Samarbeidet mellom Utenriksdepartemenet og Fafo har vært viktig for norsk Midtøsten-politikk.
- Fafo har både vært kunnskapsleverandør samtidig som de har hatt en utøvende rolle, påpeker forsker og sekretariatsleder i Makt- og demokratiutredningen Ellen Rømming.
Forholdet mellom Utenriksdepartementet (UD) og forskningsstiftelsen Fafo på 90-tallet dokumenteres nå i en ny rapport fra Makt- og demokratiutredningen. Rapporten "Redskap eller aktør? Fafos rolle i norsk Midtøsten-politikk" baserer seg på UDs eget arkivmateriale og en rekke personlige intervjuer.
To roller
Skillet mellom offentlig politikk og den delen av forskningen
som kalles oppdragsforskning er ikke alltid tydelig. Av
og til opererer disse virksomhetene i et grenseland der
de utgjør to sider av samme sak, og den norske Midtøsten-politikken
befinner seg i dette grenselandet.
- Fafo hadde en slik rolle på 90-tallet, der et meget
tett samarbeid utviklet seg mellom Fafo og UD. Ved å
produsere et faktagrunnlag med tanke på sluttstatusforhandlinger
om flyktningspørsmålet, og samtidig være
en aktør i bruken av disse dataene, sitter Fafo på
begge sider av bordet. Dette har skapt uklare roller mellom
forskningsinstitusjonen og UD, påpeker Ellen Rømming.
Tette bånd
Det tette samarbeidet mellom UD, frivillige organisasjoner
og forskningsinstitutter beskrives som "den norske
modellen", og høstet internasjonal anerkjennelse
etter fredsavtalen mellom israelere og palestinere (Oslo-avtalen).
Modellen innebærer at representanter for frittstående
institusjoner i fredsmekling, demokratibygging og tillitsskapende
tiltak spilte en helt avgjørende rolle i prosessen
som ledet frem til avtalen.
I korte trekk avdekker rapporten fra Makt- og demokratiutredningen
flere forhold det kan stilles spørsmål til:
1. Fafo har kartlagt forskjellige lands standpunkt
i flyktningespørsmålet og samtidig gitt innspill
til hvilke standpunkt Norge skal innta i dette spørsmålet.
2. Forhandlere for israelske og palestinske myndigheter
er gitt anledning til å godkjenne innhold og resultater
av forskningsrapporter før publisering.
3. Målsettingen med forskningsrapportene var
at de skulle danne et faktagrunnlag for sluttstatusforhandlingene
flyktningspørsmålet.
4. Fafos forskning var av så stor betydning
for norske myndigheter at vanlige saksbehandlingsrutiner
ble satt til side.
Levekårsundersøkelsene
Sentralt i Fafos forskning i Midtøsten står
levekårsundersøkelsene. Levekårsundersøkelsen
på Vestbredden og Gaza i 1993 var en døråpner
for Norges rolle som fredsbygger i Midtøsten. Etter
Oslo-avtalen ønsket Norge å videreføre
sitt engasjement i regionen, og Fafo ble utenriksledelsens
fremste medhjelper og støttespiller i dette arbeidet.
Arbeidsgruppen om flyktninger var en del av fredsprosessen, og viktig for det norske engasjementet i Midtøsten på 1990-tallet. Engasjementet ble knyttet til vervet Norge hadde påtatt seg som "hyrde" for arbeidet med å bygge opp en database om palestinske flyktninger. For Fafo ble dette et springbrett til en lang rekke nye levekårsundersøkelser i Midtøsten gjennom hele 1990-tallet.
Vepsebol
- Men da Norge ville utvide levekårsundersøkelsene
til også å omfatte flyktningene i Jordan, Libanon
og Syria, var dette det samme som å stikke hånden
inn i et politisk vepsebol, sier Rømming.
Levekårsundersøkelsene i Jordan, Libanon og
Syria skulle bidra avklaring om situasjonen for flyktningene
i disse landene. Et kontroversielt tema der israelere og
palestinere står steilt mot hverandre.
- Palestinere krever at alle flyktninger skal få mulighet
til å vende tilbake til det stedet de har sin opprinnelse.
Den folkerettslige referansen for dette kravet er FNs menneskerettighetserklæring
og FNs resolusjon 194 fra 1948. Men Israel går mot
dette.
Oslo-avtalen, der Fafo hadde en sentral rolle, pekte ikke
på noen løsning som innebar tilbakevending
for flyktningene. Dette var en viktig årsak til at
Fafo ble møtt med skepsis og til dels motbør
fra myndighetene i Libanon, Syria og Jordan i forhold til
nye levekårsundersøkelser. Skepsisen blant
mange palestinske eksil-flyktninger var også stor.
- Mitt materiale peker i retning av at Fafo i en del miljøer
ble oppfattet som en politisk aktør snarere enn en
uavhengig forskningsinstitusjon, avslutter Ellen Rømming.