillinger som merket seg ut som særlig problematiske i surveymaterialet. Det gjaldt faglig usikkerhet, bedømmelsesstandarder, veiledningsforholdet og om doktorgradsstudiet fortonte seg forskjellig for kvinner og menn. (Rogg 2000). Her brukes materialet for en analyse i et prosjekt under Makt- og demokratiutredningen: Kjønn og makt i Akademia, der flere mindre prosjekter retter fokus mot ulike antatte flaskehalser i forhold til å gjennomføre likestilling i Akademia.

Veiledningen av doktorgradskandidater må sees som en liten del i en større helhet som til sammen bidrar til en skjevfordeling mellom kjønnene i Akademia. Når veilederen i sitatet innledningsvis omtaler kvinner som gruppe, uten å snakke om den enkelte kvinne, men omtaler menn som "en mann", svarer dette til de kulturelle forestillingene om kvinner og menn som ledet Simone de Beauvoir til å betegne kvinnen som "den andre", den som kulturens subjekter (menn) bekreftet seg selv i opposisjon til ved å se seg selv som vesentlig og den andre som ikke vesentlig, som objekt. Ifølge de Beauvoir innebærer det er at kvinner defineres som gruppe med felles kjennetegn, ikke utfra individuelle forutsetninger, mens kulturens subjekt ikke defineres på samme måte, men forstår seg selv og blir forstått av andre som enkeltpersoner. (Beauvoir 1949/70a:16). Forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn har ikke vært legitimt i norsk skolevesen etter 1950-tallet, likevel har utdanningsforskningen vist at spenningen mellom likhet og grunnleggende forskjeller mellom kjønnene har "fulgt med på lasset" fra tidligere tider, i tankemønstre, symboler og handling. Kjønnskomplementariteten i skolen støtter opp under institusjonaliserte todelinger i offentlig/privat, arbeid/familie og økonomi/kjærlighet, som svarer til mann/kvinne og som definerer menn som mer rasjonelle og objektive enn kvinner, kvinner som mer emosjonelle og avhengige enn menn og kvinner som beskjedne mens menn er pågående (Bjerrum Nielsen 1996). Til tross for dette, har kvinner i nesten like stor grad som menn i de senere årene kvalifisert seg til å bli tatt opp på doktorgradsstudier. Det vil si at de har vist at de behersker vitenskapelige krav om objektivitet, kritisk refleksjon og intellektuell modenhet. Kvinnelige doktorgradskandidater kan derfor sies å ha brutt med stereotype oppfatninger om kvinnelighet. Likevel ser vi at de omtales som gruppe, og med kjennetegn som passer med stereotype oppfatninger i sitatet ovenfor: kvinner er for beskjedne. Når jeg her ser nærmere på sider ved veiledningssituasjonen for kvinnelige og mannlige doktorgradskandidater dreier det seg altså om en av de mange prosessene som kan sees som bidrag til å hemme kvinners akademiske karriere. Selv om kjønnsskjevhetene er små i hver enkelt prosess, kan de være av stor betydning hvis det er en gjennomgående tendens at kvinner undervurderes.

Vi vet at en del av forklaringen på at kvinneandelen blant professorer har stagnert ved Universitetet i Oslo henger sammen med den ansettelsesprosessen som kalles "ansettelse uten forutgående utlysning", det vil si at et miljø tilbyr en stilling til noen man vet om fra før. Det betyr at de som bestemmer i et fagmiljø kjenner til en person som er faglig dyktig på et bestemt område, eller som arbeider innenfor et bestemt perspektiv. Det betyr også at personen som tilbys en stilling er synlig som fagperson for dem som beslutter å tilby stillingen, og i de fleste tilfeller er beslutningstakerne professorer, noe som betyr at de oftest er menn. Et spørsmål blir da om erfaringer fra doktorgradsveiledningen kan si noe om prosesser som leder fram til at en person blir synlig som dyktig og faglig interessant for beslutningstakerne?

Et av elementene i veiledningsavtalen dreier seg om at veilederen skal hjelpe til med å føre kandidaten inn i relevante vitenskapelige miljø. Dette ble vurdert som viktig blant kandidater av begge kjønn i gruppeintervjuene. De pekte på at deltakelse i vitenskapelige miljøer gir kandidatene muligheter til å diskutere sitt arbeid med særlig kompetente kolleger, at det kan gi innpass i samarbeidsprosjekter som kan medføre publisering og bedre muligheter for å presentere ulike sider ved seg selv, slik at man er kjent for mer enn det man har publisert. Kort sagt: man får muligheter til å bli synlig som fagperson.

Denne muligheten har i prinsippet alle doktorgradskandidater, men surveymaterialet viste at det er kjønnsforskjeller med hensyn til hvordan kandidatene vurderer veilederens innsats på dette området. Ca. 1/3 av 63 kvinnelige og vel halvparten av 86 mannlige kandidater svarte at veilederen hadde fungert bra eller meget bra med hensyn til å bli introdusert til relevante vitenskapelige miljø. Surveymaterialet gir ikke grunnlag for å se disse svarfordelingene i forhold til hvilke forventninger kandidatene hadde, men i gruppeintervjuene ga kandidatene uttrykk for at de ikke var klar over at hjelp til innføring i relevant vitenskapelig miljø var en del av veiledningsavtalen. Derimot uttrykte flere ønsker om at det ville vært fint om det ble slik, og de som var fornøyde la mer vekt på at de hadde vært heldigere enn andre kandidater de kjente til enn at dette var noe de kunne forvente. På denne bakgrunn kan det se ut til at kandidatenes forventninger ikke var særlig store, og veilederintervjuene ga også inntrykk av at denne delen av veiledningen ikke ble ansett som noen selvfølge. Dette kunne henge sammen med flere forhold. Det kunne dreie seg om at veileder og kandidat ikke forsket innenfor samme tematiske felt, at de hadde ulike perspektiver eller at veilederen selv ikke deltok i noe faglig nettverk. Det kunne også henge sammen med at veiledere ikke så dette som sin oppgave ettersom et krav for opptak til doktorgradsutdanningen er at kandidaten kan vise til deltakelse i faglig nettverk i sin søknad, og dessuten at en del av kvalifiseringen til å bli forsker er å vise selvstendighet, også i forhold til å skaffe seg faglige nettverk. Synet på sin egen rolle som faglig døråpner varierte altså blant veilederne, noe som støtter opp under kandidatenes opplevelse av at de som hadde fått slik hjelp, kunne oppfatte seg som heldige. Når flere kvinnelige enn mannlig kandidater ikke var fornøyde med veiledningen på dette området, kan det ha sammenheng med at de hadde større forventninger enn menn, men også at de faktisk sjeldnere var blant "de heldige". Dette kan ha sammenheng med at kvinner har en tendens til å velge andre problemstillinger eller andre tilnærminger enn menn, og at de således oftere kan komme i en veiledningsrelasjon der tema eller perspektiv ikke stemte med veilederens kompetanse og nettverk. Dette er sannsynlig ettersom de fleste veiledere er menn. Men kjønnsforskjeller i vurderingen av veiledernes innsats kan også ha sammenheng med forskjellsbehandling som handler om kulturelle stereotypier om kvinner og menn. I materialet er det et interessant eksempel på forskjellsbehandling mellom en kvinnelig og mannlig kandidat som hadde den samme veilederen og som begge ble introdusert til et vitenskapelig miljø: Den kvinnelige kandidaten ble introdusert til veilederens kolleger ved hans lærested, som hun oppfattet som faglig akterutseilte i forhold til hennes egen forskning. Introduksjonen ble oppfattet som lite relevant av kandidaten, og ledet ikke til videre kontakt. Hennes mannlige stipendiatkollega ble introdusert til et nyskapende internasjonalt miljø, som han vurderte som svært spennende og fruktbart, og som senere resulterte i et tilbud om gjesteforskeropphold.og videre kontakt. Vi ser altså at introduksjon til et relevant vitenskapelig miljø kan ha betydning senere i karrieren.

Denne forskjellen i både hva slags miljø de ble introdusert til og deres vurdering av dette kan ha mange årsaker, men man kan ikke se bort fra at det også har sammenheng med at kjønn kan ha vært relevant, både i kandidatenes væremåte og i veilederens vurderinger av kandidatene. Kandidatenes væremåte, slik disse to framsto i intervjusituasjonen, viste mannen som pågående, dynamisk og svært sikker på egen kompetanse. Kvinnen viste seg som dynamisk, med tro, men også noe tvil om sin kompetanse og langt mer beskjeden enn sin mannlige kollega. Begge anså usikkerhet på det faglige nivået som en naturlig del av doktoravhandlingsarbeidet, men kvinnen sa hun hadde fått hjelp til å håndtere usikkerheten gjennom tett oppfølging av veilederen. De framstilte altså mannlighet og kvinnelighet i følge stereotypiene på flere områder: mannen pågående og selvstendig, dvs. at han ikke ga inntrykk av at veilederen hadde betydning for hvordan han håndterte sin faglige usikkerhet, kvinnen beskjeden og avhengig av hjelp. Og det skal kanskje ikke mer til før flere sider ved todelingen mellom det kulturelt overleverte "mannlige" og "kvinnelige" blir relevant for vurderingen av kandidater, hvorvidt de skal "taes med ut" og i tilfelle hva slags vitenskapelig miljø de skal introduseres til.

Fra veilederintervjuene kan det synes som om forskjellsbehandling av kandidater blant veiledere som så døråpningsfunksjonen som en del av sin veilederrolle, hadde sammenheng med deres vurdering av kandidatenes egnethet. En veileder uttrykte det slik: "Ikke alle kandidater er like egnet til å ta med ut." Egnethet kan utdypes både til å gjelde kandidatens personlighet og faglige kvaliteter. Vurderingen av personligheten syntes å dreie seg om hvorvidt kandidaten var sosialt åpen og tilstrekkelig, men ikke for meget pågående, som ville våge å presentere arbeidet sitt i en større faglig sammenheng og ta imot kritikk på en konstruktiv måte. Vurderingen av faglige kvaliteter syntes å dreie seg hvorvidt kandidaten kunne ansees som faglig spennende eller lovende. Dette dreier seg både om hvorvidt veileder og kandidat forsker innenfor det samme tema eller med det samme perspektiv, men også om samspillet mellom hvordan kandidaten presenterer sitt faglige nivå og hvordan veilederen oppfatter dette. Veilederne ga uttrykk for at faglig fellesskap er av betydning for å kunne vurdere kvaliteten av kandidatenes arbeid, og i den grad kjønn har betydning for valg av problemstilling eller perspektiv i samfunnsvitenskapene, blir det mer problematisk for kvinnelige kandidater å få en nyansert vurdering fra veilederens side ettersom de fleste veiledere er menn. Dette ble også tatt opp av noen av de kvinnelige kandidatene i materialet. Når det gjelder samspillet mellom kandidat og veileder med hensyn til kandidatens faglige nivå blir sitatet i tittelen på dette innlegget relevant: "En mann blåser opp ett gullkorn, kvinner roter bort mange gullkorn i bisetninger." Dette dreier seg både om kjønnet i hodet og kjønnet i verden. Kjønnet i hodet hos veilederne dreier seg om en oppfatning av at "kvinner" er mer usikre enn "menn", de vil ikke eller våger ikke å gjøre seg synlige i tekstene de skriver og heller ikke ved å legge fram arbeidet sitt til diskusjon. Tvert om mener flere veiledere at de må støtte og lokke kvinnelige doktorgradskandidater spesielt slik at de ikke "stiller sitt lys under en skjeppe". Kvinnelige doktorgradskandidater sett som gruppen "kvinner" framstår da som lite dristige, lite selvstendige og lite synlige som faglig spennende. Derimot synes de som gruppe å være svært synlige som faglig usikre. Fra et veiledersynspunkt blir det derfor mer krevende å introdusere kvinner til vitenskapelige miljøer.

Forestillingen om at kvinnelighet innebærer faglig usikkerhet, sitter også i hodet hos kandidatene selv. Blant kandidatene svarte nesten dobbelt så stor andel menn at de ikke opplevde usikkerhet om avhandlingens faglige nivå, mens nesten dobbelt så stor andel kvinner svarte at de opplevde stor grad av faglig usikkerhet. Denne svarfordelingen ble av flere forklart med at det nettopp inngår i forestillinger om kvinnelighet at man forteller om sin usikkerhet i en videre offentlighet, slik som på et spørreskjema eller i en veiledersituasjon, mens forestillinger om mannlighet kun tillater innrømmelser om usikkerhet i mer private sammenhenger, for eksempel over et glass øl med venner. Dette betyr at den samme opplevelsen av usikkerhet kan bli uttrykt forskjellig blant kvinner og blant menn. Men kandidatene ga også utrykk for at det var reelle forskjeller i usikkerhet mellom kvinner og menn, at det også dreide seg om kjønnet i verden.

Blant kandidatene ble det hevdet at det kvinner og menn er redde for er ulikt, og at dette gjør dem synlige som fagpersoner som i ulik grad. Særlig ble det fremhevet at mens kvinner er mer redde for å vise faglig svakhet i offentlige sammenhenger enn å innrømme usikkerhet, så er menn mer redde for å bli usynlige i offentligheten enn for å "dumme seg ut". Dette tilskrev de tidligere erfaringer. Blant menn dreide det seg om at de hadde erfaringer med brautende atferd som nok ble sanksjonert negativt, men som hadde den positive effekt at de ble lagt merke til, de ble ikke glemt. Kvinner i materialet som opplevde stor grad av usikkerhet, forklarte dette med at de ofte var blitt "satt på plass": av mor, lærere i videregående skole og på universitetet, noe de hadde opplevd som entydig negativt.

Kandidatenes forklaringer pekte altså både på at kjønnsforskjellene sitter i hodet hos kandidatene, og at dette reflekterer kulturelle forestillinger om kvinner og menn som ikke alltid representerer forskjeller i opplevd usikkerhet, men også på at det kan være forskjeller mellom kvinner og menn som er viktige for en vitenskapelig karriere.

Ovenfor har jeg referert til en kvinne og en mann som var forskjellige med hensyn til framtreden og hvordan de karakteriserte sin håndtering av faglige usikkerhet. Det framgår ikke av mitt materiale om dette hadde avgjørende betydning for hva slags vitenskapelig miljø de ble introdusert til. Men veilederintervjuene tyder på at faglig dristighet og sikkerhet er av betydning for hvilken hjelp kandidatene får til å bli synliggjort, og at veiledere oppfatter kvinnelige kandidater som mindre dristige og mer usikre enn deres mannlige kolleger. Det er derfor et spørsmålet om hvor store forskjeller det er blant doktorgradskandidater i forhold til dristighet og usikkerhet, og videre om disse eventuelt har sammenheng med kjønn. I surveymaterialet er det som nevnt kjønnsforskjeller mellom kandidatene, men når kandidatene fortalte om sine erfaringer med å delta i større faglige sammenhenger, så forskjellene ut til å henge sammen med både kjønn, fag, alder, den personlige involveringen i forskningsprosjektet, veiledningsrelasjonen og arbeidssituasjonen. Eksempler som snur forestillingene om kvinnelighet og mannlighet på hodet, representeres av en kvinne i materialet som sa: "Det er ingenting så fint som et realt slakt. Uten å oppsøke det, ville jeg aldri ha blitt ferdig innenfor normert tid.", og på den annen side en mann som fortalte hvor nedtrykt han alltid ble av kritikken på fagkonferansene. En gang var det så vondt at han helst ville reist hjem, men tok seg sammen, gikk på rommet og gråt og deltok på resten av konferansen. Denne kvinnelige kandidaten så avhandlingen som et nødvendig onde hun måtte gjennom for å få lønn for det hun hadde lyst til å drive med, nemlig forske, og hun måtte bli ferdig mens hun hadde finansiering. Hun hadde lagt opp en klar strategi for arbeidet og fulgte den. Den mannlige kandidaten hadde et datamateriale som innebar stort personlig engasjement, og tidsnormeringen ble mindre viktig enn å skrive en avhandling han kunne gjenkjenne seg selv i.

Jeg stilte innledningsvis spørsmålet om kulturelle forestillinger om kvinnelighet og mannlighet svarer til forskjeller mellom konkrete kvinner og menn som kan forklare den langsomme veksten i kvinneandeler blant fast ansatte vitenskapelig personale. Datamaterialet fra den nasjonale evalueringen av forskerutdanningen i samfunnsvitenskapelige fag tyder på et det både er forskjeller mellom kvinner og menn som svarer til stereotype forestillinger, men også at kjønnsstereotypiene kan ha større betydning for kvinnelige kandidater enn det kanskje er dekning for. Dette kan, sammen med andre forhold, bidra til at kvinnelige kandidater får mindre anledning til å bli synlige som fagpersoner i en bredere vitenskapelig sammenheng. I dette innlegget har spørsmålet om det også finnes stereotype oppfatninger om forskeren ligget implisitt.

Dette er en problemstilling som vil bli utdypet senere i prosjektet.

Litteratur:

Beauvoir, Simone de (1949/1970a), Det annet kjønn. Bok 1. Oslo: Pax

Bjerrum Nielsen, Harriet (1998), "Sophie og Emile i klasseværelset -køn og marginalitet i skolen" I Jens Bjerg (red.): Pædagogik - en grundbog til et fag. København: Hans Reitzels forlag

Rogg, Elisabet (2000), Evaluering av forskerutdanningen i samfunnsfag. Universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø

Av Elisabeth Rogg
Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 5. nov. 2013 13:04