Myten om de politiske partienes forfall

Selv om partiene er svekket som medlemsorganisasjoner, har ikke deres evne til å representere blitt mindre, skriver Elin Haugsgjerd Allern, Knut Heidar og Rune Karlsen i denne kronikken, som er en lengre versjon av en Viten-kronikk i Aftenposten.

Jonas Gahr Støre og Erma Solberg intervjues av NRKs Sigrid Sollund.

Norske politikere er ikke høyt hevet over folk flest, men representerer medlemsmassen og velgerne. Her fra forrige valgkamp der Erma Solberg og Jonas Gahr Støre blir intervjuet av NRKs Sigrid Sollund.

De politiske partiene har færre medlemmer enn før, og et større antall politiske rådgivere og «spinndoktorer» i staben. Lever dagens folkevalgte i en «profesjonell politikerboble»?

Konklusjonen til den siste Maktutredningen var at «folkestyret forvitrer».

Partiene mobiliserer ikke til politisk deltakelse lenger, de er i utakt med sine velgere. Også i internasjonal faglitteratur hevdes det at partienes evne til å kanalisere og representere velgerne politiske synspunkter er kraftig svekket. I følge den irske statsviteren Peter Mair (1951-2011) mislykkes samtidens partier i å bygge bro mellom samfunn og stat «fordi borgerne har trukket seg tilbake til den private sfære» og «partienes lederskap har trukket seg tilbake til institusjonene». Sagt på en annen måte: Partienes evne til å representere folkeviljen i politiske organer er kraftig svekket.

Spørsmålet er hvor godt empirisk belegg det er for denne påstanden.

Grunnet mangel på sammenlignbare data over tid og landegrenser, finnes det ingen større studie som har testet hypotesen om svekket representasjon via partier fullt ut. En ny undersøkelse av utviklingen av forholdet mellom norske velgere og partimedlemmer, landsmøtedelegater og stortingsrepresentanter over tid, sår på sin side tvil om holdbarheten: partiene her hjemme evner fortsatt å speile sine velgeres synspunkter i sentrale politiske stridsspørsmål.

Massepartienes tid er forbi

De politiske partiene har utvilsomt gjennomgått store endringer de siste årtiene. Mer enn fire av ti norske partimedlemmer har forsvunnet siden 1990. Nye er kommet til, men ikke mange nok til å forhindre en markant nedgang, også i internasjonal målestokk. Samtidig har den offentlige finansieringen av partiene økt betydelig, og nivået på denne statsstøtten i Norge regnes som relativt høyt.

Partiene har i dag åpenbart andre arbeidsrutiner og benytter andre virkemidler enn i de gamle «massepartienes» tid. De er mest synlige for velgerne før valg og i løpende mediedebatt. Det er primært gjennom TV-programmer, avisspalter og sosiale medier politikere, ofte ved hjelp av profesjonelle rådgivere, kommuniserer med oss vanlige velgere.

Men betyr disse forandringene nødvendigvis at partienes evne til å representere velgerne sosialt og politisk har avtatt?

Medlemsorganisasjonen lever 

For å svare på spørsmålet, trengs data om velgere og partier fra ulike tidspunkter. Våre spørreundersøkelser blant norske partimedlemmer i SV, Ap, Sp, KrF, Venstre, Høyre og FrP, viser at interessen for å påvirke politikken blant partimedlemmene ikke er redusert siden 1990. Andelen av velgerne som er aktive innenfor de politiske partiene har selvsagt gått ned siden medlemstallet er lavere.

Men medlemmene i norske partier er fortsatt aktive og interesserte – på minst samme nivå i dag som rundt 1990.

Partiaktivistene mener dessuten fremdeles at dagens partiledere i stor grad er lydhøre for det som rører seg på grasrota. Færre partimedlemmer, betyr ikke nødvendigvis mer passive og mindre innflytelsesrike partimedlemmer.

Partimedlemmene: avvikere eller elite?

De aktive medlemmene faller i hovedsak i to grupper: På den ene siden er det «partipolitikerne», de som er tillitsvalgte eller har offentlige verv i kommuner og fylker. På den annen siden er det «partiveteranene», de som tidligere har hatt slike verv. De aktive medlemmene skiller seg dermed sterkt fra vanlige velgerne når det gjelder politisk deltakelse.

Partimedlemmene er likevel rimelig like norske velgere sosialt og holdningsmessig; de er ikke en gjeng politiske og sosiale «avvikere», ei heller samlet en del «samfunnseliten». Intet perfekt samsvar, men medlemmene har vært, og er fortsatt, forankret i de samme sosiale gruppene som sine velgere (om enn noe mer ressurssterke i gjennomsnitt). Og – enda viktigere – de har i stor grad de samme politiske meningene som partiets velgere i sentrale politiske spørsmål, for eksempel når det gjelder syn på skattepolitikk, utgifter til offentlig velferd, miljøvern, u-hjelp og innvandring.

Fra velger til stortingsrepresentant

Også når vi sammenligner velgerne med partienes landsmøtedelegater og stortingsrepresentanter, er det et rimelig høyt og stabilt nivå av samsvar i sosial profil og politiske holdninger – selv om det skal sies at stortingsrepresentantene i dag bærer preg av å være mer av en sosial elite enn før, spesielt når det gjelder utdannelse.

Sammenfallet i grunnleggende politiske synspunkter er likevel sterkere mellom partienes velgere og medlemmer, enn mellom velgere og stortingsrepresentanter. Dette var tilfelle tidlig på 1990-tallet, og det er fremdeles tilfelle i dag.

Altså: Selv om partiene er svekket som medlemsorganisasjoner, har ikke deres evne til å representere blitt mindre – i alle fall ikke i de spørsmålene som dominerer konkurransen partiene imellom. Dataene tyder også på at partiene motvirker skjevheter i medlemsmassen ved å innstille kandidater til stortingsvalg som er likere velgerne demografisk enn medlemmene er (f.eks. hva gjelder kjønn). Samtidig nomineres kandidater på topp som er mindre like velgerne enn medlemmene når det gjelder sosioøkonomisk bakgrunn (f.eks. hva gjelder utdanning).

Partienes død betydelig overdrevet

Det er med andre ord lite som tyder på at norske politiske partier som følge av færre medlemmer og økt statsfinansiering ikke lenger evner å representere norske velgere.

Partiene konkurrerer om våre stemmer og er fremdeles forankret i sivilsamfunnet. I den grad de folkevalgte er mindre like velgerne enn før, er det ikke i partienes medlemsorganisasjoner årsaken ligger.

Det er vanskelig å vite om funnene våre har gyldighet utenfor Norge, men de illustrerer i det minste at politiske partier kan være i stand til å formidle velgernes politiske synspunkter inn i folkevalgte organer også etter «massepartiets gullalder».

Av Elin Haugsgjerd Allern, professor ISV, Knut Heidar, professor ISV og Rune Karlsen, forsker ISF.
Publisert 2. feb. 2016 11:42 - Sist endret 3. feb. 2016 12:53