Masteroppgaver

et studium av Sovjetunionens politikk overfor Sentral- og Østeuropa 1945-1989

Brynn, Rudolph

Hovedoppgaven er skrevet innen området internasjonal politikk. Oppgavens tema har vært ideologiens funksjon i forholdet mellom Sovjetunionen og landene i Sentral- og Øst-Europa, med Polen og DDR som case-studier. Problemstilling: Hvorledes ideologien fungerte som legitimitetsgrunnlag a) for Sovjetunionens hegemoni i Øst-Europa, b) for de østeuropeiske kommunistregimenes maktmonopol, samt hvilken reell betydning ideologien hadde for regimenes konkrete policyutforming. Jeg har gjennom en empirisk analyse av den sovjetiske østeuropapolitikken fra Stalin til Gorbatsjov søkt å belyse ideologiens funksjon. Jeg tok utgangspunkt i skillet mellom fundamental ideologi eller dogmer, og operativ eller offisiell ideologi. Den fundamentale ideologien består av grunnleggende prinsipper som påvirker den praktiske politikken, men er selv upåvirket av denne. Operasjonell ideologi er mindre stabil, og kan defineres som tilpassing av de fundamentale prinsipper til den politiske virkelighet. Selv om de to nivåene interagerer med hverandre er de ikke nødvendigvis identiske, og hvis et regime har valget mellom dogmatisk å etterfølge de fundamentale ideologiske prinsipper eller pragmatisk å bryte med dem av politiske hensyn var min hypotese at sannsynligheten er stor for at den pragmatiske linjen vil seire. Den empiriske undersøkelsen styrket denne hypotesen. Idet jeg anvendte to typer kildemateriale - taler og offentlige uttalelser fra ledende partihold i Sovjetunionen og Øst-Europa, og vestlige analyser av sovjetisk og østeuropeisk politikk og ideologi - fikk jeg skilt ut følgende hovedtrekk ved utviklingen 1945 - 1989: Hovedresultater: - Ideologien spilte en avgjørende rolle som offisiell legitimering av den praktiske politikken. Enhver politisk linje ble fremstilt som leninisme, enten man førte en stalinistisk ensrettingspolitikk eller en liberal reformpolitikk. De fundamentale ideologiske dogmer kan på denne måte sies å ha spilt like stor rolle for det sovjetiske som for de østeuropeiske regimene. Sovjetunionens hegemoni over de andre sosialistisk styrte landene i Warszawapakten ble begrunnet med landets posisjon som ideologisk ledernasjon, som i kraft av sin lange ansiennitet som sosialistisk stat skulle være ledende blant likemenn i den internasjonale sosialistiske bevegelse. På sin side kunne de lokale østeuropeiske satelittregimene begrunne sine maktmonopol med at kommunistpartiene var arbeiderklassens avantgarde, som i kraft av sin bevissthet om de historisk korrekte utviklingslinjer måtte ha en ledende rolle i samfunnet. Det skal heller ikke utelukkes at ideologien var med på å påvirke aktørenes persepsjoner av den politiske situasjon, og således ha hatt i det minste indirekte effekt på den politiske beslutningsprosess, ved siden av realpolitiske vurderinger. - Imidlertid var det stor forskjell på den formelle og den reelle innflytelse ideologien hadde på praktisk politikk. Sovjetunionen førte hele tiden en pragmatisk linje overfor satelittregimene med hensyn til krav om absolutt rettroenhet overfor Moskvas ideologiske linje såfremt disse regimene ikke brøt med sovjetiske nasjonale interesser. Man kunne derfor tolerere "nasjonale veier" til sosialismen så lenge Sovjetunionens hegemoni ikke ble utfordret. Man kunne tolerere de økonomiske eksperimenter under Ungarns "gulasjsosialisme", men ikke landets utmelding av Warszawapakten. Romanias utfordrende rolle overfor supermakten ble tolerert fordi Ceacescu-regimets kontroll var total, men ikke Tsjekkoslovakias "sosialisme med et menneskelig ansikt". Jeg finner derfor at nasjonale interesser synes å være en bedre forklaringsmodell for sovjetisk østeuropapolitikk enn ideologiske hensyn. - Selv om de lokale østeuropeiske regimene legitimerte sitt maktmonopol med marxismen-leninismens dogmer, klarte man aldri å bygge opp et de facto legitimitetsgrunnlag overfor egne befolkninger. For det første ble disse regimene aldri kvitt sitt stempel som marionetter for en fremmed hegemoni, og for det andre ødela den pragmatiske bruken av operativ ideologi som apologi for skiftende og krisepreget praktisk politikk enhver troverdighet for regimenes ideologiske styrke. - Etter at Mikhail Gorbatsjov eksplisitt hadde erklært sovjetisk militær tilbaketrekning fra bufferstatene langs landets vestgrense, hvor de hadde stått siden 2. verdenskrig og således utgjort en permanent trussel om intervensjon dersom Sovjetunionens satelittregimer var truet av opposisjonelle krefter, eller dersom regimene selv trosset Sovjetunionens interesser i utillatelig grad - var i virkeligheten disse regimers maktmonopol uten grunnlag. Så snart budskapet var oppfattet av opposisjonen, feide man de østeuropeiske regimene over ende i - med unntak av Romania - ublodige revolusjoner. Imidlertid er det min påstand at sovjetregimet ikke hadde til hensikt en slik utvikling. Snarere ønsket Gorbatsjov reformvennlige regimer som innenfor rammen av det sosialistiske system ville effektivisere og modernisere dette systemet på et bredere legitimitetsgrunnlag. Men tiden hadde løpt fra en "finlandiseringsløsning". Man hadde undervurdert i hvor stor grad regimenes legitimitetsgrunnlag hadde sviktet.

En komparativ studie av arbeidslivets parters reformkrav og gjennomslag i Norge og Tyskland

Heyerdahl, Linn

I denne masteroppgaven studeres store endringer som har funnet sted på den pensjonspolitiske arenaen i to forskjellige land. Studien går i dybden av enkeltelementer innenfor to pensjonsreformer, en i Norge og en i Tyskland. I håp om lettere å kunne møte de pensjonspolitiske utfordringene landene står overfor, har begge reformene endret betingelsene og mulighetene til pensjonssparing for ansatte i privat sektor. Fokus rettes mot pensjonsordninger som tjenes opp i arbeidsforhold; tjenestepensjoner. Når innholdet i tjenestepensjonspolitikken skal reformeres, er det særlig to samfunnsaktører som berøres av endret politisk innhold; arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Denne studien går i dybden av hvordan innholdet i pensjonspolitikken som berører det private tjenestepensjonssystemet har endret seg gjennom reformene, hvilke krav partene i arbeidslivet søkte å få gjennomslag for, samt hvorvidt disse kravene gjenspeiles i det endelige reformutfallet. I Norge avgrenses studien til prosessen som ledet frem til Lov om obligatorisk tjenestepensjon, kunngjort i desember 2005. Denne sammenlignes med den tyske prosessen som ledet frem til Aldersformueloven, kunngjort i juni 2001 (Riester-reformen). I oppgavens teoretiske rammeverk defineres fire potensielle konfliktområder som forventes å representere interessekonflikten mellom hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden rundt tjenestepensjonene i privat sektor. I hoveddelen av den komparative analysen søker jeg å finne ut av hvilke konkrete krav som ble fremmet av hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i Norge og Tyskland under reformprosessene, hvorvidt konfliktområdene, som etter forventningene skulle representere interessekonflikten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere rundt tjenestepensjonene i privat sektor, var tilstedeværende, samt hvordan de konkrete kravene gjenspeiles i det endelige reformutfallet. Avslutningsvis drøftes det hvorvidt landenes statstradisjon (etter typologien til Gøsta Esping-Andersen) og samarbeidsstruktur mellom organisert kapital og arbeid (etter typologien til Colin Crouch) kan bidra til å forklare variasjonen i kravene som ble stilt og deres gjennomslagskraft. Analysen viser at mens enkelte av utviklingstendensene på et overordnet nivå er like, finner vi fortsatt betydelige forskjeller i organiseringen av tjenestepensjon i privat sektor på detaljnivå i Norge og Tyskland. Med unntak av noen tilfeller der partenes krav var sammenfallende eller uklare, uttrykte hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i begge land klare forskjellige krav, som stemte godt over ens med de forventede interessekonfliktene (potensielle konfliktområder). Diskusjonen viste at velferdsstatsregimene kan ha hatt innvirkning på hvilken retning politikken tok gjennom pensjonsreformene, og således hvilke krav partene i arbeidslivet fikk gjennomslag for. I Tyskland kan det se ut til at arbeidstakersidens gjennomslagskraft til en viss grad også ble betinget av kjennetegn ved den kontinentale partnerskapstradisjonen, som lav fagforeningstetthet og fragmentert organisasjonsstruktur.

A Critical Analysis of Obama`s Nuclear Policy and Extended Nuclear Deterrence Credibility on the Korean Peninsula

Ganss, Mathias

A qualitative study of the ideological credentials of Neo-Eurasianism

Wenaas, Laila

A study of a modern insurgency’s effort to influence international media

Foss, Amund Bakke

Hva forklarer staters tilbøyelighet til å være aggressorer i mellomstatlige oljebaserte ressurskriger?

Benedictow, Tancred Alexander

Hva forklarer staters tilbøyelighet til å være aggressorer i mellomstatlige ressurskriger hvor stater søker tilgang på andre staters oljeressurser? Formålet med studien er å avdekke om det foreligger bestemte årsakssammenhenger mellom oljepris, regimetype, posisijon i oljemarkedet og staters tilbøyelighet til å være aggressor i olejbaserte ressurskriger. Forskningsspørsmålet besvares gjennom å andvende Charles Ragins Kvalitative komparative analyse til å gjennomføre og komparere tre caseanlayser av mellomstatlige kriger i tidspeioden hvor stater som er objektet for aggresjon produserer mer enn 0, 31 prosent av verdens totale oljeproduksjon på tidspunktet for konfliktinitiering. Studien finner en mellomstatlige oljebasert ressurskrig, Iraks invasjon av Kuwait 1990. Studien finner samtidig grunnlag for å konkludere med at det forlå bestemte kausalsammenhenger mellom oljepris, Iraks regimetype og posisjon i oljemarkedet og tilbøyelighet til å søke tilgang på Kuwaits oljeressurser i 1990. Oljepris, Iraks regimetype og posisjon i det internasjonale oljemarkedet har dermed forklarimgskaft på Iraks invasjon av Kuwait 1990, men det lave antallet observasjoner gjør studiens slutninger om kausalforholdet ikke kan generaliseres til andre steder og tider.

En analyse av forsvarsvirksomheten i Kongsberg, 1980-2010

Aakre, Marit

Med denne oppgaven har jeg søkt å gi innsikt i hvordan globaliseringen av forsvarsindustrien har preget norsk forsvarsindustri. Gjennom en casestudie undersøkes utviklingen i forsvarsvirksomheten i Kongsberg for perioden 1980-2010. Analysen er forankret i en internasjonal politisk økonomisk tilnærming der utviklingstrekk på internasjonalt og globalt nivå forventes å påvirke aktører og deres handlingsrom på nasjonalt nivå. Globaliseringen av forsvarsindustrien forstås som skiftet fra de tradisjonelle mønstrene for våpenproduksjon til en internasjonalisering av utvikling, produksjon og markedsføring av forsvarsmateriell. Begrepet favner også utviklingen mot et globalt hierarki av forsvarsprodusenter. Det teoretiske rammeverket for oppgaven gir forventninger om at globaliseringen har påvirket norsk forsvarsindustri på de seks områdene: internasjonalisering, konsolidering, rasjonalisering, diversifisering, vektlegging av kjernekompetanse og nisjeprodukter, samt vektlegging av eksport. Problemstillingen undersøkes ved bruk av både kvalitativ og kvantitativ innholdsanalyse. Det er årsrapportene for forsvarsvirksomheten i Kongsberg, i henholdsvis Kongsberg Våpenfabrikk (1980-1987), Norsk Forsvarsteknologi (1988-1994) og Kongsberg Gruppen (1995-2010), som har vært primærkilden. Funnene tyder på at det teoretiske rammeverket som lå til grunn, langt på vei forklarer utviklingen i forsvarsvirksomheten i Kongsberg. Globaliseringen av forsvarsindustrien har gitt seg utslag i en mer internasjonalisert og konsolidert forsvarsvirksomhet, som vektlegger produksjon av nisjeprodukter, samt eksport av disse, og hvor internasjonalt samarbeid om utvikling, produksjon og markedsføring av forsvarsmateriell har blitt viktigere. I forlengelsen av funnene beskrives det også hvilke konsekvenser som følger med globaliseringen av forsvarsindustrien. For eksempel hvordan industriens vektlegging av nisjeprodukter, og rollen som underleverandør har gjort den mer avhengig av eksport, og av samarbeid med de større forsvarsprodusentene i USA og Europa.

Analyse av R2Ps påvirkning på Sikkerhetsrådets respons på humanitære kriser

Yssen, Kristin

Da Responsibility to Protect (R2P) formelt ble vedtatt av Sikkerhetsrådet i 2006 øynet flere håp om at man nå så slutten på masse-overgrep slik man hadde sett i Rwanda og Bosnia på 1990 tallet. Det tok allikevel omlag seks år før Sikkerhetsrådet for første gang implementerte R2P i Libya. Denne oppgaven søker å undersøke i hvilke grad R2P har påvirket Sikkerhetsrådets respons til humanitære kriser. Oppgavens to case – Libya og Syria – er to forskjellige case med to forskjellig respons fra Sikkerhetsrådets side. Jeg argumenterer med at R2P ser ut til å ha påvirket responsen i Libya, men ikkje i Syria der ingen ‘timely and decisive’ respons kommet. For å se om R2P har en tilstedeværelse er det formulert fem indikatorer som representerer R2P, og på bakgrunn av disse vil man kunne se indikasjon av påvirkning fra R2P. Oppgavens to teorier, neorealismen og neoliberal institusjonalisme, har forklaringskraft i hvert sitt case i denne oppgaven, og man ser derfor et noe blandet bilde av i hvilke grad R2P har spilt en rolle på Sikkerhetsrådets respons. I Libya har Sikkerhetsrådet vist at de er villige til å respondere på humanitære kriser med effektive virkemidler, og indikerte for mange en mulig endring i forhold til Sikkerhetsrådets tidligere håndteringer av humanitære kriser da Sikkerhetsrådet for første gang implementerte R2P. I Syria har ikke R2P hatt noen nevneverdig påvirkning da det ser ut til å være realpolitiske hensyn som har styrt Russland og Kinas atferd. Det vil dermed være interessant å se hvordan R2P blir benyttet i fremtidige humanitære kriser, og om de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet klarer å generere en politisk vilje til benytte seg av R2P.

Analyzing Political Risk to Oil Operations in Areas of Internal Armed Conflict

Wam, Ola Holte