I flere tiår har Norge erklært seg som verdensmester i bistand. De siste årene også som humanitær stormakt.
- I kampen for demokrati internasjonalt er det i virkeligheten utviklet et udemokratisk og ikke-pluralistisk system i Norge, hevder historiker Terje Tvedt.
Under en sluttkonferanse 26. august avleverer Makt- og demokratiutredningen sine hovedkonklusjoner. I dag ble de siste bøkene og rapportene fra utredningen publisert, en uke før konferansen. Terje Tvedts bok "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen" er en av disse. Dette er den første boken som i et maktperspektiv omhandler norsk utviklingshjelp og utenrikspolitikk og hvordan Norge er blitt endret som resultat av den politiske ledelsens globale ambisjoner. Forfatteren er professor og forskningsleder ved Senter for utviklingsstudier ved
Universitetet i Bergen.
Den norske modellen
Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige
organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som "Den
norske modellen". I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen,
i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter
og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika,
Asia og Latin-Amerika.
- Hvert år forvalter dette systemet rundt 15 milliarder
kroner. I 2003 vil norske frivillige organisasjoner motta
om lag 3 milliarder kroner fra Utenriksdepartementet til
sitt arbeid. De driver bistand og nødhjelp i over
100 land og er involvert i nærmere 10 000 prosjekter,
sier Tvedt.
Manglende politisk debatt
Tvedt viser at det er bygd opp en gigantisk PR-kampanje
for den gode sak, og analyserer dens konsekvenser for det
norske demokratiet og for norske oppfatningen av Norges
rolle i verden.
- Hvorfor er Norge aktive på Sri Lanka og ikke i Nepal?
Hvorfor har Norge investert mange hundre millioner i Sudan
men så å si ingenting i Congo eller Rwanda,
spør Tvedt.
Han poengterer at Norges konkrete politikk ikke kommer
som et resultat av en politisk debatt eller som følge
av en utenrikspolitisk plan.
- Stortinget utviser på dette feltet ingen aktivisme
de har snarere abdisert og er stort sett opptatt av skammens
grense, det vil si av bistandens størrelse snarere
enn politikkens konkrete innhold og faktiske konsekvenser.
Partiene får også store beløp til informasjon
om uland fra NORAD og til bistandsprosjekter fra departementet.
- Partiene har altså underkastet seg den utøvende
makt, som blir dommer over partiene, det vil si at forholdet
mellom statsmaktene er snudd på hodet. Det er tvilsomt
om dette er effektiv politikk, men det er uomtvistelig at
dette ikke er i tråd med norsk statsskikk.
En merkevare med bismak
- Oslo-kanalens suksess i Midtøsten-forhandlingene
ble den norske modellens mønstereksempel. Den norske
stats markedsføring internasjonalt knyttes til Den
norske modellens fortrinn. Baksiden av modellen er at i
kampen for demokrati internasjonalt, er det i virkeligheten
utviklet et udemokratisk og ikke-pluralistisk system i Norge.
Et nytt fenomen er oppstått - et nasjonalkorporativt
system. Norsk korporativisme tilhører altså
likevel ikke fortiden. Dette systemet med spesielle former
for makt og maktmekanismer kaller jeg for "Det nasjonale
godhetsregimet", uttaler Terje Tvedt.
Denne nye formen for korporativisme minner ifølge
Tvedt bare svakt om tradisjonell arbeidslivskorporativisme.
Organisasjonene representerer på dette feltet ofte
ikke det sivile samfunnet, men opererer som kontraktører
for departementet.
- De snakker om verdien av frivillighet og det sivile samfunn,
men i større og større grad går de på
statslønn. Forskningens uavhengighet er i stor grad
blitt en illusjon. De frittstående forskningsinstituttene
på feltet kan ikke overleve uten Utenriksdepartementets
støtte. På universitetene arbeider flere og
flere professorer som lavt lønnede bistandsarbeidere
på NORAD-finansierte prosjekter, og færre og
færre har tid eller økonomiske muligheter til
å drive noe i nærheten av fri, uavhengig forskning.
Elitesirkulasjon
Det sørpolitiske systemet forvalter betydelige midler.
Nettverket av personer innen dette systemet er begrenset
og flere bytter hatter. Terje Tvedt viser at et lite antall
personer sirkulerer mellom ledende posisjoner i stat og
organisasjonsliv, samtidig som de samme personene, ofte
uten åpenhet og parlamentarisk kontroll, fordeler
systemets ressurser seg imellom.
- Resultatet er ikke sjelden bedervede beslutninger. Dette innebærer at de rasjonelle alternativene ikke velges, fordi særinteressene intervenerte, men alltid kamuflert som allmenninteresse. Tidligere statsledere blir ledere av "uavhengige og frivillige" organisasjoner - og omvendt. Forskere er forskerpolitikere og politikerforskere, og svært mange møter seg selv i døra eller svingdøra.
Må tenkes nytt
Boken "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den
norske modellen" viser at det kanskje er nødvendig
å tenke nytt omkring organiseringen av utenrikspolitikken
og utviklingshjelpen.
- Det kan neppe være tvil om at Norges muligheter
som internasjonal aktør hemmes av den kollektive
kapitulasjon overfor Det nasjonale godhetsregimets retorikk
og symboler. Som Kundera ville ha sagt, er den nettopp derfor
ennå umoden, og ikke sjelden uklok, og paradoksalt
nok, ofte umoralsk, sier Terje Tvedt.