"Usynlige grenser - kjønn og makt"
Oslo, 11.-12. november 1999
Halvor Moxnes, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
Mange debatter
Homofilidebatten i Den norske kirke er i virkeligheten mange debatter, som det ikke er lett å holde rede på. 1) Den siden som en skulle tro var viktigst, mellom kirkelige miljøer på ulike plan og homofile kirkemedlemmer, først og fremst Åpen Kirkegruppe, er nesten gått i stå. Det er skjedd samtidig som det er etablert sterk kirkelige støtte, gjennom ledende personer, og også innenfor den kirkelige organisasjonsstruktur, til Exodus-bevegelsen, en internasjonal religiøs bevegelse som arbeider for såkalt å «helbrede». 2) Den teologiske debatten er også gått i stå. Den fikk sin start med en arbeidsgruppe nedsatt av Bispemøtet som avgav sin innstilling vinteren 1995. Ganske uventet var det et flertall som gikk inn for at kirken burde anerkjenne partnerskap, holde forbønnsgudstjenester ved inngåelse av partnerskap og ansette homofile som hadde inngått partnerskap i alle kirkelige stillinger. Dette innebar ikke uventet slutten på den teologiske samtale, flertallet av biskopene uttalte at det ikke var levert noen holdbare argumenter for endringer av kirkens tradisjonell syn, og siden har det ikke vært gjort noen forsøk på å videreføre en teologisk drøfting. 3) Det har i flere omganger foregått en debatt i kirkelige organer om hvilke praktiske restriksjoner som skulle innføres, m.h.t. hvilke stillinger, tillitsverv og oppgaver som skulle sperres for homofile som levet i parforhold. Denne debatten nådde sitt høydepunkt med Sunde-saken, kapellan Siri Sunde som inngikk partnerskap og som ble gjeninnsatt i sin stilling av biskop Rosemarie Køhn, i strid med de anbefalinger som Kirkemøtet, Den norske kirkes høysete valgte organ, hadde gitt. 4) Dette førte til den mest alvorlige politiske debatt om makten i Den norske kirke, som vil ha konsekvenser for kirkens framtid i forhold til spørsmål om åpenhet, pluralisme versus ensretting, maktkonsentrasjon eller delt makt. Det er betegnende for hvordan homofilidebatten har brakt latente konflikter i den norske kirke til overflaten at et sentralt dokument simpelthen heter: «Kirkemøtets myndighet i lys av homofilisaken». En kan si at homofilisaken har hatt samme type katalysator-effekt i kirken som Gardermoen-utbyggingen i det politiske liv.
Mellom Hegemoni og Ideologi: et teoretisk perspektiv
Hver for seg kunne det være av interesse å forfølge alle disse debattene, de er alle relatert til kjønn og makt. Det er knapt tilfeldig at det er to kvinner, Siri Sunde og Rosemarie Køhn, som kraftigst har utfordret den ideologiske og politiske maktstruktur i kirken. Imidlertid synes jeg det er størst behov for å forsøke å forstå hva det er som skjer i disse debattene, hva som er den underliggende struktur. Det er ikke tilstrekkelig å bare snakke om back-lash effekt eller misbruk av makt. Jeg vil anlegge et perspektiv som er hentet fra John og Jean Camaroffs analyse av den rolle kristendommen spilte i kolonialismen i Sør-Afrika (Revelation and Revolution: Christianity, Colonialism and Consciousness in South-Africa, Chicago: UoCP, 1991). Sentralt i analysen står forholdet mellom kultur, hegemoni og ideologi. Kultur er det felles repetoire av praksis, symboler, mening der det utspiller seg en dialektikk mellom dominans og motstand. Makt blir utøvd i to former, gjennom hegemoni og ideologi. Hegemoni er en form for makt som nesten ikke blir følt, den «gjemmer seg» i det som blir tatt for gitt, det selvsagte, det som er «naturlig», den har ingen aktør:
«Hegemony is that order of signs and practices, relations and distinctions, images and epistemologies - drawn from a historically situated cultural field - that come to be taken-for-granted as the natural and received shape of the world and everything that inhabits it, its power lies in what it silences - what it prevents people from thinking and saying ( (1991: 14).»
Ideologi, derimot, er en aktivt utøvd form for makt, gjennom aktører, det referer til menneskers evne til å utøve kontroll over produksjonen og bruken av tegn og symboler i gitte historiske kontekster. Ideologi uttrykker systemer av mening, verider og tro for grupper med en felles identitet, enten den er dominerende eller underordnet, innefor et historiske gitt kulturelt felt.
Når to kulturer kommer i kontakt og konflikt, så bryter den hegemoniske, «gitte» kontroll sammen, og den produserer ideologi, forsøk på å legitimere og opprettholde det som tidligere ble tatt for gitt. Ideologier kan bare delvis lykkes i å opprettholde det sosiale univers, de etterlater tomrom og plass for eksperimentering. Hegemoni og ideologi ligger langs et kontinuum, med glidende overganger. Comaroffs introduserer også et siste element som er relatert til dette kontinuum mellom hegemoni og ideologi, og det er bevissthet, og de former den tar, langs et kontinuum fra det usette til det sette, fra the uante til det erkjente.
Homofil bevissthet og Kirkens tap av hegemoni
Jeg tror dette er et nyttig perspektiv til å forstå hva som er skjedd i kirken i homofilidebatten, og hvorfor den har tatt slike former. Inntil 1970-tallet rådet et absolutt hegemoni i norsk kultur i synet på homoseksualitet og homofile. Dvs. det var ikke noe syn, det kunne relegeres til det usette, det uante, det som ikke skulle omtales. På 1950-tallet kunne biskopene uanfektet si at homoseksualitet skulle gjelde for det avskyelige det var, uten at de trengte noen ytterligere teologisk argumentasjon. De kunne si det i trygg forvissning om at dette var allmenn kunnskap. Dette korresponderte med mangelen på bevissthet hos homofile, som f.eks. kom til uttrykk ved at også der den ble artikulert, tok den en uartikulert form, i et underforstått kodespråk i boktittelen Vi som føler annerledes fra 1957 (Finn Grodal, pseud.)
Det var fra dette nivå, det uartikulerte, eller delvis sette og erkjente, at homofile tok et sprang i bevissthet , først og fremst. gjennom den veltalende bergensk munnrappe artikulasjon til Kim Friele. Uten dette sprang i bevissthet, i å formulere en identitet, og å plassere seg synlig i et sosialt og politisk rom, ville de ikke bli satt spørsmålstegn ved dette hegemoniet. Men det skjedde, og i en allianse med politikere ble det argumenter for og gjennomført en rekke politiske vedtak: avkriminaliseringen i 1972, inkludering i antidiskrimineringsparagrafen i 1981, og partnerskapsloven i 1993. Parallelt med dette kom opphevelse av sykdomsdefinsjoner og adgang til å delta i forsvaret osv. I det offentlige rom skjedde det på uhyre kort tid en transformasjon fra unevnt og forbudt avvik, til klart omtalt minoritet med bestemte rettigheter. Den politiske utviklingen gikk så raskt , delvis fulgt av en opinionsendring, at det gamle hegemoni forsvant og ble effektivt forvist til plassen for fordommer på under 20 år.
Det er i lys av denne utviklingen, tror jeg, at vi må se den form debatten tok i kirken, og spesielt hos det konservative flertall. I løpet av dette århundre hadde det opprinnelige hegemoni m.h.t. kjønn og seksualitet gått tapt på område etter område. Først og fremst dreiet det seg om kvinners rolle - inne yrkes- og samfunnsliv, politikk, men også innen familie og kirke. Ved tap av hegemoniet forsøkte kirkens menn å utvikle ideologier for å opprettholde systemer av mening innenfor avgrensede områder, særlig i forhold til prestetjeneste, og forholdet mellom ektefeller. Tapet av hegemoniet overfor homofile er derfor den siste skanse, og kanskje derfor er kampen så uforsonlig. Det skjer hos flertallet en sterk ideologiproduksjon for å legitimere en eliminering av homofile fra den bevissthet om egen identitet som er utviklet de siste 20 år, og for å opprettholde en eksklusiv heteroseksuell norm. På samme tid kan en antakelig se hos det kirkelige mindretall en akseptasjon av et nytt meningshegemoni, nemlig en integrering av homofile innenfor en felles sosial ramme, på visse betingelser.
Den norske kirkes biskoper ble våren 1999 bedt om å ta stilling til Rosemarie Køhns gjeninnsettelse av Siri Sunde og hvilken forpliktelse de følte i forhold til Kirkemøtets (negative) vedtak i denne saken. Dette førte til en flertalls- og en mindretallsuttalelse, der mindretallet var langt skarpere og mer direkte i sin avstand til flertallets argumentasjon. Dette er derfor en tekst som egner seg godt til å se utviklingen i retning av et (foreløpig) mindretall med en kristen begrunnelse for felles verdier i samfunnet, dvs. i nærheten av et nytt hegemoni. Flertallet, derimot, representerer et aktivt forsøk på å opprettholde en ideologisk legitimering i forhold til en mindre, mer avgrenset gruppe.
Biskopenes mindretall og etableringen av nytt hegemoni?
Biskopenes mindretall behandler homofilispørsmålet ganske kort, under overskriften:
«HENSYNET TIL DE HOMOFILE
Når det er viktig for oss å arbeide for at homofilt samliv skal bli akseptert også i kirken, er det av hensyn til de homofile og deres menneskeverd. Vi vet at mange homofile føler seg dypt krenket av den påstand at deres seksuelle legning er av en slik art at den ikke under noen omstendigheter kan leves ut. Bibelen sier at hvert menneske er skapt i Guds bilde. Ikke noe menneske er mindreverdig i Guds øyne. Ut fra vår forpliktelse på Skriftens vitnesbyrd om Kristus som aldri diskriminerte noe menneske, ønsker vi å ta de homofile på alvor og bekrefte deres menneskeverd.
Spørsmålet om homofilt samliv behandles ikke tematisk noe sted i Skriften. De bibelsteder som taler om samkjønnslig omgang, kan etter vårt syn ikke brukes mot mennesker med en homofil identitet og homofile som lever i et ordnet samliv. Vårt syn bygger på en helhetsforståelse av Skriftens budskap. Gjennom undersøkelser av homofiles livssituasjon er vi nylig blitt minnet om de alvorlige belastninger mange homofile fortsatt lever under. Dersom dette skal bli annerledes, er det viktig at kirken og alle mennesker i vårt samfunn møter homofile med respekt. Skal en slik respekt bli mer enn tomme ord, må den bl. a. kunne få som konsekvens at homofile som lever i ordnede parforhold og som har de kvalifikasjoners om kreves, får adgang til alle kirkelige stillinger.»
Utgangspunktet for mindretallet (Køhn, Osberg, Steinholt, Stålsett) er homofiles menneskeverd, som blir bekreftet av at mennesket er skapt i Guds bilde (en henvisning til skapelsesberetningen i 1. Mosebok). Respekt for et menneskeverd krever konsekvenser, menneskeverd er ikke tomt for innhold. Menneskeverdet er nært knyttet til identitet. Her er et sentralt begrep fra tenkningen om mennesket, retten til identitet og respekten for den. Her er kjønn og seksualitet inkludert i identiteten, men «identitet» alene kan ikke gjøre krav på rettigheter: det stilles moralske krav til «ordnet samliv», vel i denne sammenheng partnerskap. Dette synet bygger på en «helhetsforståelse av Skriftens budskap», dvs. det er en sentral tanke i luthersk teologi som uttrykkes, ikke det enkelte skriftsted, men det sentrale budskap (bak, under, i) Skriften er det avgjørende. Og de understreker videre at spørsmålet om «ordnet samliv» for homofile ikke er omtalt i Bibelen, den snakker bare om noe annet, nemlig «samkjønnslig omgang», som derfor ikke er relevant i denne sammenheng. Identitet, moralsk ansvar for ordnet samliv er de avgjørende krav. De hermeneutiske kriteriene er en vurdering av hva tekstene handler om: utsagn om «tilfeldig sex» kan ikke anvendes mot seriøse forhold. Den helhetsforståelsen av Skriften som disse biskopene bygger på, likestiller derfor i stor grad mennesker i parforhold, uansett kjønn. Vektleggingen av identitet, ansvar og menneskeverd representerer en konsensus inne mye moralsk tenkning på mange områder (f.eks. i forhold til innvandrere, flyktninger, andre minoriteter) som begynner å nærme seg den hegemoniske delen av kontinuumet fra ideologi. Vi noterer at det er lite vekt på en spesifikk betoning av kjønn, det er hensynet til individet og dets identitet som er avgjørende.
Bispeflertallet og ideologisk legitimering
Uttalelsen fra flertallet viser en sterk spenning mellom understreking av homofiles menneskeverd og en legitimering av å ekskludere homofile i parforhold fra alle kirkelige stillinger. Det er nærliggende å se denne spenningen som uttrykk for et følt press fra et menings hegemoni der menneskeverd er en selvsagt verdi, mens det viktigste for dem er å legitimere avvisningen. Denne konflikten kommer til uttrykk der to motstridende utsagn er stilt mot hverandre på en slik måte at det første fremtrer som tomt eller meningsløst:
«4. Bibelen sier at hvert menneske er skapt i Guds bilde. Ikke noe menneske er mindreverdig i Guds øyne. Dette forplikter oss også til å ta de homofile på alvor og bekrefte deres menneskeverd, og forsvare deres menneskerettigheter. Spørsmålet om homofilt samboende kan inneha vigslede stillinger i kirken, er ikke et spørsmål om allmenne rettigheter. Det kan aldri bli en menneskerett å bli prest. Til vigslede personer stiller kirken særskilte krav til tro og livsførsel.»
Ut fra dette og flere lignende utsagn er det grunn til å spørre hva det betyr å bekrefte menneskeverd og hvilke menneskerettigheter som skal forsvares. Det gis et delvis svar ved å si at (homofiles) menneskeverd kommer til uttrykk ved at de stilles overfor moralske krav, og må ta ansvar for sitt liv. Men disse kravene blir uttrykt helt annerledes enn hos mindretallet. Og det er i oppstillingen av disse kravene og den sammenheng de settes inn i, at det blir tydelig at det dreier seg om et forsøk på ideologisk legitimering. Det som tidligere lå i et implisitt, underforstått hegemoni, må nå tydeliggjøres, tilslutningen blir krevd og gjort eksplisitt
For det første må det begrunnes at spørsmålet om parforhold mellom homofile er en viktig sak som dreier seg om ikke om homofiles identitet (som hos mindretallet) , men om kirkens identitet:
«Spørsmålet om homofilt samliv er ikke bare et enkeltstående etisk spørsmål. Det berører viktige tema i kirkens lære, blant annet skriftforståelse, skapertro og menneskesyn.»
For dem som kjenner de ideologiske kodene, blir det tydelig at her står kirkens autoritet (skriftforståelse), Gudstro (skapertro) og de kristnes identitet (menneskesyn) på spill. Tydeligere kan det ikke sies at her står kirkens ufeilbarlighet som en gruppe på spill. Disse kodeordene bringes også inn i selve diskusjonen av det bibelske materiale som anvendes for å avvise samliv mellom homofile:
«Jesus stadfester og utdyper den bibelske lære om skapelsen, mennesket og menneskers samliv. I Jesu undervisning er ekteskapet mellom mann og kvinne den selvsagte ramme for seksuelt samliv. Andre utsagn i Det nye testamente omtaler seksuelt samliv mellom mennesker av samme kjønn som handlinger i strid med Guds ord og vilje. Slik har kirken forstått disse ordene, og moderne bibelforskning bekrefter denne forståelse. Forsøkene på å tolke disse utsagn annerledes, har ikke vært overbevisende. Det er uholdbart for kirken å ha en praksis som strider mot det Bibelen sier om dette.»
Det er snakk om «bibelsk lære,» «skapelsen» og «mennesket», dvs. en stor ideologisk konstruksjon, som innledning til «menneskers samliv». Samtidig forsøker utsagnet å vekke til live hegemoniet, ved å si at «I Jesus undervisning er ekteskapet mellom mann og kvinne den selvsagte ramme for seksuelt samliv», men det «selvsagte» i dette utsagnet blir svekket ved at det må argumenteres for avvisningen av seksuelt samliv mellom mennesker av samme kjønn ved å vise til tradisjonen og til «moderne bibelforskning». Mens mindretallet viste til at det moralske spørsmål: ordnet samliv mellom homofile, ikke fantes omtalt i Bibelen, finner flertallet en kontinuitet, i seksuelt samliv mellom personer av samme kjønn. Det er ikke spørsmålet om den moralske karakter av samlivet, men om det er mann og kvinne, eller ikke, som er det avgjørende.
Henvisningen til «moderne bibelforskning» er interessant, fordi den representerer et forsøk på legitimering gjennom noe som konservativ teologi vanligvis har tatt avstand fra. Her blir den opplagte historiske spørsmålsstilling: handler disse tekstene
om sex mellom mennesker av samme kjønn (svaret er ja), en erstatning for det hermeneutiske problem: hvordan tolkes, forståes og gjøres slike tekster meningsbærende i en helt annen kontekst? Isteden for å drøfte dette problemet, tildekkes det, ved at det blir gjort usynlig: det er ingen distanse mellom «kirkens praksis» og «hva Bibelen sier om dette». Det er igjen et forsøk på å erstatte hegemoniet: homoseksualitet var , er og forblir uakseptabelt, med en eksplisitt ideologi: Bibelens ord er ufeilbarlige.
Slutt:
Disse tekstene befinner seg i rommet mellom et gammelt hegemoni, der homofili var avvist og taushetbelagt, også blant homofile selv, der kjønnsrollemønsteret «mann og kvinne» var selvfølgelig gitt, der det ikke var behov for noen «ekstra» teologisk legitimering. Kirkens syn befant seg innenfor hegemoniet.
Terminologien i begge uttalelsene viser at det norske samfunn antakelig er på vei mot et nytt hegemonisk tanke- og verdimønster knyttet til menneskeverd og menneskerettigheter. De representerer mer enn en ny ideologi, at de finnes i begge uttalelser viser at de blir tatt for gitt, (eller oppfattes som nødvendige hvis en skal være «politisk korrekt»). Men det er likevel stor forskjell på argumentasjonen. For mindretallet er homofiles bevissthet om egen identitet avgjørende for innholdet i menneskeverd og menneskerettigheter. Identitet fremstår som et nøkkelbegrep, og det er kjønnsnøytralt, knyttet til det moralske kriterium: ansvarlighet i samliv.
For flertallet bruker også menneskeverd og menneskerettigheter, men uten deres tilknytning til bevissthet og identitet, men isteden til menneskets ansvar overfor autoriteter. Mennesket blir først og fremst definert i forhold til kjønnsrolle, der «mann» og «kvinne» utelukkende er definert heteroseksuelt. Omtalen av ekteskapet som «selvsagt» ,men legitimert gjennom en serie av argumenter, viser hvordan det «selvsagte» nå må begrunnes ideologisk. Henvisningene til Bibelens autoritet, uten hermeneutisk refleksjon, troen på Gud som skaper og et menneskesyn som har heteroseksualitet som sentrum, viser hvordan en her forsøker å bygge og legitimere en virkelighetsforståelse for en bestemt, avgrenset gruppe. Det «selvsagte» er blitt ideologi for en gruppe, og heteroseksuelt kjønn er blitt sentrum i universet.